Oversatt fra On the United Front (Material for a Report on the Question of French Communism), Del I: Almene betraktninger om Enhetsfronten. Skrevet av Trotski for det utvidete plenum av Kominterns eksekutivkomité, februar 1922. Trykt i The First Five Years of the Communist International, volume 2, p. 91-96 (New York 1972).
Norsk oversettelse trykt i Internasjonal Sosialisme nr. 2, vinteren 1985.
Tilgjengeliggjort av Marxisme Online, 1997.
Det kommunistiske partiets oppgave er å lede den proletariske revolusjonen. For å samle proletariatet foran den direkte maktovertakelsen og for å oppnå den må kommunistpartiet basere seg på den overveldende majoriteten av arbeiderklassen.
Så lenge det ikke har denne majoriteten, må partiet kjempe for å vinne den.
Partiet kan bare oppnå dette gjennom å forbli en fullstendig uavhengig organisasjon med et utvetydig program og en streng indre disiplin. Dette er årsaken til at partiet ideologisk og organisatorisk måtte bryte med reformistene og sentristene, som ikke kjemper for den sosiale revolusjonen, som verken evner eller ønsker å forberede massene for revolusjonen, og som gjennom hele sin opptreden motvirker dette arbeidet.
Ethvert medlem av kommunistpartiet som beklager splittelsen med sentristene i navnet til "forente krefter" eller "frontenhet" viser derigjennom at det ikke forstår kommunismens ABC og at de bare ved en tilfeldighet befinner seg som medlem av kommunistpartiet.
Etter å ha sikret seg fullstendig uavhengighet og ideologisk homogenitet i sine rekker, kjemper kommunistpartiet for innflytelse over arbeiderklassens majoritet. Denne kampen kan påskyndes eller forsinkes avhengig av de objektive omstendigheter og hensiktsmessigheten til den anvendte taktikken.
Men det er helt åpenbart at proletariatets klasseliv ikke svever fritt under denne forberedelsesperioden før revolusjonen. Sammenstøt med kapitalister, med borgerskapet, med statsmakten, på initiativ av den ene eller den annen part, går sin vante gang.
I disse sammenstøt – forsåvidt som de berører viktige livsinteresser hos hele arbeiderklassen, eller dens flertall, eller den ene eller annen del av den – oppfatter de arbeidende masser behovet far enhet i handling, enhet i motstanden mot kapitalismens angrep eller enhet i offensiven mot den. Ethvert parti som mekanisk motsetter seg dette arbeiderklassens behov for enhet i handling kommer uvilkårlig til å møte arbeidernes fordømmelse.
Følgelig er spørsmålet om enhetsfronten slett ikke, verken i utspring eller innhold, et spørsmål om de gjensidige forbindelser mellom den kommunistiske parlamentsfraksjon og den sosialdemokratiske, eller mellom de to partienes sentralkomitéer, eller mellom l'Humanité og le Populaire. Enhetsfrontens problem vokser - til tross for det faktum at en splittelse mellom de ulike organisasjoner som baserersegpå arbeiderklassen er uunngåelig i denne epoken - fram av det tvingende behovet for at arbeiderklassen sikrer muligheten for en enhetsfront i kampen mot kapitalismen. For dem som ikke forstår denne oppgaven er partiet bare et propagandaselskap og ikke en organisasjon for massehandling.
I de tilfeller hvor kommunistpartiet ennå forblir organisasjonen til et tallmessig ubetydelig mindretall, antar ikke spørsmålet om dens holdning på massekampfronten en avgjørende praktisk og organisatorisk betydning. Under slike forhold forblir masseaksjonene under lederskapet til de gamle organisasjoner, som på grunn av sine ennå sterke tradisjoner fortsatt spiller den avgjørende rolle.
Likeledes oppstår ikke spørsmålet om enhetsfronten i land – som for eksempel i Bulgaria – hvor kommunistpartiet er den eneste ledende organisasjon for de arbeidende masser.
Men overalt hvor kommunistpartiet utgjør en stor, organisert politisk kraft, men ikke den avgjørende størrelse; overalt hvor partiet omfatter, la oss si, en fjerdedel, en tredjedel, eller til og med en større del av den organiserte proletariske fortroppen, stilles det overfor spørsmålet om enhetsfronten i all dens intensitet.
Om partiet omfatter en tredjedel eller halvparten av den proletariske fortroppen, da er den resterende halvparten eller to tredjedeler organisert av reformistene eller sentristene. Det er imidlertid helt åpenbart at til og med de arbeidere som støtter reformistene og sentristene har en avgjørende interesse av å opprettholde en høyest mulig levestandard og størst mulig kampfrihet. Vi må følgelig planlegge vår taktikk slik at vi forhindrer kommunistpartiet – som i morgen kommer til å omfatter alle tre tredjedeler av arbeiderklassen – fra å bli, og enda mer fra å være, ett organisatorisk hinder for proletariatets dagskamp.
Partiet må enn videre ta initiativet til å sikre enhet i den daglige kampen. Bare på denne måten kan partiet bevege seg nærmere de to tredjedeler som ennå ikke følger dets lederskap, som ennå ikke hører på partiet ettersom de ikke forstår det. Bare på denne måten kan partiet vinne dem over.
Om kommunistpartiet ikke klart og uigjenkallelig hadde brutt med sosialdemokratene, ville det ikke ha blitt den proletariske revolusjonens parti. Det kunne ikke ha tatt de første alvorlige skritt på veien mot revolusjonen. Det ville for alltid ha forblitt en parlamentarisk sikkerhetsventil knyttet til den borgerlige staten.
Enhver som ikke forstår dette, kjenner ikke den første bokstaven i kommunismens ABC.
Om kommunistpartiet ikke søkte organisatoriske veier med henblikk på til enhver tid å muliggjøre en felles, samordnet aksjon mellom de kommunistiske og de ikke-kommunistiske kreftene (inkl. sosialdemokratene), så ville man derigjennom ha blottlagt sin egen manglende evne til på grunnlag av masseaksjoner å vinne over majoriteten av arbeiderklassen. Det ville forfalle til et kommunistisk propagandaselskap og aldri utvikles til et parti for maktovertakelsen.
Det er ikke nok å ha sverdet, man ma sette egg på det; det er ikke nok å sette egg på sverdet, man må vite hvordan man svinger det.
Etter å ha skilt kommunistene fra reformistene er det ikke nok å sveise kommunistene sammen med organisatoriske disiplinære midler. Det er nødvendig at denne organisasjonen lærer seg å lede alle proletariatets kollektive handlinger på alle områder i dets levende kamp.
Dette er den andre bokstaven i kommunismens alfabet.
Strekker enhetsfronten seg bare til arbeidermassene eller inkluderer den også de opportunistiske ledere?
Selve spørsmålsstillingen beror på en misoppfatning.
Om vi helt enkelt kunne forene arbeidermassene omkring vår egen fane eller rundt våre praktiske dagsparoler og hoppe over de reformistiske organisasjoner, det være seg parti eller fagforening, ville dette naturligvis være den beste sak i verden. Men da ville selve spørsmålet om enhetsfronten ikke eksistere i sin nåværende form. Spørsmålet reiser seg fordi visse meget viktige deler av arbeiderklassen tilhører eller støtter reformistiske organisasjoner. Deres nåværende erfaring er ennå ikke tilstrekkelig til å gjøre dem i stand til å bryte med de reformistiske organisasjoner og komme til oss. Det kan være nettopp etter å ha kastet seg inn i disse masseaksjoner som står på dagsorden at en større forandring kommer til å inntreffe i denne sammenhengen. Det er nettopp dette vi strever etter. Men det er ikke slik saken står i øyeblikket. I dag er den organiserte del av arbeiderklassen delt i tre grupperinger.
En av dem, kommunistene, kjemper for den sosiale revolusjonen og støtter nettopp på grunn av dette enhver bevegelse, om enn aldri så begrenset, fra de arbeidende masser mot utbytterne og mot den borgerlige staten.
En annen gruppering, reformistene, strever etter et forlik med borgerskapet. Men for ikke å miste sin innflytelse over arbeiderne, tvinges reformistene, mot sine lederes innerste ønsker, til å støtte de utbyttedes delkamper mot utbytterne.
Til slutt finnes det en tredje gruppering, sentristene, som stadig vakler mellom de to andre, og som ikke har noen selvstendig betydning.
Omstendighetene gjør derfor aksjonsenhet mellom arbeiderne i disse tre resp. organisasjoner og de organiserte massene som trofast støtter dem absolutt mulig i et stort antall livsviktige spørsmål.
Kommunistene kan som sagt ikke motsette seg slike aksjoner, men må tvert imot ta initiativ til dem, nettopp fordi jo større den massen som dras i bevegelse, jo høyere dens selvtillit stiger, desto høyere blir selvtilliten hos massebevegelsen og desto mer besluttsomt kommer den til å marsjere framover, selv om kampens opprinnelige paroler var aldri så beskjedne. Og dette betyr at framveksten av bevegelsens masseaspekter tenderer til å radikalisere den og skape mye mer fordelaktige forhold for kommunistpartiets paroler, kampmetoder og alment ledende rolle.
Reformistene frykter massebevegelsens muligheter, deres elskede arena er den parlamentariske tribunen, fagforeningskontorene, voldgiftsnemndene og de ministerielle kammer.
Vi er derimot, foruten alle andre hensyn, interessert i å dra reformistene ut av sine asyler og plassere dem ved siden av oss selv foran massenes øyne. Med en riktig taktikk kan vi bare tjene på dette. En kommunist som tviler på eller frykter dette minner om en svømmer som har skrevet avhandling om den beste måten å svømme på, men som ikke våger å hoppe i vannet.
Enhetsfronten forutsetter følgelig vår beredvillighet til, innen visse grenser og på bestemte saker, å samordne våre aksjoner i praksis med de reformistiske organisasjonene, i den grad de siste ennå uttrykker viljen hosviktige deler av det kampvillige proletariatet.
Men når alt kommer til alt, har ikke vi brutt med dem? Jo, fordi vi er uenig med dem når det gjelder de grunnleggende spørsmål i arbeiderbevegelsen.
Og enda søker vi enhet med dem? Ja, i alle saker hvor massene som følger dem er villige til å kaste seg inn i felles kamp med de massene som følger oss og når de, reformistene, i større eller mindre grad, tvinges til å bli et redskap for denne kamp.
Men kommer de ikke til å si at vi etter at vi har brutt med dem fremdeles trenger dem? Ja, deres pratmakere kan si dette. Her og der kan noen i våre egne rekker bli forskrekket av det. Men når det gjelder de brede arbeidermassene - t.o.m. de som ikke følger oss og som ennå ikke forstår våre mål, men ser to eller tre arbeiderorganisasjoner som eksisterer side om side med hverandre - kommer disse massene å dra den konklusjon at vi til tross for splittelsen gjør alt i vår makt for å sikre massene enheten i handling.
En politikk som har som mål å sikre enhetsfronten inneholder naturligvis ikke noen automatiske garantier for at enhet i handling faktisk kommer til å bli oppnådd i samtlige tilfeller. Tvert om kommer organisatoriske overenskomster i mange tilfeller, kanskje t.o.m. majoriteten, bare til å bli halvveis oppnådd eller kanskje ikke i det hele tatt. Men det er nødvendig at de kjempende massene alltid gis muligheten til å overbevise seg selv om at det at aksjonsenhet ikke blir oppnådd ikke skyldes vår formalistiske uforsonlighet men mangelen på virkelig kampvilje hos reformistene.
Når vi inngår overenskomster med andre organisasjoner pålegger vi oss naturligvis en viss handlingsdisiplin. Men denne disiplinen kan ikke være absolutt. I en situasjon hvor reformistene begynner å bremse kampen til åpenbar skade for bevegelsen og handle i strid med situasjonen og massenes stemning, forbeholder vi oss alltid retten som en selvstendig organisasjon til å føre kampen til ende, og dette uten våre midlertidige halv-allierte.
Dette kan gi opphav til en ny skjerping av kampen mellom oss og reformistene. Men den kommer ikke lenger til å innebære en enkel gjentakelse innenfor en lukket krets av ett og det samme sett med ideer, men kommer til å betegne - under forutsetning av at vår taktikk er riktig - utvidelsen av vår innflytelse til nye, ferske grupper av proletariatet.
Å se i denne politikken en tilnærming til sosialdemokratene er bare mulig ut fra standpunktet til en journalist som tror at han kvitter seg med reformismen gjennom ritualistisk å kritisere den uten noensinne å forlate sitt redaksjonskontor og som er redd for å støte sammen med reformistene foran arbeidermassenes øyne og gi sistnevnte anledning til å vurdere kommunistene og reformistene på like fot i massekampen. Bak denne tilsynelatende revolusjonære frykt for "tilnærming" skjuler det seg i realiteten en politisk passivitet som søker å forevige en situasjon hvor kommunistene og reformistene hver for seg bevarer sine egne strengt atskilte områder for innflytelse, sin egen tilhørerkrets på møter, sin egen presse, og alt dette skaper tilsammen en illusjon om seriøs politisk kamp.
Vi brøt med reformistene og sentristene for å oppnå fullstendig frihet til å kritisere svik, forræderi, vakling og halvhjertethet i arbeiderbevegelsen. Av denne grunnen er enhver organisatorisk overenskomst som innskrenker vår frihet til å kritisere og agitere fullstendig uakseptabel for oss. Vi deltar i en enhetsfront men blir ikke for et øyeblikk oppløst i den. I enhetsfronten fungerer vi som en selvstendig avdeling. Det er nettopp i kampens forløp at de brede masser må lære av erfaring at vi kjemper bedre enn de andre, at vi ser klarere enn dem, at vi er djervere og mer besluttsomme. På denne måten kommer vi til å nærme oss timen til den revolusjonære enhetsfronten under ubestridt kommunistisk ledelse.