Oktober nr. 2, 1937.
Helge Krog har skrevet et skuespill for å vise at den borgerlige individualisme, det borgerlige livsinnhold, ekteskapet, forgudelsen (og fornektelsen) av kjærligheten, det "å leve sig selv" er kommet i konflikt med virkeligheten. Den borgerlige individualistiske frihet er bygget på undertrykkelse. Borgerskapet undertrykker proletariatet. De store imperialistiske nasjoner kolonialfolkene. Mannen kvinnen. Disse store fundamentale motsetninger gjenspeiler sig i alle former for menneskelig samliv, i hele det kapitalistiske samfunds ideologiske overbygning. Men den som undertrykker, kan selv ikke være fri. Han er bundet av sin egen undertrykkelse.
I "Opbrudd" viser Helge Krog dette ved å analysere vår nuværende og historisk betingede form for samliv mellem mann og kvinne. For å ramme den borgerlige individualisme i dens hjerte må han ta sitt utgangspunkt i et miljø, hvor den kunde finne sin høieste utfoldelse, måtte han vise, at selv der er den blitt til en illusjon, en løgn, til et fengsel. (Marx sa at en bestemt tids kultur er den til enhver tid herskende klasses kultur. Den undertrykte klasse overtar kulturen fra den herskende som tjenestepiken herskapets avlagte klær).
Ketils og Kaares frihet er for det første betinget av deres økonomiske uavhengighet, de finner sig altså i avhengighet til denne. Deres selvbevissthet og selvsikkerhet er i fare så snart de ser denne økonomiske uavhengighet truet. Ketils individuelle frihetstrang er et resultat av hans redsel for å bli bundet av sin kjærlighet til Vibeke. Hans frihet er en vrangforestilling. At Kaare og Ketil ikke kjenner andre problemer enn sine egne, innsnevrer i virkeligheten deres individualitet, gjør dem "uvirkelige", "spøkelsesaktige" som Vibeke sier. Og Vibeke er bundet av sin kjærlighet til Ketil, av vår borgerlige form for samliv mellem mann og kvinne som denne kjærlighet er presset inn i, og det er denne form for kjærlighet hun bryter med. Stykket er derfor ikke noe innlegg mot kjønnskjærligheten i sin almindelighet som impotente borgerlige æsteter vil misforstå det til, men et innlegg mot det kjærlighetsideal som gjør kvinnen avhengig av en bestemt mann, et ideal som lar hennes høieste livsinnhold bestå i kjærlighet og som derved forkuer hennes individualitet. For å vinne sin frihet tilbake, må mennesket binde sig til et større kollektiv, til menneskeheten. Hele menneskehetens kollektivisme betyr samtidig den størst mulige utfoldelse for den enkelte.
Det er denne tanke som Krog vil gi uttrykk for med sitt nye skuespill. Han behandler det centrale emne fra kapitalismens ideologiske overbygning i et av de høieste kunstneriske uttrykksmidler som denne har skapt, det borgerlige skuespill. Hvis ikke uttrykket ikke var så misbrukt, kunde man derfor si at "Opbrudd" er det siste borgerlige skuespill.
Det er riktig at Vibeke ikke sier at denne kollektivitet som omfatter hele menneskeheten, bare kan skapes gjennem den proletariske revolusjon, gjennem socialismen. I hennes munn vilde denne historiske sannhet klinge som en tom frase, som en banal propagandatale, den vilde bryte stykkets indre enhet. Det er i grunnen også helt likegyldig om dramafiguren Vibeke kommer til den revolusjonære arbeiderbevegelse eller ei. Meget viktigere er det at den levende Helge Krog selv for lenge siden har trukket denne konsekvens, at han bekjenner sig uforbeholdent til den revolusjonære socialisme. Derfor må "Opbrudd" sees i sammenheng med Helge Krogs øvrige virksomhet. Det danner en enhet. For dem som ser det slik - og det er slik man må se det - kan det derfor ikke være noen tvil om stykkets tendens.
*
Og så var det hr. Luihn. I de siste år har stalinistene forherlighet enhver forfatter som var villig til å si noen anerkjennende ord om Stalins styre i Sovjetsamveldet. (Noe som oftest skjedde mot kontant betaling, hvilet Liam O'Flaherty har avslørt på en så drastisk måte). Mannen blev prist som et geni, selv om han ganske rolig fortsatte og skrive borgerlige romaner med borgerlig innhold. De emigrerte tyske stalinister har og med ophøiet den liberale forfatter Heinrich Mann til fører for folkefronten (den latterligste av alle folkefronter). Hvorledes skal man da forklare stalinisten Otto Luihns fanatiske overfall på Helge Krog, dette tilbakefall til den "tredje periodes" verste anti-intellekutelle utskeielser? Det som stalinistene frykter som pesten er enhver uavhengig, kritisk intelligent, som anvender sin marxistiske og teoretiske viden også på forholdene i Sovjetsamveldet. Det er denne kritikk som stalinistene ikke er istand til å besvare med saklige argumenter. Marxismen er blitt et våpen mot dem selv. Selv de som hittil har strukket sig særlig langt for å finne en mulighet til å forsvare både marxismen og Stalin-styret, har i det siste måttet erkjenne at dette er en umulighet. (Det er forklaringen på Trond Hegnas vaklende og skiftende standpunkter i den senere tid. Han må nu velge mellem Marx og Stalin. Vi vil for øvrig gjerne nytte høvet til å dementere at Trond Hegna er "trotskist", hvilket enkelte særskilt ondskapsfulle stalinister synes å påstå. Han er ikke mer enn en stalinist på avveier).
Her har vi da også årsaken til at Luihn tidde stille til Krogs artikler om Trotski og Moskvaprosessene. Hvor det gjaldt nøkterne fakta, konsise og rasjonalistiske ting, var han i det hele tatt ikke istand til å diskutere med Krog. Han foretrekker derfor å mistenkeliggjøre kunstneren Helge Krog, noe som han tror er så meget lettere eftersom han forutsetter at folk i sin almindelighet forstår like lite av kunst som han selv gjør.
Men hr. Luihn bør ikke innbille sig at han taler på arbeiderklassens vegne. Luihns virksomhet er på ingen måte i arbeidernes interesser. Hans bøker om Sovjetsamveldet er en tvers igjennem usannferdig (og dessuten talentløs) forherligelse av Stalin-byråkratiet, Sovjetsamveldets parasitt og sovjetarbeidernes verste fiende. I den siste tiden har hr. Luihn til og med forstått å tjene både det stalinske og det tranmælske byråkrati. Og denne mann eier den uforskamhet å omtale Krog, som ikke har stillet noe som helst personlig krav til arbeiderbevegelsen, og som har talt arbeidernes og sannhetens sak mot pampene i alle leire, som en "seierens hyene som kommer styrtende for å marsjere i spissen osv…"
*
Det gjør vondt å se at også Hofmo er blitt en pamp, en byråkrat i hele sin tenkemåte. "En verden som har oplevd verdenskrigen, fascismen, 5-årsplanen, millioner av arbeidsløse, har ikke råd til å drøfte kjærlighetskriser," sier han. Hofmo vet utvilsomt ikke hvor rett han har når han regner også 5-årsplanen - slik som den blev satt ut i livet av Stalin-byråkratiet - blandt de største katastrofer som har rammet menneskeheten i de siste to år. Men spøk tilside: Krog har selvfølgelig aldri forestillet sig at et skuespill i det hele tatt - hvad den enn handler om - kan være et effektivt våpen i kampen mot krig, arbeidsløshet, fascisme og den stalinske bonapartisme. Til denne kamp trenges hele verdens arbeiderklasse og revolusjonære aksjon. Det som Krog kan gjøre er en beskjeden innstas på sin egen front, og det er det som han har gjort med "Opbrudd". Men siden Hofmo stiller så store krav til Krog, da skulde man vente at de krav han stiller til sig selv, er minst like store. Dessverre er idrettsforliket den eneste betydningsfulle gjerning som Hofmo kan se tilbake på i den senere tid, en form for borgfred med borgerskapet, en handling som på ingen måte er et skritt på veien til det nye samfundssystem han taler om.
*
Max Hardt har den noe naive opfatning at et skuespill er borgerlig, når stykkets miljø er borgerlig, og socialistisk når gjenstanden som behandles, er et utsnitt fra arbeiderklassens kamp. Forøvrig må man tvile på om han i det hele tatt har sett stykket, siden han skriver at Krog "innehyller sig i blodrøde skyer av marxistiske farver". Det er jo nettop det - som da også de fleste andre kritikere bebreider ham - Krog ikke gjør. Og stykkets centrale idé - at den borgerlige snevre idealisme må vike plass for den store menneskelige kollektivitet - er "usocialistisk", hvilken idé skal vi da kalle socialistisk, Max Hardt?
Hvad Stein Balstad fra Sværta angår, så er hans innlegg allerede i sig selv kompromitterende nok for ham og den sak han, Luihn og Hofmo forfekter.
*
Det som vi er vidne til i overfallet på Helge Krog, er byråkratenes og deres intellektuelle lakeiers selvforsvar, dvs. forsvaret av deres klikkeinteresser og klikkeprivilegier, mot de intellektuelle som er uavhengige og skolerte nok til å forsvare den revolusjonære marxisme også mot byråkratene, socialismens presteskap, når det gjelder. Derfor vil vi avslutte disse bemerkninger med en takk til hr. Luihn som har gjort denne sammenheng så klart for oss og som derved har bidratt sitt til at den opriktige revolusjonære intelligens finner den riktige vei gjennem den labyrint som arbeiderbevegelsen er for tiden.
Sist oppdatert 17. februar 2007
fastylegar@marxists.org