Første gang utgitt i Sovjetunionen september 1924.
Tekst hentet fra Leon Trotski 'Lærdommene fra oktober' utgitt av Internasjonale Sosialister, Oktober 1917. Oversatt av Jan Roger Ljønes.
Det ble nødvendig å innkalle den ekstraordinære kongressen. Lenins press sikret at venstrefløyen styrket seg både i sentralkomiteen og i fraksjonen i For-Parlamentet. 10. oktober går bolsjevikene ut av For-Parlamentet. I Petrograd oppstår en hard konflikt mellom sovjetene og regjeringen, på grunn av utsendelsen av bolsjevikiske tropper til fronten. 16. oktober blir Den Revolusjonære Militærkomiteen dannet. Den spiller rollen som opprørets legale sovjetorgan. Høyrefløyen i partiet prøver å hindre begivenhetene. Striden innenfor partiet, og klassekampen i landet, går inn i den avgjørende fasen.
Høyrefløyens holdning kommer tydelig og prinsipielt til uttrykk i Sinovjevs og Kamenevs brev "Om den nåværende situasjonen". Det ble skrevet 11. oktober, dvs. to uker før revolusjonen. Brevet ble sendt til de viktigste partiorganisasjonene, og det tar definitivt stilling mot sentralkomiteens beslutning om det væpnede opprøret. Det advarer mot å undervurdere fiendens krefter. Men det undervurderer selv til de grader revolusjonens krefter, og benekter at stemningen i massene er klar for kamp. (To uker før 25. oktober!) I brevet heter det for eksempel:
Vi er dypt overbeviste om at en væpnet oppstand i det nåværende øyeblikket ikke bare vil besegle vårt partis skjebne, men også den russiske revolusjonens skjebne og verdensrevolusjonens.
Men hvis det ikke skulle startes noe opprør eller noen makterobring - hva skulle da skje? Brevet har også et klart svar på dette spørsmålet:
Gjennom hæren og arbeiderne holder vi revolveren mot borgerskapets tinning, og under en slik trussel kan det ikke knuse Den Konstituerende Forsamlingen. Vårt partis utsikter ved valgene til Den Konstituerende Forsamlingen er gode: Bolsjevismens innflytelse vokser. Ved en riktig taktikk kan vi oppnå en tredjedel av plassene, ja kanskje mer.
Brevet går som vi ser helt åpent inn for at bolsjevikene skal spille rollen som en "innflytelsesrik" opposisjon i den borgerlige forsamlingen. Denne vaskeekte sosialdemokratiske kursen tildekkes med disse betraktningene:
Sovjetene, som har vokst inn i landets liv, kan ikke tilintetgjøres. Også Den Konstituerende Forsamlingen kan bare støtte seg på sovjetene i sitt revolusjonære arbeid. Den Konstituerende Forsamlingen og rådene er den kombinerte typen av institusjoner vi går i møte.
Når det gjelder høyrefløyens linje i sin helhet, er det interessant at denne teorien om den såkalte "kombinerte statsformen" halvannet til to år senere gjentas av Rudolf Hilferding i Tyskland, som på akkurat samme måte vil sabotere arbeidernes maktovertakelse. Den tysk-østerrikske opportunisten er ikke selv klar over sitt plagiat.
Brevet "Om den nåværende situasjon" benekter kjensgjerningen at flertallet av det russiske folket står bak oss, fordi "majoriteten" oppfattes rent parlamentarisk. "I Russland står majoriteten av arbeiderne og en betydelig del av soldatene bak oss" sier brevet,
men alt annet er da også tvilsomt. Vi er alle overbeviste om at når det nå blir valg til Den Konstituerende Forsamlingen så vil flertallet av bøndene stemme på de sosialrevolusjonære. Er dette tilfeldig?
I en slik spørsmålsstilling ligger den grunnleggende feilen, misforståelsen av det faktum at bøndene riktignok har en stor revolusjonær interesse og en fast vilje til å handle etter denne interessen, men at de ikke har noe eget politisk standpunkt. Enten stemmer de på borgerskapet gjennom dets sosialrevolusjonære lakeier, eller så slutter de seg aktivt til arbeiderklassen.
Utfallet avhenger av vår politikk. Hvis vi går inn i For-Parlamentet for å vinne en opposisjonell innflytelse ("en tredjedel eller enda flere plasser") i Den Konstituerende Forsamlingen, så setter vi bøndene så godt som automatisk i en slik situasjon at de må prøve å fremme sine interesser gjennom Den Konstituerende Forsamlingen, og da blir det ikke ved opposisjonens hjelp, men naturligvis ved forsamlingens flertall. I motsatt fall vil arbeiderklassens erobring av makten øyeblikkelig sette en revolusjonær ramme for bøndenes krig mot godseierne og embetsmennene.
Skal vi bruke kjente uttrykk kan vi si at brevet inneholder både en undervurdering og en overvurdering av bøndene; undervurdering av deres revolusjonære potensiale (under arbeiderklassens ledelse) og overvurdering av deres politiske selvstendighet. Denne dobbeltfeilen, den samtidige undervurderingen og overvurderingen av bøndene, skyldes i sin tur en kolossal undervurdering av vår egen klasse og vårt eget parti. Dette er en sosialdemokratisk oppfatning av arbeiderklassen, og den er ikke overraskende. Opportunismen i alle sine varianter resulterer alltid i en forfeilet vurdering av de revolusjonære kreftene og av arbeiderklassens muligheter.
Samtidig som brevet avviser makterobringen, skremmer det partiet med utsiktene til en revolusjonær krig.
Soldatmassen støtter oss ikke på grunn av krigsparoler, men på grunn av våre fredsbestrebelser. Hvis vi nå alene skulle overta makten og hvis vi på grunn av verdenssituasjonen ville bli tvunget til å føre en revolusjonær krig, da ville soldatene ubetinget falle fra oss. Det beste av soldatungdommen ville kanskje stå sammen med oss, men massen av soldater ville forlate oss.
Disse betraktningene er svært lærerike. For allerede her kan vi skimte de grunnleggende anskuelsene som talte for Brest-Litovsk-freden. Men i denne sammenhengen ble de brukt som argumenter mot makterobringen. Det er på det rene at det standpunktet som framkom i brevet "Om den nåværende situasjonen" gjorde forståelsen av Brest-Litovsk-freden mye enklere for disse partifellene. Her kan vi nøye oss med å gjenta det vi også sier et annet sted i dette verket: Det er ikke bare den foreløpige kapitulasjonen i Brest-Litovsk som viser Lenins geni, men også at han omhyggelig knyttet Brest-Litovsk til oktoberrevolusjonen. Dette må ikke glemmes.
Arbeiderklassen kjemper og vokser i stadig bevissthet om at motstanderen har overtaket. Dette viser seg også i dagliglivet. Motstanderen har rikdommen, makten, alle redskapene for ideologisk påvirkning og alle midlene til gjengjeldelse. Fortrolighet med tanken på at fienden er overlegen, er en del av partiets liv og arbeid i den forberedende perioden. Virkningene av den ene eller andre umodne eller uforsiktige aksjonen vitner gang på gang om fiendens krefter, og ofte på en grusom måte.
Likevel kommer plutselig øyeblikket hvor denne vanen å betrakte fienden som den sterkeste blir det viktigste hinderet for seieren. Borgerskapets svakhet i dag gjemmer seg i skyggen av dets tidligere styrke. "Dere undervurderer motstanderens krefter". Dette er løsningen som samler alle fiender av det væpnede opprøret. "Alle som snakker om den væpnede oppstanden", skriver motstanderne av oppstanden to uker før seieren,
er forpliktet til nøkternt å vurdere hver situasjon. Vi ser det som vår plikt å si at for øyeblikket er det farligste vi kan gjøre å undervurdere fiendens krefter og overvurdere våre egne. Motstanderens makt er større enn vi tror. Det avgjørende stedet er Petrograd, og nettopp her har det revolusjonære partiets fiender samlet betydelige krefter: 500 junkere, for det meste bevæpnet og organisert, som på grunn av sin klassestilling både ønsker å kjempe og greier å kjempe. Også staben, fronttropper, kosakker, mye av garnisonen og dessuten en betydelig del av artilleriet ligger rundt Petrograd. Forresten vil fienden etter all sannsynlighet og med sentraleksekutivkomiteens hjelp også prøve å trekke tropper hjem fra fronten.
I borgerkrigen avhenger ting ikke bare av en lettvint opptelling av bataljoner, men like mye av å kunne anslå deres styrke i framtiden. Dette kan selvsagt aldri være helt nøyaktig. Selv Lenin antok at fienden kontrollerte betydelig styrke i Petrograd. Derfor anbefalte han å starte opprøret i Moskva fordi han trodde at det da ville foregå uten blodsutgytelser. Slike detaljfeil er helt uunngåelige i enhver forhåndsberegning, selv under de mest fordelaktige betingelsene - når det også kan være riktig å regne med en mindre gunstig stilling. Det som interesserer oss i dette tilfellet er den ekstreme overvurderingen av motstanderen, den totale misforståelsen av alle proporsjoner på et tidspunkt hvor fienden ikke lenger kontrollerer væpnede styrker.
Dette spørsmålet er ytterst viktig, som Tysklands erfaring viser. Så lenge revolusjonsmaningen for lederne av det tyske kommunistpartiet bare hadde en agitatorisk betydning, ignorerte de ganske enkelt spørsmålet om fiendens væpnede makt (grensevakter, fascistiske tropper, politi). De trodde at den militære oppgaven ville løse seg selv gjennom den stadig voksende revolusjonære bevegelsen.
Med en gang problemet kom fram i lyset slo de partifellene som tidligere hadde oversett det straks over i den motsatte ytterligheten. De anførte alle mulige tall over borgerskapets væpnede styrker, plusset på dem så godt de kunne med både grensevaktene og politiet, og rundet av resultatet til omkring en halv million. Sluttsummen forestilte et massivt borgerskap som var væpnet til tennene, og som var sterkt rustet til å konfrontere revolusjonen.
Nå hadde den tyske kontrarevolusjonen uten tvil betydelig styrke, og den var iallfall bedre organisert enn våre kornilovske tropper. Men også den tyske revolusjonens aktive krefter var andre enn hos oss. Arbeiderklassen utgjør det overveldende flertallet av Tysklands befolkning. Hos oss var Petrograd og Moskva avgjørende, i hvert fall i første omgang. I Tyskland ville opprøret øyeblikkelig ha kontrollert flere titalls mektige revolusjonære sentra. Fra denne synsvinkelen var fiendens krefter langt fra så avskrekkende som de tok seg ut i den overdrevne statistikken. Derfor må vi bestemt avvise de tendensiøse beregningene som ble gjort etter det tyske oktober-nederlaget for å rettferdiggjøre den politikken som hadde ført til nederlaget.
Vårt russiske eksempel er i denne sammenhengen av enestående betydning. To uker før vår ublodige seier i Petrograd - som vi også kunne ha oppnådd to uker tidligere - fikk med ett vårt partis erfarne politikere øye på junkerne, fronttroppene, kosakkene, garnisonen, artilleriet og troppene som rykket inn fra fronten. Egentlig hadde vi selv ingenting, virkelig ingenting, for hånden.
La oss et øyeblikk forestille oss at motstanderne av opprøret hadde seiret i partiet og i sentralkomiteen. Det er helt åpenbart hvem som da ville ha vunnet borgerkrigen; revolusjonen ville på forhånd ha vært dømt til nederlag; med mindre Lenin hadde appellert til partiet mot sentralkomiteen, noe han ville ha gjort og som uten tvil ville ha gitt et vellykket resultat. Det er ikke alle partier som har en Lenin til sin rådighet under slike omstendigheter.
Det er ikke vanskelig å tenke seg hvordan man måtte ha skrevet historien hvis den retningen i sentralkomiteen som avviste kampen hadde vunnet. De offisielle historieskriverne hadde i ettertid selvsagt kommet til å presentere situasjonen som om en oppstand i oktober 1917 hadde vært det glade vannvidd, og servere leseren alle de nerverystende statistikkene over junkerne, kosakkene, artilleriets styrke osv. Disse kreftene - som aldri ville ha vært testet i opprørets flammer - hadde man naturligvis kommet til å framstille som langt mer forskrekkelige enn de i virkeligheten var. Og nettopp dette må hamres inn i bevisstheten til hver eneste revolusjonær.
Lenins uoppholdelige press på sentralkomiteen i september og oktober skyldtes hans stadige frykt for at vi kunne komme til å la det riktige øyeblikket gli fra oss. Tøys, svarte høyrefløyen, vår innflytelse vil stadig vokse. Hvem hadde rett, og hva kan det innebære å forsømme øyeblikket? Bolsjevikene bedømte revolusjonens retning og metode aktivt og strategisk, til forskjell fra de sosialdemokratiske, mensjevikiske, tvers igjennom fatalistiske vurderingene.
Den gunstigste betingelsen for opprøret inntreffer når styrkeforholdet forskyver seg aller mest til vår fordel. Her dreier det seg naturligvis om styrkeforholdet blant de alminnelige oppfatningene, det vil si i den politiske overbygningen og ikke i det materielle fundamentet. Det forble mer eller mindre uforandret gjennom hele revolusjonsperioden. På en og samme økonomiske basis, og med den samme klasseinndelingen av samfunnet, skifter styrkeforholdet i takt med stemningsendringer i arbeidermassene, med alle sine oppsamlede politiske erfaringer, når illusjonene kollapser, når tilliten til middelklassen og grupper i statsmakten svekkes. Dessuten vil styrkeforholdet skifte i takt med utviklingen i middelklassens selvtillit.
Under revolusjonen er alt dette prosesser i rask forandring. Den taktiske kunsten består derfor i å gripe det øyeblikket hvor forholdene svinger aller mest i vår favør. Kornilov-opprøret skapte disse betingelsene. Massene, som ikke lenger stolte på flertallet i sovjetene, sto nå ansikt til ansikt med trusselen fra kontrarevolusjonen. De regnet med at bolsjevikene ville finne veien ut av situasjonen. Verken det elementære forsvaret for statsmakten eller de utålmodige massenes tilstrømming til bolsjevikpartiet kunne vedvare. Det måtte tippe i den ene eller den andre retningen. "Nå eller aldri!", gjentok Lenin. Og til dette svarte høyrefløyen:
Det ville være en dyp historisk usannhet hvis man på denne måten skulle stille spørsmålet om maktens overgang til arbeiderklassen: Nå eller aldri. Nei! Arbeiderklassens parti vil fortsette å vokse og stadig bredere masser vil bli fortrolig med partiets program. Bare på én måte kan dette resultatet ødelegges: Hvis partiet under de nåværende forholdene tar initiativet til aksjonen. Mot en slik politikk må vi heve våre advarende stemmer.
Denne fatalistiske optimismen må studeres med største oppmerksomhet. Den uttrykker slett ingen nasjonale eller individuelle særegenheter. En tilsvarende tendens kunne vi se i Tyskland i fjor. Fatalismen skjuler ubesluttsomhet og handlingslammelse. Dette kamufleres bak en trøsterik spådom: Vi blir stadig mer innflytelsesrike; jo lenger vi kommer, desto mer vil vår styrke vokse.
En fryktelig feiltakelse! Et partis revolusjonære styrke vokser bare til et bestemt øyeblikk. Etter dette øyeblikket kan prosessen slå helt om i sin motsetning: Massenes forventninger utløser skuffelser over partiets passivitet. I mellomtiden rister fienden panikken av seg og utnytter frustrasjonen. Et slikt skjebnesvangert omslag kunne vi se i Tyskland i oktober 1923. Vi var ikke langt fra et lignende vendepunkt i Russland 1917. Et par ukers passivitet fra partiets side ville vært nok. Lenin hadde aldeles rett: Nå eller aldri!
"Men det avgjørende spørsmålet", sier motstanderne av opprøret i sitt siste og sterkeste argument,
er hvorvidt stemningen blant arbeiderne og soldatene i hovedstaden virkelig er slik at de ser sin redning bare i klassekampen. Nei! Slik er ikke stemningen. En kampstemning i et bredt lag av hovedstadens fattigfolk, en kampstemning som driver dem ut i gaten, kunne være en garanti for at de ville trekke med seg de store og viktige organisasjonene (jernbane og post) der vårt parti står svakt. Men fordi en slik stemning ikke finnes i fabrikkene og kasernene er det selvbedrag om man bygger forhåpninger på dette grunnlaget.
Disse linjene, som ble skrevet 11. oktober, får en spesiell og aktuell betydning når vi husker at det tyske partiets ledende kamerater forklarte sin kampløse retrett nettopp med massenes manglende vilje.
Opprørets seier er mest sannsynlig nettopp på slikt tidspunkt. Da har massene rukket å samle tilstrekkelige erfaringer til ikke hodeløst å kaste seg inn i striden, men å kreve en klok og besluttsom kampledelse. På grunn av lærdommene fra aprildemonstrasjonen og Kornilov-eventyret visste massene i oktober 1917 klart at det nå ikke lenger dreide seg om protestdemonstrasjoner, men om den avgjørende oppstanden og makterobringen. Derfor ble også stemningen mer konsentrert, kritisk og fordypet.
Overgangen fra illusjonsrik spontanitet til en mer kritisk bevissthet hemmer alltid revolusjonens tempo. Denne økende krisen i massenes stemning kan bare overvinnes ved en tilsvarende politikk fra partiets side. Den kan ikke overvinnes uten at partiet virkelig er parat og i stand til å lede arbeiderklassens opprør. På den annen side vil et parti som over lang tid har ført en tålmodig revolusjonær agitasjon lamme aktiviteten og utløse skuffelse og forfall hvis det står på et høydepunkt (og der står det nettopp på grunn av massenes tillit) og begynner å vakle, avvente og betenke seg.
Etter nederlaget kan de påberope seg massenes manglende aktivitet. Akkurat denne veien ville brevet "Om den nåværende situasjonen" føre oss. Til all lykke beseiret vårt parti under Lenin fullstendig en slik stemning i de ledende kretsene. Takket være det kunne partiet lede den seierrike omveltningen.
Vi har nå klarlagt kjernespørsmålene omkring oktoberrevolusjonens forberedelse og beskrevet de viktigste uenighetene. Det som gjenstår er å gjøre rede for den innenrikspolitiske kampens viktigste punkter i de avgjørende ukene.
Beslutningen om væpnet oppstand ble brakt inn for sentralkomiteen 10. oktober. 11. oktober ble brevet "Om den nåværende situasjonen" sendt rundt til partiets viktigste organisasjoner. 18. oktober - én uke før oppstanden - ble et brev fra Kamenev offentliggjort i "Novaja Szjisn".
Det er ikke bare jeg og kamerat Sinovjev, samt en rekke andre praktiske partifeller, som finner det galt å ta initiativet til den væpnede oppstanden. Den vil med de nåværende styrkeforholdene, og bare få dager før rådskongressen, være et skjebnesvangert skritt for hele arbeiderklassen og revolusjonen.
25. oktober erobres makten i Petrograd og sovjetregjeringen dannes.
4. november går en rekke sentrale funksjonærer ut av partiets sentralkomité og ut av folkekomisærenes råd. Årsaken er at de har stilt et ultimatum om at man skal danne en koalisjonsregjering av sovjetpartiene. "Gjør vi ikke dette", skriver de,
så finnes det bare en mulighet: Opprettelsen av en ren bolsjevikisk regjering ved hjelp av politisk terror.
Og i et annet dokument heter det:
Vi kan ikke bære ansvaret for den skjebnesvangre politikken som sentralkomiteen fører, for en stor del i strid med arbeiderklassens og soldatenes vilje. Vi nedlegger derfor vårt mandat som medlemmer i sentralkomiteen for å ha rett til å si åpent: 'Leve sovjetpartienes regjering!'.
De av våre partifeller som var mot den væpnede oppstanden og makterobringen, og som kalte den et eventyr, foreslo altså at makten - etter den seierrike oppstanden - skulle leveres tilbake til de partiene arbeiderklassen hadde erobret den fra. Hva var årsaken til at det seirende bolsjevikpartiet skulle forære statsmakten til mensjevikene og de sosialrevolusjonære? - for det var akkurat det dette kravet dreide seg om. Til dette svarer opposisjonen:
Vi anser dannelsen av en slik regjering som nødvendig for å hindre videre blodsutgytelse, overhengende trussel om hungersnød og revolusjonens tilintetgjørelse ved Kaledins tilhengere. Dessuten for å sikre innkallingen av Den Konstituerende Forsamlingen til den fastsatte tiden og realiseringen av fredsprogrammet som ble vedtatt av Arbeider- og Soldatrådenes Allrussiske Kongress.
Det dreier seg med andre ord om å finne en vei til den borgerlige parlamentarismen som går gjennom sovjetenes port. Når februarrevolusjonens utvikling ikke hadde ledet til For-Parlamentet, men tvert imot til oktoberrevolusjonen, så var oppgaven nå - med opposisjonens egne ord - å "befri revolusjonen fra diktaturet ved mensjevikenes og de sosialrevolusjonæres hjelp". De ville altså lose revolusjonen inn i det borgerlige regimets farvann. Det dreide seg om verken mer eller mindre enn fullstendig likvidering av oktoberrevolusjonen. Selvsagt var det ikke mulig å inngå noe kompromiss under slike forhold.
Dagen etter, 5. november, ble nok et brev av samme sort publisert:
Jeg kan ikke ta hensyn til partidisiplinen og tie når marxister stikk i strid med både fornuften og de elementære kjensgjerningene nekter å ta hensyn til de objektive forholdene som påbyr oss å komme til en forståelse med alle sosialistiske partier hvis vi skal unngå et sammenbrudd ... Jeg kan ikke av hensyn til partidisiplinen hengi meg til en personkultus som gjør den politiske overenskomsten med sosialistiske partier avhengig av den ene eller andre personens tilstedeværelse i ministeriet, og som dermed - om det så bare er for et minutt - forlenger blodsutgytelsene.
Til slutt erklærer forfatteren av dette brevet (Losovski) at det er nødvendig å kreve en partikongress for å løse dette spørsmålet
om det bolsjevikiske parti skal forbli et marxistisk parti, eller om det for alltid skal slå inn på en vei som ikke har noe felles med den revolusjonære marxismen.
Stillingen virket håpløs. Ikke bare gikk de borgerlige, godseierne og det såkalte "revolusjonære demokratiet" (som fortsatt kontrollerte tallrike organisasjoner; jernbaneforbundet, hærkomiteen, statstjenestemennene osv.) offentlig ut og fordømte partiets forsøk på å erobre makten for å sette sitt program ut i live. Også innflytelsesrike medlemmer i partiet fulgte den samme linjen. Situasjonen kunne se aldeles uløselig ut hvis man bare skulle dømme etter ytre forhold. Hva skulle vi gjøre ?
Skulle vi akseptere opposisjonens krav, som ville bety likvidering av oktoberrevolusjonen? Da ville det vært meningsløst å ha framkalt den. Det var bare en ting å gjøre: Å satse på massenes revolusjonære vilje og gå framover. 7. november publiserte Pravda en klargjørende erklæring som var forfattet av Lenin. Den var beregnet på partiets brede lag, og gjorde ende på striden om partiets og sentralkomiteens politikk:
De skulle skamme seg alle de vaklende og feige, alle tvilende som lar seg forvirre av borgerskapet, alle som lar seg føre på villspor av varselropene fra borgerskapets direkte og indirekte lakeier.
Blant arbeider- og soldatmassen i Petrograd, Moskva og andre steder finnes ikke den minste antydning til feighet. Vårt parti står fast på sin post for å forsvare hele det arbeidende folkets interesser, framfor alt arbeidernes og fattigbøndenes.
Den heftigste partikrisen var overvunnet, men den indre striden fantes fremdeles. Kamplinjene var de samme, men deres politiske betydning avtok. Et interessant bidrag finner vi i Uritzkiz' beretning til vårt partis Petrogradkomite 12. november. Den angår innkallelsen av Den Konstituerende Forsamlingen:
Våre partistrider er ikke nye. Den samme linjen har vi sett tidligere i spørsmålet om opprøret. For øyeblikket anser enkelte partifeller den konstituerende forsamling som kroningen av revolusjonen. De spiller filistere og sier at vi har gått taktløst fram. De er mot at de bolsjevikiske medlemmene i Den Konstituerende Forsamlingen skal kontrollere sammentredelsen og styrkeforholdene. De inntar et rent formalistisk standpunkt.
Vi derimot, kjemper for arbeiderklassens og de fattige bøndenes interesser. Det er likevel enkelte partifeller som forestiller seg at vi fortsatt lager den borgerlige revolusjonen, hvor Den Konstituerende Forsamlingen skal være grunnsteinen.
Med oppløsningen av Den Konstituerende Forsamlingen er et viktig kapittel avsluttet ikke bare i Russlands historie, men også i partiets historie. Etter å ha beseiret sine indre motstanderne har arbeiderklassens parti ikke bare erobret makten, men også befestet den.
04 / 10 / 2000
rolf@marxists.org