MIA  >  Norsk  >  Lenin

Vladimir Lenin

Bør revolusjonære arbeide i reaksjonære fagforeninger?

De tyske «venstrefolk» anser at et ubetinget nektende svar på dette spørsmål er en avgjort sak for dem. Etter deres mening er deklamasjoner og harmfylte ord mot de «reaksjonære» og «kontrarevolusjonære» fagforeninger (særlig «solid» og særlig dumt virker dette hos K. Horner) nok til å «bevise» at de revolusjonæres arbeid, kommunistenes arbeid i de gule, sosialsjåvinistiske klassesamarbeidende, Legienske, kontrarevolusjonære fagforbund er unødvendig og til og med utillatelig.

Men hvor meget de tyske «venstrefolk» enn er overbevist om at denne taktikken er revolusjonær, så er den i virkeligheten grunnfalsk og inneholder ikke annet enn tomme fraser.

- For å gjøre dette klart vil jeg begynne med våre egne erfaringer - i overensstemmelse med den allmenne plan for det foreliggende skrift, som stiller seg den oppgave å anvende på Vest-Europa det i bolsjevismens historie og nåværende taktikk som er allment brukbart, av allmenn betydning og allmenngyldig.

Forholdet lederne - partiet - klassen - massene og dermed samtidig forholdet mellom proletariatets diktatur og dets parti på den ene side og fagforeningene på den annen side har hos oss for tiden antatt følgende konkrete form: proletariatets diktatur virkeliggjøres av proletariatet som er organisert i sovjeter og ledes av bolsjevikenes kommunistiske parti, som ifølge oppgave fra siste partikongress (april 1920) teller 611000 medlemmer. Medlemstallet har fluktuert meget sterkt så vel før som etter Oktoberrevolusjonen og var tidligere, tilmed i 1918 og 1919, betydelig lavere. Vi frykter en altfor sterk vekst i partiet, idet strebere og bedragere som bare fortjener å skytes, uunngåelig søker å klenge seg innpå det regjerende parti. Den siste gang vi åpnet partiets dører på vid vegg bare for arbeidere og bønder - var i de dager (vinteren 1919) da Judenitsj sto bare noen verst fra Petrograd og Denikin i Orel (omikring 350 verst fra Moskva), dvs. da en desperat, dødelig fare truet sovjetrepublikken, og da eventyrere, strebere, bedragere og upålitelige folk i det hele tatt ikke kunne gjøre regning med noen fordelaktig karriere (men snarere kunne vente galger og tortur) om de meldte seg inn i partiet. Partiet, som hvert år innkaller partikongresser (på den siste var det I delegert for hvert 1000. medlem), ledes av sentralkomitéen, som velges på partikongressen og består av 19 personer. Det løpende arbeid i Moskva utføres av et enda snevrere kollegium, nemlig det såkalte «orgbyrå» (organisasjonsbyrå) og «politbyrået» (politisk byrå), som velges på plenumsmøter i sentralkomitéen, med 5 sentralkomitémedlemmer i hvert byrå. Her har vi altså et ekte «oligarki». Ikke et eneste viktig politisk eller organisatorisk spørsmål blir avgjort i noen regjeringsinstitusjon i vår republikk uten ledende direktiver fra partiets sentralkomité.

Partiet støtter seg i sitt arbeid umiddelbart på fagorganisasjonen, som nå ifølge oppgavene fra siste kongress (april 1920) teller over 4 millioner medlemmer og formelt er partiløs. Faktisk består alle ledende institusjoner i det overveldende flertall av forbundene og i første rekke selvsagt i det faglige allrussiske sentrum eller byrå (Fagforbundenes, allrussiske sentralråd) av kommunister og gjennomfører alle partiets direktiver. Herigjennom får man et i det store og hele formelt ikkekommunistisk, elastisk og forholdsvis bredt, overmåte sterkt proletarisk apparat, hvorigjennom partiet er intimt forbundet med klassen og massen og hvorigjennom klassens diktatur under partiets ledelse blir virkeliggjort. Å regjere landet og virkeliggjøre diktaturet uten den mest intime forbindelse med fagorganisasjonen, uten dens varme støtte, uten dens oppofrende arbeid ikke bare i den økonomiske, men også i den militære oppbygging, ville vi naturligvis ikke kunnet klare i 2 år og heller ikke i 2 måneder. Det er klart at denne intime forbindelse i praksis betyr et meget innviklet og mangeartet propaganda- og agitasjonsarbeid, hyppige konferanser i rett tid ikke bare med de ledende, men også med de innflytelsesrike arbeidere i fagorganisasjonen i det hele tatt, besluttsom kamp mot mensjevikene, som ennå har et visst, om enn lite antall tilhengere, som de lærer opp i alle mulige kontrarevolusjonære streker, fra ideologisk forsvar av demokratiet (det borgerlige), fra forkynnelse av fagorganisasjonens «uavhengighet» (uavhengighet - av den proletariske statsmakt) til sabotasje mot den proletariske disiplin osv. OSV.

Forbindelse med «massene» gjennom fagorganisasjonen anser vi ikke for tilstrekkelig. Praksis hos oss under revolusjonens gang har skapt en slik institusjon som de partiløse arbeider- og bondekonferanser - som vi på alle måter søker å støtte, utvikle og utvide - for å følge massenes stemning, komme i kontakt med dem og stå på høyde med hva de krever av oss, ta ut de beste arbeidere fra deres rekker til statsstillinger osv. I et av de siste dekreter om omdannelsen av Folkekommissariatet for statskontroll til en «arbeiderog bondeinspeksjon» overdras det til de partiløse konferanser av denne art å velge medlemmer av statskontrollen til de forskjellige slags revisjoner OSV.

Videre utføres selvfølgelig hele partiets arbeid gjennom sovjetene, som sammenslutter de arbeidende masser uten hensyn til fag. Sovjetenes kretskonferanser er en demokratisk innretning av et slag som aldri kan forekomme i de beste demokratiske republikker i den borgerlige verden, og gjennom disse konferanser (som partiet så oppmerksomt som mulig forsøker å følge med i), og gjennom stadige utkommanderinger av klassebevisste arbeidere til de forskjelligste poster på landsbygda, virkeliggjøres proletariatets førende rolle i forhold til bøndene, virkeliggjøres byproletariatets diktatur, den systematiske kamp mot de rike, kapitalistiske, utbyttende og spekulerende bønder OSV.

Dette er den proletariariske statsmakts alminnelige mekanisme, sett «ovenfra», ut fra den praktiske virkeliggjøring av diktaturet. Leseren vil forhåpentligvis forstå hvorfor den russiske bolsjevik, som kjenner godt til denne mekanismen og som har iakttatt hvordan den i løpet av 25 år utviklet seg fra små, illegale, underjordiske sirkler, vil synes at alt snakk om et «nedenfra» eller «ovenfra», om ledernes diktatur eller massenes diktatur osv. er noe latterlig, barnslig tull, i stil med striden om hvorvidt det er venstre eller høyre hånd som er mest nyttig for mennesket.

En likeså latterlig, barnslig tåpelighet er for oss de tyske venstrefolks oppblåste, uhyre lærde og fryktelig revolusjonære prek om at kommunistene ikke kan og ikke bør arbeide i de reaksjonære fagforeninger, at det er tillatelig å nekte å utføre dette arbeidet, at man må gå ut av fagforeningene og absolutt danne et splitter ny, helt ren «arbeiderunion», utpønsket av meget pene (og for den største del antakelig meget unge) kommunister osv.

Kapitalismen etterlater uunngåelig i arv til sosialismen på den ene side gammel forskjell mellom arbeidere, en forskjell som utspringer av forskjellene mellom fagene og håndverkene og har utviklet seg gjennom århundrer, og på den annen side fagforbund, som bare meget langsomt i løpet av mange år kan og vil utvikle seg til bredere, mindre laugsmessige industriforbund (omfattende hele produksjonsgrener og ikke bare enkelte bransjer, yrker og fag) og deretter ved hjelp av disse industrifond vil gå over til å avskaffe arbeidsdelingen mellom menneskene, til å oppdra, skolere og utdanne allsidig utviklede og allsidig utdannede mennesker, mennesker som kan gjøre alt. Dit går kommunismen, dit må og vil den komme, men først etter en lang rekke år. Å forsøke i dag i praksis å foregripe den fullt utviklede, fullt grunnfestede og utformede, fullt utfoldede og modne kommunismens framtidige resultater er det samme som et forsøk på å innpode et fire år gammelt barn høyere matematikk.

Vi kan (og må) begynne å bygge opp sosialismen ikke av et fantastisk, ikke av et spesielt menneskemateriale som vi har skapt, men av det materiale som vi har overtatt fra kapitalismen. Dette er uten tvil meget «vanskelig». Men ethvert annet forsøk på å løse oppgaven er så lite alvorlig at det e lønner seg å snakke om det.

Fagorganisasjonen representerte i begynnelsen av kapitalismens utvikling et kjempemessig framskritt for arbeiderklassen som en overgang fra arbeidernes splittethet og hjelpeløshet til en begynnende klassesammenslutning. Da den høyeste form for proletarenes klassesammenslutning, proletariatets revolusjonære parti (som ikke fortjener sitt navn hvis det ikke lærer å forene lederne med klassen og med massene i et uatskillelig hele), begynte å utforme seg, da begynte fagorganisasjonen uunngåelig å legge for dagen visse reaksjonære trekk, en viss laugsmessig sneverhet, en viss tilbøyelighet til å være upolitisk, en viss forbenethet osv. Men på annen måte enn gjennom fagorganisasjonen, enn gjennom samvirke mellom denne og arbeiderklassens parti har proletariatet ingensteds i verden utviklet seg og kunnet utvikle seg. Proletariatets erobring av den politiske makt er et veldig skritt framover for proletariatet som klasse, og partiet må enda mer enn hittil og e bare på gammel vis, men også med nye metoder oppdra og lede fagorganisasjonen, og samtidig ikke glemme at den er og ennå lenge vil vedbli å være en nødvendig «skole i kommunisme» og en forberedende skole for proletariatets gjennomføring av sitt diktatur, en nødvendig sammenslutmg av arbeidere for en gradvis overføring av forvaltningen for hele landets husholdning i arbeiderklassens (ikke enkelte fags) hender, og deretter i alle arbeidendes hender.

Visse «reaksjonære trekk» ved fagorganisasjonen i den forstand som er er gjengitt, er uunngåelige under proletariatets diktatur. Den som ikke begriper det, åpenbarer fullstendig mangel på forståelse av hovedvilkårene for overgangen fra kapitalismen til sosialismen. Å frykte disse «reaksjonære trekk», å forsøke å klare seg uten dem, å hoppe over dem, det er den største dumhet, for det betyr å frykte den proletariske avantgardes rolle, som består i å utdanne, opplyse og oppdra de mest tilbakeliggende lag og masser av arbeiderklassen og bøndene og trekke dem med i det nye liv. På den annen side ville det være en enda større feil å utsette virkeliggjøringen av proletariatets diktatur til den tid da det ikke lenger finnes en eneste laugsmessig sneversynt arbeider, en eneste arbeider med laugsmessige og tradeunionistiske fordommer. Politikernes kunst (og kommunistens riktige oppfatning av sine oppgaver) består nettopp i riktig å beregne forholdene i det Øyeblikk da proletariatets avantgarde med hell kan gripe makten, da den under og etter makterobringen kan gjøre regning på tilstrekkelig støtte fra tilstrekkelig brede lag av arbeiderklassen og de ikke-proletariske arbeidende masser, da den etter makterobringen vil kunne opprettholde, befeste og utvide sitt herredømme ved å oppdra, utdanne og trekke til seg stadig bredere arbeidende masser.

Videre. I land som er mer fremskredne enn Russland, er en viss reaksjonær ånd innenfor fagorganisasjonen utvilsomt kommet meget sterkere til uttrykk enn hos oss, og har måttet gjøre det. Hos oss hadde mensjevikene en støtte i fagorganisasjonen (og har det delvis ennå i noen få fagforbund) nettopp takket være det laugsmessige trangsyn, den faglige egoismen og opportunismen. Vest-Europas mensjeviker har mye grundigere «satt seg fast» i fagorganisasjonen, det har der utviklet seg et meget sterkere lag enn hos oss av et laugsmessig, trangsynt, egoistisk, forbenet, egennyttig, spissborgerlig, imperialistisk innstilt «arbeideraristokrati» som er bestukket og demoralisert av imperialismen. Dette er ubestridelig. Kampen mot Gompers'ene, herrene Jouhaux, Henderson, Merrheim, Legien & co. i Vest-Europa er meget vanskeligere enn kampen mot våre mensjeviker, som representerer en fullstendig likeartet sosial og politisk type. Denne kamp må føres skånsesløst og ubetinget, som vi har gjort det, like til fullstendig å brennemerke og drive ut av fagorganisasjonen alle uforbederlige ledere for opportunismen og sosialsjåvinismen. Man kan ikke erobre den politiske makt (og bør ikke forsøke å gripe den) så lenge denne kamp ennå ikke er ført fram til et visst stadium, og dette «visse stadium» er ikke det samme i forskjellige land og under forskjellige forhold. Beregne dette stadium riktig kan bare kloke, erfarne og kyndige politiske ledere for proletariatet i hvert enkelt land. (Som målestokk for framgangen i denne kampen tjente hos oss bl. a. valgene til den konstituerende forsamling i november 1917, få dager etter den proletariske omveltning den 25. oktober 1917. Ved disse valg led mensjevikene et knusende nederlag, da de fikk 0,7 millioner stemmer - 1,4 millioner Transkaukasia medregnet - mot 9 millioner som ble avgitt for bolsjevikene. Se min artikkel: «Valgene til den konstituerende forsamling av proletariatets diktatur» i nr. 7-8 av «Den kommunistiske internasjonale».)

Men kampen mot «arbeideraristokratiet» fører vi på arbeidermassenes vegne og for å vinne disse over på vår side. Kampen mot de opportunistiske og sosialsjåvinistiske lederne fører vi for å vinne arbeiderklassen over på vår side. Å glemme denne helt elementære og helt soleklare sannhet ville være en dumhet. Og nettopp denne dumhet begår de tyske «venstre»-kommunistene som av den reaksjonære og kontrarevolusjonære ånd hos de øvre lag i fagorganisasjonen trekker slutningen: Gå ut av fagorganisasjonen!! Oppgi å arbeide i den!! Skap nye oppkonstruerte former for arbeidernes organisasjon!! Dette er en utilgivelig dumhet, som er ensbetydende med at kommunistene gjør borgerskapet den største tjeneste. For våre mensjeviker er liksom alle opportunistiske, sosialsjåvinistiske, kautskyanske faglige ledere intet annet enn «agenter for borgerskapet i arbeiderbevegelsen» (som vi alltid har hevdet om mensjevikene) eller «kapitalistklassens arbeiderkommisærer»- (Labour lieutenants of the capitalist class, med det gode og helt dekkende uttrykk som brukes av Daniel de Leones tilhengere i Amerika). Ikke å arbeide innenfor de reaksjonære fagforeninger betyr å la de utilstrekkelig utviklede eller tilbakeliggende arbeidermasser forbli under innflytelse av reaksjonære ledere, av borgerskapets agenter, av arbeideraristokratene eller de «borgerliggjorte arbeidere» (sammenlikn Engels i brev til Marx fra 24. september 1852 om de engelske arbeidere).

Nettopp den tåpelige «teori» om at kommunistene ikke skal delta i de reaksjonære fagforeningene, viser tydelig hvor lettsindig disse «venstre»kommunistene forholder seg til spørsmålet om innflytelsen på «massene», hvilket misbruk de driver med sitt skrik om «massen». For å forstå å hjelpe «massen» og vinne støtte, sympati og tilslutning hos «massen» må man ikke frykte vanskelighetene, må man ikke frykte sjikaner, bakholdsangrep, fornærmelser og forfølgelser fra lederne (som i egenskap av opportunister og sosialsjåvinister i de fleste tilfelle er direkte eller indirekte forbundet med borgerskapet og politiet) og man må ubetinget arbeide der hvor massene er. Man må forstå å bringe alle ofre, å overvinne de største vanskelighetene for systematisk, iherdig, hårdnakket og tålmodig å drive propaganda og agitere nettopp i de institusjoner, foreninger og forbund hvor det finnes proletariske eller halvproletariske masser, selv om disse organisasjonene er aldri så reaksjonære. Men fagorganisasjonen og arbeiderkooperasjonen (den siste i det minste undertiden), det er nettopp organisasjoner hvor massene finnes. I England er fagforeningenes medlemstall ifølge opplysninger i den svenske avis «Folkets Dagblad Politikken» (fra 10. mars 1920) fra slutten av 1917 til slutten av 1918 steget fra 5,5 millioner til 6,6 millioner, dvs har Økt med 19 %. Ved slutten av 1919 regner man henimot 7 1/2 million. Jeg har ikke tilsvarende tall for Frankrike og Tyskland for hånden, men det foreligger helt ubestridelige og alminnelig kjente kjensgjerninger som forteller om en sterk vekst i fagorganisasjonens medlemstall i disse land.

Disse kjensgjerningene taler klart og tydelig om det som også tusen andre tegn bekrefter: veksten i klassebevisstheten og i trangen til organisasjon vokser nettopp blant de proletariske masser, i de «lavere lag», blant de tilbakeliggende. Millioner arbeidere i England, Frankrike, Tyskland går for første gang over fra fullstendig uorganiserthet til den elementære, laveste, enkleste og (for dem som ennå er helt gjennomsyret av borgerlig-demokratiske fordommer) mest tilgjengelige organisasjonsform, nemlig fagorganisasjonen, og de revolusjonære, men ufornuftige venstrekommunistene står ved siden av og skriker: «Massen!», «Massen!» og avslår å arbeide innenfor fagorganisasjonen!! Avslår det med «den reaksjonære ånd» i fagorganisasjonen som påskudd, spekulerer ut en splitter ny, ren «arbeiderunion», som ikke kjenner borgerligdemokratiske fordommer og er fri for laugsmessige og snevert-faglige synder, en arbeiderunion som angivelig skal bli (skal bli!) bred og hvor det for opptak bare (bare!) kreves «anerkjennelse av rådssystemet og diktaturet» (se sitatet ovenfor)!

En større uforstand, en større skade for revolusjonen enn den som de «venstre»-revolusjonære anstifter, er det umulig å forestille seg! Om vi nå i Russland etter 2 1/2 års enestående seirer over Russlands og Ententens borgerskap ville gjøre «anerkjennelse av diktaturet» til en betingelse for opptak i fagorganisasjonen, ville vi begå en dum het, ville vi hemme vår innflytelse på massene, ville vi hjelpe mensjevikene. For kommunistenes hele oppgave består i å forstå å overbevise de til bakeliggende, å forstå å arbeide blant dem, men ikke i å isolere seg fra dem ved oppkonstruerte, barnslig «radikale» paroler.

Det er ikke tvil om at herrene Gompers, Henderson, Jouhaux, Legien er meget takknemlige mot slike «venstre»revolusjonære, som i likhet med den tyske «prinsipielle» opposisjon (må himmelen bevare oss for slik «prinsipptroskap»!) eller visse revolusjonære blant de amerikanske I. W W. (Verdens industriarbeidere) forkynner uttreden av de reaksjonære fagforeningene og at en skal oppgi arbeidet innenfor dem. Det er ingen tvil om at de herrer «ledere» for opportunismen kommer til å ta sin tilflukt til alle det borgerlige diplomatis knep, til de borgerlige regjeringers, prestenes, politiets og domstolenes hjelp for å stenge veien for fagforeningene for kommunistene, for med alle midler å trenge dem ut og gjøre deres arbeid innenfor fagforeningene så ubehagelig som mulig, dukke, trakassere og forfølge dem. Man må forstå å holde stand mot alt dette, ubetinget beslutte seg til hvilket som helst offer og tilmed - i fall det er nødvendig - bruke alskens list, sluhet, illegale metoder, fortielse og hemmeligholdelse av sannheten bare man kan komme inn i fagforeningene, forbli der og utføre kommunistisk arbeid der. Under tsarismen før 1905 hadde vi ingen «legale muligheter», men da okhrana-sjefen Subatov organiserte arbeidermøter og reaksjonære arbeiderforeninger for å innfange de revolusjonære og bekjempe dem, sendte vi medlemmer av vårt parti til disse møtene og inn i disse foreningene (jeg husker personlig blant disse kamerat Babusjkin, en fremragende Petersburg-arbeider, som ble skutt av tsargeneralene i 1906), som fikk i stand forbindelse med massen, også her forsto å drive sin agitasjon og rive arbeiderne bort fra Subatovagentenes innflytelse.* Å gjennomføre dette er naturligvis vanskeligere i Vest-Europa, som er så gjennomsyret av særlig sterkt rotfestet legalistiske, konstitusjonelle, borgerlig-demokratiske fordommer. Men det kan og må gjennomføres og gjennomføres systematisk.

Den 3. internasjonale eksekutivkomité må etter min oppfatning åpent fordømme den politikk som går ut på at man ikke skal delta i de reaksjonære fagforeningene, og foreslå for Den kommunistiske internasjonales neste kongress å fordømme så vel denne politikken (med utførlig begrunnelse av hvorfor det er ufornuftig og ytterst skadelig for den proletariske revolusjons sak ikke å delta) som i særdeleshet den måte hvorpå noen medlemmer av det hollandske kommunistparti har opptrådt, idet de - likegyldig om det er skjedd direkte eller indirekte, åpent eller tilhyllet, fullt ut eller delvis - har støttet denne uriktige politikk. Den 3. internasjonale må bryte med Den 2. internasjonales taktikk og ikke omgå, ikke tilsløre de mest aktuelle spørsmål, men stille dem knivskarpt. Hele sannheten ble sagt de «uavhengige» (Tysklands uavhengige sosialdemokratiske parti) like i ansiktet, hele sannheten må også sies «venstre»-kommunistene like i ansiktet.