Fra Report on the World Economic Crisis and the New Tasks of The Communist International, fremlagt på Kominterns 3. Kongress, 23. juni 1921. Oversatt av Bjørn Østby.
Det gjensidige forholdet mellom økonomisk boom og krise og den revolusjonære utvikling er - ikke bare ut fra en teoretisk, men fremfor alt ut fra en praktisk synsvinkel, av stor interesse for oss. Mange vil huske at Marx og Engels i 1851 - da den økonomiske boomen var på sitt høyeste - skrev at det på det tidspunktet var nødvendig å se i øynene at 1848-revolusjonen var avsluttet, eller iallfall avbrutt, inntil neste krise. Engels skrev at mens krisen i 1847 var revolusjonens kilde, så var boomen i 1849-51 den triumferende kontrarevolusjonens kilde.
Det vil dog være meget ensidig og galt å fortolke disse vurderinger på en slik måte at en krise automatisk fremkaller revolusjonær aktivitet, mens en boom pasifiserer arbeiderklassen.
Revolusjonen sprang ikke ut av krisen. Krisen gav bare den siste dytten. Revolusjonen vokste grunnleggende sett ut av motsetningen mellom den kapitalistiske utviklingens behov og det halvføydale systemets lenker. Den ubesluttsomme og halvveise revolusjonen i 1848 feide imidlertid vekk etterlevningene av regimet med laugsvesen og livegenskap og utvidet på den måten rammeverket for kapitalistisk utvikling. Under disse omstendigheter, og kun under disse omstendigheter, markerer boomen i 1851 begynnelsen på en hel epoke med kapitalistisk fremgang som varte helt frem til 1873.
Når man siterer Engels er det farlig å se bort fra disse grunnleggende kjensgjerninger. For det var nettopp etter 1850, da Marx og Engels gjorde sine iakttagelser, at det startet en - ikke normal og alminnelig utvikling - men en kapitalistisk Storm und Drang-periode som 1848-revolusjonen hadde gjort jorden moden for. Dette er den avgjørende betydningen her. Det var nettopp denne Storm und Drang-perioden - som var kjennetegnet av at fremgangen og de gunstige konjunkturene var meget sterke, mens krisene bare var overfladiske og kortvarige - som endte med revolusjon.
Det er ikke så mye spørsmålet om konjukturforbedringer er mulig som interesserer oss her, men i større grad om konjuktursvingningene følger en stigende eller fallende kurve. Dette er den viktigste siden av spørsmålet.
Kan vi forvente de samme følger av det økonomiske oppsvinget i 1919-20? Under ingen omstendigheter. En utvidelse av kapitalismens rammer er slett ikke på tale her. Betyr dette at et nytt kommersielt-industrielt oppsving er utelukket i fremtiden, selv innenfor en mer eller mindre nær fremtid? Overhodet ikke! Jeg har allerede bemerket at så lenge kapitalismen er i live, så vil den fortsette å puste.
Men under den nåværende epoken - rammet av krigens ødeleggelser og tap, og med en utdypning av ulikheten - kan oppsving kun være av overfladisk og primært spekulativ karakter, mens krisene vil bli stadig mer langvarige og dyptgående.
Den historiske utviklingen har ikke ført til noe seirende proletariatets diktatur i Sentral- og Vest-Europa. Men det er den mest urimelige og på samme tid tåpelige påstand når reformistene ut fra dette konkluderer med at den kapitalistiske verdens økonomiske likevekt litt etter litt er blitt gjenopprettet. Selv de verste reaksjonære, som f. eks. professor Hoetzch, som virkelig bruker hodet, vil ikke komme med en slik påstand. I et tilbakeblikk på det forløpne år sier denne professoren i realiteten at mens 1920 ikke førte til revolusjonens seier, ble heller ikke den kapitalistiske verdensøkonomien gjenopprettet. Det er bare tale om en ustabil og meget midlertidig likevekt. Hr. Chavenon sier: "I Frankrike ser vi nå kun mulighet for en ytterligere ødeleggelse av den kapitalistiske økonomien på grunn av statens finanser, inflasjon og ren bankerott".
Jeg har allerede forsøkt å vise hva som menes med dette. Jeg har gitt et bilde av den mest dyptgående krise den kapitalistiske verden noen gang har opplevd.
For en tre, fire uker siden kunne man i den kapitalistiske pressen se tegn i sol og måne på en begynnende forbedring og på en fremgangsperiode. Men det er allerede tydelig at det var tale om en altfor tidlig vårvind. Det har vært tale om en viss forbedring av den finansielle situasjonen, dvs. at denne ikke er så alvorlig som tidligere. På markedet er prisene falt, men det betyr på ingen måte en gjenoppliving av handelen. Aksjemarkedet er gått i stå, mens tilbakegangen i produksjonen stadig fortsetter. Den amerikanske metallindustrien utnytter nå kun en tredjedel av kapasiteten. I England er de siste masovnene blitt lukket. Dette viser at fallet i produksjonen fortsetter.
Denne tilbakegangen vil selvfølgelig ikke fortsette i samme tempo i det uendelige. Det er absolutt utelukket. Den kapitalistiske organisme vil få et pusterom. Men fra å si at den vil få litt frisk luft og at det vil finne sted en viss bedring, er det langt frem til man snakke om fremgang. Det vil begynne en ny fase når de vil prøve å fjerne motsetningen mellom den grunnleggende fattigdom og overproduksjonen av fiktiv velstand. Deretter vil den kapitalistiske organismens anfall fortsette. Alt dette gir oss, som vi har sagt, et bilde av dyp økonomisk depresjon.
På bakgrunn av denne økonomiske depresjonen vil borgerskapet være tvunget til å utøve et større og større press på arbeiderklassen. Man kan allerede se dette i de lønnsnedskjæringer som er begynt i de høyt utviklede kapitalistiske land, i Amerika og England, og deretter er fortsatt ut over hele Europa. Dette fører til omfattende lønnskamper. Vår oppgave er å utvide disse kampene ved å bygge på en klar forståelse av den økonomiske situasjonen. Det er innlysende. Noen vil kanskje spørre om de omfattende lønnskampene, der gruvearbeiderne i England er et klassisk eksempel, automatisk vil føre til verdensrevolusjon, til den endelige borgerkrig og kampen om den politiske makten.
Det er imidlertid umarxistisk å stille spørsmålet på den måten. Vi har ingen automatiske garantier for en slik utvikling når krisen erstattes av midlertidige gunstige konjunkturer. Mange kamerater sier at hvis det finner sted en forbedring i denne perioden, så vil det være skjebnesvangert for vår revolusjon. Nei, under ingen omstendigheter. Generelt er det ingen nødvendig forbindelse mellom den proletariske revolusjons bevegelse og en krise. Det er kun tale om en dialektisk vekselvirkning. Det er avgjørende å forstå dette.
La oss se på forholdene i Russland. 1905-revolusjonen led nederlag. Arbeiderne bar store ofre. I 1906 og 1907 fant de siste revolusjonære oppstander sted, og høsten 1907 brøt den store verdenskrisen ut. Signalet om denne krisen ble gitt ved Wall Streets Black Friday. Gjennom 1907, 1908 og 1909 hersket den mest voldsomme krise i Russland. Den tok livet av den revolusjonære bevegelsen fullstendig, ettersom arbeiderne hadde lidd så store tap under kampen at denne depresjonen bare kunne medvirke til å gjøre dem enda mer motløse.
Vi diskuterte på dette tidspunktet mye om hva som ville føre til en ny revolusjon: en krise eller en gunstig høykonjunktur?
Den gangen forsvarte mange av oss det synspunkt at den russiske revolusjonære bevegelse bare kunne gjenoppbygges ved en gunstig økonomisk konjunktur, og det var det som skjedde. I 1910, 1911 og 1912 var det en forbedring i den økonomiske situasjonen, og vi hadde gunstige konjunkturer som igjen bidro til å samle de demoraliserte og avkreftede arbeiderne som hadde mistet motet. De fikk igjen øynene opp for hvor viktige de var i produksjonen. Og de gikk over på offensiven, først på det økonomiske området, og senere på det politiske også.
Ved krigens begynnelse var arbeiderklassen, takket være denne fremgangsperioden, så styrket at den var i stand til å gå over til direkte angrep. Og selv om vi i dag, da arbeiderklassene er sterkt utmattet som følge av krisen og den fortsatte kampen, ikke skulle seire, noe som er en mulighet, så vil en konjunkturendring og en stigende levestandard ikke skade revolusjonen, men tvert imot være særdeles gunstig for den. En slik endring vil kun være skadelig hvis den gunstige konjunkturen representerte begynnelsen på en lang fremgangsperiode. Men en lang fremgangsperiode ville bety at en utvidelse av markedet hadde vært oppnådd, og det er absolutt utelukket. For når alt kommer til alt, omfatter den kapitalistiske økonomien allerede hele jordkloden.
Europas utarming og Amerikas mektigste renessanse på et omfattende krigsmarkedet bekrefter konklusjonen om at denne fremgangen ikke kan gjenopprettes gjennom en kapitalistisk utvikling av Kina, Sibir, Sør-Amerika og andre land der den amerikanske kapitalismen selvfølgelig forsøker å skape avsetningsmuligheter, men i et omfang som på ingen måte kan sammenlignes med Europa. Det betyr at vi befinner oss på terskelen til en depresjonsperiode. Og dette er ubestridelig.
En lindring av krisen vil ut fra et slikt perspektiv ikke være et ødeleggende slag for revolusjonen, men vil derimot gi arbeiderklassen et pusterom der den kan gå i gang med en reorganisering for senere å kunne gå til angrep på et mer solid grunnlag.Det er én av mulighetene. Den andre muligheten er at krisen utvikler seg fra å være akutt til å bli kronisk, blir skjerpet og varer i mange år. Det er i en slik situasjon mulig at arbeiderklassen vil samle sine siste krefter og etter å ha lært av erfaringene vil erobre statsmakten i de viktigste kapitalistiske land. Det eneste som er utelukket, er en automatisk gjenopprettelse av kapitalismens likevekt på et nytt grunnlag og et kapitalistisk oppsving i de nærmeste årene. Dette er absolutt umulig under den moderne økonomiens stagnasjonsvilkår.
Sist oppdatert 26. april 2009
fastylegar@marxists.org