Skrevet i oktober 1937. Trykt i New International, februar 1938. Norsk oversettelse ved Jan Roger Ljønes. Utgitt av Internasjonale Sosialister i 1998.
Det er vanskelig å tro at det bare er ti år til hundreårsfesten for Det kommunistiske partiets manifest! Heftet oppviser større genialitet enn noe annet i verdenslitteraturen, og det forbløffer oss selv i dag med sin friskhet. De viktigste delene av Manifestet kunne praktisk talt ha vært skrevet i går. Det er i hvert fall ikke tvil om at de to unge forfatterne (Marx var 29 år og Engels 27 år) kunne se lenger inn i framtiden enn noen hadde gjort før dem - kanskje lenger enn noen vil gjøre etter dem.
I sitt forord til 1872-utgaven erklærte Marx og Engels at visse sekundære deler av Manifestet allerede den gangen var foreldet. Likevel mente de selv at de ikke hadde rett til å forandre på den opprinnelige teksten, fordi Manifestet i løpet av sine første 25 år hadde blitt et historisk dokument. I dag har det gått ytterligere 65 år, og enkelte isolerte deler har i enda større grad begynt å høre fortiden til. I dette forordet skal vi derfor prøve å klargjøre hvilke elementer som fortsatt er i sin fulle kraft, og hvilke som må modifiseres eller forsterkes.
1. Den materialistiske historieoppfatningen - som Marx hadde oppdaget bare kort tid før, og som ble brukt for alt den var verdt i Manifestet - har kommet seg velberget fra alle begivenheters tester, og fra alle utblåsningene til sine mest fiendtlige kritikere. I dag er den et av den menneskelige tenkningens mest dyrebare redskaper. Alle andre tolkninger av den historiske prosessen har mistet hele sin vitenskapelige betydning. Ikke bare er det umulig å være en aktiv revolusjonær i vår tid uten den materialistiske historieoppfatningen - selv ikke politisk skribent kan man være. Det slår vi fast med sikkerhet.
2. Manifestets første kapittel åpner med ordene: "Alle samfunns historie til nå er historien om klassekamper". Øyeblikkelig ble dette postulatet - den materialistiske historieoppfatningens viktigste konklusjon - faktisk selv gjenstand for klassekampen. Rasende angrep kom fra reaksjonære hyklere, liberale frasemakere og idealistiske demokrater som satte "felles velferd", "nasjonal enhet" og "evige moralske sannheter" i stedet for de materielle drivkreftene. Seinere fikk de dessuten selskap av deler av arbeiderbevegelsen selv - de såkalte revisjonistene; de som trodde at marxismen dreide seg om klassesamarbeid og klasseforlik. Nå for tiden går de avskyelige epigonene i Den kommunistiske internasjonalen ("stalinistene") i praksis den samme veien; den såkalte folkefrontpolitikken har hele sin opprinnelse i fornektelse av klassekampens lover. Likevel er det nettopp i imperialismens epoke - når alle sosiale motsetninger spennes til det ytterste - at Det kommunistiske manifest utfolder hele sin fremragende teoretiske overlegenhet.
3. Marx' analyse av kapitalismens anatomi, som et spesifikt trinn i samfunnets økonomiske utvikling, fikk sin ferdige form i Kapitalen (1867). Men allerede i Det kommunistiske manifest kommer hovedtrekkene i den framtidige analysen tydelig fram: At arbeidskraften selges for en betaling som tilsvarer dens egen reproduksjon; at kapitalistene tilegner seg merverdien; at konkurransen er den grunnleggende loven i samfunnet; at de mellomliggende klassene - småborgerskapet i byene og bøndene - ruineres; at rikdommen konsentreres i hendene på et forsvinnende lite antall kapitaleiere på den ene siden, og at arbeiderne blir stadig flere på den andre siden; at de materielle og politiske forutsetningene for sosialismen styrkes.
4. Manifestet har blitt møtt med tungt skyts fordi det angrep kapitalismens tendens til å redusere arbeidernes levestandard, og gjøre mange til tiggere. Ikke bare prester, professorer, ministre og journalister, men også sosialdemokratiske teoretikere og fagforeningsledere har gått løs på den såkalte utarmingsteorien. De har ment å se uomtvistelige tegn til økende velstand for sliterne. Men i virkeligheten har de enten forvekslet arbeideraristokratiet med arbeiderklassen, eller regnet forbigående tensenser for å være permanente. I dag har utviklingen av verdens mektigste kapitalisme - den amerikanske - gjort millioner av arbeidere til tiggere, som bare kan overleve ved hjelp av føderal, kommunal eller privat veldedighet.
5. Manifestet skisserte de kommersielle og industrielle krisene som en rekke av stadig verre katastrofer. Men revisjonistene gnålte om den nasjonale og internasjonale framveksten av truster som de trodde kunne kontrollere markedet og gradvis avskaffe krisene. I tiden rundt århundreskiftet vokste kapitalismen så raskt at kriser knapt kunne tenkes som annet enn "tilfeldige" forstyrrelser. Men det er et tilbakelagt stadium. Også i dette spørsmålet har Marx hatt virkeligheten på sin side.
6. "Den moderne statsmakten er bare et utvalg som forvalter hele borgerskapets samlede virksomhet". Denne korte setningen - den framsto som noe av et journalistisk paradoks for sosialdemokratiets ledere - uttrykker faktisk det eneste vitenskapelige statsbegrepet. Demokratiet slik borgerskapet har dyrket det fram er slett ikke bare en tom sekk som uten videre kan fylles med et hvilket som helst slags klasseinnhold, slik Bernstein og Kautsky forestilte seg. Borgerlig demokrati kan bare tjene borgerskapet. En "folkefront-regjering" kan derfor ikke være annet enn et slikt "utvalg som forvalter hele borgerskapets samlede virksomhet", uansett om den ledes av Blum eller Chautemps, Caballero eller Negrin. Hvis "utvalget" vanskjøtter virksomheten så kan borgerskapet når som helst oppløse den med et spark.
7. "Enhver klassekamp er en politisk kamp". Fagforeningslederne og anarkosyndikalistene har lenge flyktet fra denne "organiseringen av proletarene til en klasse og dermed til et parti", og de rømmer ennå fra forståelsen av slike historiske lover. I dag rammes den "rene" fagforeningsvirksomheten av knusende tilbakeslag i sitt viktigste tilfluktssted, USA, og anarkosyndikalismen har lidd et uopprettelig nederlag i sin siste festning, Spania. Også på dette området har Manifestet bevist sin riktighet.
8. Proletariatet kan ikke erobre makten innenfor borgerskapets juridiske rammer. Kommunistene "erklærer åpent at deres målsetning bare kan nås gjennom en voldelig omveltning av alle samfunnsordninger som har bestått til nå". Reformismen prøvde å bortforklare dette postulatet med at bevegelsen hadde vært for umoden og demokratiet for lite utviklet da det ble skrevet. Men Italia, Tyskland og en rekke andre "demokratier" avslører i dag at om noe er "umodent", så er det reformismens egne ideer og deres åpenbare forræderi.
9. For at en sosialistisk samfunnsomveltning skal være mulig så må arbeiderklassen skaffe seg så stor makt at den kan overvinne alle politiske hindringer for det nye systemet. "Proletariatet organisert som herskerklasse" - dette er diktaturet. Samtidig er det arbeidernes eneste virkelige demokrati. Dets omfang og intensitet avhenger av de konkrete historiske betingelsene. Jo flere stater den sosialistiske revolusjonen omfatter, desto friere og mer fleksible former vil diktaturet ta, og desto bredere og mer dyptgående vil arbeiderdemokratiet bli.
10. Kapitalismens internasjonale utvikling gir arbeiderrevolusjonen nødvendigvis en verdenskarakter. "Forent aksjon, i det minste i de siviliserte land, er av det første vilkår for dets frigjøring". Kapitalismen har nemlig knyttet de forskjellige delene av vår planet - både de "siviliserte" og de "usiviliserte" - så nært sammen at alle utfordringer for den sosialistiske revolusjonen definitivt vil være internasjonale. Uten hensyn til dette fundamentale problemet forsøkte Sovjet-byråkratiet å likvidere Manifestet. Men Sovjet-statens egen bonapartistiske degenerering er en overveldende illustrasjon av hvor falsk teorien om sosialisme i ett land er.
11. "Når klasseforskjellene er forsvunnet og all produksjon konsentrert i hendene på de sammensluttende individer i løpet av utviklingens gang, vil den offentlige makt miste sin karakter". Med andre ord: Staten dør bort mens samfunnet består - frigjort fra tvangstrøyene. Dette er vaskeekte sosialisme. Statsapparatets groteske vekst i Sovjet - altså den rake motsetningen - bærer tilsvarende vitnesbyrd om et samfunn på vei bort fra sosialismen.
12. "Arbeiderne har ikke noe fedreland". Mer enn én gang har filistere tatt dette sitatet fra Manifestet som en agitatorisk spydighet. Men det pekte ut den eneste mulige retningen for arbeiderklassen i spørsmålet om det kapitalistiske "fedrelandet". Likevel har Den andre internasjonalens overgrep på denne politikken gitt ikke bare fire år med ødeleggelser i Europa, men stagnasjon for verdens kultur også i dag. Selv når vi tar den kommende krigen - som Den tredje internasjonalens svik har ryddet vei for - med i betraktning, så blir Manifestet stående som den mest pålitelige dommeren i spørsmålet om det kapitalistiske "fedrelandet".
Slik ser vi altså at to unge forfatteres felles og heller knappe produkt fremdeles gir uerstattelig veiledning i de viktigste og mest brennende spørsmålene i kampen for frigjøring. For hvilken annen bok kan vel måle seg med Det kommunistiske manifest? Likefullt er det ikke noe av dette som nekter for at Manifestet - etter nitti års enestående utvikling av produktivkreftene og umåtelige sosiale kamper - kan trenge rettelser og tilføyelser. Revolusjonær teori har ingenting felles med idolisering. Programmer og prognoser må testes og rettes i lys av virkelighetens erfaringer - det overordnede kriteriet for all menneskelig fornuft. Manifestet har da også behov for adskillige korrigeringer og tillegg. Men historiske erfaringer viser at slike korrigeringer og tillegg bare kan lykkes om de gjøres i samsvar med den metoden som er innebygd i grunnlaget for Manifestet selv. Vi skal forsøke å antyde noen av de viktigste.
1. Marx lærte oss at ikke noe sosialt system forsvinner fra historiens arena før det har utspilt sitt kreative potensiale. Og Manifestet anklager kapitalismen for å bremse produktivkreftenes utvikling. Men da det ble skrevet - og i flere tiår etterpå - var denne oppbremsingen bare relativ. Hvis en sosialistisk økonomi hadde blitt organisert i annen halvpart av det nittende århundre, så ville riktignok veksthastigheten uten sammenligning ha vært større. Dette postulatet er teoretisk ubestridelig. Likevel er det et faktum at produktivkreftene fortsatte å ekspandere på verdensskala helt fram til verdenskrigen. Det er først de siste tjue årene at epoken med regelrett stagnasjon, og til og med nedgang, i verdensøkonomien har startet - til tross for vitenskapens og teknologiens mest moderne erobringer. I dag er menneskeheten i gang med å fortære sin akkumulerte kapital, og den neste verdenskrigen truer med å smadre hele grunnlaget for all sivilisasjon i årevis framover. Men Manifestets forfattere så for seg at kapitalismen skulle bli knust lenge før den kunne få anledning til å gå over fra et relativt reaksjonært regime til et absolutt reaksjonært regime. Det var først for øynene på den nåværende generasjonen at forvandlingen tok endelig form, og den har gjort vår tid til en epoke med kriger, revolusjoner og fascisme.
2. Grunnen til at Marx og Engels feilberegnet historiens forløp var at de undervurderte kapitalismens framtidige muligheter på den ene siden, og overvurderte arbeiderklassens revolusjonære modenhet på den andre siden. Revolusjonen i 1848 vokste ikke over i en sosialistisk revolusjon slik Manifestet hadde regnet med - men den åpnet muligheten for en umåtelig framgang for den tyske kapitalismen. Senere beviste dessuten Pariskommunen at proletariatet ikke kan ta makten fra borgerskapet uten å ledes av et sterkt revolusjonært parti. Kapitalismen overlevde og dens rikdom økte i tiden som fulgte. Imidlertid bragte denne perioden slett ikke vekst og utdannelse for den revolusjonære fortroppen, men snarere borgerlig forfall for arbeideraristokratiet - som i sin tur skulle bli den proletariske revolusjonens viktigste bremsekloss. Men Manifestets forfattere kunne ikke på noen mulig måte ha forutsett denne "dialektikken".
3. For Manifestet var kapitalismen den frie konkurransens rike. Det henviste sant nok til den økende konsentrasjonen av kapital, men Manifestet trakk ikke de nødvendige konklusjonene angående monopoler, som i dag har blitt den dominerende kapitalistiske formen, og den viktigste forutsetningen for en sosialistisk økonomi. Først seinere, i Kapitalen, fastslo Marx at frihandelen har en tendens til å forvandles til monopoler. Og det var Lenin som ga en vitenskapelig karakteristikk av monopolkapitalismen i sin bok Imperialismen.
4. Manifestets forfattere baserte seg først og fremst på eksempelet fra "den industrielle revolusjonen" i England. Derfor hadde de også en altfor ensidig oppfatning av tilintetgjørelsen av småborgerskapet - de så den simpelthen som proletarisering av håndverkere, småhandlere og bønder. Men fortsatt er denne prosessen - på samme tid progressiv og barbarisk - slett ikke fullbyrdet av de elementære markedskreftene. Kapitalismen har nemlig ruinert småborgerskapet mye raskere enn den har proletarisert det. Dessuten har den borgerlige staten lenge ført en bevisst politikk for kunstig opprettholdelse av småborgerlige samfunnslag. På den motsatte polen skaper den teknologiske utviklingen og den storindustrielle rasjonaliseringen en kronisk arbeidsløshet som ytterligere forhindrer proletariseringen av småborgerskapet. For ikke å snakke om at kapitalismens utvikling også har gitt en ekstrem vekst i en hel rekke forskjellige teknikere, administratorer og kommersielt ansatte - kort sagt den såkalte nye middelklassen. Resultatet er at småborgerskapet, som Manifestet så kategorisk hevdet ville forsvinne, til og med i et så høyt industrialisert land som Tyskland omfatter omtrent halve befolkningen. Men denne kunstige opprettholdeisen av antikverte småborgerlige lag reduserer på ingen måte de sosiale motsetningene - den gjør dem tvert imot verre - og sammen med den permanente arbeidsløsheten er den det tydeligste uttrykket for kapitalismens forfall.
5. Fordi det er beregnet på en øyeblikkelig revolusjonær situasjon, så inneholder Manifestet (på slutten av kapittel II) ti krav for en direkte overgang fra kapitalisme til sosialisme. I sitt forord fra 1872 erklærer Marx og Engels at disse kravene er delvis foreldet, og at de uansett bare har sekundær betydning. Reformistene trykket denne oppdateringen begjærlig til sitt bryst og tolket den til å bety at revolusjonære overgangskrav heretter for alltid må vike plass for det sosialdemokratiske "minimumsprogrammet" som ikke overskrider grensene for borgerlig demokrati, slik vi alle vet. Faktum er imidlertid at Manifestets forfattere formulerte den viktigste korrigeringen av sitt overgangsprogram høyst presist med ordene "arbeiderklassen kan ikke simpelthen overta det ferdige statsapparatet, og bruke det til sine egne hensikter". Korrigeringen rettet seg altså nettopp mot slik borgerlig demokrati-fetisjisme. Seinere satte Marx en stat av Pariskommunens type opp mot den borgerlige staten. Og i sin tur tok denne "typen" form av sovjeter. I dag kan et revolusjonært program uten sovjeter og arbeiderkontroll overhodet ikke tenkes. Men ellers har de ti kravene i Manifestet - som kunne virke" arkaiske" i en periode med fredelig parlamentarisk aktivitet - i dag fått tilbake sin sanne betydning. Og på den andre siden er det sosialdemokratiske "minimumsprogrammet" håpløst foreldet.
6. Manifestet venter seg at "den borgerlige revolusjonen i Tyskland ikke kan være annet enn en opptakt til en øyeblikkelig proletarisk revolusjon" fordi den europeiske sivilisasjonen er langt mer avansert og proletariatet er mye modnere sammenlignet med England i det syttende århundret og i Frankrike i det attende. Denne prognosen bommet ikke bare i tid. Revolusjonen i 1848 avslørte på få måneder at nettopp under mer avanserte betingelser er ingen av de borgerlige klassene i stand til å fullbyrde noen revolusjon: Borgerskapets toppsjikt er altfor tett knyttet til godseierne og paralysert av skrekk for massene; småborgerskapet er altfor splittet, og dets fortropp er svært avhengig av storborgerskapet. Generelt sett kan ikke lenger den borgerlige revolusjonen fullbyrdes i seg selv, slik også utviklingen i Europa og Asia i ettertid har demonstrert. Den eneste måten å rense samfunnet for gammelt føydalt søppel på er når proletariatet - frigjort fra de borgerlige partienes innflytelse - inntar sin plass som veiviser for bøndene og etablerer sitt revolusjonære diktatur. Dette er et tegn på at den borgerlige revolusjonen smelter sammen med det første skrittet i den sosialistiske revolusjonen, for deretter å oppløses i den. Den nasjonale revolusjonen blir et ledd i verdensrevolusjonen. Omformingen av det økonomiske fundamentet og alle sosiale forhold får en permanent (uavbrutt) karakter.
En klar forståelse av den organiske forbindelsen mellom den demokratiske revolusjonen og proletariatets diktatur - og altså den internasjonale sosialistiske revolusjonen - er et spørsmål om liv eller død for revolusjonære partier i tilbakeliggende deler av Asia, Latin-Amerika og Afrika.
7. Selv om Manifestet skildrer hvordan kapitalismen trekker tilbakeliggende og barbariske land med i sin virvelstrøm, så nevner det ikke de koloniale og halvkoloniale landenes kamp for uavhengighet. Ettersom Marx og Engels mente at den sosiale revolusjonen "i det minste i de mest siviliserte landene" var et spørsmål om de neste få årene, så var kolonispørsmålet automatisk løst for dem - ikke som følge av en selvstendig bevegelse fra de undertrykte nasjonenes side, men som et resultat av proletariatets seier i kapitalismens metropolitiske sentra. Spørsmålet om revolusjonær strategi i koloniale og halvkoloniale land berøres derfor ikke i det hele tatt i Manifestet. Men disse spørsmålene krever ikke desto mindre en selvstendig løsning. For eksempel er det nokså innlysende at selv om det "nasjonale fedrelandet" har blitt den kraftigste historiske bremsen i avanserte kapitalistiske land, så er den fortsatt en relativt progressiv faktor i tilbakeliggende land, som er tvunget til å kjempe for selvstendighet.
"Kommunistene", slår Manifestet fast, "støtter overalt hver eneste revolusjonære bevegelse mot den eksisterende sosiale og politiske orden". De fargede rasenes kamp mot sine imperialistiske undertrykkere er en av de viktigste og mektigste bevegelsene mot den ekstserende orden, og den krever fullstendig, ubetinget og ubegrenset støtte fra den hvite rasens proletariat. Mer enn noen annen er det Lenin som skal ha æren for å ha utviklet en revolusjonær strategi for undertrykte nasjonaliteter.
8. De delene av Manifestet som er mest foreldet - ikke når det gjelder metoden, men materialet - er kritikken av den "sosialistiske" litteraturen fra første halvpart av det nittende århundre (kapittel III) og definisjonen av kommunistenes stilling i forhold til ulike andre partier (kapittel IV). De bevegelsene og partiene som er nevnt i Manifestet, ble revet så grundig vekk enten av revolusjonen i 1848 eller av kontrarevolusjonen etterpå at man må slå dem opp i et historisk leksikon. Men også her er Manifestet kanskje nærmere for oss i dag enn det var for forrige generasjon. I Den andre internasjonalens blomstringstid, da marxismen tilsynelatende hersket alene, kunne det virke som om den førmarxistiske sosialismens ideer hadde svunnet hen for alltid. I dag er tingene annerledes. For hvert eneste skritt fører nedbrytingen av sosialdemokratiet og Den kommunistiske internasjonalen nemlig med seg kjempemessige ideologiske tilbakefall. Senile tanker ser ut til å bli infantile. Profetene som jakter etter forløsende formularer i nedgangstider gjenoppdager doktriner som forlengst er begravet av den vitenskapelige sosialismen.
Når det gjelder spørsmålet om opposisjonspartiene, så er det derfor på dette området at de siste tiårene har bragt de mest dyptgående endringene, ikke bare fordi de gamle partiene fortrenges av nye, men også fordi selve karakteren til politiske partier og deres forhold til hverandre har blitt radikalt endret under den imperialistiske epokens betingelser. Manifestet bør derfor suppleres med de viktigste dokumentene fra de fire første kongressene til Den kommunistiske internasjonalen, den viktigste litteraturen til bolsjevismen, og beslutningene fra konferansene til Den fjerde internasjonalen.
Vi har allerede merket oss at i følge Marx vil ingen sosial orden forlate scenen uten først å ha utspilt sitt latente potensiale. Imidlertid viker aldri en antikvert sosial orden plassen for en ny orden uten motstand. Omveltning av sosiale regimer forutsetter den sterkeste av alle former for klassekamp, dvs. revolusjon. Hvis proletariatet av en eller annen grunn viser seg ute av stand til å nedkjempe den utdaterte borgerlige orden med et dristig slag, så kan ikke finanskapitalen - som kjemper for å opprettholde sitt ustabile styre - gjøre annet enn å skyve småborgerskapet - som den selv har ruinert og demoralisert inn i fascismens pogrom-arme. Sosialdemokratiets borgerlige forfall og småborgerskaptes fascistiske degenerering henger altså sammen som årsak og virkning.
For øyeblikket har Den tredje internasjonalen i alle land hendene fulle med å svike og demoralisere sliterne, og det med langt mindre skrupler enn Den andre internasjonalen. Ved å massakrere fortroppen til det spanske proletariatet, baner Moskva ikke bare vei for fascismen, men gjør også en stor del av arbeidet for den. Den internasjonale revolusjonens langvarige krise - som stadig mer blir en krise for all menneskelig kultur - kan i virkeligheten reduseres til det kritiske fraværet av revolusjonær ledelse.
Som arvtakeren til den store tradisjonen hvis mest dyrebare ledd er Det kommunistiske partiets manifest, utdanner Den fjerde internasjonalen stadig nye kadre for å løse gamle oppgaver. All teori er generalisert virkelighet. Alle redelige holdninger til revolusjonær teori gir uttrykk for den presserende nødvendigheten av å forandre den sosiale virkeligheten. At våre likesinnede på den sørlige delen av "det svarte kontinentet" var de første til å oversette Manifestet til afrikaans illustrerer at marxistiske tanker i dag lever under Den fjerde internasjonalens banner. Framtiden tilhører den. Når hundreårsjubileet for Det kommunistiske manifestet skal feires, vil Den fjerde internasjonalen ha blitt den avgjørende revolusjonære kraften på vår planet.
Leon Trotski, oktober 1937
Sist oppdatert 28. april 2008
fastylegar@marxists.org