Første gang utgitt i Sovjetunionen september 1924.
Tekst hentet fra Leon Trotski 'Lærdommene fra oktober' utgitt av Internasjonale Sosialister, Oktober 1917. Oversatt av Jan Roger Ljønes.
Skolastiske parodier på marxisme grep kraftig om seg i sosialdemokratiske kretser i Russland før revolusjonen. De hadde startet hos gruppen "Arbeidets Befrielse", men de ble mest utbredt hos mensjevikene. Der fikk de også sitt mest fullendte uttrykk. Oktoberrevolusjonens forløp og utfall har gitt et dødelig slag mot dem alle. Hensikten med denne skinnmarxismen var å forvrenge Marx' høyst betingede og avgrensede utsagn at "de lengst framskredne landene viser de tilbakeliggendes framtidige utvikling" til det Marx selv avskydde som en eviggyldig og uhistorisk lov. I neste omgang prøvde skinnmarxistene å bygge opp arbeiderpartiets taktikk med denne loven som fundament. Slike forestillinger utelukket naturligvis muligheten for at arbeiderne i Russland kunne begynne kampen om makten før de økonomisk mer framskredne landene hadde oppvist et eksempel til etterfølgelse.
Sant å si kan det ikke bestrides at alle tilbakeliggende land kan finne noe i de framskredne landenes historie som peker mot deres egen framtidige utvikling. Men en gjentakelse i sin helhet kan det ikke være tale om. Tvert imot: Jo mer den kapitalistiske økonomien foldet seg ut som en verdensøkonomi, desto mer egenartet formet skjebnen seg for hver av de tilbakeliggende landene; alle tilbakeliggende elementer gikk hånd i hånd med den kapitalistiske utviklingens siste erobringer. Engels skrev i forordet til sin bok "Bondekrigen i Tyskland":
I en viss etappe - som ikke nødvendigvis må inntreffe samtidig eller på de samme utviklingstrinnene alle steder - begynner borgerskapet å legge merke til at proletariatet, dets annet jeg, vokser dem over hodet.
Det russiske borgerskapet har lært dette av historiens utvikling både tidligere og bedre enn noe annet borgerskap, og i fullt omfang. Lenin formulerte allerede like før revolusjonen i 1905 den russiske revolusjonens egenart i setningen "proletariatets og bøndenes demokratiske diktatur". Uten støtte fra bøndene kunne ikke dette alene være noe skritt på veien mot arbeidermakt og sosialisme, slik utviklingen etterpå også har vist. Den leninistiske formuleringen var tvers gjennom revolusjonær, dynamisk, og den sto i fullstendig motsetning til det mensjevikiske skjemaet. I følge mensjevikene kunne Russland ikke utvikle seg på noen annen måte enn ved å gjenta de framskredne landenes historie. Der hadde borgerskapet herredømmet, og sosialdemokratiet befant seg i opposisjon.
I enkelte deler av vårt parti ble imidlertid hovedvekten i den leninistiske teorien ikke lagt på proletariatets og bøndenes diktatur, men på dets demokratiske karakter - til forskjell fra dets sosialistiske karakter. Dette betyr: I Russland, et tilbakeliggende land, er bare en demokratisk revolusjon tenkelig. Den sosialistiske revolusjonen må derfor nødvendigvis ha sin opprinnelse i Vesten: Veien til sosialisme går via England, Frankrike og Tyskland. Men en slik oppfatning måtte ubetinget gli over i mensjevisme. Det viste seg også helt åpent i året 1917, da revolusjonens oppgaver ikke lenger var prognoser og spådommer, men et spørsmål om handling.
Å stille seg på "demokratiets" side midt i en virkelig revolusjonær situasjon, å motarbeide sosialismen fordi den "kommer for tidlig", er det samme som å forveksle arbeidernes interesser med småborgerskapets. Det betyr å løpe over til den borgerlige revolusjonens venstrefløy.
Februarrevolusjonen var en borgerlig revolusjon, når man betrakter den selvstendig. Men som sådan kom den altfor sent og fikk ingen varighet. Den kastet seg inn i motsetninger som straks fikk uttrykk som en dobbeltregjering. Enten måtte den vokse over i en arbeiderrevolusjon, slik den også gjorde, eller så var den nødt til å sette Russland tilbake til en halvveis kolonial form, under et eller annet slags borgerlig oligarkisk regime. Perioden som fulgte etter februarrevolusjonen kan man dermed forstå enten som befestelsen og utdypingen av den "demokratiske" omveltningen, eller som forberedelsen til arbeiderrevolusjonen. Det var ikke bare mensjevikene og de sosialrevolusjonære som sto på det første standpunktet, men også flere av de ledende medlemmene i vårt parti. Forskjellen var at de sistnevnte prøvde å trekke den demokratiske revolusjonen lengst mulig til venstre. Men metoden var egentlig den samme: "Press" på det herskende borgerskapet, og med utgangspunkt i at dette presset ikke skulle føre utover rammene for det borgerligdemokratiske regimet. Hvis denne politikken hadde tatt overhånd ville revolusjonen ha gått forbi vårt parti og vi hadde til slutt fått en oppstand fra arbeiderne og bondemassene uten ledelse av noe parti. Med andre ord julidagene i en kjempemessig målestokk: Ikke som episode, men som katastrofe. Det er åpenbart at den øyeblikkelige virkningen av en slik katastrofe ville ha vært partiets sammenbrudd. Dette viser meningsforskjellenes fulle omfang.
Mensjevikenes og de sosialrevolusjonæres innflytelse i den første revolusjonære perioden var naturligvis ikke noen tilfeldighet. Den uttrykte påvirkningen fra store småborgerlige masser, særlig fra bøndene, og den avslørte revolusjonens umodenhet. Det var helt nye forhold, betinget av krigen, som hadde skapt denne umodenheten og gitt de småborgerlige revolusjonære ledelsen, i hvert fall den tilsynelatende ledelsen. Deres rolle besto i å forsvare borgerskapets historiske krav på makten.
Dette betyr likevel ikke at den eneste veien den russiske revolusjonen kunne gå var den veien den faktisk kom til å gå fra februar til oktober 1917. Dette var en vei som sprang ut ikke bare av klassenes gjensidige forhold til hverandre, men også av de tidsbestemte betingelsene som krigen hadde gitt. Krigen hadde organisert og bevæpnet bøndene i en hær på flere millioner. Før arbeiderklassen hadde rukket å organisere seg under sitt eget banner, for deretter å trekke bondemassene med seg, hadde de småborgerlige revolusjonære allerede funnet et naturlig utgangspunkt i den opprørske bondehæren ved fronten. Med denne millionsterke massen - som i begynnelsen alt var avhengig av - kunne de småborgerlige revolusjonære påvirke arbeiderklassen, og slepte den i første omgang etter seg.
Revolusjonens utvikling kunne godt ha vært en annen, selv med den samme klassesammensetningen. Det ser vi best av begivenhetene i forkant av krigen. I juli 1914 ble Petrograd rystet av revolusjonære sammenstøt. Det kom til gatekamper. Ledelsen i denne bevegelsen var uten tvil vår underjordiske partiorganisasjon og vår legale partipresse. Bolsjevismen hadde befestet sin innflytelse i åpen strid mot likvidator-tendensene og mot de småborgerlige partiene. Bevegelsens videre vekst ville framfor alt ha medført en styrking av bolsjevikpartiet. Dersom det hadde kommet i stand et sovjet av arbeiderdelegerte i 1914, så ville det antakelig allerede fra begynnelsen ha vært bolsjevikisk. Landbefolkningens oppvåkning ville dermed direkte eller indirekte ha kommet til å springe ut av byenes bolsjevikiske arbeiderråd. Det betyr ikke at de sosialrevolusjonære i landsbyene øyeblikkelig ville ha forsvunnet. Nei, etter alt å dømme ville bonderevolusjonens første etappe ha stått under deres banner. Men slik vi her antyder begivenhetene ville de sosialrevolusjonære ha vært nødt til å skyve fram sin venstrefløy for å søke støtte i de bolsjevikiske arbeiderrådene i byene. Og oppstandens utfall ville til syvende og sist også i dette tilfellet naturligvis ha vært avhengig av stemningen og holdningene i hæren, som var knyttet til bøndene.
I dag er det imidlertid verken mulig eller nødvendig å fastslå hvorvidt bevegelsen i 1914 - 15 ville ha ført til seier hvis ikke krigen hadde brutt ut. Den føyde et nytt og viktig ledd inn i utviklingens kjede. Men mye taler for at dersom den seirende revolusjonen hadde fått utvikle seg videre langs den veien julibegivenhetene i 1914 åpnet så ville de revolusjonære arbeidersovjetene ha kommet til makten umiddelbart etter at tsardømmet var feid vekk, og dessuten ha trukket bondemassene over på sin side, (i begynnelsen) gjennom venstresiden hos "Narodniki".
Krigen utsatte den stadig voksende revolusjonære bevegelsen, men den bidro samtidig sterkt til å påskynde den. I den kolossale hæren skapte krigen et nytt fundament, ikke bare sosialt, men også organisatorisk. For det spesielle med bøndene er at selv når de er revolusjonære har de svært vanskelig for å organisere seg. I hæren fikk de småborgerlige partiene overlevert en ferdig organisasjon de kunne imponere arbeiderklassen med, og som de prøvde å bruke til å presse den inn under fedrelandsforsvarets tvang.
Dette er grunnen til at Lenin argumenterte så hardt mot den gamle parolen "proletariatets og bøndenes demokratiske diktatur". Under disse nye betingelsene truet den med å trekke bolsjevikpartiet opp i fedrelandsforsvarets venstrefløy. Lenin så det som en hovedoppgave å lede arbeiderklassens fortropp ut av denne "sumpen". Bare slik kunne den bli et fokus for de arbeidende massene i landsbyene. Men hva skulle skje med den demokratiske revolusjonen; eller rettere sagt med proletariatets og bøndenes demokratiske diktatur? Lenin hadde ingen skrupler med å gi de "gamle bolsjevikene" en lærepenge. "Mer enn en gang i vårt partis historie", sa han,
har de spilt en sørgelig rolle, fordi de mekanisk gjentar meningsløse og tillærte fraser i stedet for å studere den nye levende virkelighetens egenart ... Man må tilpasse seg ikke til de gamle formlene, men til den nye virkeligheten ... Kan kamerat Kamenevs gammelbolsjevikiske formel 'den borgerligdemokratiske revolusjon er ikke ferdig' overhodet erkjenne denne virkeligheten? Nei, for denne formelen er foreldet. Den holder ikke lenger. Den er død. Forsøkene på å gjenopplive den er meningsløse.
Det er riktig at Lenin ofte har sagt at arbeidernes, soldatenes og bøndenes sovjeter til en viss grad hadde virkeliggjort proletariatets og bøndenes demokratiske diktatur i februarrevolusjonens første epoke. Det er riktig i den grad disse sovjetene virkeliggjorde noen makt i det hele tatt. Men - som Lenin også langt oftere har slått fast - de hadde ikke annet enn begrenset betydning i februarepoken. De støttet borgerskapets makt; de utøvde bare et halvveis-opposisjonelt "press" på det. Denne dobbeltrollen ga dem heller aldri anledning til å overskride grensene for en demokratisk koalisjon mellom arbeiderne, bøndene og soldatene. Koalisjonen støttet seg imidlertid ikke på normale statlige forbindelser, men på væpnet makt og direkte revolusjonære overveielser. Slik forstått nærmet den seg derfor diktaturet, selv om den ikke på langt nær var moden for det.
De daværende sovjetenes mangel på likevekt kom av nettopp dette. De ble konfrontert med alternativet enten å gå under eller å gripe makten. Men denne makten kunne de ikke gripe i egenskap av å være arbeidernes og bøndenes demokratiske koalisjon, satt sammen av mange partier. De kunne bare gjøre det gjennom det proletariske diktaturet, som ledes av ett eneste parti, men som også har bondemassene bak seg - i første omgang de mest klassebevisste av dem. Med andre ord: Den demokratiske arbeider- og bonderevolusjonen var umoden. Den kunne ikke utøve noe virkelig herredømme. Den var kun en tendens, ikke det endelige resultatet. Den videre utviklingen fram mot maktovertakelsen var nødt til å rive i stykker dette demokratiske hylsteret, og stille mesteparten av bøndene ansikt til ansikt med nødvendigheten av å følge arbeiderne. Den måtte gjøre det mulig for proletariatet å etablere klassediktaturet og stille opp som dagens krav: En hensynsløs radikal demokratisering av alle sosiale forhold. Det vil si arbeiderstatens rent sosialistiske inngrep i de kapitalistiske eiendomsrettighetene. Den som under slike forhold fortsatt klamrer seg til formelen "demokratisk diktatur" må på forhånd gi avkall på makten, og lede revolusjonen inn i en blindgate.
Det grunnleggende spørsmålet som alle grupperte seg rundt var: Kamp om makten eller ikke? Skal man overta makten eller ikke? Dette var ikke bare et overfladisk avvik i synsmåter, men to motsatte retninger med helt fundamental prinsipiell betydning. Den ene av disse retningene - den opprinnelige - var proletarisk og beveget seg langs veien mot verdensrevolusjonen. Den andre, den "demokratiske" - og det vil si småborgerlige - gikk i siste instans inn for å underordne den revolusjonære politikken under de skiftende kravene fra det borgerlige samfunnet i stadig endring. Gjennom hele året 1917 støtte disse retningene mot hverandre i alle viktige spørsmål. Nettopp i denne revolusjonære epoken, da hele partiets oppsamlede krefter ble satt i sving, måtte denne uenigheten nødvendigvis komme for dagen.
I større eller mindre grad, og i den ene eller den andre varianten, vil disse to tendensene alltid vise seg på nytt i ulike revolusjonære perioder også i andre land. Hvis man forstår bolsjevismen som oppdragelsen, eller organiseringen, av den revolusjonære fortroppen som gjør en væpnet maktovertakelse mulig, og hvis man oppfatter sosialdemokratiet som reformistisk opposisjonell virksomhet innenfor det borgerlige samfunnets ramme, så blir det forståelig at også innenfor det kommunistiske partiet - som naturligvis ikke kommer ferdigstøpt ut av verdenshistoriens ovn - vil kampen mellom den sosialdemokratiske tendensen og bolsjevismen måtte komme desto heftigere til uttrykk. Den blir åpnere og mer utilslørt jo lenger partiet går inn i den umiddelbare revolusjonens periode hvor spørsmålet om makterobring blir skjebnespørsmålet.
Først 4. april, altså etter Lenins ankomst til Petrograd, stilles partiet overfor spørsmålet om å gripe makten. Men dette var på ingen måte hevet over tvil, og fra dette øyeblikket er partiets linje alt annet enn enhetlig. Til tross for avgjørelsen på partikonferansen i april 1917 varte motstanden mot den revolusjonære kursen - snart åpent, snart ubevisst - gjennom hele forberedelsestiden.
Studiet av meningsutvekslingene i tidsrommet mellom februar og konsolideringen av oktober er ikke bare av umåtelig stor teoretisk interesse, men det har også en enorm praktisk betydning. I 1910 kalte Lenin de uenighetene som hadde vist seg på partiets 2. kongress i 1903 for "antesipasjon", det vil si at de foregrep begivenhetene. Det er ytterst viktig å følge denne uenigheten helt fra dens opprinnelse i året 1903 - kanskje til og med enda tidligere, for eksempel fra "økonomismen". Men dette studiet får først noen mening hvis det føres til ende, og særlig gjennom den perioden da motsetningene ble satt på sin aller hardeste prøve, altså gjennom oktoberrevolusjonen.
I dette verket kan vi ikke stille oss som oppgave å behandle alle stadiene i denne kampen uttømmende. Men vi ser det som nødvendig i hvert fall delvis å fylle det tomme, ubegripelige hullet som vår litteratur etterlater når det gjelder denne viktigste perioden i vårt partis utvikling.
Kjernen i uenigheten er, som sagt, spørsmålet om makterobringen. Dette er i det hele tatt også kjennetegnet som skiller et revolusjonært parti fra andre partier. Samtidig med spørsmålet om makterobringen, blir dessuten spørsmålet om krigen stilt og avgjort i denne perioden.
Vi vil betrakte alle spørsmål i kronologisk rekkefølge: Partiets og partipressens stilling i den første perioden etter at tsarismen var feid bort og fram til Lenins ankomst; kampen om Lenins teser; aprilkonferansen; julibegivenhetene; Kornilovs kuppforsøk; Den Demokratiske Konferansen og For-Parlamentet; spørsmålet om den væpnede oppstanden og makterobringen (september - oktober); samt spørsmålet om den "enhetlige" sosialistiske regjeringen.
Studiet av denne uenigheten vil - etter det vi tror - gjøre det mulig for oss å trekke slutninger som også vil ha betydning for de andre partiene i Den Kommunistiske Internasjonalen.
04 / 10 / 2000
rolf@marxists.org