Første gang utgitt i Sovjetunionen september 1924.
Tekst hentet fra Leon Trotski 'Lærdommene fra oktober' utgitt av Internasjonale Sosialister, Oktober 1917. Oversatt av Jan Roger Ljønes.
Lenins tale om den russiske revolusjonens sosialistiske karakter på den finske jernbanestasjonen slo ned som en bombe blant mange ledende partimedlemmer. Striden mellom Lenin og dem som forkynte "fullbyrdelse av den demokratiske revolusjonen" startet samme dag. Det første ordskiftet ble utløst av en demonstrasjon under parolen: "Ned med den Provisoriske Regjeringen!". Dette banet veien for enkelte av høyrefløyens representanter. De anklaget Lenin for blanquisme: Å styrte den provisoriske regjeringen (som i denne perioden hadde støtte fra flertallet i sovjetene) var bare mulig ved å støte mesteparten av arbeiderne fra seg.
Formelt kunne denne innvendingen virke berettiget. Men Lenins aprilteser bar ikke engang det aller minste preg av blanquisme. Spørsmålet for ham var i hvilken grad sovjetene uttrykte folkets virkelige innstilling; om det ikke egentlig kunne hende at partiet ville narre seg selv ved å rette seg etter sovjetflertallet. Hensikten med aprildemonstrasjonen - som til og med gikk lenger til venstre enn det som var meningen - var å måle temperaturen på stemningen i folket. Den avdekket et sprikende misforhold mellom massene og sovjetene. Denne skjevheten skapte forståelsen av at det ville være nødvendig med et langt og møysommelig forberedelsesarbeid. Og vi var vitne til hvordan Lenin bryskt avviste Kronstadt-delegasjonen i begynnelsen av mai, da den gikk for langt og nektet å anerkjenne den Provisoriske Regjeringen.
Motstanderne av kampen om makten angrep dette spørsmålet på en helt annen måte. På partikonferansen i april klaget kamerat Kamenev:
I nr. 19 av Pravda forevises en resolusjon fra kamerater [han mener åpenbart Lenin] som krever at den Provisoriske Regjeringen avsettes. Resolusjonen ble trykket før den siste krisen, og etterpå ble parolen avvist som desorganiserende og karakterisert som eventyrlig. Dette viser at våre kamerater har lært noe av krisen. Men den resolusjonen som nå foreligger [den som Lenin forela for konferansen] gjentar feilen.
Dette gir et svært godt bilde: Etter at Lenin var fullstendig orientert om situasjonen, trakk han kravet om en øyeblikkelig avsettelse av den Provisoriske Regjeringen tilbake, men bare for noen uker eller måneder. Han ville først finne ut hvor raskt massenes misnøye med opportunismen ville vokse. Men opposisjonen regnet parolen i seg selv for å være feil. I Lenins foreløpige tilbaketog fantes ikke den minste antydning til å forandre linjen. Han handlet slett ikke ut fra noen oppfatning som sa at den demokratiske revolusjonen skulle videreføres - men kun ut fra at massene i dag ennå ikke var i stand til å styrte den Provisoriske Regjeringen. Derfor måtte man gjøre alt for å sette arbeiderklassen i stand til å styrte den Provisoriske Regjeringen i morgen.
Hele aprilkonferansen i partiet var viet disse grunnleggende spørsmålene: Skal vi erobre makten i den sosialistiske revolusjonen navn, eller skal vi hjelpe (hvem som helst) andre med å fullbyrde den demokratiske revolusjonen? Dessverre er protokollen fra aprilkonferansen fremdeles ikke offentliggjort, trass i at ingen partikongress noensinne i hele partiets historie har hatt en så avgjørende og umiddelbar betydning for revolusjonens skjebne som denne, aprilkonferansen i året 1917.
Lenins standpunkt var: Uforsonlig kamp mot fedrelandsforsvarerne og deres tilhengere, erobring av flertallet i sovjetene, nedkjemping av den Provisoriske Regjeringen, maktovertakelse gjennom sovjetene, revolusjonær fredspolitikk, et program for den sosialistiske revolusjonen i landet og for den internasjonale revolusjonen utenfor.
Dermed sto opposisjonen, som vi vet, på følgende standpunkt: Fullbyrdelse av den demokratiske revolusjonen ved hjelp av et press på den Provisoriske Regjeringen, hvor sovjetene skulle være den borgerlige statens "kontrollorganer". Av dette oppsto også en helt annen og langt mer forsonlig holdning til fedrelandsforsvarerne.
En av Lenins motstandere bemerket på aprilkonferansen:
Vi omtaler arbeider- og soldatrådene som de organisatoriske sentraene for vår styrke og vår makt ... Bare navnet viser likevel at de er en forsamling av småborgerlige og proletariske krefter som fortsatt står foran borgerligdemokratiske utfordringer som ikke er oppfylt. Hvis den demokratiske revolusjonen ble fullbyrdet så kunne denne blokken ikke vedvare ... og arbeiderne ville føre en revolusjonær kamp mot den ... Vi anerkjenner imidlertid disse sovjetene som organisasjonssentraene for våre kretser ... Følgelig er den borgerlige revolusjonen ennå ikke ført til ende, den har fortsatt ikke overlevd seg selv, og jeg tror at vi alle er nødt til å innse at så snart denne revolusjonen er fullstendig gjennomført vil makten virkelig gå over i arbeiderklassens hender.
Den håpløse skjematismen i disse argumentene er åpenlys: Det hele dreier seg jo nettopp om at denne revolusjonen ikke kan bli "fullstendig gjennomført" uten et maktskifte. I den siterte talen blir revolusjonens klassekarakter totalt oversett: Her bestemmes partiets oppgaver ikke av klasseinteresser eller maktkampen mellom klassene, men av en formell definisjon av revolusjonen som borgerlig, eller borgerligdemokratisk. Vi må gå sammen med småborgerskapet og øve kontroll med den borgerlige makten så lenge den borgerlige revolusjonen ikke er fullbyrdet. Dette er et tvers igjennom mensjevikisk skjema. Med den doktrinære begrensningen av revolusjonens oppgaver, gjennom å kalle den en "borgerlig revolusjon", måtte man uunngåelig ende opp med en politikk som krever kontroll med den Provisoriske Regjeringen og som ber den om å komme med et fredsprogram uten anneksjoner. Med fullbyrdelsen av den demokratiske revolusjonen mente man et antall reformer som skulle innføres av Den Konstituerende Forsamlingen, der bolsjevikpartiet var henvist til rollen som "venstrefløy". Parolen "all makt til sovjetene" fratas ethvert innhold i denne argumentasjonen. Ingen på aprilkonferansen greide å formulere dette så godt, så konsekvent og så gjennomtenkt som den nå avdøde Nogin, som også tilhørte opposisjonen:
I utviklingens løp vil sovjetene miste sine viktigste funksjoner. En rekke administrative oppgaver overlates til kommunene og selvstyreinstitusjonene. Når vi ser for oss den statlige utviklingen i framtiden, kan vi ikke nekte for at en konstituerende forsamling, og deretter et parlament, kommer til å innkalles. Følgelig vil rådenes mest sentrale funksjon smått om senn dø bort. Det betyr likevel ikke at sovjetene ignoreres og forsvinner. De gir bare fra seg sine viktigste oppgaver. Den demokratiske kommunen kan ikke virkeliggjøres gjennom sovjetene.
Den tredje motstanderen representerte endelig det standpunktet at Russland ennå ikke var moden for sosialismen:
Kan vi regne med massenes støtte hvis vi lanserer parolen 'arbeiderrevolusjon'? Russland er et av de mest småborgerlige landene i Europa. Det går ikke an å stole på massenes sympati for den sosialistiske revolusjonen, og derfor vil partiet forvandles stadig mer til en propagandaklubb jo hardere det står på arbeiderrevolusjonen. Det er Vesten som må gi støtet til den sosialistiske omveltningen.
Og videre:
Hvor stiger den sosialistiske revolusjonens sol opp? Jeg tror at på grunn av alle betingelsene, på grunn av vårt lands småborgerlige nivå, kan initiativet ikke komme hos oss. Her finnes ingen støtte for dette og ingen betingelser. I Vesten blir dette spørsmålet derimot stilt nesten slik spørsmålet om tsarismens fall sto hos oss.
Det var ikke alle motstanderne av Lenins standpunkter som nådde fram til de samme konklusjonene som Nogin. Men noen måneder senere, umiddelbart før oktoberomveltningen, ble de alle sammen tvunget til å trekke disse logiske konsekvensene. Enten leder vi en arbeiderrevolusjon, eller så spiller vi opposisjonens rolle i et borgerlig parlament. Slik sto spørsmålet i vårt parti.
Det er klart at dette andre standpunktet var hundre prosent mensjevikisk. Eller rettere sagt: Det var til og med et standpunkt som mensjevikene hadde vært nødt til å gi opp etter februaromveltningen. I virkeligheten hadde de mensjevikiske fjolsene i årevis preket dette elendige tøvet at den kommende revolusjonen måtte være borgerlig, at den borgerlige revolusjonens regjering bare kunne løse de borgerlige oppgavene, at sosialdemokratiet ikke kunne overta det borgerlige demokratiets utfordringer, så det ville være nødt til å "presse borgerskapet til venstre" og selv bli værende i opposisjon. Med søvndyssende dypsindighet omtalte Martynov stadig dette temaet, i langtekkelige ordelag. Ved den borgerlige revolusjonen i 1917 befant mensjevikene seg med ett i regjering. Av hele deres omseggripende "prinsipielle" standpunkter ble det ganske plutselig ikke annet igjen enn dette at arbeiderne ikke måtte våge seg til å ta makten.
Nå kom det også for en dag at mange av bolsjevikene, som gjerne kunne stille mensjevikenes ministersosialisme under anklage, selv brukte mensjevikenes før-revolusjonære standpunkter når de argumenterte mot at arbeiderne skulle gripe makten.
Revolusjonen førte til politiske forskyvninger i to retninger: Høyresiden ble til kadetter og kadettene ble til republikanere, det var en formell forskyvning til venstre. De sosialrevolusjonære og mensjevikene ble herskende borgerlige partier, det var en forskyvning til høyre. Slik prøvde det borgerlige samfunnet å samle seg om et nytt maktfundament. De ønsket stabilitet, varighet og orden.
Men samtidig som mensjevikene gikk over fra et formal-sosialistisk standpunkt til et vulgær-demokratisk gikk bolsjevikenes høyrefløy over til det formal-sosialistiske, altså til mensjevikenes tidligere synspunkter.
Den samme omgrupperingen gikk for seg også i spørsmålet om krigen. Borgerskapet, bare med unntak av enkelte dogmatikere, gjentok ustoppelig formelen "uten anneksjoner og erstatninger". Det var da heller ikke særlig vanskelig for dem; utsiktene til anneksjoner og erstatninger for dem selv var meget små. Mensjevikene og de sosialrevolusjonære fra Zimmerwald-retningen hadde kritisert de franske sosialistene for at de forsvarte sitt borgerlige fedreland. Nå ble de straks til fedrelandsforsvarere alle sammen, nå som de plutselig befant seg i en borgerlig republikk. Fra sitt passiv-internasjonalistiske standpunkt gikk de over til et aktivt-patriotisk. Og på samme tid inntok bolsjevikenes høyre fløy det passiv-internasjonalistiske: "Press" på den Provisoriske Regjeringen i den demokratiske fredens ærend "uten anneksjoner og erstatninger".
På aprilkonferansen falt formuleringen om "proletariatets og bøndenes demokratiske diktatur" fullstendig fra hverandre, både politisk og teoretisk. Og fram steg to fiendtlige og uforsonlige synspunkter: Ett demokratisk, som gjemte seg bak formalsosialistiske forbehold og talemåter, og ett revolusjonært, et virkelig bolsjevikisk, Lenins standpunkt.
04 / 10 / 2000
rolf@marxists.org