MIA  >  Norsk  >  Lenin

Vladimir Lenin

Bør man delta i de borgerlige parlamentene?

Dette spørsmål besvarer de tyske «venstre»-kommunistene med den største nonchalanse - og med den største lettsindighet - med nei. Og hvilke argumenter har de? I det ovenfor anførte sitat leser vi:

« ... med den største bestemthet forkaste enhver tilbakevenden til parlamentarismens kampformer, som historisk og politisk har overlevd seg selv.»

Dette er lattelig anmasende og åpenlyst uriktig. «Tilbakevenden» til parlamentarismen. Kanskje det allerede består en sovjetrepublikk i Tyskland? Det ser ikke slik ut! Hvordan kan man da tale o en «tilbakevenden»? Er ikke dette en tom frase?

Parlamentarismen har «historisk overlevd seg selv». Det er propagandistisk riktig. Men alle vet at det er et meget langt stykke vei derfra til den praktiske «overlevelse». Om kapitalismen kunne man allerede for mange årtier siden med full rett erklære at den historisk sett hadde «overlevd seg selv», men dette opphever på ingen måte nødvendigheten av en meget lang og meget hårdnakket kamp på kapitalismens grunn. Parlamentarismen har «historisk overlevd seg selv» i verdenshistorisk betydning, dvs. den borgerlige parlamentarismens epoke er avsluttet, proletariatets diktaturs epoke er begynt. Det er ubestridelig. Men den verdenshistoriske målestokk regner med årtier. 10 eller 20 år før eller seinere, det er den verdenshistoriske målestokks synspunkt likegyldig, det er fra verdenshistoriens synsvinkel en bagatell, som det ikke engang er mulig tilnærmelsesvis å beregne. Men nettopp derfor er det en hårreisende teoretisk feil å påberope seg den verdenshistoriske målestokk i et spørsmål om praktisk politikk.

Har parlamentarismen «politisk overlevd seg selv»? Det er et helt annet spørsmål. Hvis det var tilfelle, da ville «venstrefolkene» hatt en sikker posisjon. Men dette må bevises gjennom den mest omhyggelige analyse, og «venstrefolkene» forstår ikke engang hvordan analysen skal gripes an. I «Teser om parlamentarismen», som er offentliggjort i nr. I av «Bulletin for Den kommunistiske internasjonales provisoriske byrå i Amsterdam» (Bulletin of the Provisional Bureau in Amsterdam of the Communist International, February 1920) og som åpenbart gir uttrykk for den hollandskevenstre eller venstre-hollandske retnings synsmåter, er analysen, som vi skal få se, også helt elendig.

For det første. De tyske «venstrefolk» anså som kjent allerede i januar 1919 parlamentarismen for «politisk overlevd», i motsetning til så fremragende politiske ledere som Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. «Venstrefolkene» tok som kjent feil. Alene dette tilintetgjør med en gang for godt den tese at parlamentarismen «politisk har overlevd seg selv». «Venstrefolkene» er forpliktet til å bevise hvordan deres daværende ubestridelige feilgrep nå har opphørt å være en feil. Ikke en skygge av bevis anfører de eller kan de anføre. Et politisk partis holdning til sine feil er et av de viktigste og sikreste kriterier for partiets alvor og virkelige oppfyllelse av sine forpliktelser overfor sin klasse og overfor de arbeidende masser. Åpent å tilstå feilen, blottlegge dens årsaker, analysere de forhold som har frambrakt den, omhyggelig å drøfte botemidlene mot feilen - det er kjennetegnet på et alvorlig parti, det er å oppfylle sin plikt, det er a oppdra og skolere klassen, og dernest også massene. Når «venstre»-folkene i Tyskland (og i Holland) ikke oppfyller denne plikt, når de ikke med den største oppmerksomhet, omhu og varsomhet tar fatt på studiet av sine åpenbare feil, beviser de nettopp herved at de ikke er et klasseparti, men en klikk, ikke et massens parti, men en gruppe av intellektuelle og et fåtall arbeidere, som etteraper de sletteste sider ved intellektualismen.

For det annet. I den samme brosjyren av «venstrefolkenes» Frankfurt-gruppe som vi ovenfor har kommet med utførlige sitater fra, leser vi:

« ... Millioner arbeidere, som ennå følger sentrums (det katolske «sentrum»-partis) politikk, er kontrarevolusjonære. Landproletarene stiller de kontrarevolusjonære troppers legioner.» (Side 3 i ovenfor nevnte brosjyre.)

En ser straks at dette er sagt altfor feiende og overdrevent. Men den her framstilte grunnleggende kjensgjerning er ubestridelig, og at den anerkjennes av «venstrefolkene», beviser særlig tydelig deres feil. Hvordan kan man egentlig tale om at «parlamentarismen politisk har overlevd seg selv», når «millioner» og «legioner» av proletarer ennå ikke bare er for parlamentarismen overhodet, men tilmed er direkte «kontrarevolusjonære»!? Det er klart at parlamentarismen ennå ikke har overlevd seg selv politisk i Tyskland. Det er klart at «venstrefolkene» i Tyskland har tatt sine egne ønsker, sin egen ideologisk-politiske stilling for å være objektiv virkelighet. Dette er den farligste feil revolusjonære kan gjøre. I Russland, hvor tsarismens uhørt barbariske og grusomme åk særlig lenge og i særlig mangfoldige former fostret revolusjonære av forskjellige retninger, revolusjonære med beundringsverdig hengivenhet, begeistring, heltemot og viljestyrke, i Russland har vi iakttatt denne de revolusjonæres feil på særlig nært hold, studert den særlig omhyggelig, kjenner den særlig godt, og derfor ser vi den også særlig tydelig hos andre. For kommunistene i Tyskland har parlamentarismen selvfølgelig «politisk overlevd seg selv», men det gjelder nettopp ikke å betrakte den som overlevd for oss, som overlevd for klassen, som overlevd for massene. Nettopp her ser vi atter at «venstrefolkene» ikke har dømmekraft, at de ikke forstår å opptre som klassens parti, som massens parti. Dere er forpliktet til ikke å synke ned til massenes nivå, til nivået hos de tilbakeliggende lag av klassen. Det er ubestridelig. Dere er forpliktet til å si dem den bitre sannhet. Dere er forpliktet til å nevne deres borgerlig-demokratiske og parlamentariske fordommer med deres rette navn. Men samtidig er dere forpliktet til nøkternt å vurdere nettopp hele klassens (og ikke bare dens kommunistiske avantgardes), nettopp hele den arbeidende masses (og ikke bar dens fremskredne elementers) faktiske grad av bevissthet og modenhet.

Selv om det ikke er «millioner» og «legioner», men bare ganske enkelt en temmelig betydelig minoritet blant industriarbeidere som følger de katolske prestene, blant landarbeiderne som følger godseierne og storbøndene, så framgår det herav ubestridelig at parlamentarismen i Tyskland ennå ikke har overlevd seg selv politisk, at deltakelsen i parlamentsvalgene og i kampen på parlamentstribunen er en absolutt plikt for det revolusjonære proletariats parti, nettopp for å oppdra de tilbakeliggende lag i sin egen klasse, nettopp for å vekke og opplyse den uutviklede, kuede og uvitende massen på landsbygda. Så lenge dere ikke er i stand til å jage det borgerlige parlament og de reaksjonære institusjoner av alle andre typer fra hverandre, så lenge er dere forpliktet til å arbeide innenfor dem, nettopp fordi det ennå fins arbeidere som prestene og livet i ravnekrokene på landet har fordummet. Ellers risikerer dere ganske enkelt å bli pratmakere.

For det tredje. «Venstre»-kommunistene sier svært meget godt om oss bolsjeviker. Stundom kunne en ha lyst til å si: om de bare ville rose oss mindre, om de bare ville trenge mer inn i bolsjevikenes taktikk, sette seg nærmere inn i den! Vi tok del i valgene til det borgerlige parlament i Russland, til den konstituerende forsamling i september-november 1917. Var vår taktikk riktig eller ikke? Hvis ikke, så må dette bli tydelig sagt og bevist: dette er nødvendig for at den internasjonale kommunismen skal kunne utarbeide en riktig taktikk. Hvis den var riktig, må en derav trekke visse slutninger. Selvsagt kan det ikke bli tale om noen likestilling av forholdene i Russland med forholdene i Vest-Europa. Men spesielt i spørsmålet om begrepet: «parlamentarismen har politisk overlevd seg selv» må man ubetinget ta vår erfaring nøye med i regningen, for slike begrep forvandler seg lett til tomme fraser hvis de konkrete erfaringene ikke tas i betraktning. Hadde ikke vi russiske bolsjeviker i september-november 1917 større rett enn hvilke som helst vesteuropeiske kommunister til å anta at parlamentarismen i Russland politisk hadde overlevd seg selv? Naturligvis hadde vi det, for det vesentlige er jo ikke om de borgerlige parlamenter har eksistert i lang eller kort tid, men spørsmålet er hvor forberedt (ideologisk, politisk, praktisk) de brede arbeidende massene er til å ta imot sovjetsystemet og jage det borgerlig-demokratisk parlament fra hverandre (eller tillate at det blir jagd fra hverandre). At arbeiderklassen i byene, soldatene og bøndene i september-november 1917 i Russland som følge av en rekke spesielle omstendigheter var særdeles vel forberedt til å ta imot sovjetstyret og jage det borgerlig-demokratiske parlament fra hverandre, det er en fullstendig uomtvistelig og helt fastslått historisk kjensgjerning. Og til tross for dette boikottet bolsjevikene ikke den konstituerende forsamling, men deltok i valgene både før og etter proletariatets erobring av den politiske makt. At disse valg hadde overmåte verdifulle (og for proletariatet i høy grad nyttige) politiske resultater, det har jeg, tør jeg håpe, bevist i ovennevnte artikkel, som utførlig analyserer kjensgjerningene om valgene til den konstituerende forsamling i Russland.

Herav framgår en fullstendig uomtvistelig slutning: det er bevist at til og med noen få uker før sovjetrepublikkens seier, at til og med etter en slik seier er deltakelsen i det borgerlig-demokratiske parlament ikke bare uten skade for det revolusjonære proletariat, men gjør det lettere for det å bevise for de tilbakeliggende massene hvorfor slike parlamenter fortjener å bli jagd fra hverandre, at den gjør det lettere å jage dem fra hverandre, at den letter den «politiske overvinnelse» av den borgerlige parlamentarisme. Ikke å ta hensyn til denne erfaring og samtidig gjøre krav på å tilhøre Den kommunistiske internasjonale, som må utarbeide sin taktikk internasjonalt (ikke som en snevert eller ensidig nasjonal, men nettopp som en internasjonal taktikk), det betyr å gjøre grove feil og nettopp i handling avvike fra internasjonalismen, anerkjenne den bare i ord.

La oss nå se på de «venstre»-hollandske argumenter for ikke å delta i parlamentene. Vi anfører den viktigste av de ovennevnte «hollandske» teser, den 4. tese, i oversettelse (fra engelsk):

«Når det kapitalistiske produksjonssystem har brutt sammen (has broken down) og samfunnet befinner seg i en tilstand av revolusjon, taper den parlamentariske virksomhet etter hvert sin betydning i sammenlikning med massenes egen aksjon. Når under slike omstendigheter (when, then) parlamentet blir sentrum og organ for kontrarevolusjonen, men arbeiderklassen på den annen side i form av sovjetene skaper redskapene for sin makt, - kan det til og med bli nødvendig å oppgi enhver deltakelse i den parlamentariske virksomhet»

Den første setning er åpenbart uriktig, for massenes aksjon - f.eks. en stor streik - er alltid og slett ikke bare under revolusjonen eller under en revolusjonær situasjon viktigere enn den parlamentariske virksomhet. Dette åpenbart uholdbare, historisk og politisk uriktige argument viser med særlig anskuelighet at forfatterne slett ikke har tatt i betraktning verken den alminnelige europeiske erfaring (den franske foran revolusjonene i 1848 og 1870, den tyske i årene 1879-90 osv.) eller den russiske (se ovenfor) om viktigheten av å forbinde den legale og den illegale kampen. Dette spørsmålet er av uhyre betydning både i alminnelighet og særlig fordi den tid hurtig nærmer seg i alle siviliserte og utviklede land da denne forbindelse mer og mer blir og delvis allerede er blitt helt nødvendig for det revolusjonære proletariats Parti, som følge av at borgerkrigen mellom proletariat og borgerskap modnes og nærmer seg, som følge av de rasende forfølgelsene mot kommunistene fra de republikanske og overhodet de borgerlige regjeringer, som på alle mulige måter krenker legaliteten (hvor meget forteller ikke bare Amerikas eksempel!) osv. Dette overmåte viktige spørsmål har hollenderne og «venstrefolkene» overhodet slett ikke forstått.

Den annen setning er for det første historisk falsk. Vi bolsjeviker har deltatt i de kontrarevolusjonære parlamenter, og erfaringen har vist at denne deltakelse ikke bare var nyttig for det revolusjonære proletariats parti, men også, nettopp etter den første borgerlige revolusjon i Russland (1905) var nødvendig for forberedelsen av den annen borgerlige revolusjon (februar 1917) og deretter for den sosialistiske revolusjon (oktober 1917). For det annet er denne setning forbløffende ulogisk. Av at parlamentet blir organ og «sentrum» for kontrarevolusjonen G forbigående bemerket har det i virkeligheten aldri vært «sentrum» og kan ikke være det) og at arbeiderne i form av sovjeter skaper seg redskaper for sin makt, derav følger at arbeiderne må forberede seg - ideologisk, politisk, teknisk til sovjetenes kamp mot parlamentet, til å jage parlamentet fra hverandre ved hjelp av sovjetene. Men derav følger på ingen måte at en slik parlamentsoppløsning hindres, eller ikke lettes, ved at det fins en sovjetopposisjon innenfor det kontrarevolusjonære parlamentet. Under vår seierrike kamp mot Denikin og Koltsjak merket vi ikke en eneste gang at tilstedeværelsen av en proletarisk opposisjon, en sovjetopposisjon i deres rekker, var uten betydning for våre seirer. Vi vet meget godt at vår sprengning av den konstituerende forsamling den 5. januar 1918 ikke ble vanskeliggjort, men lettet ved at det innenfor denne kontrarevolusjonære konstituerende forsamling fantes både en konsekvent bolsjevikisk og en inkonsekvent sovjetopposisjon, den venstresosial-revolusjonære opposisjon. Forfatterne av tesen er kommet i fullstendig forvirring og har glemt erfaringen fra en hel rekke, om ikke alle revolusjoner, som vitner om hvor nyttig det er under revolusjonen direkte a forbinde masseaksjonen utenfor det reaksjonære parlamentet med en opposisjon som sympatiserer med revolusjonen (eller enda bedre: en opposisjon som direkte støtter revolusjonen) innenfor dette parlament. Hollenderne og «venstrefolkene» i det hele tatt resonnerer her som revolusjonens doktrinære, som aldri har deltatt i en virkelig revolusjon eller ikke har fordypet seg i revolusjonens historie eller naivt anser den subjektive «fornektelse» av en reaksjonær institusjon for å være det samme som dens virkelige tilintetgjørelse gjennom de samvirkende krefter fra en rekke objektive faktorer.

Det sikreste middel til å diskreditere og skade en ny politisk (og ikke bare politisk) idé består i å drive denne idé ut i det absurde når man forsvarer den. For enhver sannhet kan man gjøre til en meningsløshet hvis en driver den til «overmål» (som Dietzgen den eldre sa), hvis en overdriver den, hvis en utvider den over grensen av dens virkelige brukbarhet, og den blir under slike omstendigheter til og med uunngåelig til en meningsløshet. Nettopp en slik bjørnetjeneste gjør det hollandske og tyske venstrefolk den nye sannhet om sovjetmaktens overlegenhet over de borgerlig-demokratiske parlamenter. Det er klart at den som på gammelt vis og i sin alminnelighet ville påstå at det ikke under noen omstendighet er tillatelig å oppgi deltakelsen i borgerlige parlamenter, han ville ha urett. Jeg kan ikke her forsøke å gi noen formulering av de forhold under hvilke en boikott ville være nyttig, for denne brosjyres oppgave er meget mer beskjeden. Den består i å verdsette de russiske erfaringene i sammenheng med en del dagsaktuelle spørsmål for den internasjonale kommunistiske taktikk. Den russiske erfaring har vist oss en resultatrik og riktig (1905) og en feilaktig (1906) anvendelse av boikotten fra bolsjevikenes side. Analyserer vi det første tilfelle, så ser vi: det lyktes å hindre den reaksjonære, regjering i å innkalle et reaksjonært parlament, og det lyktes da massenes utenomparlamentariske revolusjonære (spesielt streike-) aksjoner bredte seg med usedvanlig hurtighet, da ikke et eneste lag av proletariatet og bøndene kunne støtte den reaksjonære regjering, da det revolusjonære proletariat gjennom streikene og agrarbevegelsen hadde sikret seg innflytelse over de brede tilbakeliggende masser. Det er selvinnlysende at denne erfaring ikke kan anvendes på de nåværende europeiske forhold. Det er likeledes fullstendig klart - at de ovenfor anførte grunner - at hollendernes og «venstrefolkenes» forsvar, selv bare er betinget forsvar, for oppgivelsen av deltakelsen i parlamentene er grunnfalsk og skadelig for det revolusjonære proletariats sak.

I Vest-Europa og Amerika er parlamentet blitt særlig forhatt for de fremskredne revolusjonære elementer innenfor arbeiderklassen. Det er ubestridelig. Og dette er fullt forståelig, for det er vanskelig å forestille seg noe mer gement, nedrig og forrædersk enn det overveldende flertall av sosialistiske og sosialdemokratiske deputertes opptreden i parlamentet under og etter krigen. Men det ville ikke bare være direkte uklokt, men direkte forbrytersk å gi etter for denne stemning ved avgjørelsen av spørsmålet om hvorledes dette alminnelig anerkjente onde bør bekjempes. I mange av Vest-Europas land er den revolusjonære stemning nå, kan en si, en «nyhet» eller «sjeldenhet» som en har ventet altfor lenge, forgjeves og utålmodig på, og kanskje det er derfor en så lett gir etter for denne stemningen. Det sier seg selv at ingen revolusjonær stemning blant massene, uten de forutsetninger som begunstiger utviklingen av en slik stemning, kan denne revolusjonære taktikk ikke omsettes i handling, men vi i Russland har gjennom altfor lange, tunge og blodige erfaringer overbevist oss om den sannhet at bare på revolusjonær stemning er det umulig å bygge den revolusjonære taktikk. Taktikken må bygges på nøktern, streng objektiv vurdering av alle klassekrefter innenfor vedkommende stat (og i de tilgrensendede stater, i alle stater, i verdensmålestokk), og likeledes på en vurdering av de revolusjonære bevegelsers erfaring. Å legge for dagen sin «revolusjonære ånd» bare ved å skjelle på den parlamentariske opportunisme, bare ved å ta avstand fra deltakelse i parlamentene er meget lett, men nettopp fordi dette er altfor lett, er det ingen løsning på denne vanskelige, meget vanskelige oppgave. Å skape en virkelig revolusjonær parlamentfraksjon i de europeiske parlamentene er visselig meget vanskeligere enn i Russland. Men det er bare et spesielt uttrykk for den allmenne sannhet at det for Russland i den konkrete, historisk overordentlig originale situasjon i 1917 var lett å begynne den sosialistiske revolusjon, mens det derimot for Russland vil bli vanskeligere enn for de europeiske land å fortsette den og føre den til ende. Allerede i begynnelsen av 1918 måtte jeg påpeke denne omstendighet, og de følgende to års erfaring har fullt ut bekreftet riktigheten av denne vurdering. Slike spesifikke forutsetninger som 1) muligheten for å forene sovjetomveltningen med avslutningen (takket være denne omveltning) av den imperialistiske krigen, som i utrolig grad har utpint arbeiderne og bøndene, 2) muligheten for i en viss tid å utnytte den kamp på liv og død som to mektige grupper av imperialistiske røvere førte mot hverandre uten å kunne forene seg med hverandre til kamp mot sovjetene, deres fiende, 3) muligheten for å utholde en forholdsvis langvarig borgerkrig, delvis takket være landets kolossale utstrekning og de slette samferdselsmidlene, 4) tilstedeværelsen av en så dyptgående borgerlig-demokratisk revolusjonær bevegelse blant bøndene at proletariatets parti overtok bondepartiets (det sosialrevolusjonære parti, hvis flertall var skarpt fiendtlig overfor bolsjevismen) revolusjonære krav og takket være proletariatets erobring av den politiske makt virkeliggjorde dem med en gang- slike spesifikke vilkår har en ikke nå i Vest-Europa, og en gjentakelse av disse eller liknende forutsetninger er ikke så lett mulig. Blant annet av disse årsaker - ved siden av mange andre - er det for Vest-Europa vanskeligere enn for oss å begynne den sosialistiske revolusjon. Å forsøke å «omgå» denne vansken ved å «hoppe over» den vanskelige oppgave å utnytte de reaksjonære parlamenter i revolusjonært øyemed, det er bare barnestreker. Dere vil skape et nytt samfunn, og dere frykter vanskene ved å skape en god parlamentsfraksjon av overbeviste, hengivne, heltemodige kommunister i et reaksjonært parlament! Er ikke dette barnestreker! Når Karl Liebknecht i Tyskland og Z. Höglund i Sverige til og med uten støtte nedenfra massen evnet å vise eksempler på en virkelig revolusjonær utnyttelse av reaksjonære parlamenter, skal da et hurtig voksende revolusjonært masseparti under massens skuffelse og forbitrelse etter krigen ikke være i stand til å smi seg en kommunistisk fraksjon i de verste parlamenter?! Nettopp fordi de tilbakeliggende masser av arbeidere og enda mer av småbøndene i VestEuropa i meget sterkere grad enn i Russland er gjennomsyret av borgerlig-demokratiske og parlamentariske fordommer, nettopp derfor kan (og må) kommunistene i slike institusjoner som de borgerlige parlamenter bare innenfra føre den lange, hårdnakkede kamp uten å vike for noen vansker, for å avsløre, fordrive og overvinne disse fordommene.

De tyske «venstre»-folkene klager over sitt partis dårlige «Iedere», faller i fortvilelse og driver det like til en latterlig «fornektelse» av «lederne». Men under forhold da «lederne» ofte må holdes skjult, i illegalitet, er det særlig vanskelig å oppdra gode, pålitelige, prøvede, autoritative ledere, og det er umulig å overvinne disse vanskene uten å koble sammen det legale og det illegale arbeid, uten å prøve «lederne» bl.a. også på den parlamentariske arena. Kritikken - den skarpeste, mest hensynsløse og uforsonlige kritikk - bør ikke rettes mot parlamentarismen eller det parlamentariske arbeid, men mot de ledere som ikke kan - og enda mer mot dem som ikke vil - utnytte parlamentsvalgene og parlamentstribunen på revolusjonært, på kommunistisk vis. Bare en slik kritikk - som naturligvis må være forbundet med at de udugelige lederne blir jaget vekk og erstattet med dugelige - blir et nyttig og fruktbringende revolusjonært arbeid, som på samme tid oppdrar både «lederne», slik at de blir arbeiderklassen og de arbeidende masser verdig, og massene, slik at de, lærer å orientere seg riktig i den politiske situasjon og å forstå de ofte meget kompliserte og flokete oppgavene som oppstår av denne situasjon.*)

*) Jeg har hatt for lite anledning til å lære «venstre»kommunismen i Italia å kjenne. Uten tvil har kamerat Bordiga og hans fraksjon av «kommunistiske boikottister» (Comunista astensionista) urett når de forsvarer ikke-deltakelse i parlamentet. Men i ett punkt forekommer det meg at han har rett, for så vidt som en kan dømme etter to nummer av hans avis «Sovjet» («Il Soviet», nr. 3 og 4, 18. januar og 1. februar 1920), etter fire hefter av kamerat Serrias ypperlige tidsskrift: «Kommunismen» («Comunismo» nr. 1-4, 1. 10-30. 11. 1919) og etter tilfeldige nummer av borgerlige italienske aviser som det har lykkes meg a sette meg inn i. Kamerat Bordiga og hans fraksjon har rett i sine angrep mot Turati og hans meningsfeller, som blir stående i et parti som har anerkjent sovjetmakten og proletariatets diktatur, blir stående som medlemmer av parlamentet og fortsetter sin gamle, overmåte skadelige opportunistiske politikk. I og med at de finner seg i dette, gjør selvsagt kamerat Serrati og hele det italienske sosialistiske parti) en feil, som truer med å volde like stor skade og fare som i Ungarn, hvor de ungarske herrer Turati innenfra saboterte både partiet og rådsregjeringen. En slik uriktig, inkonsekvent og karakterløs holdning overfor de parlamentariske opportunister skaper på den ene side «venstre»-kommunismen og på den annen side rettferdiggjør den til en viss grad dens eksistens. Kamerat Serrati har åpenbart urett når han beskylder den depurterte Turati for «inkonsekvens» («Comunisimo», nr. 3), idet det nettopp er det italienske sosialistiske parti som er inkonsekvent når det tolererer slike opportunistiske parlamentarikere som Turati & co.