Første gang utgitt i Sovjetunionen september 1924.
Tekst hentet fra Leon Trotski 'Lærdommene fra oktober' utgitt av Internasjonale Sosialister, Oktober 1917. Oversatt av Jan Roger Ljønes.
Arbeiderrådene oppsto hos oss både i 1905 og i 1917 som bevegelsens naturlige organisasjonsform på et bestemt kampnivå. Derimot vil det for de unge partiene i Europa, som har overtatt rådene mer eller mindre som en "doktrine" eller et prinsipp, alltid ligge en fare i at man nesten overtroisk betrakter rådene som et mål i seg selv. Til tross for rådenes store fordeler som en organisasjonsform i kampen om makten kan det også være tilfeller der opprøret bringes inn under andre organisasjonsformer (bedriftsråd, fagforeninger), og der rådene ikke oppstår før under opprøret eller til og med etter seieren.
Det er i høyeste grad interessant å studere den kampen Lenin førte etter julidagene mot denne organisasjonsfetisjismen når det gjelder sovjetene. Etterhvert som de sosialrevolusjonære og mensjevikiske sovjetene i juli ble til organisasjoner som åpent drev soldatene til fronten og undertrykte bolsjevikene måtte arbeidermassens revolusjonære bevegelse søke nye veier. Lenin ville gi fabrikkomiteene rollen som organisasjoner i kampen for makten. Det er sannsynlig at bevegelsen ville ha kommet til å gå denne veien helt fram hvis Kornilov-episoden ikke hadde kommet. Men denne aksjonen tvang opportunistiske sovjeter til selvforsvar. Dermed ga den bolsjevikene muligheten for å blåse nytt liv i dem, og gjennom venstresiden i partiet å knytte sovjetene tett sammen med massene.
Dette spørsmålet er av enorm internasjonal betydning, som de siste erfaringene fra Tyskland viser. Nettopp i Tyskland ble sovjetene flere ganger opprettet som opprørsorganer uten makt og som maktorganer uten opprør. Dette førte til at den brede arbeiderklassen og den halvproletære massebevegelsen i 1923 grupperte seg om bedriftsrådene. De hadde i all vesentlighet de samme oppgavene som sovjetene hadde hos oss umiddelbart før kampen om makten. I august og september 1923 foreslo enkelte partifeller at man i Tyskland øyeblikkelig skulle danne arbeiderråd. Etter en lang og heftig debatt ble dette forslaget helt riktig avvist. Fordi når bedriftsrådene i virkeligheten allerede var samlingspunktet for den revolusjonære massen, ville sovjetene i forberedelsesperioden ikke ha blitt annet enn parallelle former uten innhold.
De ville bare ha trukket oppmerksomheten bort fra opprørets praktiske oppgaver. Men i tillegg til det ville dannelsen av slike sovjeter dessuten vært en intetsigende demonstrasjon: "Jeg marsjerer mot Dere!" Regjeringen var nødt til å isolere bedriftsrådene, fordi de var samlingspunktet for store masser. Den ville straks ha rettet et hardt slag mot de første sovjetene, fordi den ville ha sett på dem som det offisielle organet for makterobringen. Da ville den avgjørende kampen ikke ha stått om makterobringen og om forsvaret av virkelige posisjoner, og ikke på et tidspunkt vi selv kunne velge. Nei, striden ville oppstått om sovjetenes "banner", på et tidspunkt som fienden ville ha valgt og påtvunget oss.
Det er helt klart at forberedelsesarbeidet for opprøret best kunne tilpasse seg bedriftsrådenes organisasjonsform. Disse var allerede etablert som masseorganisasjoner, de ble stadig større og sterkere, og de ga partiet stor handlefrihet når det gjaldt tidspunktet for opprøret. Nå er det likevel klart at på et visst tidspunkt ville sovjetene ha måttet bli dannet. Men under disse forholdene er det et åpent spørsmål hvorvidt de ville ha oppstått som opprørets umiddelbare organer, i kampens hete, for dette ville ha medført en fare for å skape to revolusjonære sentra i det øyeblikket stillingen var mest kritisk. Man skal ikke bytte hest når man rir over en elv, sier et engelsk ordspråk. Det er mulig at arbeiderrådene kunne ha oppstått først etter seieren på alle avgjørende steder i landet. Uansett ville et seierrikt opprør uunngåelig ha etablert arbeiderråd som maktorganer.
Man må ikke glemme at sovjetene hos oss oppsto i revolusjonens borgerligdemokratiske etappe, og at vi deretter arvet dem og utnyttet dem. Dette vil ikke gjenta seg i Vestens arbeiderrevolusjoner. Der vil rådene i de fleste tilfeller bli dannet på initiativ fra kommunistene, og følgelig også som direkte organer for arbeiderklassens opprør. Vi kan naturligvis ikke utelukke at det borgerlige statsapparatets forfall kan ha kommet temmelig langt før arbeiderklassen kan erobre makten. Dette kan skape en mulighet for å etablere sovjeter som åpne organer til forberedelse av opprøret. Men det vil neppe bli den alminnelige regelen. Mest sannsynlige er de tilfellene hvor det først i de siste dagene vil lykkes å danne råd som spontane organer for den opprørske massen. Meget sannsynlig er også slike tilfeller hvor sovjetene først kan oppstå etter opprørets utbrudd eller til og med etter seieren, som organer for den nye makten.
For å unngå å henfalle til fetisjdyrkelse må man ha alle disse mulighetene for øyet. Man må ikke forvandle sovjetene fra en ekstremt dynamisk og levende kampform - som de skal være - til et "organisasjonsprinsipp" som trenger inn i bevegelsen utenfra og forstyrrer dens riktige utvikling.
I den siste tiden har disse spørsmålene hyppig vært debattert i vår presse: At vi for eksempel ennå ikke vet hvilken vei arbeiderrevolusjonen skal komme i England; gjennom det kommunistiske partiet eller fra fagforeningene. En slik spørsmålsstilling, som tilsynelatende anlegger et bredt historisk perspektiv, er grunnfalskt og farlig fordi det visker ut hovedlærdommen fra de siste årene. Når revolusjonen ikke seiret etter krigens slutt så skyldtes dette fullt og helt at det ikke fantes partier. Dette gjaldt for hele Europa. Vi kan betrakte dette spørsmålet enda mer konkret hvis vi studerer den revolusjonære bevegelsens skjebne i hvert enkelt land. I Tyskland var stillingen helt klar: Den tyske revolusjonen ville ha seiret i 1918 og i 1919 hvis den hadde hatt en riktig partiledelse. I 1917 har vi eksemplet fra Finland: Den revolusjonære bevegelsen utviklet seg under særlig gunstige forhold og med direkte støtte fra det revolusjonære Russland. Men det finske partiet, hvor det ledende flertallet var sosialdemokrater, stanset revolusjonen.
Ikke mindre klart demonstrerer revolusjonen i Ungarn denne lærdommen. Der hadde kommunistene sammen med venstresosialdemokratene ikke erobret makten, men fått den overlevert fra det skrekkslagne borgerskapet. Den vellykkede ungarske revolusjonen, som foregikk uten kamp og uten seier, var fra begynnelsen av også uten noen kampledelse. Det kommunistiske partiet gikk opp i det sosialdemokratiske og beviste dermed at det slett ikke var noe kommunistisk parti. Følgelig var det ute av stand til å gripe den lettkjøpte makten, til tross for den ungarske arbeiderklassens imponerende kampkraft. Uten et parti, ved å gå utenom partiet, ved et partisurrogat, kan arbeiderrevolusjonen aldri seire. Det er de siste ti års lærdommer.
Det er riktig at de engelske fagforeningene kan bli en mektig løftestang for arbeiderrevolusjonen. De kan for eksempel under bestemte forhold og for en viss tid til og med erstatte arbeiderrådene. En slik rolle kan de derimot ikke spille uten at det kommunistiske partiet har en gjennomgripende innflytelse i fagbevegelsen. Denne erfaringen om partiets rolle og betydning for arbeiderrevolusjonen har vi kjøpt så dyrt at vi gir den ikke opp.
I de borgerlige revolusjonene spiller klassebevisstheten, målbevisstheten og planmessigheten en uten sammenlikning mindre rolle. Massene var den drivende kraften også i disse revolusjonene, men de var dårligere organiserte og mindre bevisste enn i dag. Ledelsen lå i hendene på forskjellige borgerlige fraksjoner, som kontrollerte alt som fantes av rikdom og viten, og organisasjonene som var knyttet til dette (byer, universiteter, presse). Det byråkratiske monarkiet forsvarte seg energisk. Borgerskapet grep øyeblikket så snart det kunne. De utnyttet bevegelsen i de lavere lagene og kastet hele sin sosiale vekt i skålen for å erobre makten.
Arbeiderrevolusjonen skiller seg fra dette ved at arbeiderklassen ikke bare er den viktigste styrken, men også hele drivkraften. Den rollen som kommunene og universitetene spilte for det økonomisk mektige borgerskapet i de borgerlige revolusjonene, kan i arbeiderrevolusjonene bare tilfalle arbeiderklassens parti.
Arbeiderklassens parti blir desto større, jo sterkere fiendens klassebevissthet er. Borgerskapet har i løpet av det århundret det har hersket gjennomgått en praktisk skole som er uten sammenligning bedre enn den skolen det gamle byråkratiske monarkiet gjennomgikk. Hvis parlamentarismen for arbeiderklassen til en viss grad har vært en forberedelsesskole for revolusjonen, så har den i enda større grad vært en skole i kontrarevolusjonær strategi. Det er nok å peke på at borgerskapet ved hjelp av parlamentarismen har trukket sosialdemokratiet til seg slik at det i dag er blitt privateiendommens viktigste støtte.
Den sosiale revolusjonens epoke i Europa vil bli en epoke med mer anstrengte kamper, som dens første skritt også har vist, men også med mer gjennomtenkte og beregnende kamper enn hos oss i 1917.
Nettopp derfor må vi studere borgerkrigens, og særlig det væpnede opprørets, utfordringer annerledes enn vi har gjort til nå. Med Lenin gjentar vi ofte Marx' ord, at opprøret er en kunst. Men disse tankene blir bare en tom frase hvis den ikke utfylles av studiet av grunnelementene i borgerkrigens kunst med de siste årenes kjempemessige erfaringer som fundament. Det partiet som unngår spørsmålene om borgerkrigen, i håp om at alt dette vil gå seg til i det avgjørende øyeblikket, vil garantert lide nederlag. Vi må studere erfaringene fra arbeiderkampene.
Beskrivelsen av partigruppene i 1917 er også en svært viktig del av borgerkrigens erfaringer og har en umiddelbar betydning for hele Den Kommunistiske Internasjonalens politikk. Vi har ofte omtalt, og gjentar det nå på nytt, at granskningen av uenigheter på ingen måte må forstås som om den var rettet mot de partifellene som har ført en gal politikk. Men på den annen side ville det være utillatelig om man slettet ut det største kapittelet i vårt partis historie bare fordi ikke alle medlemmene holdt tritt med arbeiderrevolusjonen. Partiet bør og må kjenne hele sin fortid for å vurdere den riktig, og for å gi alle hendelsene riktig plass. Det revolusjonære partiets tradisjon dannes ikke ved fortielser, men gjennom kritikk og klarhet.
Historien ga vårt parti ganske store revolusjonære fordeler. Tradisjonen fra den heltemodige kampen mot tsarismen, den revolusjonære selvfornektelses vane, de illegale forholdene, den vidtgående teoretiske gjennomarbeidingen av hele menneskehetens revolusjonære erfaringer, kampen mot mensjevismen, mot narodnikerne og mot opportunismen, den viktige erfaringen fra 1905-revolusjonen - alt dette herdet partiet på en enestående måte. Det ga det den største teoretiske skarphet og en helt eksempelløs revolusjonær følelse.
Men ikke desto mindre dannet det seg umiddelbart før den avgjørende aksjonen en gruppe av erfarne revolusjonære, gamle bolsjeviker, som stilte seg i skarpeste motsetning til arbeiderrevolusjonen, og som i omveltningens mest kritiske periode, fra februar 1917 til februar 1918, inntok standpunkter som var grunnleggende sosialdemokratiske.
For å redde partiet og revolusjonen fra den store forvirringen som skyldtes dette, trengte man Lenins innflytelse som allerede den gang var enestående. Dette må vi på ingen måte glemme hvis vi vil at andre revolusjonære partier skal kunne lære noe av oss. Spørsmålet om å velge ut ledende personer har en enorm betydning for de europeiske partiene. Særlig tydelig vises dette av den tyske oktoberrevolusjonen - som slett ikke fant sted.
Men denne utvelgelsen må foregå med utgangspunkt i den revolusjonære aksjonen. Tyskland ga oss i disse årene mange eksempler på testing av ledende partimedlemmer i umiddelbar kamp. Uten dette kriteriet er alt annet upålitelig. Frankrike har i de seneste årene vært langt fattigere selv på mindre revolusjonære rystelser. Likevel føk adskillige gnister fra krigen opp i dets politiske liv. I disse episodene var partiets sentralkomité og fagforeningenes ledelse nødt til å reagere kraftig på brennende spørsmål. (For eksempel på det blodige møtet 11. januar 1924.)
Omhyggelige studier av slike skarpe hendelser gir et uerstattelig materiale for å kunne vurdere partiledelsen, de forskjellige partiorganene og de enkelte ledende medlemmene. Å overse slike lærdommer, å ikke greie å trekke de nødvendige konsekvensene av dem når det gjelder utvalget av personer, betyr nødvendigvis at man går et nederlag i møte. Arbeiderrevolusjonens seier er simpelthen ikke mulig uten en besluttsom og modig partiledelse.
Ethvert parti, selv det mest revolusjonære, utvikler nødvendigvis en organisatorisk konservatisme, ellers ville det miste den fastheten som kreves. Men dette er et gradsspørsmål. I et revolusjonært parti må den nødvendige "dosen" med konservatisme alltid gå hånd i hånd med en fullstendig frigjøring fra alle slags rutiner, med kreativitet i organiseringen og med en handlekraftig ånd.
Tydeligst kan man teste disse egenskapene ved den historiske utviklingens vendepunkter. Vi har sett hvordan Lenin påpeker at selv de mest revolusjonære partier kan bli en brems for den revolusjonære utviklingen, hvis de går videre langs den gamle veien ved plutselige forandringer av betingelsene, når nye oppgaver trenger seg på. Både partiets konservatisme og dets revolusjonære initiativ får sitt mest konsentrerte uttrykk i partiledelsens organer.
De europeiske kommunistiske partiene står fremdeles overfor denne skarpe kursendringen: Overgangen fra forberedelsesarbeidet til kampen om erobring av makten. Denne kursendringen er den mest krevende, den mest ansvarsfulle og den farligste, men det er også den som minst av alt kan skyves til side. Å forsømme dette øyeblikket er det største nederlaget et parti kan lide.
Erfaringene fra de europeiske, og framfor alt de tyske, kampene de siste årene viser oss, sammen med vår egen erfaring, at det finnes to slags ledertyper som kan holde partiet tilbake nettopp i det øyeblikket da det skulle gjøre sitt største skritt framover.
Den ene typen er tilbøyelig til alltid å se vanskeligheter, forhindringer og forstyrrelser på revolusjonens dag, og betrakter enhver stilling de befinner seg i, bevisst eller ubevisst, som en grunn til å unnvike aksjon. Marxismen forvandles hos dem til en begrunnelse for hvorfor revolusjonær aksjon er en umulighet. I rendyrket form ser vi denne typen hos mensjevikene. Men typen viser seg ikke bare hos dem, den befinner seg i det avgjørende øyeblikket med ett på en ansvarlig post i det mest revolusjonære partiet.
Representantene for den andre typen utmerker seg ved en overfladisk agitatorisk karakter. De ser overhodet ingen problemer før de løper med hodet rett mot muren. I alle spørsmål oppviser de den største optimisme, de greier å omgå alle virkelige problemer ved hjelp av talemåter, men deres optimisme slår om i sin motsetning så snart den avgjørende aksjonen kommer.
For den første typen av en revolusjonær, som alltid skaper seg et fjell av problemer, ligger vanskelighetene med makterobringen bare i utvidelsen og forstørrelsen av alle de vanskelighetene man er vant til å se. For den andre typen, den overfladiske optimisten, oppstår problemene med den revolusjonære aksjonen alltid meget uventet.
I forberedelsesperioden opptrer de to typene helt forskjellig: Den ene er skeptiker og man har ingen stor tillit til hans [eller hennes, o.a.] revolusjonære sinnelag. Til gjengjeld tar den andre seg ut som en ubøyelig revolusjonær. Men i det avgjørende øyeblikket går de to hånd i hånd og vender ryggen til opprøret.
Hele forberedelsesarbeidet har bare verdi i den grad det utstyrer partiet - og framfor alt dets ledende organer - med evnen til å gripe øyeblikket for opprøret, og setter det i stand til å lede revolusjonen. Det kommunistiske partiets oppgave er erobringen av makten for å forandre samfunnet.
I det siste har det vært snakket og skrevet mye om nødvendigheten av å bolsjevisere Den Kommunistiske Internasjonalen. Denne oppgaven er ubestridelig, og den kan ikke settes til side, spesielt ikke etter de fryktelige erfaringene i Bulgaria og Tyskland høsten 1923. Bolsjevismen er ikke noen doktrine, men et system for oppdragelsen av arbeiderrevolusjonens ledelse. Hva betyr bolsjeviseringen av kommunistiske partier? Det er opplæring av partiene og utvalg av de ledende kadrene som kan stålsette dem så de ikke viker unna i øyeblikket for sin oktoberrevolusjon. "Dette er Hegel og bokvisdom og meningen med all filosofi ..."
04 / 10 / 2000
rolf@marxists.org