Skrevet i februar 1918. Boken ble utgitt av Komintern på flere språk i 1918-1919, men etter utrenskningskampanjene mot trotskistene i de offisielle kommunistpartiene i 1920- og 1930-årene, er få eksemplarer bevart. Teksten her er oversatt av Frans-Arne Stylegar, først og fremst med utgangspunkt i den danskspråklige utgaven av boken.
Dette skrift er for stort sett forfattet i ledige timer i et miljø som bare i liten grad oppmuntret til systematisk arbeid; mellom møtene ved fredsforhandlingene i Brest-Litovsk ble det gjort utkast til de enkelte kapitler i denne skissen, hvis egentlige oppgave består i å gjøre det internasjonale proletariat kjent med den russiske oktoberrevolusjons årsaker, forløp og betydning. Verdenshistorien utviklet seg slik at delegerte fra det mest revolusjonære styre menneskeheten noensinne har kjent, kom til å forhandle med representanter fra den mest reaksjonære kaste blant alle herskende klasser ved samme diplomatbord. Ved fredsforhandlingene glemte vi intet øyeblikk at vi møtte frem som representanter for den revolusjonære klasse. Med vår taler henvendte vi oss til de ved krigen underkuede arbeidere i alle land. Vår energi ble båret av den faste overbevisning at det europeiske proletariat ville komme til å få det avgjørende ordet så vel ved oppgjøret av krigens regnskap som i alle andre spørsmål. Da vi talte med Kühlmann og Czernin, tenkte vi på våre venner og meningsfeller Karl Liebknecht og Fritz Adler. Vår fritid ofret vi dette lille skrift, som er ment for arbeiderne i Tyskland, Østerrike-Ungarn og alle andre land. Hele Europas borgerlige presse er fullt ut enig om den vev av løgner og bakvaskelser som rettes mot den russiske proletariske regjeringsform. Den sosial-patriotiske presse åpenbarer - uten mot og tro på sin egen sak - sin fullkomne mangel på evne til å forstå den russiske revolusjons vesen og til å forklare den for de arbeidende masser. Med dette skrift vil vi komme dem til hjelp. Vi stoler fullt og fast på at Europas og de øvrige verdensdelers revolusjonære arbeidere vil forstå oss. Vi tror at de snart vil oppta den samme gjerning som vi nå fullfører, imidlertid vil de - basert på sin rikere erfaring og sine høyere åndelige og tekniske midler - gjøre det langt grundigere og hjelpe oss til å overvinne alle vanskeligheter.
Brest-Litovsk den 12. (25.) februar 1918.
I det tidsrom det her dreier seg om, utvikler hendelsene seg så hurtig at det blir vanskelig selv i kronologisk rekkefølge å rekonstruere dem etter hukommelsen. Vi har verken aviser eller dokumenter for hånden. De periodiske pauser under fredsforhandlingene skaffer oss dog et pusterom som under de gitte forhold ikke så snart kan ventes gjentatt. Jeg vil derfor gjøre meg umake for å rekonstruere Oktoberrevolusjonens forløp og utvikling etter hukommelsen, idet jeg forbeholder meg retten til senere ved dokumentenes hjelp å fullstendiggjøre og korrigere fremstillingen.
Det som fra den første revolusjonsperiode av karakteriserte vårt parti, var overbevisningen om at det ifølge hendelsenes logikk måtte komme til makten. Jeg vil ikke tale om teoretikerne, som allerede lenge før denne revolusjon, ja endog før revolusjonen i 1905 - idet de gikk ut fra en analyse av de russiske klasseforhold - kom til den slutning at makten ved revolusjonens seierrike utvikling ubetinget måtte gå over til det seirende proletariat, som støtter seg til de fattigbøndenes brede masser. Grunnlaget for denne profeti danner hovedsakelig det russiske, borgerlige demokratis fullkomne ubetydelighet, samt den russiske industriens konsentrerte karakter og som følge derav det russiske proletariats store sosiale betydning. Det borgerlige demokratis ubetydelighet er motstykket til proletariatets makt og betydning. Sikkert har krigen i så henseende forbigående narret så mange og fremfor alt de ledende av det borgerlige demokratis grupper. Krigen overdro arméen den avgjørende rolle ved revolusjonshendelsene. Den gamle hær, det vil nettopp si bøndene. Hvis revolusjonen hadde utviklet seg mer normalt, dvs. under fredstids betingelser - slik som den alt begynte i 1912 - ville proletariatet uten tvil hele tiden ha inntatt lederstillingen. Bøndenes store masser ville litt etter litt ved hjelp av proletariatets slepetau ha blitt dratt inn i revolusjonens malstrøm. Men krigen frembragte en helt annen hendelsenes mekanikk. Bøndene ble ikke politisk, men bare militært bundet til hæren. Før bestemte revolusjonære fordringer og ideer hadde føyd sammen bondemassene, var disse alt innrullert i regimenter, divisjoner, korps og arméer. De i denne armé spredte elementer av det småborgerlige demokrati, som spilte hovedrollen i så vel militær som ideell henseende, hadde nesten tvers gjennom småborgerlig-revolusjonære ledere.
Massenes dyptgående sosiale utilfredshet ble større og søkte seg en utvei - særlig som følge av tsarismens militære sammenbrudd. Så snart revolusjonen kunne utfolde seg, ga proletariatets avantgarde tradisjonen fra 1905 nytt liv og samlet folkemassene for å organisere representative institusjoner i form av sovjeter, bestående av deputerte. Hæren ble stilt overfor den oppgave å sende sine representanter til de revolusjonære institusjoner, før den politiske bevissthet kunne nå opp på høyde med de revolusjonære begivenheter, slik de nå utviklet seg. Hvem kunne soldatene velge til deputerte? Dog vel kun slike representanter for intelligensen eller halvintelligensen blant dem, som besatt en om enn minimal reserve av politiske kunnskaper, og som evnet å gi disse uttrykk. På den måten viste den småborgerlige intelligens seg plutselig ved den våknende hærs vilje hevet umåtelig. Leger, ingeniører, sakførere, journalister, frivillige, folk som før krigen hadde fristet en ganske vanlig borgerlig tilværelse og aldri hadde gjort krav på noen lederstilling, opptrådte nå med et som representanter for hele korps og arméer og følte seg som revolusjonens "førere". Deres tåkete forestillinger om politikk svarte fullt ut til den formløshet som karakteriserte de revolusjonære massenes bevissthet. Disse elementer behandlet oss, "Sekteristene", vi som fremhevet arbeidernes og bøndenes sosiale krav skarpt og uforsonlig, med det største hovmod. Samtidig skjulte det småborgerlige demokrati, under den revolusjonære parvenys hovmod, den største mistillit til sine egne krefter, så vel som til den masse som hadde hevet dem til en så uant høyde. Skjønt intelligensen kalte seg sosialistisk og ville gjelde som slik, betraktet de dog det liberale borgerskaps politiske allmakt, dets kunnskaper og dets metoder med dårlig skjult ærbødighet. Herfra stammer de bestrebelser småborgernes ledere iverksetter i den hensikt for enhver pris å oppnå det liberale borgerskaps samarbeid og forbund. Det sosialrevolusjonære partiprogram (som helt og holdent er bygd på tåkete, humane formler som erstatter klassemetodene med sentimentale talemåter og moralske konstruksjoner), viste seg å være det mest passende ornat for denne samling ledere ad hoc. Deres bestrebelser for å finne støtte for sin åndelige og politiske avmakt i den borgerlige vitenskap og politikk, som de følte seg så sterkt imponert av, fant sin teoretiske rettferdiggjøring i "mensjevikenes" lære. Denne erklærte at den nåværende revolusjon var en borgerlig revolusjon og derfor ikke kunne gjennomføres uten borgernes deltakelse i regjeringen. Slik oppstod de sosial-revolusjonæres og mensjevikenes naturlige blokk, i hvilke både den borgerlige intelligens' politiske halvhet og dens vasallforhold til den imperialistiske liberalismen fant sitt uttrykk.
Det sto helt klart for oss at klassekampens logikk før eller senere ville sprenge denne provisoriske kombinasjonen og skyve overgangsperiodens førere til side. Den småborgerlige intelligens' hegemoni innebar rett forstått at bøndene - kalt til organisert deltakelse i det politiske liv ved krigsmaskinens hjelp - numerisk undertrykte og forbigående fortrengte arbeiderklassen. Ja, langt mer. For så vidt som de småborgerlige førere ved den store hærens hjelp var hevet til denne svimlende høyde, kunne selv proletariatet, med unntagelse av sitt ledende mindretall, ikke nekte dem en viss politisk aktelse, kunne ikke unnlate å søke politisk forbund med dem, da proletariatet ellers sto i fare for å bli avskåret fra bøndene. Men den eldre arbeidergenerasjonen hadde fremdeles ikke glemt læren fra 1905, da proletariatet nettopp ble slått ned fordi de sterke bondereserver ikke grep inn i kampens avgjørende øyeblikk. Av samme grunn var det at proletariatets masser i den første revolusjonsperiode var så mottagelige for de sosial-revolusjonæres og mensjevikenes politiske ideer, så meget desto mer som revolusjonen vakte det hittil slumrende proletariat og derved skapte seg en forberedelsesskole i den formløse intellektuelle radikalisme. Arbeidernes, soldatenes og bøndenes sovjeter betydde under disse omstendigheter bondeformløshetens herredømme over den proletariske sosialisme og dermed også den intellektuelle radikalismes herredømme over bøndenes formløshet. Når sovjetinstitusjonens bygning så hurtig nådde en så betylig høyde, var grunnen først og fremst at intelligensen med dens tekniske kunnskaper og borgerlige forbindelser spilte den ledende rolle ved dens ombygning,. men det sto oss klart at denne imponerende bygning var oppført på de dypeste indre motsigelser, og at dens sammenbrudd i den kommende tid var absolutt uunngåelig.
Av krigen var revolusjonen umiddelbart vokst frem, og krigen ble alle partiers og alle revolusjonskrefters prøveklut. De intellektuelle lederne var "mot krigen"; under tsarismen hadde mange av dem vært tilhengere av Internasjonalens venstre fløy og sluttet seg til Zimmerwald. Men ikke før hadde de oppnådd "ansvarlige" stillinger, før alt ble annerledes. Å føre den revolusjonære sosialismes politikk ville under disse omstendigheter bety å bryte med det hjemlige, som med de alliertes borgerskap. Men, som vi alt har sagt, søkte de intellektuelle og halvintellektuelle småborgeres avmakt å dekke ryggen gjennom forbund med den borgerlige liberalisme. Derfra stammer den sørgelige og i sannhet skammelige rolle som de småborgerlige lederne spilte i krigsspørsmålet. De avgrenset seg til sukk, fraser, hemmelige formaninger eller bønner rettet til forbundsregjeringen; men i virkeligheten gikk de bare i det liberale borgerskaps ledebånd. Soldatene i skyttergravene kunne naturligvis ikke trekke den slutning at den krigen som de i nesten tre år hadde deltatt i, hadde fått et nytt ansikt, og det bare fordi det i regjeringen i Petrograd var kommet noen nye personer som kalte seg sosialrevolusjonære eller mensjeviker. Miljukov avløste Pokrovsk og Teretsjenko avløste Miljukov; det betydde først at den byråkratiske troløshet ble avløst av den krigerske kadettimperialismen, som så senere ble avløst av tåket prinsippløshet og politisk tjenstferdighet; men en objektiv forandring hadde dette ikke til følge, og en virkelig vei ut av krigens fryktelige kraftprøve ble ikke påvist. Og nettopp her ligger den siste årsak til hærens vidtgående splittelse. Agitatorene erklærte overfor soldatene at tsarregjeringen uten mål og mening sendte dem til slakteriet. Men de som avløste tsaren, evnet ikke i det hele tatt å endre krigens karakter, så lite som de evnet å bane vei for den kampanjen som skulle skape fred. I de første måneder kom man ikke av flekken. Dette fremkalte både hærens og de allierte regjeringenes utålmodighet, og resultatet ble offensiven 18. juni. De allierte forlangte offensiven, idet de fremla gamle tsaristiske veksler til innløsning. Småborgernes ledere, som var blitt engstelige ved sin egen avmakt og ved massenes økende utålmodighet, aksepterte disse kravene. Det begynte faktisk å gå opp for dem at det var nok med et fremstøt til fra den russiske hærens side for å skaffe fred. Offensiven fremstod for dem som en vei ut av uføret, en løsning på problemet, ja redningen. På den tid talte de om offensiven nøyaktig som alle lands sosialpatrioter i Verdenskrigens første dager hadde snakket om nødvendigheten av å forsvare fedrelandet, om borgfreden, om den hellige union osv., osv. All deres Zimmerwaldske, internasjonalistiske begeistring var som blåst bort. Men det var klart for oss, som befant oss i uforsonlig opposisjon, at offensiven kunne være en fryktelig fare, ja endatil kunne bety revolusjonens fullstendige undergang. Vi advarte mot å sende en hær som akkurat hadde våknet til liv og var gjort ustadig av hendelser som den fremdeles ikke hadde forstått riktig, i ilden uten å tilføre den nye idéer den kunne akseptere som sine egne. Vi advarte, forklarte, truet. Men da det for de herskende partier, som på sin side var bundet av sitt eget og de alliertes borgerskap, ikke fantes noen annen utvei, var deres holdning til oss naturligvis bare fiendtlig og hatefull.
En fremtidig historiker vil ikke uten å bli beveget kunne bla gjennom de russiske aviser fra mai og juni, den tid da offensivens ideologiske forberedelser ble gjort. Nesten uten unntak var artiklene i de offisielle aviser og i regjeringsbladene rettet mot bolsjevikene. Det finnes ingen beskyldning, ingen baktalelse, som på den tiden ikke ble brukt mot oss. Hovedrollen i kampanjen spilte naturligvis kadettborgerskapet. Deres klasseinstinkt fortalte dem at det ikke dreide seg om offensiven alene, men om hele revolusjonens videre utvikling og fremfor alt om statsmaktens skjebne. "Den offentlige menings" borgerlige apparat utfoldet seg her i sin fulle kraft. Alle organer, byråkrater, publikasjoner, tribuner og katetere ble stilt i det felles måls tjeneste: å umuliggjøre bolsjevikene som politisk parti. Pressekampanjens konsentrerte spenning og dramatiske forløp mot bolsjevikene viste alt lang tid i forveien den borgerkrig som skulle utvikle seg i det følgende tidsrom av revolusjonen. Men baktalelsens og opphisselsens oppgave var å skape en fiendtlighet, å etablere en høy skillevegg mellom de arbeidende masser og de "dannede klasser". De liberale borgere forstod at det ikke ville lykkes dem å temme massene uten hjelp fra det småborgerlige demokrati som, som vi så tidligere, forbigående satt med ledelsen av de revolusjonære organisasjoner. Den politiske klappjakt på bolsjevikene satte seg derfor som mål å skape et uforsonlig fiendskap mellom vårt parti og de brede lag av den "sosialistiske intelligens", da den siste løsrevet fra proletariatet måtte forfalle til å bli det liberale borgerskaps leietjener.
Under sovjetenes første allrussiske kongress lød det første tordenbrak som lot ane de kommende fryktelige hendelser. Til 10. juni hadde partiet berammet en bevæpnet demonstrasjon i Petrograd. Denne skulle virke umiddelbart på den allrussiske kongress: "Grip makten", ville Petrograds arbeidere rope til de forsamlede sosialrevolusjonære og mensjeviker fra hele landet: "Bryt med borgerskapet, forkast koalisjonstanken og grip makten". Det sto klart for oss at et brudd mellom de sosialrevolusjonære og mensjevikene på den ene siden og det liberale borgerskap på den andre ville tvinge de første til å søke støtte hos de mest besluttsomme fremste rekker av proletariatet; de ville dermed på bekostning av de siste ha sikret seg en ledende stilling. Men nettopp for dette vek de småborgerlige lederne tilbake. Da de hørte om den planlagte demonstrasjonen, åpnet de i fellesskap med regjeringen, som de var representert i, og hånd i hånd med det liberale og kontrarevolusjonære borgerskapet et ganske vanvittig felttog mot denne. Alt ble stilt på bena. Vi var den gang i betydelig mindretall på kongressen og måtte trekke oss tilbake. Demonstrasjonen fant ikke sted. Men denne ikke-iverksatte demonstrasjonen etterlot seg dype spor i begge partiers bevissthet; den økte motsetningene og skjerpet fiendskapet. I et lukket møte som kongresspresidiet avholdt, og der fraksjonsrepresentanter var til stede, talte Tseretelli, som den gang var minister i koalisjonsregjeringen, med den innskrenkede småborgerlige prinsipprytters hele besluttsomhet om at den eneste fare som truet revolusjonen, var bolsjevikene og det Petrogradproletariatet som var blitt bevæpnet av bolsjevikene.
Herav dro han den slutning at det var nødvendig å avvæpne "folk som ikke forstår å omgås våpen". Med det mente han altså arbeiderne og de deler av garnisonen i Petrograd som sluttet seg til vårt parti. Dog ble avvæpningen ikke noe av, da verken de politiske eller de psykologiske betingelser var tilstrekkelig modnet til så skarpe forholdsregler.
For å gi massene en erstatning for den ikke realiserte demonstrasjonen berammet sovjetkongressen en vanlig ubevæpnet demonstrasjon til 18. juni. Men nettopp på denne dag feiret vårt parti sin politiske triumf. Massene møtte frem i gatene i mektige kolonner, og til tross for at de i motsetning til vår ikke-iverksatte 10. junidemonstrasjon var sammenkalt av de offisielle sovjetmyndighetene, hadde de likevel skrevet vårt partis kampparoler på sine faner og bannere: "Ned med de hemmelige forhandlinger", "Ned med offensivpolitikken", "Leve den ærlige freden", "Ned med de ti kapitalistministrene", "All makt til sovjetene". Det var kun tre plakater som uttrykte tillit til koalisjonsministeriet: En fra kosakkregimentet, en fra Plekhanovs gruppe og en fra det jødiske "Bund", som i hovedsak består av ikkeproletarer. Demonstrasjonen viste ikke alene vår fiender, men også oss selv at vi sto mye sterkere i Petrograd enn vi hadde trodd.
En regjeringskrise syntes etter denne demonstrasjon helt uunngåelig. Men en melding fra fronten om at revolusjonshæren hadde begynt offensiven, visket ut det inntrykket demonstrasjonen hadde etterlatt. Samme dag som proletariatet og Petrograds garnison hadde krevd offentliggjøring av de hemmelige forhandlinger og et åpent fredstilbud, styrtet Kerenski revolusjonshæren inn i offensiven. Det var naturligvis ikke noe tilfeldig sammentreff av begivenheter. De politiske regissører hadde forberedt alt på forhånd, og tidspunktet for offensiven var ikke bestemt av militære, men av politiske motiver. Den 19. juni dro den såkalte patriotiske manifestasjon gjennom Petrograds gater. Nevski Prospekt - borgerskapets hovedstrøk - var fylt av opphissede grupper, og offiserer, journalister og elegante fruer drev en intens agitasjon mot bolsjevikene. De første beretninger om offensiven hørtes lovende ut. Den ledende liberale presse holdt på at hovedsaken var i orden, at angrepet 18. juni var et dødbringende slag mot revolusjonen, på tross av de militære følgene, da det ville gjenopprette disiplinen i hæren og sikre de liberale borgere alle ledende stillinger i staten. Men vi forutsa noe annet. I en særlig deklarasjon som vi bekjentgjorde noen dager før juni-offensiven på den første sovjetkongressen, erklærte vi at offensiven ville sette det indre sammenhold i hæren over styr, idet den stilte de enkelte partier overfor hverandre, og at den ville gi de kontrarevolusjonære stor overmakt, ettersom det ikke ville lykkes å opprettholde disiplinen i en splittet, moralsk ikke fornyet hær uten alvorlige represalier. Vi forutsa med andre ord i denne deklarasjon de konsekvenser som senere ble samlet under navnet Kornilovaffæren. Vi antok at revolusjonen ville komme i fare både hvis offensiven lyktes, hva vi ikke trodde på, og dersom den mislyktes, noe som forekom oss aldeles uunngåelig. Lyktes offensiven ville det i den sjåvinistiske stemningen befordre foreningen av småborgere med borgerskapet og på den måten isolere det revolusjonære proletariat, og mislyktes den var hæren truet av fullstendig sammenbrudd, kaotisk tilbaketog, tapet av nye provinser og med massenes skuffelse og fortvilelse. Offensiven mislyktes. Seiersmeldingene varte ikke lenge. De ble avløst av triste nyheter om at mange troppeavdelinger hadde nektet å angripe, om massakrer på offiserer som mange steder alene dannet angrepsenhetene osv.
Vi anfører her i lys av dets store historiske betydning et utdrag av et dokument som vårt parti bekjentgjorde på den allrussiske sovjetkongressen den 3. juni 1917, dvs. 2 uker før offensiven:
"Vi anser det nødvendig for kongressarbeidet først og fremst å stille et spørsmål som ikke bare hele kongressarbeidets skjebne, men også i ordets egentligste forstand hele den russiske revolusjons skjebne avhenger av: Spørsmålet om den offensiv som forberedes i nærmeste fremtid. Idet de kontrarevolusjonære kretser i Russland stiller folket og hæren, som ikke vet i hvilke internasjonale måls navn de kalles til å utgyte sitt blod, foran offensivens kjensgjerning og alle dens følger, venter de også at offensiven skal føre til at makten konsentreres i de militærdiplomatiske gruppers hender, som står i forbund med den engelske, franske og amerikanske imperialismen, og at den for fremtiden vil befri dem for å regne med det russiske demokratis organiserte vilje.
De hemmelig kontrarevolusjonære, som har tatt initiativet til offensiven og ikke viker tilbake for noe krigseventyr, prøver bevisst å utnytte den ved splittelsen i hæren som landets innenrikspolitiske og internasjonale stilling har fremkalt. Derfor vil de bibringe demokratiets fortvilte elementer den feilaktige idéen at selve offensivens kjensgjerning muliggjør reorganiseringen av hæren, og at mangelen på et bestemt, virksomt program for å få slutt på krigen kan erstattes på denne mekaniske måte. Men det er dog klart at en slik offensiv bare er egnet til helt å oppløse en hær der de forskjellige troppeavdelinger står overfor hverandre."
Krigshandlingenes grunnlag var de stadig voksende vanskeligheter i landets indre liv: På agrarspørsmålets, industriens og de nasjonale forholds område gjorde koalisjonsregjeringen intet avgjørende fremskritt. Forsyningen av levnetsmidler og kommunikasjonene ble stadig dårligere; lokale sammenstøt ble hyppigere: De "sosialistiske" ministre rådet massene til å vente. Alle beslutninger og forholdsregler, deriblant den konstituerende forsamling, ble utsatt. Regjeringens ubesluttsomhet og usikkerhet var iøynefallende. Det var to mulige utveier: enten måtte man frata borgerskapet makten og hjelpe revolusjonen til utbrudd, eller også måtte man ved strenge represalier baste og binde massene. Kerenski og Tseretelli slo inn på en mellomvei og gjorde derved saken ytterligere uklar. Da kadettene, koalisjonens fornuftigste og mest vidtskuende representanter, innså at den mislykkede junioffensiven ikke bare kunne skade revolusjonen, men også de herskende partier, skyndte de seg å gå ut av regjeringen i tide og skjøv dermed hele ansvaret over på sine forbundsfeller til venstre.
Den 2. juli fant ministerkrisen sted; dens formelle årsak var Ukrainaspørsmålet. Dette var i ethvert henseende et moment av den største politiske spenning. Fra de mest forskjellige deler av fronten kom det delegasjoner og enkelte representanter og fortalte om det kaos som offensiven hadde avstedkommet i hæren. Den såkalte regjeringspressen krevde harde represalier. Lignende røster lot seg også mer og mer høre i den såkalte sosialistiske presses spalter. Kerenski gikk mer og mer, eller rettere sagt gikk mer og mer åpenlyst, over på kadettenes og kadettgeneralenes parti og viste demonstrativt sitt hat ikke bare til bolsjevikene, men også hele sin motvilje mot de revolusjonære partier i det hele tatt. Ententens representant øvde press på regjeringen og krevde gjenoppretting av disiplinen og fortsettelse av offensiven. I regjeringskretser mistet man fullstendig hodet. Blant arbeiderne økte opphisselsen, som utålmodig søkte å bane seg vei til utbrudd. "Så benytt da kadettministrenes avgang til å ta hele makten" - med denne oppfordring henvendte arbeiderne i Petrograd seg til de sosialrevolusjonære og mensjevikene, de ledende sovjetpartier. Jeg husker eksekutivkomitéens møte 2. juli. De sosialistiske ministre var kommet for å avlegge beretning om den nye ministerkrise. Med spent oppmerksomhet ventet vi på hvilken stilling de nå ville innta, etter at de i den tunge prøvelse koalisjonspolitikken hadde pålagt dem, hadde gått på et så forsmedelig nederlag. Tseretelli avla beretning. Han forklarte omhyggelig eksekutivkomitéen at de tilståelser han sammen med Terestsjenko hadde gjort Radaen i Kiev på ingen måte betydde en deling av Russland, og at de derfor ikke ga kadettene tilstrekkelig anledning til å tre ut av regjeringen. Tseretelli bebreidet kadettførerne deres sentralistiske doktrinarisme, deres mangel på forståelse av Ukrainakompromissets nødvendighet. Dette gjorde et ytterst dårlig inntrykk, koalisjonens håpløse doktrinær bebreidet de nøkterne kapitalpolitikere for doktrinarisme, de som benyttet den første og beste anledning til å gi sine politiske assistenter regningen for den avgjørende omveltningen de så i de begivenheter som ble følgen av 18. juni-offensiven. Etter alle koalisjonens tidligere erfaringer å dømme så det ut som om bare en eneste utvei var mulig: et brudd med kadettene og opprettelsen av en sovjet-regjering. Styrkeforholdene innenfor sovjetene var den gang slik at en sovjetregjering ville ha vært fullkommen i de sosialrevolusjonæres og mensjevikenes makt. Vi var bestemt ikke motstander av dette. Takket være muligheten for stadige nyvalg sikret sovjetmekanismen en temmelig presis representasjon av arbeider- og soldatmassenes sterke venstresympatier. Hvis koalisjonen altså brøt med borgerskapet, måtte de radikale tendenser, slik som vi hadde forutsett det, få overvekten i sovjetenes sammensetning. Under disse omstendigheter ville proleteriatets kamp altså ha munnet ut i sovjetorganisasjonens farvann og kunne uten fare utfolde seg videre. Men etter et brudd med borgerskapet, ville det småborgerlige demokrati selv være kommet i borgerskapets vold, slik at det måtte søke nærmere samarbeid med det sosialistiske proletariat, men derved ville dets ubesluttsomhet og politiske formløshet før eller siden under vår kritikks vekt bli overvunnet av de arbeidende masser. Dette var den eneste grunn til at vi oppfordret de ledende sovjetpartier - til hvilke vi, og det la vi ikke skjul på, ikke hadde den minste tillitt - til å ta regjeringsmakten i sine hender.
Men heller ikke etter ministerkrisen 2. juli ga Tseretelli og hans meningsfeller avkall på koalisjonsidéen. De opplyste i eksekutivkomitéen at riktignok var de tidligere kadetter bitt av doktrinarisme, ja endatil av kontrarevolusjonære tendenser, men at det i provinsen fantes mange borgerlige elementer som fremdeles var i stand til å gå sammen med det revolusjonære demokrati, og at man for å sikre disses samarbeid var nødt til å ta borgerskapets representanter med i det nye ministerium. Etterretningen om at koalisjonens fall kun hadde gitt plass for en ny koalisjon, bredte seg raskt i Petrograd og fremkalte i soldat- og arbeiderkvarteret en storm av opphisselse. Slik ble hendelsene modnet fra 3.-5. juli.
På det samme møtet i eksekutivkomitéen ble vi pr. telefon underrettet om at maskingeværregimentet ble gjort klar til kamp. Vi grep også straks pr. telefon til forholdsregler for å oppholde regimentet, men i de lavere befolkningslag fant det en livlig virksomhet sted. Fra fronten kom det representanter fra de på grunn av ulydighet oppløste regimenter; de hadde med foruroligende meddelelser om represalier og opphisset garnisonen.
Blant Petrograds arbeidere økte misnøyen med de offisielle lederne, da Tseretelli, Dan og Tsjeidse villedet proletariatets offisielle mening og gjorde hva de kunne for at Petrograd-sovjetet ikke skulle bli et uttrykk for den nye stemningen i de arbeidende masser. Den allrussiske eksekutivkomité som var dannet på julikongressen og var støttet av den mer konservative provinsen, trengte mer og mer sovjetet i bakgrunnen og tilrev seg til sist ledelsen av Petrograds rent indre anliggender. Arbeiderne og soldatene trengte seg opp nedenfra og uttrykte stormende sin utilfredshet med sovjetpolitikken og krevde mer avgjørende aksjon fra vårt partis side. Vi mente at en slik aksjons time fremdeles ikke var kommet, ettersom provinsen fremdeles sto for langt tilbake. Men samtidig var vi redde for at hendelsene ved fronten kunne skape et uhyre kaos i revolusjonens rekker og bringe arbeidermassene til fortvilelse. Innenfor vårt parti var stillingen til bevegelsen 3.-5. juli fullstendig bestemt. På den ene siden var vi redde for at Petrograd skulle isolere seg fra provinsen, på den andre siden håpet vi likevel på at en energisk og aktiv inngripen fra Petrograd kunne redde situasjonen. Partiagitatorene blant arbeiderne holdt tritt med massene og drev en uforsonlig agitasjon.
Til en viss grad håpet man også fremdeles på at de revolusjonære massers fremtreden for alles øyne på åpen gate måtte kunne utrydde koalisjonstilhengernes uforstående doktrinarisme og tvinge dem til å forstå at de kun ved et åpent brudd med borgerskapet ville kunne beholde regjeringsmakten.
På tross av alt som ble sagt og skrevet i den borgerlige presse de følgende dager, var det ikke vårt partis hensikt å tiltvinge seg makten ved væpnet motstand. Det dreide seg kun om en revolusjonær demonstrasjon som oppstod av seg selv, men politisk ble ledet av oss.
Sentraleksekutivkomitéen skulle til å begynne sitt møte i det Tauriske palass, da dette ble omringet av de bevæpnede arbeideres og soldaters frådende bølger. Blant demonstrantene befant det seg naturligvis også anarkistiske elementer, om enn i forsvinnende minoritet; disse var rede til å bruke våpen mot sovjetsentret. Det var også elementer som ville fremkalle pogromer, foruten åpenlyst betalte personer som søkte å benytte seg av situasjonen til å foranstalte kaotiske opptøyer; disse elementene krevde Tsjernovs og Tseretellis arrestasjon og oppløsning av eksekutivkomitéen. Det ble til og med gjort forsøk på å arrestere Tsjernov. Senere gjenkjente jeg i Krestyfengselet en av de matrosene som hadde deltatt i dette forsøk; han viste seg at være en kriminell, som satt i Kresty som følge av en anklage for tyveri. Men den borgerlige og formuende presse fremstilte saken som et programaktig kontrarevolusjonært og samtidig bolsjevikisk felttog som hadde satt seg som mål å tilrane seg den utøvende makt ved gjennom våpenbruk å få sentraleksekutivkomitéen i sin vold.
Bevegelsen fra 3. til 5. juli viste så tydelig som man kunne ønske det, at det omkring Petrograds regjerende sovjetpartier fantes et tomrom. Det manglet fremdeles mye på at hele garnisonen støttet oss. Det fantes ubesluttsomme og passive kontingenter. Men bortsett fra kadettene fantes det neppe noen troppeavdeling som ville oppta kampen for regjeringen og de ledende sovjetpartier mot oss. Det måtte altså hentes tropper fra fronten. Hele Tseretellis og Tsjernovs strategi gikk 3. juli ut på å vinne tid og på å gi Kerenski anledning til å hente "pålitelige" tropper til Petrograd. I det Tauriske palass' sal innfant den ene deputasjon seg etter den andre for å kreve et fullstendig brudd med borgerskapet, gjennomgripende sosiale reformer samt åpning av fredsforhandlinger. Vi bolsjeviker mottok hver hæravdeling på gaten eller i gården med taler der vi oppfordret til ro og uttalte som vår overbevisning at det under den nåværende stemning blant massene ikke ville lykkes formidlerne å danne en ny koalisjonsregjering. Mest bestemte i sin beslutning var kronstadt-matrosene; kun med møye lyktes det å holde dem innenfor demonstrasjonens grenser. Den 4. juli var demonstrasjonen enda større - alt under vårt partis ledelse. Sovjetlederne hadde mistet hodet; deres taler gjorde et motsigelsesfylt inntrykk. Det svar Ulysses Tsjeidse ga deputasjonene, var blottet for ethvert politisk innhold. De offisielle ledere var avventende. Natten til den 4. kom de første "pålitelige" tropper fra fronten. Mens eksekutivkomiteen holdt møte i det Tauriske palass hørtes plutselig tonene av Marseillaisen. Presidiemedlemmenes ansiktsuttrykk skiftet plutselig. Den sikkerhet de hadde savnet så hardt de siste dager, var nå atter for hånden. Volynienregimentet gjorde sitt inntog i det Tauriske palass, det samme regiment som noen måneder senere under våre faner marsjerte i oktoberrevolusjonens avantgarde. Fra dette øyeblikk av var alt forandret. Man behøvde ikke mer å la seg hemme av Petrogradarbeiderne eller av representantene fra Østersjøflåten. Fra eksekutivkomitéens tribune kunne man nå høre taler om det væpnede mytteri som var blitt undertrykt av de revolusjonstro tropper. Bolsjevikene ble erklært for kontrarevolusjonære.
Den angsten som det liberale borgerskap hadde følt de siste to dager under den væpnede demonstrasjonen, kom nå for dagen i et glødende hat: Ikke bare i avisspaltene, men også i Petrograds gater og særlig på Nevski Prospekt, der de enkelte arbeidere og soldater man hadde grepet under den "forbryteriske agitasjon", nådeløst ble banket opp. Kadetter, offiserer, hjelpetropper, dekorerte Georgsriddere var situasjonens herrer. I spissen for disse stilte utpreget kontrarevolusjonære gemytter seg; i byen foregikk det nådeløse angrep mot arbeiderorganisasjonene og vårt partis organisasjoner. Det begynte med arrestasjoner, husundersøkelser, folk som ble banket opp og enkelte mord. Natten til den 4. juli overgav den daværende justisminister Pereversev "dokumenter" til trykking som skulle bevise at det i spissen for bolsjevikpartiet sto betalte tyske agenter.
De sosialrevolusjonæres og mensjevikenes ledere hadde kjent oss alt for lenge og alt for godt til at tro på disse beskyldningene. Men de var likevel alt for interesserte i disses resultat til åpent å bekjempe dem. Andre kan bare med avsky tenke på de bacchanalier av løgner som ble feiret i de borgerlige og meglende avisenes spalter. Vår presse var satt ut av spil. Det revolusjonære Petrograd fikk føle at provinsen og hæren langt fra sto på deres side. I arbeiderkvarterene inntrådte det en kortvarig forvirring. I garnisonen begynte man å ta forholdsregler mot de oppløste regimenter og avvæpningen av de enkelte kontingenter begynte. Imidlertid stablet sovjetlederne et nytt ministerium på bena, og der plasserte de representanter for tredjeklasses borgerlige grupper, som uten å by regjeringen noe som helst, tvertimot berøvet den den siste revolusjonære blodsdråpe.
Ved fronten gikk tingene imidlertid sin gang. Hærens organisasjon var splittet og ødelagt like til det innerste. Soldatene ble overbevist om at de fleste av de offiserer som ved revolusjonens begynnelse til selvforsvar hadde ikledd seg røde farger, var fiendtlig innstilt til den nye regjering. I hovedkvarteret dannet man åpenlyst et utvalg av kontrarevolusjonære elementer. Alle bolsjevikiske publikasjoner ble skånselsløst forfulgt. Offensiven ble snart avløst av et sørgelig tilbaketog. Den borgerlige presse baktalte på det mest hårreisende hæren, og mens regjeringspartiene før offensiven erklærte oss for en forsvinnende liten hop, at hæren intet visste og intet ville vite av oss, så søkte nå, da offensivkomedien hadde fått en så tragisk utgang, de samme personer og partier å skyve hele ansvaret for det uheldige utfallet over på oss. Fengslene var overfylte med revolusjonære soldater og arbeidere. Ved den rettslige undersøkelsen av hendelsene den 3.-5. juli ble alle den gamle tsarismes torturmetoder tatt i bruk. Og på de betingelser våget de sosialrevolusjonære og mensjevikene å forlange at Lenin, Sinovjev og andre av våre partifeller frivillig skulle overgi seg i "justisens" hender.
Forvirringen i arbeiderkvarterene avtok snart og gjorde plass for en revolusjonær flodbølge, ikke bare hos proletariatet, men også i Petrograds garnison. Formidlerne mistet all sin innflytelse, og bolsjevismens bølger begynte fra bysentrene å skylle utover hele landet og trengte gjennom alle hindringer, også inn over hæren. Den nye koalisjonsregjeringen med Kerenski i spissen påbegynte nå ganske åpenlyst represaliene. Ministeriet gjeninnførte dødsstraffen for soldatene. Våre aviser ble tvunget til taushet, og våre agitatorer ble fengslet, men alt dette styrket kun vår innflytelse. Tross alle de hindringer som ble lagt i veien for oss ved sovjetvalgene i Petrograd, hadde styrkeforholdene likevel forskjøvet seg slik at vi i en del viktige spørsmål oppnådde flertall. Det samme var tilfelle i Moskva.
På det tidspunktet satt jeg med mange av mine kamerater i fengselet i Kresty, anklaget for å ha agitert for og organisert den væpnede oppstand den 3.-5. juli, foranstaltet av den tyske regjering og til fordel for Hohenzollernes krigsmål. Det tsaristiske regimet ikke helt ubekjente undersøkelsesdommer Aleksandrov, som hadde ikke så få prosesser mot de revolusjonære bak seg, fikk nå i oppgave å beskytte republikken mot de kontrarevolusjonære bolsjeviker. Under det gamle regime ble de fengslede delt i kriminelle og politiske fanger; nå fant man på en ny betegnelse: Kriminalforbrytere og bolsjeviker. De fengslede soldater mistet for en stor del fullstendig hodet. De unge mennene som var kommet rett fra landsbygden og aldri før hadde tatt del i politiske bevegelser, trodde at revolusjonen nå en gang for alle hadde skjenket dem friheten og så nå med ett til sin forbauselse kun de låste dører og tilgitrede vinduer. Når vi var ute og spaserte, spurte de meg daglig redselsslagne hva alt dette skulle bety, og hvordan det skulle ende. Jeg trøstet dem med at til syvende og sist skulle nok seieren bli vår.
I slutten av august fant Kornilovs opprør sted. Det kom som en umiddelbar følge av mobiliseringen av de kontrarevolusjonære krefter og ble energisk fremskyndet av 18. juli-revolusjonen. På den meget lovpriste Moskva-konferansen i midten av august forsøkte Kerenski å stille seg midt imellom konsensuselementene og det småborgerlige demokrati. Bolsjevikene mente man i det hele tatt var helt utenfor landets lov og rett. Under konsensuspartiets bifall og det småborgerlige partis forræderiske taushet, truet Kerenski dem med blod og jern. Men det hysteriske skrik og Kerenskis trusler tilfredsstilte ikke de kontrarevolusjonære forræderne. De så bare altfor vel den revolusjonære flodbølge over hele landet, både hos arbeiderne, bøndene og i hæren, og de regnet det for tvingende nødvendig å resolutt gripe til de ytterste forholdsregler, for å gi massene en lærepenge. Denne vågale oppgave hadde Kornilov påtatt seg i forståelse med konsensusborgerskapet, som i ham så dagens helt. Kerenski, Savinkov, Filonenko og andre regjerende eller halvveis regjerende sosialistrevolusjonære var de sammensvorne i dette komplottet, men i et visst gitt øyeblikk sviktet samtlige Kornilov, ettersom de innså at i fall han seiret, ville de alle ryke av pinnen. Vi opplevde de kornilovske hendelser mens vi satt i fengselet, og fulgte dem gjennom avisene. Den eneste forskjell på Kerenskis fengsler og fengslene under det gamle styre var at vi nå fikk lov til å lese aviser. Kosakkgeneralens eventyr mislyktes. Seks måneder med revolusjon hadde skapt den nødvendige støtte mot en åpen kontrarevolusjonær aksjon i massenes bevissthet og i deres organisasjon. De formidlende sovjetpartier ble helt lammet av angst for de eventuelle følger av det kornilovske fremstøt, som truet med å feie ikke alene bolsjevikene, men hele revolusjonen med alle dens regjerende partier over ende. De sosialrevolusjonære og mensjevikene tok på seg å få bolsjevikene legaliserte, men ikke uten forbehold og bare halvhjertet, av frykt for en mulig fare i fremtiden. De samme Kronstadt-matroser som etter juli-dagene ble utropt som røvere og kontrarevolusjonære, ble, da Kornilov-faren truet, hentet til Petrograd for å beskytte revolusjonen. De kom uten å si et ord, uten bebreidelser og uten å minne noen på det som hadde skjedd, og inntok de viktigste postene. Jeg var i full rett, da jeg minnet Tseretelli på de ord jeg i mai hadde ropt til ham, da han satte i gang klappjakt på Kronstadt-matrosene: "Når en gang en kontrarevolusjonær general kommer og legger en strikk om halsen på revolusjonen, så vil kadettene sette inn strikken med såpe, men matrosene fra Kronstadt vil komme for å kjempe og dø med oss".
Sovjetorganisasjonene viste overalt ved fronten, som bak den, sin livskraft og makt nettopp i kampen mot Kornilovs opprør. Til slag kom det nesten ingen steder. Den revolusjonære masse tilintetgjorde generalens fremstøt. Liksom koalisjonstilhengerne i juli ikke kunne oppdrive soldater mot oss, så fant heller ikke Kornilov ved fronten soldater mot revolusjonen. Hans aksjon var basert på bedrageri, men propagandaens ord ødela med letthet planene hans.
Basert på det jeg leste i avisene, jeg på en hurtigere utvikling av hendelsene i retning av at sovjetene ville overta regjeringsmakten. Det var utvilsomt at bolsjevikenes innflytelse og krefter var vokst og hadde hatt et umåtelig oppsving. Bolsjevikene hadde advart mot koalisjonen og offensiven den 18. juli, de hadde forutsagt Kornilov-affæren; folkemassene kunne altså gjennom egen erfaring overbevise seg om at vi hadde rett. Da opphisselsen under Kornilovs opprør var på sitt høyeste, nemlig da den kaukasiske divisjon nærmet seg Petrograd, ble arbeiderne bevæpnet av Petrograd-sovjetet, mens regjeringen med hendene i fanget lot hendelsene gå sin gang. De regimenter som før var blitt utkommandert mot oss, var for lang tid siden kommet seg i Petrograds hete atmosfære, og sto nå helt på vår side.
Det kornilovske mytteri måtte på avgjørende måte åpne hærens øyne og vise den at en fortsatt forståelsespolitikk med den borgerlige kontrarevolusjon var umulig. Man kunne derfor vente at undertrykkelsen av det kornilovske opprør måtte gi signalet til at vårt partis revolusjonære krefter ville gå over til å gripe den utøvende makt. Men begivenhetene utviklet seg meget langsommere. Skjønt den revolusjonære stemning var overordentlig sterk, var massene likevel etter de revolusjonære julidagene blitt mer forsiktige; de ga avkall på ethvert selvstendig initiativ og avventet en direkte appell og ledelse ovenfra. Men også "ovenpå" i vårt parti var den avventende stemningen fremherskende. Under disse omstendigheter kunne likvideringen av det kornilovske eventyr, til tross for det dype omslag i stemningen til fordel for oss, ikke føre til umiddelbare politiske forandringer.
På denne tiden ble vårt flertall i Petrograd-sovjetet avgjørende befestet. Dette ble dramatisk gjenspeilet i forhandlingene om presidiets sammensetning.
På den tid da de sosialrevolusjonære og mensjevikene hadde overherredømmet i sovjetet, gikk deres bestrebelser ut på å isolere bolsjevikene. De ga ikke en eneste bolsjevik adgang til presidiet, selv ikke den gang da en tredel av sovjetet bestod av våre partifeller. Men etter at sovjetet ved en habil majoritet hadde vedtatt den utøvende makts overgang til sovjetene, stilte vårt parti krav om at det skulle dannes et koalisjonspresidium på proporsjonelt grunnlag. Det gamle presidium, der bl.a. Tsjeidse, Tseretelli, Kerenski, Skobelev og Tsjernov hadde sete, ville ikke vite noe av dette. Det er ikke uten betydning fremheve dette nå, da talsmennene for de av revolusjonen slåtte partier taler om nødvendigheten av en samlet demokratisk front og bebreider oss eksklusivitet. Den gang ble det innkalt en egen forsamling av Petrograd-sovjetet, som skulle treffe avgjørelsen om presidiets sammensetning.
Fra begge sider ble alle krefter og reserver mobiliserte. Tseretelli trådte frem med en programtale der han beviste at spørsmålet om presidiets sammensetning var et spørsmål om politisk retning. Vi regnet med noe over halvparten av stemmerne og var tilbøyelige til å se et fremskritt i det. Men resultatet ble at vi ved navneoppropet fikk over 100 stemmers flertall. "I hele seks måneder", sa Tseretelli, "sto vi i spissen for Petrograd-sovjetet, og førte det fra seier til seier; vi håper Dere blir sittende på post like lenge". I Moskva fant en lignende forskyvning sted.
I provinsen gikk sovjetene ett for ett over til bolsjevikene. Tidspunktet for den andre allrussiske sovjetkongress nærmet seg. Men den ledende gruppen i sentraleksekutivkomiteen forsøkte å utsette kongressen på ubestemt tid, for på den måten helt å suspendere den. Det var åpenbart at en ny sovjetkongress ville gi vårt parti majoriteten og dermed forandre sentraleksekutivkomiteens sammensetning og frata koalisjonstilhengerne deres betydeligste posisjon. Kampen for den allrussiske kongressens møte fikk derfor for oss den største betydning.
I motsetning til dette satte mensjevikene og de sosialrevolusjonære tanken om den "demokratiske kongress" i forgrunnen. De brukte dette mot oss på samme måte som Kerenski.
Ministeriets leder inntok på dette tidspunktet en helt uavhengig og uansvarlig stilling. Det var kommet til makten i revolusjonens første periode ved hjelp av Petrograd-sovjetet. Kerenski var gått inn i regjeringen uten noen forutgående beslutning i sovjetet, men hans inntreden ble senere godkjent. Etter sovjetets første konferanse var de sosialistiske ministrene alene ansvarlige overfor sentraleksekutivkomitéen. Deres medsammensvorne, kadettene, var derimot bare ansvarlige overfor sitt eget parti. For å komme borgerskapet i møte hadde sentraleksekutivkomitéen etter juli-dagene fritatt de sosialistiske ministrene for ansvarligheten overfor sovjetene - under dekke av at det foregikk i navn av opprettelsen av et revolusjonært diktatur. Det er heller ikke helt uvesentlig å minne om at de samme personer som opprettet diktatur for en enkelt kres, nå står frem med beskyldninger og forbannelser mot en klasses diktatur. Moskva-konferansen, der demokratiske elementer og konsensuselementer balanserte hverandre, hadde stilt seg i oppgave å stadfeste Kerenskis makt over klassene og partiene. Dette mål ble bare tilsynelatende oppnådd. I virkeligheten hadde Moskva-konferansen avslørt Kerenskis fullkomne maktesløshet, all den stund han sto nesten like så fremmed overfor konsensuselementene som overfor det småborgerlige demokrati. Men da de liberale og de konservative mottok hans utfall mot demokratiet med bifall og koalisjonstilhengerne møtte ham med ovasjoner når han forsiktig kritiserte de kontrarevolusjonære, så fikk han inntrykk av at han hadde støtte fra alle partiene og var i besittelse av uinnskrenket makt. Arbeiderne og de revolusjonære soldatene truet han med blod og jern. Hans spill i kulissene med Kornilov fortsatte, og til sist kompromitterte disse handlingene ham selv i koalisjonstilhengernes øyne. Tseretelli begynte i det unnvikende, diplomatiske språk som er så karakteristisk for ham, å snakke om "personlige" momenter i politikken, og om nødvendigheten av å innskrenke disse personlige momentene. Denne oppgaven skulle den demokratiske konferansen påta seg, den som vilkårlig skulle settes sammen av representanter fra sovjetene, byrådene, semstvoene og laugene. Men hovedoppgaven var likevel denne: å sørge for konferansen fikk en så konservativ sammensetning at man en gang for alle skulle få oppløst sovjetene i den formløse, demokratiske masse, og så på dette nye organisasjonsgrunnlaget sikre seg mot den bolsjevikiske strøm.
Her skal i få ord gjøres rede for forskjellen mellom sovjetene og de demokratiske selvstyreorganisasjoners politiske rolle. Filisterne forklarte oss mange ganger at de nye byrådene og semstvoene, som ble valgte ved alminnelig stemmerett, er mye mer demokratiske enn sovjetene, og med større rett enn disse kan gjøre krav på å representere befolkningen. Men dette formelle demokratiske kjennemerket savner i revolusjonstiden ethvert reelt innhold. Enhver revolusjon er kjennetegnet ved at massenes bevissthet hurtig forandrer seg. Stadig nye befolkningslag samler erfaringer, prøver sine anskuelser fra i går, legger dem av seg, kommer til nye oppfatninger, kaster sine gamle ledere til siden og søker nye, rykker fremover ... De demokratiske organisasjoner som støtter seg til den vanlige valgretts tunge apparat, må i revolusjonstider med nødvendighet sakke akterut i utviklingen av massenes politiske bevissthet. Helt annerledes med sovjetene. De støtter seg umiddelbart til organiske grupperinger som fabrikken, verkstedet, landsbymenigheten, regimentet og andre. Her mangler naturligvis de juridiske garantier for valgenes nøyaktighet som finnes ved valgene til byråds- og semstvoinstitusjonen. Men til gjengjeld finnes her langt alvorligere og mer dyptgående garantier for den valgtes direkte og umiddelbare forbindelse med sine velgere. Byrådenes og semstvoenes delegerte støtter seg til velgernes løse masse, som for et år betror ham sine fullmakter og så faller fra hverandre. Sovjetvelgerne blir derimot ved sine arbeids- og eksistensbetingelser stadig knyttet til hverandre og har hele tiden sin delegerte for øye; hvert øyeblikk kan de gi ham forholdsregler, overgi ham til retten, avsette ham og erstatte ham med en annen person. Når den generelle, politiske utviklingen under revolusjonens forløp fant sitt uttrykk i at koalisjonspartiene måtte vike plassen for bolsjevikene, så måtte dermed denne utviklingsprosessen tydelig og fullstendig reflekteres i sovjetene, mens byrådene og semstvoene, deres formelle demokratisme til tross, snarere representerer folkemassenes tilstand i går enn i dag. Det er den naturlige forklaringen på at nettopp de partier som i løpet av den revolusjonære prosessen mistet fotfestet, hadde en særlig sterk hang til byråd og semstvoer. Vi skal studere problemet langt mer inngående senere, når vi skal diskutere den konstituerende forsamlingen.
Den demokratiske konferansen som i midten av september var innkalt av Tseretelli og hans kampfeller, hadde et avgjort kunstig preg: det var en kombinasjon av sovjetene og selvstyreorganisasjonene i et slikt forhold at overvekten var garantert de meglende partier. Født av hjelpeløshet og mangel på snarrådighet fikk konferansen en sørgelig avslutning. Konsensus-borgerskapet forholdt seg i høyeste grad fiendtlig overfor konferansen, ettersom de så den som et forsøk på å trenge borgerskapet ut av de stillinger det på Moskva-konferansen hadde nærmet seg. Det revolusjonære proletariat og dets medsammensvorne bonde- og soldatmasser fordømte på forhånd den falsknermetode som den demokratiske konferansen var sammenkalt etter. Koalisjonstilhengernes direkte oppgave var å skape en "ansvarlig regjering". Men heller ikke dette lyktes - Kerenski ville ikke vite av ansvarlighet og tålte den ikke, for den ble ikke tålt av det borgerskap som utgjorde ryggraden hans. Men uansvarligheten med hensyn til det såkalte demokratis organer innebar faktisk ansvarlighet overfor kadettene og over for ententens utsendinger. På den andre siden var borgerskapet tilfredse. I koalisjonsspørsmålet ble den demokratiske konferansens uholdbarhet avdekket. For en koalisjon med borgerskapet var det bare en svært liten majoritet; majoriteten stemte mot en koalisjon med kadettene. Men etter kadettenes avgang fantes det i borgerskapets rekker ingen virkelig seriøse koalisjonskandidater tilbake. Tseretelli forklarte omstendelig dette for konferansen. Så meget desto verre, dersom konferansen ikke hadde forstått det. Bak konferansens rygg ble det uten skrupler ført forhandlinger med de kadetter som hadde forlatt konferansen. Det ble besluttet at kadettene ikke skulle figurere som kadetter, men som "sosialt arbeidende". Under press fra alle kanter fant det småborgerlige demokrati seg i alt, og bar således sin totale politiske svekkelse til skue.
Sovjetet ble skilt ut fra konferansen; det skulle rekonstrueres med representanter fra konsensuselementene. Dette forparlamentet skulle fylle tomrommet som oppstod, inntil den konstituerte forsamlingen ble innkalt. I motsetning til Tseretellis opprinnelige plan, men i fullkommen forståelse med borgerskapets planer, beholdt det nye koalisjonsministerium sin fulle uavhengig av forparlamentet. Det hele gjorde inntrykk av å være et sørgelig og kraftløst skrivebordsprodukt, som skjulte det småborgerlige demokratiets komplette kapitulasjon for konsensusliberalismen, den liberalismen som en måned tidligere offentlig hadde støttet Kornilovs opprør. På den måten dreide alt seg om å gjenopprett og sterilisere koalisjonen med det liberale borgerskapet. Det kunne ikke lenger være tvil om at regjeringsmakten uavhengig av den konstituerende forsamling ville ligge i borgerskapets hender, idet koalisjonstilhengerne, på tross av den overvekt folkemassene ga dem, stadig vekk endte opp i koalisjon med kadettene. De holdt det for umulig å skape en regjering uavhengig av borgerskapet. Folkemassene sto særdeles fiendtlig overfor Miljukovs deltakelse. Ved alle valg under revolusjonen falt kadettene helt gjennom, og likevel ga de samme partiene - de sosialrevolusjonære og mensjevikene, som ved valgene vant over kadettene - disse en hedersplass i koalisjonsregjeringen. Man forstår at folkemassene etter hvert innså at de meglende partier egentlig bare spilte kontoristens rolle i det liberale borgerskaps tjeneste.
Den indre tilstanden ble imidlertid dag for dag verre og mer komplisert. Krigen fortsatte: målløs, meningsløs og uten utsikter. Regjeringen gjorde intet som kunne bringe den ut av den fordømte sirkel. Så fant man på den latterlige planen å sende mensjeviken Skobelev til Paris for å påvirke ententens imperialister. Men intet menneske med forstanden i behold tilla denne planen noen som helst seriøs betydning. Kornilov hadde avstått Riga til tyskerne for å terrorisere den offentlige mening, slik at i denne atmosfæren kunne gjenopprette kadaverdisiplinen i hæren. Petrograd var truet. Men de borgerlige elementene så med åpen skadefryd på denne faren. Den tidligere dumapresident Rodsjanko talte offentlig om at selv om tyskerne inntok det korrumperte Petrograd, var ulykken ikke så stor. Han henviste til Riga som eksempel, der tyskerne etter å ha rykket inn hadde avskaffet sovjetregjeringen og med opprettet orden ved hjelp av det gamle politiet.
Østersjøflåten er gått tapt; men denne flåten var gjennomsyret av revolusjonær propaganda: følgelig er tapet av flåten ikke videre smertelig. I denne snakkesalige herremanns kynisme fant de brede borgerkretser innerste tanker sitt uttrykk. Petrograds eventuelle erobring betyr jo likevel ikke en avståelse. Etter fredsforhandlingene ville man få Petrograd tilbake, men forbedret av den tyske militarismen. Og i mellomtiden ville revolusjonen ha mistet sitt hovedsete og kunne dermed lettere slåes ned. Kerenskis regjering tenkte slett ikke alvorlig på å forsvare hovedstaden. Tvertimot forberedte man den offentlige mening på en eventuell kapitulasjon. Regjeringsinstitusjonene ble også flyttet fra Petrograd til Moskva og andre byer.
Mens sakene sto slik trådte soldatseksjonen innenfor Petrogradsovjetet sammen. Stemningen var spent og urolig. Er regjeringen ute av stand til å forsvare Petrograd? Så må man slutte fred! Og hvis den ikke kan slutte fred heller, så kan fanden ta den. I denne måten å stille spørsmålet på ytret soldatseksjonens stemning seg. Det var alt Oktoberrevolusjonens morgenrøde.
Ved fronten ble tilstanden forverret for hver dag. Den kalde høsten med regn og sludd nærmet seg. Den fjerde krigsvinteren sto for døren. Forpleiningen ble dårligere og dårligere. Inne i landet hadde man glemt fronten. Der var verken avløsning eller reserver til regimentene, og det manglet varme klær. Desertørenes antall steg. De gamle hærkomitéer som var valgt i revolusjonens første periode, ble på sin post og understøttet Kerenskis politikk. Alle nyvalg var forbudt. Mellom komitéene og soldatene oppstod en kløft. Til sist hadde soldatene kun hat til overs for komitéene. Stadig oftere korn det fra skyttergravene deputerte og fremla stadig det samme spørsmål for sovjetet: Hva skal gjøres? Hvem og hvordan skal avslutte krigen? Hvorfor tier sovjetet?
Men sovjetet i Petrograd tidde ikke. Den krevde øyeblikkelig overføring av både den sentrale og lokale myndighet til sovjetet, samt utdeling av all jordeiendom til bøndene. Den krevde at arbeiderne skulle kontrollere produksjonen, samt at det straks ble satt i gang fredsforhandlinger. Så lenge vi var et opposisjonsparti, var vår parole: All makt til sovjetene, en propagandaparole. Men så snart vi hadde majoriteten i alle de viktigste sovjetene, forpliktet denne parolen oss til å utkjempe den direkte og umiddelbare kampen for makten.
Situasjonen ute på landet var forvirret og innviklet. Revolusjonen hadde lovet bøndene jord, men samtidig forlangte de ledende partiene at bøndene ikke måtte røre jorden før den konstituerende forsamling var trådt sammen. Først ventet bonden tålmodig, men da han begynte å miste tålmodigheten, grep koalisjonsregjeringen til voldsomme forholdsregler mot ham. Imidlertid ble den konstituerende forsamling stadig utsatt. Borgerskapet holdt på at den først skulle innkalles etter fredsslutningen. Bøndene ble mer og mer utålmodige. Det vi hadde forutsagt ved revolusjonens begynnelse, begynte å virkeliggjøres: Bøndene begynte å ta seg til rette på egen hånd. Regjeringen forsterket represaliene. Den ene revolusjonære jordkomité etter den andre ble arrestert. I noen distrikter hadde Kerenski erklært beleiringstilstand. Fra landsbyene strømmet utsendinger inn til Petrogradsovjetet og klagede over at bøndene ble arresterte når de i overensstemmelse med Petrogradsovjetets program overgav godseiernes jord til bondekomitéene. Bøndene ventet beskyttelse hos oss. Vi svarte dem at vi bare kunne beskytte dem dersom vi hadde regjeringsmakt. Derav fulgte at hvis sovjetene ikke skulle forvandles til simple snakkeklubber, måtte de søke å komme i besittelse av den utøvende makt.
Det er meningsløst å kjempe for sovjetenes makt halvannen eller to måneder før den konstituerende forsamling skal tre sammen - sa våre naboer til høyre. Men vi var overhodet ikke smittet av fetisjismen når det gjaldt den konstituerende forsamlingen. Fremfor alt hadde vi jo ingen garantier for at den overhodet ble innkalt. Hærens sammenbrudd, massedesertasjonene, forpleiningsproblemene, opprøret på landsbygen - alt dette hadde skapt en situasjon som var lite gunstig for valgene til forsamlingen. En eventuell overgivelse av Petrograd til tyskerne truet videre med å fjerne valgene fra dagsordenen. Og selv om den konstituerende forsamling var trådt sammen med de gamle partier, etter de gamle lister, så var den likevel kun blitt et skjul for koalisjonsmakten. Verken de sosialrevolusjonære eller mensjevikene var i stand til å påta seg regjeringsmakten uten borgerskapets hjelp. Bare den revolusjonære klasse var kalt til å bryte den onde sirkelen som revolusjonen beveget seg og gikk til grunne i. Det det kom an på var å frata de elementer som direkte eller indirekte tjente borgerskapet og brukte statsmaskineriet som obstruksjonsverktøy mot folkets revolusjonære krav, makten.
Vårt parti krevde at sovjetene måtte få regjeringsmakten. I den forutgående periode betydde det oversatt på partispråket de sosialrevolusjonæres og mensjevikenes makt kontra koalisjonen med det liberale borgerskap. Men nå, i oktober 1917, betydde den samme parolen å overgi all myndighet til det revolusjonære proletariat, som bolsjevikpartiet nå sto i spissen for. Det dreide seg altså om arbeiderklassens diktatur, den arbeiderklassen som bak seg hadde mange millioner av de fattigbønder og alene var i stand til å lede disse. I dette bestod oktoberrevolusjonens historiske mening.
Alt førte partiet i denne retningen. Like fra revolusjonens første dager snakket vi om nødvendigheten av at regjeringsmakten ble lagt i sovjetets hender. Etter en vanskelig indre kamp hadde de fleste sovjeter gjort dette kravet til sitt eget. Vi forberedte sovjetenes andre allrussiske kongress, der vi forventet vårt partis fullstendige seier. Sentraleksekutivkomitéen motarbeidet under Dans ledelse (den forsiktige Tsjeidse var i tide reist til Kaukasus) med alle midler sammenkallingen. Etter mange anstrengelser oppnådde vi omsider, støttet av sovjetfraksjonen på den demokratiske kongressen, å få fastsatt tidspunktet for kongressen. Det ble den 25. oktober. Denne dato fikk den største betydning for Russlands historie. I forveien hadde vi innkalt sovjetene fra nordområdene, inkludert østersjøflåten og byen Moskva til Petrograd. På denne kongressen hadde vi et stabilt flertall. Vi sikret oss en viss dekning til høyre ved hjelp av de venstre-sosialrevolusjonære og la på den måten organisatorisk den første grunnstein til oktoberrevolusjonen.
Men langt tidligere, før kongressen med de nordlige sovjeter, fant det sted en begivenhet som i den senere politiske kamp kom til å spille en svært viktig rolle. I begynnelsen av oktober innfant sovjetrepresentanter ved generalstaben i Petrograd seg på eksekutivkomitéens møte med beskjed om at generalstaben krevde at to tredeler av Petrograds garnison skulle sendes til fronten. Hvorfor? For å beskytte Petrograd. Det skulle ikke foregå umiddelbart, men forberedelsene skulle straks påbegynnes. Vi spisser ørene. I slutningen av august var på samme vis fem revolusjonære regimenter blitt fjernet fra Petrograd helt eller delvis. Den gang skjedde det på forlangende av daværende generalstabsjef Kornilov, som nettopp da rustet den kaukasiske divisjon mot Petrograd for en gang for alle å gjøre ende på den revolusjonære hovedstaden. Vi var altså ikke uten erfaring med den slags rent politiske troppeforflytninger under påskudd av militæroperasjoner. Jeg vil straks si at det av dokumenter som er blitt kjent etter oktoberrevolusjonen, klart og tydelig fremgår at den planlagte fjerning av Petrograds garnison intet hadde med å gjøre med militære formål, at den var blitt påtvunget den øverstkommanderende Dusjonin mot hans vilje, og det av ingen andre enn Kerenski, som på det viset ville befri hovedstaden for de mest revolusjonære soldatene, det vil si de som var mest fiendtlig innstilt til ham. Men nå, i begynnelsen av oktober, fremkalte vår mistanke en storm av patriotisk forargelse. Generalstaben trengte på: Kerenski kunne ikke vente lenger, jorden brente under føttene på ham. Vi lot ikke vente lenge på oss med svaret. Hovedstaden var truet av fare, og for oss sto spørsmålet om å forsvare Petrograd i hele dets uhyre betydning. Men etter erfaringen med Kornilovaffæren, etter Rodsjankos ord om det helsebringende i en tysk besettelse, hvordan skulle man da ha tillit til at Petrograd ikke ble overgitt til tyskerne i den hensikt å straffe byen for sitt opprørske sinnelag? Eksekutivkomitéen vegret seg for blindt å akseptere befalingen om at fjerne de to tredeler av garnisonen. Vi må først undersøke - erklærte vi - om denne befaling virkelig var diktert av militære overveielser, og til det trenger vi en undersøkelseskommisjon. Slik oppstod tanken om ved siden av sovjetets soldatseksjon å opprette et rent operativt organ i skikkelse av den militærrevolusjonære komité som senere fikk så stor makt og faktisk ble oktoberrevolusjonens verktøy. Det er utvilsom at vi, den gang vi rykket tanken om et slikt organ frem i forgrunnen, et organ som i seg skulle samle den rent militære ledelses tråder i Petrograd, var fullstendig klar over at nettopp dette organ kunne bli et uvurderlig revolusjonært verktøy Det var på det tidspunkt da vi alt åpent beveget oss henimot opprøret og organisatorisk forberedte det.
Den 25. oktober skulle som sagt den allrussiske sovjetkongress finne sted. Det kunne ikke være tvil om at kongressen var stemt for å overlate den utøvende makt til sovjetene. Men en slik beslutning måtte straks og uten utsettelse virkeliggjøres. Ellers ville det bare være en uverdig platonisk demonstrasjon. Tingenes logikk krevde at vi fastsatte opprøret til den 25. oktober, nøyaktig på det måten forstod den samlede borgerlige presse saken. Men kongressens skjebne var i første rekke avhengig av Petrogradgarnisonen. Ville den nå gjøre det mulig for Kerenski å omringe sovjetkongressen og ved hjelp at noen hundre eller tusen kadetter og underoffiserer oppløse den? Innebar ikke allerede forsøket på å fjerne garnisonen at regjeringen forberedte seg på å oppløse kongressen? Det ville også ha vært underlig om regjeringen ikke hadde gjort det, da den så at vi åpent, i alles påsyn, mobiliserte sovjetkreftene for å gi koalisjonsregjeringen nådestøtet.
Slik utviklet denne konflikten seg i Petrograd til spørsmålet om garnisonens videre skjebne. Fremfor alt var soldatene opptatt av dette. Men også arbeiderne betraktet konflikten med største interesse, siden de fryktet at de etter garnisonens avmarsj ville bli gjort ende på av kadettene og kosakkene. Konflikten tilspisset seg på denne måten, og det jordsmonn som den utviklet seg i var særdeles ugunstig for Kerenski.
Parallelt med dette forløp den omtalte kampen om innkalling av den allrussiske sovjetkongressen. Imidlertid proklamerte vi i Petrogradsovjetets og den nordlige provinsialkongressens navn at den andre sovjetkongress måtte styrte Kerenski og gjøre seg til eneherre i Russland. Opprøret var faktisk allerede begynt. Det utviklet seg helt offentlig, i hele landets påsyn.
I løpet av oktober spilte spørsmålet om opprøret en stor rolle innenfor vårt parti. Lenin, som holdt seg skjult i Finland, krevde i tallrike brev hardnakket en mer bestemt taktikk. Nedenfra gjæret det, og utilfredsheten med at bolsjevikene, som på Petrogradkongressen hadde flertall, ikke dro praktiske følger av sine paroler, steg. Den 10. oktober foregikk et hemmelig møte i vårt partis sentralkomité med Lenin som taler. På dagsordenen sto spørsmålet om oppstand. Mot to stemmer ble det besluttet at det eneste som kunne redde landet og revolusjonen fra et avgjørende sammenbrudd, var en oppstand som førte hele regjeringsmakten i hendene på sovjetene.
Det demokratiske sovjetet, som hadde skilt seg fra den demokratiske konferansen, sugde opp hele dennes hjelpeløshet. De gamle sovjetpartiene, de sosialrevolusjonære og mensjevikene, hadde i dette sovjetet fremskaffet et kunstig flertall, men bare for tydeligere å blottlegge sin politiske svakhet. Bak kulissene førte Tseretelli forvirrede forhandlinger med Kerenski og med representantene for konsensuselementene, som man uttrykte seg i sovjetet for å unngå det "fornærmende" ord et "borgerskap". Tseretellis beretning om forhandlingenes forløp og resultat var en slags gravtale over en hel periode av revolusjonen. Det viste seg at verken Kerenski eller konsensuselementene ville påta seg noe ansvar overfor denne nye halvrepresenterende institusjonen. På den andre siden lyktes det ikke å finne såkalt "dyktige" samarbeidsvillige personer utenfor kadettpartiet. De som hadde organisert foretagendet måtte altså kapitulere på begge punkter, og kapitulasjonen kom til å få stor betydning, ettersom den demokratiske konferansen nettopp var blitt innkalt for å suspendere det uansvarlige regimet - dermed avslo konferansen gjennom en formell avstemning en koalisjon med kadettene. I de få møtedager det demokratiske sovjetet opplevde før det ble styrtet, hersket det stor spenning og komplett mangel på arbeidsevne. Sovjetet reflekterte ikke revolusjonens fremgang, men bare splittelsen blant de partier som revolusjonen hadde akterutseilt.
Mens den demokratiske konferansen pågikk, rettet jeg spørsmålet til vår partifraksjon om vi ikke skulle forlate konferansen og boikotte det demokratiske sovjetet. Ved en aksjon ville massene innse at "meklerne" hadde ført revolusjonen inn i en blindvei. Kampen for å skape en sovjetregjering kunne bare føres rent revolusjonært. Makten måtte fratas dem som ikke lovte noe positivt, og som stadig mer mistet evnen til aktiv å skape - selv noe negativt. Vi måtte rette vår politiske vandring - som gikk gjennom kreftenes mobilisering rundt sovjetet, den allrussiske sovjetkongressen og opprøret - mot dem som gikk gjennom det kunstig sammensatte forparlamentet og den hypotetiske konstituerende forsamling. Dette kunne bare skje ved et brudd med den institusjon som var skapt av Tseretelli og hans meningsfeller, et brudd som foregikk i hele folkets påsyn; og videre ved å konsentrere hele oppmerksomheten og alle arbeiderklassens krefter om sovjetinstitusjonene. Nettopp derfor foreslo jeg demonstrativt å forlate salen og føre en revolusjonær agitasjon i fabrikkene og regimentene mot forsøkene på å kvele befolkningens revolusjonære vilje og igjen føre revolusjonen inn i borgerskapkoalisjonens farvann. I samme retning uttalte også Lenin, som vi noen dager senere mottok et brev fra, seg. Blant partilederne var holdningen til spørsmålet fremdeles usikker. Julidagene hadde satt dype spor i partiets bevissthet. Arbeidernes og soldatenes store masse var kommet seg langt hurtigere etter julistormen enn mange av vår ledende kamerater, som fryktet at revolusjonen ville mislykkes dersom massene stormet for tidlig frem. For mitt forslag stemte på den demokratiske konferanse 50, mens 70 som uttalte seg for deltakelse i det demokratiske sovjetet, stemte mot. Men erfaringene fra deltakelsen var mest egnet til å styrke vårt partis venstrefløy. Det var bare så alt for tydelig at det ikke gikk noen vei av det blindsporet som det småborgerlige demokrati ved sin handlingslammelse hadde ledet revolusjonen inn i, ved hjelp av de til bedrageri grensende kombinasjoner som hadde som mål å sikre konsensuselementene den fortsatte ledelse av revolusjonen, eller ved hjelp av de koalisjonstilhengere som sto i miskreditt hos underklassen. Da så det demokratiske sovjetet, komplettert med konsensuselementene, forvandlet seg til forparlamentet, var vårt parti fast bestemt på å bryte med denne institusjonen.
Vi sto overfor spørsmålet om de venstre-sosialrevolusjonære og venstre-mensjevikene ville følge oss eller ei. Denne gruppen var i ferd med å etableres, men målt med vår partimålestokk gikk det alt for sakte og engstelig for seg. Ved begynnelsen av revolusjonen var de sosialrevolusjonære dominerende på hele det politiske livs område. Bønder, soldater, ja selv arbeidere stemte på de sosialrevolusjonære. Partiet selv var slett ikke forberedt på noe slikt, og mer enn én gang så det ut som om det skulle drukne i sin egen lykkes bølger. Dersom vi ser bort fra de rent kapitalistiske og storgodseiergruppene samt de dannede konsensuselementer stemte alle på de revolusjonære "narodnikene". Dette svarte helt til revolusjonens første fase, da klassegrensene enda ikke var skarpt atskilte, og trangen til en såkalt ensartet revolusjonær front kom til uttrykk i det utflytende programmet som ble stilt opp av det parti som hadde tatt arbeideren som var redd for å isolere seg fra bondestanden, bøndene som traktet etter jord og frihet og de intellektuelle som forsøkte å tilpasse seg det nye styret, under sine vinger.
Da Kerenski, som i tsartiden hørte til de såkalte "trudovikene", etter februarrevolusjonen gikk over til de sosialrevolusjonære, steg dette partiets popularitet i takt med Kerenski arbeidet seg frem mot makten. Av respekt (den var ikke alltid rent platonisk) for krigsministeren skyndte mange generaler og oberster seg med å søke medlemskap i det tidligere terroristpartiet. De gamle sosialrevolusjonære med mer revolusjonære tendenser så med en viss uro på det stadig stigende antall av "mars-sosialrevolusjonære", dvs. slike partimedlemmer som først i mars, altså først etter at revolusjonen hadde styrtet det gamle regime og hadde satt narodnikene i spissen for regjeringen, oppdaget den revolusjonære narodnikånd i seg. På det viset uttrykte dette partiet i sin formløshet ikke bare revolusjonens indre motsetninger, men også bøndenes gamle fordommer og de dannede lags sentimentalitet, holdningsløshet og streberånd. Det var helt klart at partiet ikke kunne bestå særlig lenge i den skikkelsen. Ideelt sett viste det seg fra først av avmektig.
Mensjevikene spilte den politisk ledende rolle, de hadde gjennomgått marxismens skole og hadde derfra overtatt visse metoder og vaner som hjalp dem til å orientere seg såpass i den politiske situasjonen at de kunne forfalske den pågående klassekampens betydning og sikre det liberale borgerskapet hegemoniet så langt som begivenhetene gjorde det mulig. Det var også grunnen til at mensjevikene, som direkte talte for borgerskapets rett til regjeringsmakten, så raskt hadde utlevert seg og under oktoberrevolusjonen nesten var blitt betydningsløse.
De sosialrevolusjonære mistet likeledes mer og mer sin innflytelse, først på arbeiderne, senere på hæren og til sist også ute på landet. Men tallmessig sett var de under oktoberrevolusjonen fremdeles et meget stort parti, men et som var splittet av indre klassemotsetninger. I motsetning til dets høyre fløy, som med menn som Avksentjev, Bresjko-Bresjkovskaia, Sauinrokov og andre definitivt var gått over til de kontrarevolusjonæres leir, utkrystalliserte det seg en venstrefløy som forsøkte å bevare forbindelsen med de arbeidende masser. Når man vet at den sosialrevolusjonære Avksentjev som innenriksminister lot bøndenes agrarkomitéer arrestere på grunn av deres egenmektige løsning av agrarspørsmålet - så forstår man til fulle "motsetningenes" rekkevidde innenfor partiet.
I midten sto den tradisjonelle partilederen, Tsjernov. En erfaren forfatter, vel bevandret i den sosialistiske litteratur og meget erfaren i partikamp var han, og han sto hele tiden i spissen for sitt parti på den tiden da partilivet var fokusert rundt emigrantkretsene i utlandet. Revolusjonen som ved sin første ensartede bølge hadde hevet det sosialrevolusjonære partiet til så uante høyder, tok rent automatisk også Tsjernov med, men tilsynelatende bare for å blottlegge hans fullstendige hjelpeløshet selv blant den første periodes ledende politikere. De harmløse midler som hadde sikret Tsjernovs maktstilling i de utenlandske narodnikkretser, viste seg å være for lette på revolusjonens vektskål. Han innskrenket seg til ikke å treffe ansvarlige avgjørelser, til å gå utenom, vente og vise avholdenhet når situasjonen ble for kritisk. En slik taktikk sikret ham sentrumstillingen mellom de mer og mer divergerende fløyer. Men å bevare partiet var i lengden ikke lenger mulig. Savinkov, den tidligere terroristen, tok del i Kornilovs sammensvergelse og levde i rørende enighet med kosakkoffiserenes kontrarevolusjonære kretser. Han forberedte angrepet på arbeiderne og soldatene i Petrograd, der det fantes et betydelig antall venstreorienterte sosialrevolusjonære. Savinkov falt som offer for venstrefløyen: Sentrum hadde utestengt ham fra partiet, men man våget ikke å legge hånd på Kerenski. I forparlamentet viste det seg hvor splittet partiet faktisk var. Tre grupper sto selvstendig frem, om enn under ett og samme partis fane. Men ingen av dem visste sikkert hva de ville. Dette "partis" formelle hegemoni på kongressen ville bare ha betydd en fortsettelse av den politiske handlingslammelsen.
Før vi trakk oss ut av forparlamentet, der vi etter Kerenskis og Tseretellis politiske statistikk hadde krav på ca. 50 plasser, holdt vi sammen med de sosialrevolusjonæres venstrefløy en rådsforsamling. De avslo å følge oss under påskudd av at de først i praksis måtte blotte hele forparlamentets utilstrekkelighet for bøndene. "Vi anser det for nødvendig å advare dere", sa en av lederne for de venstre-sosialrevolusjonære, "dersom dere har til hensikt å tre ut av forparlamentet for straks å gå i kamp på åpen gate, så vil vi ikke følge dere". Den borgerlige forsonende presse beskyldte oss for å ville styrte forparlamentet bare for å prøve å skape en revolusjonær situasjon. På et av vår partimøter i forparlamentet ble det bestemt å ikke vente på venstrefløy i forparlamentet, men gå selvstendig frem. Da vårt parti fra forparlamentets talerstol meddelte grunnene til at vi brøt med denne institusjonen, ble vi møtt med et brøl av avmektig hat fra majoritetsgruppene. Ved delegatkongressen i Petrograd, som i hovedsak aksepterte vår uttreden av forparlamentet, erklærte føreren for den lille gruppen mensjevik-"internasjonalister", Martov, at vår uttreden av Republikkens Sovjet (det var den offisielle betegnelsen for denne lite ærede institusjon) bare ga mening dersom vi hadde til hensikt umiddelbart å gå over til angrep. Og det var nettopp det vi ville. Det liberale borgerskaps sakførere hadde rett da de beskyldte oss for å prøve å skape en revolusjonær situasjon. I åpent opprør og i direkte å gripe makten så vi den eneste ut av uføret.
På ny ble som i juli-dagene pressen og andre media, samt den såkalte offentlige mening mobilisert mot oss. Fra juli-arsenalene hentet man de giftigste våpen som etter Kornilovs opprør var blitt lagret der. Men forgjeves. Folkemassene strømmet oss i møte i det uendelige, stemningen steg fra time til time. Fra skyttergravene kom stadig utsendinger. "Hvor lenge", sa de på Petrogradsovjetets møter, "skal denne uutholdelige situasjonen vare? Soldatene sier at dersom det ikke innen 1. november er tatt avgjørende skritt mot forhandlinger, så vil de forlate skyttergravene og reise hjem". Dette var en utbredt stemning ved fronten. Blant soldatene sirkulerte selvskrevne løpesedler som oppfordret dem til ikke å bli i skyttergravene lenger enn til det første snøfallet. "Dere har glemt oss!" ropte utsendingene fra skyttergravene på våre møter. "Dersom Dere ikke finner en utvei, kommer vi selv for å knuse våre fiender med geværkolbene, men sammen med dem også dere". I løpet av noen uker var Petrograds sovjet blitt samlingspunktet for hele hæren. Etter omslaget i dens ledende tendens og etter valget til presidiet vakte dets resolusjoner håp hos de utmattede og fortvilte troppene om at det i praksis fantes en vei ut av krisen, nemlig den som bolsjevikene pekte på. Det var: Offentliggjøring av de hemmelige forhandlingene og tilbud om alminnelig våpenstillstand på alle fronter. "Dere påstår at regjeringsmakten bør overgå til sovjetene - så grip da makten! Dere er redde for at fronten lar dere i stikken? La tvilen fare, det store flertall av soldatenes store masse står på deres side."
Samtidig ble konflikten om garnisonens forflytning stadig mer tilspisset. Nesten daglig samlet en garnisonskonferanse av kompani-, regiments- og kommandokomiteer seg. Vårt partis innflytelse på garnisonen ble absolutt og uinnskrenket. Generalstaben i Petrograds distrikt var i full forvirring. Snart forsøkte den å knytte regelrett forbindelse med oss, snart truet den oss - opphisset av sentraleksekutivkomitéen - med represalier.
Vi har allerede nevnt den militærrevolusjonære komité ved Petrogradsovjetet, som i virkeligheten var tenkt som Petrogradgarnisonens sovjetstab i motsetning til Kerenskis generalstab. "Men man kan ikke ha to generalstaber", sa den doktrinære representanten for forsoningspartiene til oss. Men vi svarte: "Kan man da en situasjon der garnisonen ikke lenger har tillit til den offisielle generalstab og frykter at fjerningen av tropper fra Petrograd er diktert av et nytt kontrarevolusjonært foretagende?"
Men fra høyre svarte man oss at etableringen av en ny generalstab ved siden av den gamle var ensbetydende med opprør. "Denne militærrevolusjonære komitéen deres har heller forberedelsen og gjennomføringen av en oppstand mot regjeringen til oppgave enn å undersøke operasjonsplaner og de militære myndigheters disposisjoner." Denne innvendingen var helt berettiget. Men nettopp derfor skremte den ingen. Sovjetenes store flertall var fullt ut klar over nødvendigheten av å styrke koalisjonsregjeringen. Jo mer omstendig mensjevikene og de sosialrevolusjonære dokumenterte at den militærrevolusjonære komité uunngåelig ville forvandles til et organ for opprøret, jo sterkere ble Petrogradsovjetets støtte til dette nye kamporganet.
Den militærrevolusjonære komités første handling var å innsette kommissærer i alle deler av Petrograds garnisoner og i alle viktige institusjoner i hovedstaden og omegnen. Fra de forskjelligste sider ble det meldt at regjeringen eller rettere sagt regjeringspartiene energisk organiserte og bevæpnet sine styrker. Fra alle offentlige så vel som private våpendepoter hentet man børser, revolvere, maskingeværer og patroner, som man så bevæpnet kadetter, studenter, ja hele den borgerlige ungdom med. Det måtte altså gjøres mottiltak. I alle våpendepoter og magasiner ble det satt inn kommissærer. Nesten uten motstand ble disse situasjonens herrer. Riktignok forsøkte magasinenes kommandanter eller eiere å la være å anerkjenne kommisærene, men man behøvde bare å henvende seg til soldatenes komité eller til funksjonærene ved en hvilken som helst institusjon, og motstanden ble straks brutt. Senere ble våpnene kun utlevert etter anvisning fra våre kommissærer.
Petrogradgarnisonens regimenter hadde også tidligere hatt sine kommissærer, men disse var blitt valgt av sentraleksekutivkomitéen. Etter sovjetenes junikongress og særlig etter demonstrasjonen 18. juni, som hadde vist bolsjevikenes sterkt økende makt, hadde forsoningspartiene nesten helt trengt bolsjevikene tilbake fra personlige innflytelse på hendelsenes gang i den revolusjonære hovedstad. Ledelsen av Petrograds garnison var samlet i sentraleksekutivkomitéens hender. Men nå bestod oppgaven i å gjennomføre ansettelsen av Petrogradsovjetets kommissærer. Dette ble gjort med bistand fra soldatene. Etter møtene, der det opptrådte talere fra forskjellige partier, erklærte det ene regiment etter det andre at de heretter bare ville anerkjenne kommissærer for Petrogradsovjetet, og at de ikke ville foreta seg noe uten disses beslutning.
Ved innsettelsen av disse kommissærene spilte bolsjevikenes militære organisasjon en viktig rolle. Før julidagene hadde denne utført et stort agitasjonsarbeid. Den 5. juli ødela den automobilbataljonen som Kerenski hadde hentet til Petrograd, Ksjessinskaja-villaen, der bolsjevikenes militære organisasjon befant seg.
De fleste ledere av vår militære organisasjon og mange av dens medlemmer ble arrestert, dens publikasjoner ble beslaglagt og trykkeriet ødelagt. Litt etter litt ble organisasjonen gjort arbeidsdyktig igjen, men denne gang under jorden. Tallmessig sett omfattet den bare et ganske lite antall av Petrograds garnison - alt i alt bare noen hundre mann. Men de omfattet mange fast bestemte og fullstendig hengivne revolusjonære soldater, unge offiserer og, først og fremst, underoffiserer som hadde vært fengslet av Kerenski i juli og august. Alle disse stilte seg nå disposisjon for den militærrevolusjonære komitéen, og det var disse som ble plassert på de viktigste militære postene.
Det er sikkert ikke overflødig å bemerke at spesielt medlemmene av partiets militærorganisasjon mottok idéen om en rask oppstand i oktober med overordentlig forsiktighet, ja selv med en viss skepsis. Organisasjonens eksklusive karakter og dens offisielle militære preg påvirket dens ledere slik at de overvurderte oppstandens rent tekniske og organisatoriske midler - og sett fra dette synspunkt var vi avgjort de svakeste. Vår kraft bestod i massenes.
Parallelt med dette foregikk en intens agitasjon. Det var en periode med uavbrutte møter i fabrikkene, i Cirkus Moderne og Cirkus Ciniselli, i klubbene og i kasernene. Atmosfæren var elektrisk på alle møtene. Hver gang det var tale om opprør hørtes en storm av bifall og begeistringsrop. Den borgerlige pressen bidro kraftig til å piske opp stemningen. En ordre, signert av meg, til ammunisjonsfabrikken i Sestrorjetsk om å utlevere 5000 geværer til rødegardistene førte til en ubeskrivelig panikk i borgerlige kretser.
Over alt snakket og skrev man om en alminnelig nedslaktning som skulle være under forberedelse. Dette stoppet naturligvis ikke arbeiderne i Sestrorjetsk fra å levere våpnene til rødegardistene. Jo mer den borgerlige pressen forfulgte og baktalte oss, jo mer glødende ble massenes svar på vår appell. For begge parter ble det mer og mer innlysende at krisen måtte finne sin løsning en av de nærmeste dager. De sosialrevolusjonæres og mensjevikenes presse slo alarm: "Revolusjonen er i den største fare!"; "Det forberedes en gjentagelse av julidagene - men på bredere grunnlag og derfor med langt farligere følger!". Gorki "profeterte" dag ut og dag inn i sin Novaja Schisn kulturens snarlige undergang. Den borgerlige intelligens mistet i det hele tatt i raskt tempo sin sosialistiske farge, så snart arbeiderdiktaturets strenge regime nærmet seg. Men til gjengjeld hilste soldatene selv i de mest tilbakeliggende regimenter den militærrevolusjonære komités kommissærer med begeistring. Selv fra kosakkontingentene og fra kadettenes sosialistiske mindretall kom det utsendinger til oss. I tilfelle av et åpent sammenstøt lovte de som et minimum at kontingentene deres ville forholde seg nøytrale. Kerenskis regjering svevde åpenbart i luften.
Generalstaben for Petrograds distrikt (rayon) gikk i forhandlinger med oss og foreslo et kompromiss. For å måle fiendens motstandsevne gikk vi med til forhandlingene.
Men generalstaben var nervøs. I det ene øyeblikket hysjet de på oss, og i det andre truet de oss og hevdet at våre kommisærer var ugyldige, uten at det hindret dem i å forhandle med oss. I overensstemmelse med generalstaben ble sentraleksekutivkomitéens stabskaptein Malevski satt inn som hovedkommissær for militærdistriktet Petrograd og uttrykte gavmildt at de var villige til å godkjenne våre kommissærer - dersom de bare underordnet seg hovedkommissæren.
Dette forslaget avslo vi, og forhandlingene ble brutt. Ansette mensjeviker og sosialrevolusjonære kom til oss som meklere, hysjet på oss, truet oss og spådde vår og hele revolusjonens undergang.
Smolni-instituttets bygning var alt på dette tidspunktet i Petrogradsovjetets og bolsjevikenes hender. Mensjevikene og de høyre-sosialrevolusjonære flyttet sin politiske virksomhet over til Marinepalasset, der det nyfødte forparlamentet alt lå på sitt siste. Kerenski trådte frem i forparlamentet med en stor tale, der han til stormende applaus fra den borgerlige fløy og med voldsomme trusler prøvde å skjule sin avmakt. Generalstaben gjorde fremdeles et forsøk på motstand. Den sendte en oppfordring til alle deler av garnisonen om hver kontingent skulle sende to representanter til forhandlingene om å flytte det militæret vekk fra hovedstaden.
Forhandlingene var berammet til den 22. oktober (4. november) kl. 13. Regimentene underrettet oss straks om dette. Vi sammenkalte pr. telefon en garnisonsforsamling til kl. 11. En del av de delegerte innfant seg likevel hos generalstaben, men bare for erklære at de ikke ville foreta seg noe uten at Petrogradsovjetet hadde bestemt det. Garnisonsforsamlingen bekreftet nesten enstemmig sin troskap mot den militærrevolusjonære komitéen. Det var bare representantene for de tidligere sovjetpartiene hadde innvendinger, men disse fikk ikke flere med seg. Generalstabens anstrengelser hadde tydelig vist oss at vi hadde fast grunn under føttene. I spissen sto Volynieregimentet, detsamme regiment som natten til 4. juli hadde forlatt det Tauriske palass under full musikk for å kneble bolsjevikene.
Som nevnt var det sentraleksekutivkomitéen som kontrollerte Petrogradsovjetets kasse og presse. Forsøket på å komme i besittelse av blott en enkelt av disse publikasjoner mislyktes. Siden slutten av september hadde vi gjort flere forsøk på å skape en egen avis for Petrogradsovjetet. Men alle trykkerier var opptatt, og deres eiere boikottet oss med støtte av sentraleksekutivkomitéen. Så bestemte vi oss for å arrangere "Petrogradsovjetets dag" for å foreta en storstilt agitasjon og samle inn penger til en avis. Denne dagen var i forveien berammet til 22. oktober, altså samme dag som den åpne oppstanden fant sted.
Den fiendtlige presse forsikret med bestemthet at det 22. oktober (4. november) ville finne sted en væpnet bolsjevikoppstand i Petrograds gater. At opprøret ville skje var det ingen som tvilte på. Man strevde bare med å gjette datoen, - man antok og spådde og forsøkte på det viset å avtvinge oss en gjendrivelse eller bekreftelse. Men sovjetet fortsatte rolig sin vei uten å gi akt på borgerskapets og den offentlige menings brøl. Den 22. oktober ble proletararméens paradedag. Dens forløp var på alle måter utmerket. Alle advarsler fra høyre om at blodet ville strømme i Petrograds gater til tross, samlet folkemassene seg i store skarer og tvang seg vei til Petrogradsovjetets møter. Alle talegaver ble satt i bevegelse. Alle offentlige institusjoner var overfylte. I timevis varte møtene uavbrutt. Som talere opptrådte våre partimedlemmer, delegerte fra sovjetkongressen, representanter fra fronten, venstre-sosialrevolusjonære og anarkister.
Alle offentlige bygninger var overfylte av arbeidernes, soldatenes og matrosenes bølger. Slike forsamlinger hadde selv under revolusjonen vært sjeldne. Selv en stor del av småborgerne kom i bevegelse, heller opphisset enn skremt av den borgerlige pressens skrik, advarsler og klappjakt. Titusener fylte folkets hus, bølget gjennom korridorene og overfylte salene. Rundt om jernsøylene hang det som vinranker guirlandere av menneskehoder, hender og føtter. I luften var den elektriske spenning som kjennetegner en revolusjons mest kritiske øyeblikk. "Ned med Kerenskis regjering!"; "Ned med krigen!"; "All makt til sovjetene!" Foran denne enorme menneskemassen våget ingen av de tidligere sovjetpartiene å komme med noen innvendinger. Petrogradsovjetet dominerte fullstendig. Egentlig var kampanjen allerede vunnet. Der gjenstod bare å gi den illusoriske regjeringen det siste militære nådestøt.
De mest forsiktige av oss innså at det fremdeles fantes avdelinger som ikke var vunnet for vår sak, f.eks. kosakkene, kavalleriregimentet, Semenovoregimentet og automobilistene. Til disse kontingentene ble det sendt kommissærer og agitatorer. Deres rapporter var helt gjennom tilfredsstillende. Den rødglødende atmosfære tok alt og alle, og selv de mest konservative deler av hæren maktet ikke lenger å stå imot den generelle stemningen i Petrogradgarnisonen. Jeg var på et møte som Semenovregimentet holdt under åpen himmel, det regimentet som ble for å være Kerenskis sterkeste støtte. Der hadde de mest ansette talsmenn for høyresiden innfunnet seg. De klamret seg til det konservative gardistregimentet som koalisjonsregjeringens siste støtte. Ingenting hjalp mer. Med stort flertall sluttet regimentet seg til oss og fratok like godt de tidligere ministrene ordet. De gruppene som fremdeles arbeidet mot sovjetets paroler bestod først og fremst av offiserer, frivillige samt av den borgerlige intelligens og halvdannelse. Arbeiderne og bøndene var helt på vår side. Grensen fulgte en skarpt trukket sosial linje.
Petrograds sentrale militærbasis er festningen Peter og Paul. Vi hadde plassert en ung løytnant som kommandant der. Det viste seg at han rett mann på rett plass, og i løpet av noen timer hadde noen kontroll over situasjonen. Festningens "rettmessige" herrer trådte avventende til side.
Som forklart ovenfor, våget vi ikke å stole på automobilenheten. Den 23. (5. november) ca. kl. 14 kjørte jeg til festningen. Høyrefløyens talere var svært forsiktige og unnvikende. De unngikk konsekvent spørsmålet om Kerenskis person, mens Kerenskis navn også blant soldatene fremkalte protester og opprørske tilrop. Oss hørte man på og fulgte oss. Nærmere kl. 16 samlet automobilistene seg i nærheten i Cirkus Moderne til et bataljonmøte. Blant talerne var generalkvartermester Paradielov. Han talte svært forsiktig, det var alt lenge siden de offisielle talere våget å omtale arbeiderpartiet som en bande forrædere og leiesoldater i den tyske keisers sold. Generalstabssjefens stedfortreder kom bort til meg og sa: "Men jeg ber Dem, vi må da kunne komme overens ..." Men det var alt for sent. Etter diskusjonen vedtok bataljonen mot bare 30 stemmer å overlate regjeringsmakten til sovjetene.
Kerenskis regjering visste ikke hva den skulle gjøre. Fra fronten hentet man ytterligere to bataljoner automobilister og antiluftskytsbatterier. Det ble også gjort forsøk på å få dit kavallerikontingenten. - Automobilistene sendte underveis et telegram til Petrogradsovjetet: "Vi blir ført til Petrograd, ved ikke hvorfor, ber om informasjon." Vi befalte dem å stanse og sende en delegasjon til Petrograd. Delegasjonen kom og erklærte på møtet i sovjetet at hele bataljonen var på vår side. Dette fremkalte en storm av begeistring. Bataljonen ble bedt om straks å komme til hovedstaden.
Antallet utsendinger fra fronten steg fra dag til dag. De forhørte seg om situasjonen, fikk litteratur av oss og vendte tilbake til fronten for å spre budskapet om at vi kjempet for arbeidernes, bøndenes og soldatenes regjering. "Skyttergravene vil støtte dere", var svaret vi fikk. De gamle armékomitéene, som det ikke hadde vært nyvalgt til på fire, fem måneder, sendte oss telegrammer fulle av trusler, men ingen ble skremt av det. Vi visste at komiteene sto like langt fra soldatenes masser som sentraleksekutivkomitéen sto fra de lokale sovjeter.
Den militærrevolusjonære komité satte inn kommissærer på alle jernbanestasjoner. Disse fulgte oppmerksomt med på de togene som kom og gikk, og særlig på troppeforflytningene. En uavbrutt telefon- og automobilkontakt med de nærliggende byer og deres garnisoner ble innført. Alle sovjeter som sluttet seg til Petrograd ble forpliktet til at holde øye med at det ikke kom kontrarevolusjonære tropper, eller rettere sagt tropper som var blitt ført bak lyset av regjeringen, inn til hovedstaden. Arbeiderne og de lavere funksjonærer ved jernbanene anerkjente straks vår kommissærer. Ved telefonsentralen inntrådte det den 24. vanskeligheter - forbindelsen var brutt. Stasjonen var okkupert av kadettene, og under deres beskyttelse satte telefondamene seg i opposisjon til sovjetet. Det var det første varsel om den kommende sabotasjen. Den militærrevolusjonære komité sendte en avdeling soldater til telefonstasjonen og satte opp to små kanoner ved inngangen.
Slik begynte erobringen av regjeringsorganene. Matrosene og rødegardistene okkuperte med små troppeavdelinger telegrafen, postvesenet og de øvrige embeter. Det ble gjort forberedelser til å erobre statsbanken. Regjeringens midtpunkt, Smolni-instituttet, ble forvandlet til en festning. På loftet lå fremdeles som arvegods fra den gamle sentraleksekutivkomité et par dusin maskingeværer. Men de var uten bevoktning og manglet kyndig betjening. Vi beordret en ny maskingeværavdeling til Smolni-instituttet. Ganske tidlig om morgenen rullet soldatene under spetakkelet fra maskingeværene inn over steinflisene i Smolni-instituttets lange og halvmørke korridorer. I dørene så man de forskrekkede og forbausede ansiktene på de få sosialrevolusjonære og mensjeviker som fremdeles var igjen i Smolni.
Sovjetet samlet seg daglig i Smolni, og det samme gjorde garnisonskonferansen.
I tredje etasje i Smolni, i et lite hjørneværelse, satt den militærrevolusjonære komité uavbrutt i møte. Der ble all informasjon om troppeforflytninger, om stemningen blant soldatene og arbeiderne, om agitatorene i kasernene, om pogromenes eksesser, om de borgerlige politikeres forhandlinger, om forholdene i Vinterpalasset, om de tidligere sovjetpartienes planer, samlet. Fra alle kanter kom det meldinger. Dit kom arbeidere, offiserer, portnere, sosialistiske kadetter, tjenestepiker, damer. Mange fortalte det rene vanvidd, andre kom virkelig med alvorlige og verdifulle opplysninger. Det avgjørende øyeblikk nærmet seg. Det sto klart for oss at vi ikke lenger kunne vike tilbake.
Den 4. oktober om kvelden møtte Kerenski i forparlamentet og krevde tillatelse til å gjøre tiltak mot bolsjevikene. Men forparlamentet manglet sørgelig enhver besluttsomhet og var aldeles splittet. Kadettene overtalte de høyre-sosialrevolusjonære til å motta et tillitsvotum, disse øvet et press mot sentrum, sentrum visste ikke hva det skulle gjøre, "venstre" fløy førte parlamentarisk opposisjonspolitikk. Etter mange forhandlinger, stridigheter og uvisshet vedtok man venstresidens forslag, som fordømte sovjetenes opprørsbevegelse. Men ansvaret for denne bevegelsen ble lagt på regjeringens antidemokratiske politikk. Med posten kom det breve i dusinvis, som informerte oss om dødsdommer som var felt over oss, om helvetesmaskiner, om et forestående dynamittattentat mot Smolni-instituttet osv. Den borgerlige pressen hylte vilt av hat og frykt. Gorki, som helt syntes å ha glemt sin "Sang om falken" fortsatte i Novaja Schisn å protestere mot verdens snarlige undergang.
Medlemmene av den militærrevolusjonære komité hadde hele den siste uken oppholdt seg på Smolni. De sov på divanene og unte seg svært lite søvn, ettersom de stadig ble vekket av kurerer, speidere, syklister, telegrafister og telefonoppringninger. Mest opphisset var natten mellom 24. og 25. (5.-6. november) Vi ble pr. telefon fra Pavlovsk underrettet om at regjeringen trakk artilleriet bort derfra og likeledes fra underoffiserskolen Petershof. I Vinterpalasset samlet kadetter, offiserer og angrepstropper av kvinneregimentet seg om Kerenski. Vi sendte ut ordre pr. telefon om å stille opp sikre militærposter på alle veier som førte til Petrograd, og å sende agitatorer til de tilkalte militære. Dersom ord alene ikke var nok, skulle man ta til våpen. Alle forhandlinger ble ført åpent over telefon og var derfor direkte tilgjengelige for regjeringsagentene.
Kommisærene meddelte oss på telefon at våre venner holdt vakt på alle veiene inn til Petrograd. Likevel lyktes det en del Oranienbaumer-kadetter å trenge gjennom i løpet av natten, og vi fulgte pr. telefon alle deres bevegelser. Bevoktningen av Smolni fra utsiden ble forsterket, idet vi hentet et nytt kompani dit. Forbindelsen med alle deler av garnisonen ble opprettholdt. De vakthavende kompaniene i alle regimenter var stadig parate. Dag og natt sto de delegerte til den militærrevolusjonære komités rådighet. Det ble gitt befaling til energisk å hindre De svarte Hundres agitasjon og ved første forsøk på gateopptøyer å bruke våpen og gå nådeløst til verks.
I løpet av denne avgjørende natten kom alle byens viktigste punkter på våre hender - nesten uten motstand, uten kamp, uten ofre. Statsbanken var blitt bevoktet av en regjeringsvakt og en panserautomobil. Bygningen ble omringet på alle kanter av vår tropper, og panserautomobilen ble overrumplet slik at banken uten så mye som et skudd havnet på den militærrevolusjonære komités hender.
På Neva lå ved siden av den fransk-russiske fabrikk krysseren "Aurora", som var til reparasjon. Besetningen bestod utelukkende av revolusjonære matroser.
Da Kornilov i slutten av august truet Petrograd, var "Auroras" matroser blitt tilkalt av regjeringen for å beskytte Vinterpalasset. Og selv om de alt den gang var overmåte fiendtlig innstilte overfor Kerenskis regjering, forstod de at de var forpliktet til å avverge den kontrarevolusjonære stormen og inntok sine poster. Da så faren var over, ble de sendt bort. Nå i Oktoberrevolusjonens dager var de alt for farlige. Så fikk "Aurora" av marineministeriet befaling til å seile og forlate Petrograds havn. Besetningen underrettet oss sporenstreks. Vi opphevde ordren og krysseren lå på sin plass, beredt til når som helst å sette alle sine kampmidler i bevegelse i sovjetregjeringens navn.
Da dagen grydde den 25. (6. november) kom to arbeidere, en mann og en kvinne, fra partiets trykkeri til Smolni og fortalte at regjeringen hadde gått til aksjon mot partiets sentralorgan og Petrogradsovjetets nye avis. Trykkeriet var blitt stengt av regjeringsagenter. Den militærrevolusjonære komité opphevde straks dette vedtaket, tok begge avisene under sin beskyttelse og betrodde "det berømte Volynienregiment den store ære å forsvare det frie sosialistiske ordet mot kontrarevolusjonære attentater". Trykkeriet arbeidet etter dette uten avbrudd, og begge aviser kom ut til fastsatt tid.
Regjeringen holdt stadig sine møter i Vinterpalasset. Men den var nå bare en skygge av en regjering, i politisk henseende eksisterte den ikke mer. I løpet av den 25. (6. november) ble Vinterpalasset litt etter litt omringet av våre tropper på alle kanter. Klokken 13 avgav jeg i den militærrevolusjonære komités navn på sovjetets møte en erklæring om at Kerenskis regjering ikke eksisterte lenger, og at regjeringsmakten, inntil den allrussiske sovjetregjering hadde tatt nærmere beslutning, skulle overgå i den militærrevolusjonære komités hender.
Lenin hadde alt noen dager før forlatt Finland og holdt seg skjult i forstedenes arbeiderboliger. Den 25. (6. november) om kvelden innfant han seg hemmelig i Smolni. Etter avismeddelelser trodde han at vi var i ferd med at inngå et midlertidig kompromiss med Kerenskis regjering. Den borgerlige pressen hadde gjort anskrik så mange ganger om den forestående oppstanden, om væpnede soldaters oppmarsj i gatene, om opptøyer og det uunngåelige blodbadet, at de nå, da opprøret virkelig fant sted, slett ikke merket det og tok forhandlingene med generalstaben for god fisk. Imidlertid ble den ene institusjon etter den andre i det stille, uten gatekamper, uten skuddvekslinger og blodsutgytelse, inntatt av veldisiplinerte kolonner av soldater, matroser og rødegardister - alt etter nøyaktige telefonordrer fra det lille værelset i 3. etasje i Smolni.
Om kvelden fant det sted et provisorisk møte på den andre allrussiske sovjetkongress.
Dan avla rapport i sentraleksekutivkomitéens navn. Han holdt en angrepstale mot oppviglerne, ekspropriasjonene og de oppstandsvennlige og forsøkte å gjøre kongressen redd for opprørets uunngåelige nederlag, ettersom det utvilsomt i løpet av få dager ville bli knust av tropper fra fronten. Hans tale lød ikke overbevisende og passet dårlig i et lokale der det overveiende flertall av de delegerte med begeistring fulgte Petrograd-revolusjonens seierrike forløp.
Vinterpalasset var alt på det tidspunkt omringet, men ennå ikke erobret. Fra tid til annen ble der fra vinduene løsnet skudd mot beleiringstroppene, som langsomt og forsiktig snevret ringen mer og mer inn. Fra Peter og Paul ble det løsnet to, tre skudd mot slottet. Det fjerne drønnet nådde Smolni-instituttets murer. I avmektig raseri talte Martov fra kongressens talerstol om borgerkrig og særlig om beleiringen av Vinterpalasset, der det blant ministrene -skrekk og gru - befant seg medlemmer av mensjevikpartiet. Mot ham opponerte to matroser som var kommet direkte fra kampplassen for å avgi rapport.
De minte om hendelsen den 18. juni, (1. juli) om hele den gamle regjerings forræderiske politikk, om gjeninnføringen av dødsstraffen for soldatene, om arrestasjonene og undertrykkingen av de revolusjonære organisasjoner, og de lovte å seire eller dø. De samme matroser kunne også fortelle om våre første ofre på plassen foran slottet.
Som på et usynlig tegn reiste alle seg, og med en enstemmighet som bare frembringes ved en stor moralsk spenning, sang forsamlingen sørgesangen. Den som har overvært dette, vil aldri glemme det.
Møtet ble avbrutt. Det var umulig teoretisk å drøfte spørsmålet om regjeringens sammensetning, mens kampen og skuddene drønnet foran Vinterpalasset, der denne regjeringens skjebne ble løst praktisk.
Erobringen av palasset trakk imidlertid i langdrag, noe som hos de mer tvilende kongressmedlemmene fremkalte en usikkerhet. Høyresiden spådde oss en snarlig undergang. Fulle av spenning ventet alle på nyheter fra plassen foran Vinterpalasset. Etter en tid kom Antonov, som ledet operasjonene, til oss. Det ble helt stille i salen. Vinterpalasset var tatt - Kerenski flyktet - de øvrige ministre var arrestert og bragt til Peter og Paul! Oktoberrevolusjonens første kapital var dermed over.
De høyre-sosialrevolusjonære og mensjevikene, 60 mann alt i alt, dvs. nærmere en tidel av kongressen, forlot uten protest møtet. Da det ikke var annet å gjøre for dem, så "overlot de hele ansvaret" for alt som videre ville skje, til bolsjevikene og de venstre-sosialrevolusjonære. Disse siste vaklet frem og tilbake. Fortiden deres knyttet dem til Tsjernovs parti: Dette partiets høyre fløy var helt gått over til de småborgerlige elementer, den småborgerlige intelligens og de velstående sjikt i landsbyene og gikk i alle avgjørende spørsmål hånd i hånd med det liberale borgerskap mot oss. De mest revolusjonære elementer i partiet, som fremdeles reflekterte de fattigbøndenes krav, helte til proletariatet og dettes parti. Men de var redd for å kutte den navlestrengen som forbandt dem med sitt gamle parti. Da vi forlot forparlamentet, nektet de altså å følge oss og advarte oss mot "eventyret". Men opprøret stilte dem overfor valgets nødvendighet: for eller mot sovjetene. Ikke uten vaklen sluttet de seg til den siden av barrikaden der vi befant oss.
I Petrograd var seieren fullstendig. Regjeringen var i hendene på den militærrevolusjonære komité. Vi sendte først ut et dekret først som avskaffet dødsstraffen, erklærte at det skulle foretas nyvalg til armékomitéene osv. Men så viste det seg at vi var avskåret fra provinsen. De høyere byråkrater innenfor jernbanen, posten og telegrafen var mot oss. Hærkomitéene, byrådene og semstvoene fortsatte å bombardere Smolni-instituttet med truende telegrammer, der de erklærte oss direkte krig og lovte å få gjort det av med oss oppviglere ved første anledning. Våre telegrammer, dekreter og erklæringer nådde ikke provinsen, da telegrafagenturet i Petrograd vegret seg for å støtte oss. I den atmosfære som ble skapt av at hovedstaden var isolert fra landet for øvrig, spredte foruroligende og uhyrlige rykter seg med største letthet.
Da den borgerlige og meglende presse var blitt overbevist om at sovjetet virkelig besatt makten, at den gamle regjering var arrestert og at væpnede arbeidere regjerte i Petrograds gater, begynte de en uten sidestykke rasende kampanje mot oss. Det var ingen løgn og ingen baktalelse som presse ikke kunne ha ført til torgs mot den militærrevolusjonære komité, dens ledere og kommissærer.
Den 28. (10. november) om dagen fant Petrogradsovjetets møte sted med deltakelse av utsendingene fra den allrussiske kongress, medlemmene av garnisonskonferansen og et tallrikt partipublikum. Her talte for første gang på nesten 4 måneder Lenin og Sinovjev til stående ovasjoner. Gleden over seieren ble likevel dempet av bekymringer over hvordan landsbygden ville motta meldingen om oppstanden, og over hvorvidt sovjetene virkelig ville kunne beholde makten.
Om kvelden ble det avgjørende møtet holdt i sovjetkongressen. Lenin la frem to dekreter: om freden og om utdelingen av jorden. Begge ble vedtatt etter kort diskusjon. I samme møte ble det skapt en ny sentralregjering i skikkelse av folkekommisærenes råd.
Partiets sentralkomité forsøkte å komme til enighet med de venstre-sosialrevolusjonære. De fikk tilbud om å delta i sovjetregjeringen. De vaklet og mente at regjeringen måtte være en koalisjon mellom sovjetpartiene. Men mensjevikene og de høyre-sosialrevolusjonære hadde brutt enhver forbindelse med sovjetkongressen, ettersom de anså en koalisjon med antisovjetpartiene for nødvendig. For oss var det ikke annet å gjøre enn å overlate til de venstre-sosialrevolusjonære å overtale sine naboer til høyre til å vende tilbake til revolusjonens leir. Men så lenge de var opptatt med dette håpløse foretagendet, følte vi oss forpliktet til udelt å velte hele regjeringsansvaret over på vårt eget parti. Listen over folkekommissærer bestod utelukkende av bolsjeviker. I dette lå sikkert en viss politisk fare. Overgangen var for brå, - man behøver bare å tenke på at dette partiets ledere så sent som dagen før sto anklaget for landsforræderi. Men det var intet annet valg. De andre sovjetpartiene vaklet og unndro seg ansvarligheten. De foretrakk å innta en avventende holdning. Til syvende og sist tvilte vi ikke lenger på at vårt parti var det eneste som var i stand til å skape en revolusjonær regjering.
De dekreter kongressen hadde vedtatt om utdeling av jord og fred ble trykt i et enormt antall og ble spredt over hele landet ved hjelp av delegasjoner som kom inn fra landsbyene, så vel som gjennom de agitatorene vi sendte til provinsene og skyttergravene. Samtidig ble det arbeidet med den røde gardes organisasjon og bevæpning. Sammen med den gamle garnisonen og matrosene påtok den røde garde seg den vanskelige vakttjenesten. Folkekommisærenes råd erobret den ene regjeringsinstitusjon etter den andre, men støtte alltid på passiv motstand fra det høyere og midlere byråkrati. De tidligere sovjetpartier brukte alle sine krefter på å finne støtte i disse lag for å kunne sabotere den nye regjeringen. Våre fiender var overbevist om at det virkelig dreide seg om en episode, at sovjetregjeringen ville bli styrtet i morgen, i overmorgen eller i det minste i løpet av åtte dager ... Til Smolni-instituttet kom imidlertid de første utenlandske konsuler og utsendinger, drevne så vel av nødvendige løpende ærender som av nysgjerrighet. Korrespondenter ilte til med sine notisbøker og fotografiapparater. Alle skyndte seg å se den nye regjeringen, for alle var de overbevist om at om et par dager ville det være for sent.
I byen hersket fullkommen orden. Matrosene, soldatene og rødegardistene oppførte seg ulastelig og støttet på beste måte det regimet som ville innføre den uforfalskede, revolusjonære orden.
I våre fienders leir begynte man å frykte at episoden, når det kom til stykket, kunne komme til å vare for lenge. Samtidig organiserte man i hui og hast det første stormløp mot regjeringen. Initiativet kom fra de sosialrevolusjonære og mensjevikene. I den tid som var gått, hadde de verken villet eller våget å ta hele makten i sine hender. Svarende til deres provisoriske, politiske stilling begrenset de seg til innenfor koalisjonsregjeringen å opptre som borgerskapets hjelpere, kritikere, velmenende kommentatorer og forsvarere. Hver gang det var valg, lyste de alle mulige forbannelser over det liberale borgerskapets hode ,for deretter like så samvittighetsfullt å gå sammen med dem i koalisjonsregjeringen. I løpet av revolusjonens første seks måneder klarte de med den politikken å sette hele folkets og hærens tillit over styr. Oktoberrevolusjonen fratok dem nå med ett også statsapparatet: så sent som i går hadde de regnet seg selv for situasjonens herrer. De bolsjeviklederne som de forfulgte, levde uten lov og rett og gjemte seg akkurat som under tsarregimet. Og i dag satt bolsjevikene med regjeringsmakten, mens de som i går var ministre, - koalisjonstilhengerne og deres medarbeidere - var skjøvet til side og med uten videre hadde mistet all innflytelse på hendelsenes videre gang. De sosialrevolusjonære og mensjevikene ville og kunne ikke tro at denne plutselige omveltningen var begynnelsen på en ny æra. De ville tro og tvang seg til å tro at det dreide seg om en tilfeldighet, en misforståelse, som kunne skaffes av veien ved noen energiske taler og opplysende artikler. Men for hver time som gikk, møtte de større og større hindringer. Derfra stammer også deres blinde, ganske vanvittige hat til oss.
De borgerlige politikere våget naturligvis ikke å nærme seg ilden. De skjøv de sosialrevolusjonære og mensjevikene foran seg, de som i kampen mot oss oppviste all den energien som de manglet den gang de utgjorde halvregjeringens parti. Organene deres utbredte stadig uhyrlige rykter og baktalelser. I deres navn utgikk proklamasjoner som inneholdt direkte oppfordringer til å styrte regjeringen. De organiserte også byråkratene for å gjøre sabotasje og kadettene til å sette i gang militær opprør.
Den 27. og 28. mottok vi fortsatt telegrafiske trusler fra hærkomitéene, byrådene, semstvoene og Viksjelorganisasjonene (jernbaneforbundets ledende institusjon). Nevski Prospekt, borgerskapets hovedåre, ble stadig mer folksom. Den borgerlige ungdommen kom seg av skrekken og utviklet - ansporet av pressen - på Nevski Prospekt en stadig ivrigere agitasjon mot sovjetregjeringen. Ved hjelp av det borgerlige publikum avvæpnet kadettene enkelte rødegardister. I de mer avsidesliggende gatene ble rødegardistene og matrosene ganske enkelt skutt ned. En gruppe kadetter bemektiget seg telefonsentralen. Fra samme side ble det gjort forsøk på å overta telegraf- og postvesenet. Endelig fikk vi melding om at tre panserautomobiler var falt i hendene på en fiendtlig innstilt militærorganisasjon. De borgerlige elementer løftet åpenbart hodet. Avisene meldte at vår siste time var kommet. Våre medlemmer hadde oppfanget noen hemmelige befalinger, hvorav det fremgikk at det var skapt en kamporganisasjon mot Petrogradsovjetet; i hvis midte sto den såkalte "komité til beskyttelse av revolusjonen" - en komité som var dannet av byrådet og sentraleksekutivkomitéen i sin gamle skikkelse. Her som der dominerte de høyre-sosialrevolusjonære og mensjevikene. Til rådighet for denne komitéen stilte seg kadetter, studenter og mange kontrarevolusjonære offiserer, som bak koalisjonstilhengernes rygg ville gi sovjetene nådestøtet.
Som støttepunkt for den kontrarevolusjonære organiseringen tjente kadett- og ingeniørkolene, der et temmelig stort antall våpen og krigsutstyr var lagret. Herfra utgikk angrepene på den revolusjonære regjering.
Rødegardistene og matrosene omringet kadettskolene, sendte parlementaires og krevde våpnene utlevert. Til svar ble det skutt mot dem. Beleirerne sto ubesluttsomme rundt; omkring dem samlet publikum seg og hist og her ble forbipasserende truffet av løpske kuler fra vinduene. Sammenstøtene så ut til å trekke i langdrag, og det truet de revolusjonære troppene med demoralisering. Det måtte tas de mest avgjørende forholdsregler. Oppgaven å avvæpne kadettene ble betrodd kommandanten på Peter og Paul, løytnant B. Han beleiret kadettskolene, lot panserautomobiler og artilleri kjøre frem og stilte kadettene et ultimatum om å overgi seg med en betenkningstid på 10 minutter. Fra vinduet ble det svart med nye skudd. Etter ti minutter befalte B. å åpne artilleriilden. De første skuddene slo et gapende hull i skolens mur. Kadettene overga seg, selv om mange forsøkte å flykte og vedble med å skyte. Slik oppstod den forbitrelse som ledsager alle borgerkriger. Riktignok var matrosene grusomme mot enkelte kadetter. Den borgerlige pressen bebreidet siden matrosene og sovjetregjeringen for umenneskelighet og dyrisk brutalitet. Men den lot være å nevne at revolusjonen den 25.-26. oktober (6.-7. november) forløp nesten uten skudd og ofre, og at først det kontrarevolusjonære komplottet som ble organisert av borgerskapet, og som kastet deres ungdom inn i borgerkrigens ild mot arbeiderne, soldatene og matrosene, førte til uunngåelige grusomheter og ofre. Den 29. oktober (11. november) bevirket et kraftig omslag i Petrogradbefolkningens stemning. Hendelsene hadde antatt en mer tragisk karakter. Og også kadettene hadde innsett at saken var langt alvorligere enn de hadde trodd, og at sovjetet slett ikke tenkte på at gi opp den regjeringsmakten de hadde erobret, på de kapitalistiske avisers og kadettenes befaling.
Utrenskningen av de kontrarevolusjonære leirene i Petrograd ble foretatt med største energi. kadettene ble nesten alle avvæpnet, og deltakerne i komplottet arrestert; de ble bragt til Peter og Paul eller transportert til Kronstadt. De aviser som åpent ropte på opprør mot sovjetregjeringen, ble undertrykt. Mot noen ledere av de tidligere sovjetpartier, hvis navn figurerte i de kontrarevolusjonære disposisjoner vi hadde snappet opp, ble det utstedt arrestordre. Hovedstadens militære motstand var avgjort brutt.
Nå begynte en langvarig og utmattende kamp mot de streikende byråkrater, teknikere, bestillingsmenn osv. Disse elementene, som etter lønnsnivå stort sett hører hjemme i de undertrykte deler av befolkningen, slutter seg på grunn sine eksistensbetingelser og psykologi til det borgerlige selskap. Trofaste og tillitsfullt tjente de staten da tsarismen sto i spissen for den. Og de vedble å tjene denne stat da makten var overgått i det imperialistiske borgerskaps hender. Og med sine kunnskaper og tekniske ferdigheter gikk de i den følgende revolusjonsperiode av gammel vane over til koalisjonsregjeringen. Men da de opprørske arbeidere, soldater og bønder fortrengte de utbyttede samfunnsklasser fra statsroret og selv forsøkte å styre statsskipet, så stilte byråkratene seg på bakbena og vegret seg for å støtte den ny regjering. Denne sabotasjen ble verre etter som tiden gikk, og den var i hovedsak organisert av de sosialrevolusjonære og mensjevikene og finansiert av bankenes og ententediplomatenes midler.
Jo fastere sovjetregjeringen i Petrograd sto, jo mer satte de borgerlige grupper sine forhåpninger til militær hjelp utenfra. Telegrambyråene i Petrograd, jernbanetelegrafen og radiostasjonen på Tsarskoje Selo bragte fra alle kanter meddelelser om de uhyre militærstyrker som marsjerte mot Petrograd for å bekjempe opprørerne der og gjenopprette orden. Kerenski var flyktet til fronten, og de borgerlige avisene skrev at han førte utallige troppeavdelinger fra fronten mot bolsjevikene.
Vi var avskåret fra provinsen, telegrafen nektet å tjene oss. Men de soldater som i dusinvis, ja i hundrevis daglig kom fra sine regimenter, divisjoner og korps, sa ustanselig: "Vær ikke redd for fronten, den er helt og fullt på deres side, send bare en ordre, og vi skal i dag, om det så skulle være, sende dere en divisjon eller et korps til hjelp." I hæren var forholdene som alle andre steder. De lavere lag var for oss, de høyere mot oss. Men disse siste hadde det hele militærtekniske apparat i sine hender. Hæren på mange millioner mann var splittet i sine enkelte bestanddeler. Vi var avskåret fra hæren og fra hele provinsen.
Likevel bredte budskapet om sovjetregjeringen i Petrograd og om dens dekreter seg uavbrutt over hele landet og vakte de lokale sovjeter til opprør mot den gamle regjering. Etterretningene om at Kerenski i spissen for store styrker marsjerte mot Petrograd ble snart hyppigere og fikk fastere skikkelse, fra Tsarskoje Selo ble vi underrettet om at det i tillegg var kommet kosakkavdelinger over Inga. I Petrograd ble et opprop undertegnet av Kerenski og general Krasnov delt ut, der garnisonen ble oppfordret til å slutte seg til regjeringstroppene, som i de nærmeste timer ville rykke inn i Petrograd. Kadettenes opprør den 29. oktober sto i umiskjennelig forbindelse med Kerenskis plan, men det var gjennom vår energiske aksjon blitt kjent før tiden. Til garnisonen på Tsarskoje Selo ble det gitt befaling om å oppfordre de fremrykkende kosakkontingenter til å anerkjenne sovjetregjeringen og - i fall de skulle nekte dette - å avvæpne dem.
Men garnisonen i Tsarskoje Selo viste seg helt uegnet til militære kampoperasjoner. Den hadde verken artilleri eller befalingsmenn. Offiserene var fiendtlig innstilte overfor sovjetregjeringen. Kosakkene tok kontroll over radiostasjonen i Tsarskoje Selo, landets viktigste, og rykket frem. Garnisonene i Peterhof, Tsarskoje Selo og Gatsjina viste verken besluttsomhet eller initiativ.
Etter den nesten ublodige seieren i Petrograd tenkte soldatene at det også videre fremover ville gå for seg på den måten. Man behøvde bare å sende en agitator til kosakkene; han ville så forklare dem meningen med arbeiderrevolusjonen, og de ville strekke våpen! Ved hjelp av taler og brorskap var Kornilovs opprør blitt overvunnet. Ved hjelp av agitasjon og planmessig besettelse av regjeringsinstitusjonene ble Kerenskis regjering styrtet uten spor av kamp. Samme metode brukte nå sovjetlederne i Tsarskoje Selo, Krasnoje Selo og Gatsjina mot general Krasnovs kosakker. Men de hadde de ikke hellet med seg. Selv om det var uten besluttsomhet og begeistring, så rykket kosakkene fremover. Enkelte kolonner nærmet seg Gatsjina og Tsarskoje Selo, provoserte frem sammenstøt med de få troppene i de derværende garnisoner, og avvæpnet dem ofte. Om styrken av de tropper Kerenski førte hadde vi fra først av ingen anelse. Noen sa at general Krasnov sto i spissen for 10.000 mann, andre at han bare hadde 1000. De fiendtlig innstilte avisene meddelte med krigstyper at det lå to armékorps foran Tsarskoje Selo.
I Petrogradgarnisonen lå usikkerheten også i luften. Man hadde akkurat vunnet en ublodig seier, og så skulle man alt nå igjen dra ut og kjempe med en gud vet hvor sterk fiende med gud vet hvilket utfall. Ved garnisonskonferansene snakket man mest om nødvendigheten av stadig å sende nye agitatorer til kosakkene og utstede opprop. Det syntes helt umulig for soldatene at kosakkene skulle vegre seg for å innta det samme standpunkt som garnisonen i Petrograd hadde inntatt i sin kamp. De fremste kosakkavdelingene var imidlertid alt rykket temmelig nær Petrograd, og vi forberedte oss på at hovedkampen ville finne sted i byens gater.
Mest besluttsomme var rødegardistene, de krevde bare våpen, ammunisjon og ledelse. Det militære maskineri var helt forsømt og ødelagt, dels av ettergivenhet, dels av ond hensikt. Offiserene trakk seg tilbake, mange flyktet. Geværene var på ett sted, patronene på et annet. Enda verre sto det til med artilleriet. Skytset, lavettene, prosjektilene - alt befant seg på forskjellige steder, alt måtte først settes sammen fra alle mulige steder. Regimentene hadde verken tekniske instrumenter eller felttelefoner. Den revolusjonære generalstaben som forsøkte å sette alt dette i gang ved hjelp av disposisjoner ovenfra, støtte på uovervinnelige hindringer fremfor alt i form av sabotasje fra det militærtekniske personalets side.
Så besluttet vi å vende oss direkte til de arbeidende klasser. Vi forklarte dem at det som var oppnådd gjennom revolusjonen, befant seg i største fare og at det alene sto på dem, på deres energi, initiativ og offervilje, om arbeidernes og bøndenes regjering skulle reddes og styrkes. Denne appellen ble nesten øyeblikkelig kronet med et uhyre praktisk resultat. Tusener av arbeidere dro ut mot Kerenskis hær og begynte å grave skyttergraver. Våpenfabrikkenes arbeidere rettet selv kanoner til, skaffet seg selv prosjektiler fra lagrene, rekvirerte hester, kjørte skytset opp, stilte det opp, organiserte intendanturen, oppdrev bensin, motorer og automobiler, rekvirerte forpleiningsmateriell og mat, stilte sanitetstropper på bena - de skapte kort og godt hele det kampmaskineri som vi ved disposisjoner bare gjennom den revolusjonære generalstaben uten resultat hadde forsøkte å skaffe til veie.
Da det viste seg skyts i dusinvis i stillingene, ble stemningen straks en annen hos våre soldater. Under beskyttelse fra artilleriet var de beredte til å møte kosakkenes angrep. I første linje sto matrosene og rødegardistene. Mange offiserer som politisk sto oss fjernt, men som redelig følte seg bundet til deres regimenter, ledsaget sine soldater ut til deres stillinger og ledet deres aksjoner mot Krasnovs kosakker.
Imidlertid spredte telegrafen i hele landet og også i utlandet nyheten om at bolsjevikenes eventyr var over, at Kerenski hadde erobret Petrograd og at han med jernhard hånd hadde gjenopprettet ordenen. Samtidig skrev i selve Petrograd den borgerlige presse - oppmuntret av de kerenskiske troppers nærhet - om Petrograd-garnisonens fullkomne demoralisering og om kosakkenes fremmarsj; de skulle være forsynt med sterkt artilleri og de spådde Smolni-instituttet en snarlig undergang. Den største trusselen var som sagt mangelen på et innøvd teknisk apparat og på folk som var i stand til å lede militære aksjoner. Selv de offiserer som samvittighetsfullt ledsaget sine soldater til stillingene, nektet å motta posten som øverste feltherre.
Til slutt bestemte vi oss for følgende løsning: garnisonskonferansen valgte en kommisjon på 8 mann, og til denne ble betrodd den øverste kontroll med alle operasjoner mot de kontrarevolusjonære tropper som marsjerte mot Petrograd. Denne kommisjonen kom senere til enighet med generalstabsoberst Muravjov, som under Kerenskis styre sto i opposisjon, og nå på eget initiativ tilbød sovjetregjeringen sine tjenester.
I en kald natt, 30. oktober (12. november), kjørte vi sammen med Muravjov i automobil ut til stillingene. På landeveien kjørte man proviant, krigsmateriell og artilleri frem. Alt dette besørget arbeiderne fra de forskjellige fabrikker. Noen ganger ble vi anholdt på veien av rødegardistenes vaktposter, som undersøkte våre pass. Siden oktoberrevolusjonens første dager var alle byens automobiler rekvirert, og uten Smolnis godkjennelse fikk ingen automobil kjøre i byens gater og omgivelser. Rødegardistenes vaktsomhet var upåklagelig. De sto omkring små bål i timevis med geværet i hånden, og synet av disse unge, væpnede arbeidere ved bålene i snøen var det beste symbol på proletarrevolusjonen.
I stillingene ble det oppstilt mye skyts, og det var heller ikke mangel på ammunisjon. Det avgjørende sammenstøtet fant sted samme dag mellom Krasnoje Selo og Tsarskoje Selo. Etter en hard artillerikamp trakk kosakkene, som så lenge de ikke støtte på hindringer stormet frem, seg raskt tilbake. Man løy hele tiden for dem og fortalte dem om bolsjevikenes brutalitet og grusomheter, som etter sigende ville utlevere Russland til den tyske keiser. Man innbilte dem at nesten hele Russlands garnison utålmodig ventet på dem som befriere. Den første alvorlige motstand bragte fullstendig forvirring i deres rekker og dømte hele Kerenskis plan til undergang.
Krasnovs kosakkers tilbaketog gjorde det mulig for oss å ta tilbake radiostasjonen på Tsarskoje Selo. Vi sendte straks et radiotelegram om vår seier over Kerenskis tropper. Våre utenlandske venner fortalte oss senere at den tyske radiostasjonen etter ordre ovenfra ikke hadde gjengitt dette telegrammet.<(p>
Radiotelegrammets tekst var følgende:
Pulkovo generalstaben kl. 2.10 natt.
Natten mellom 30. og 31. oktober (12. og 13. november) vil bli historisk. Kerenskis forsøk på å føre kontrarevolusjonære tropper mot hovedstaden ble avgjørende tilintetgjort. Kerenski er på retrett, vi rykker fremover. Petrograds soldater, matroser og arbeidere har vist at de både kan og vil bekrefte arbeiderdemokratiets makt og vilje med våpen i hånd. Borgerskapet forsøkte å isolere revolusjonshæren. Kerenski forsøkte ved hjelp av kosakkene å bryte den. Begge deler ble en sørgelig fiasko.
Den store idé om arbeider- og bondedemokratiets diktatur har smidd hærens rekker sammen og styrket dens vilje. Hele landet vil fra i dag av være overbevist om at sovjetregjeringen ikke er et forbigående fenomen, men at den betyr arbeidernes, soldatenes og bøndenes vedvarende herredømme.
Kerenskis nederlag er identisk med grunneiernes, borgerskapets og Kornilovs tilhengeres; det betyr bekreftelsen på folkets rett til et fredelig og fritt liv, til jord, brød og makt. Pulkovos tropper beseglet ved sine tapre angrep arbeider- og bonderevolusjonens sak. Det er umulig nå å vende tilbake til fortiden. Foran oss ligger det fremdeles kamper, hindringer og ofre. Men veien er ryddet og seieren sikret.
Det revolusjonære Russland og sovjetregjeringen kan med rette være stolte av deres Pulkovotropper, som sto under oberst Valkens kommando. De falnes minne lever evig! Ære være revolusjonens forkjempere, soldatene og de folketro offiserer! Russlands revolusjonære, sosialistiske folkeregjering leve!
I folkekommissærrådets navn,
L. Trotski,
31. oktober (13. november) 1917.
Den første reaksjon mot oktoberhendelsene fra den tyske regjeringens side kom dermed til uttrykk i en frykt for at disse begivenhetene også kunne føre til gjæring i Tyskland. I Østerrike-Ungarn ble en del av vårt telegram formidlet, og så vidt vi vet ble hele Europa på den måten underrettet om at Kerenskis ulykksalige forsøk på igjen å tilrive seg makten hadde fått en sørgelig utgang. Nå begynte det å gjære blant Krasnovs kosakker. De begynte å sende patruljer, ja selv offisielle representanter til Smolni. Der kunne de overbevise seg om at det hersket fullstendig orden i byen og at denne orden ble understøttet av garnisonen, som til siste mann var beredt til å gå god for sovjetregjeringen. Demoraliseringen blant kosakkene tok skarpere former da det helt meningsløse ved planen de var en del av, sto klart for dem; de skulle nemlig innta Petrograd med noe over 1000 mann kavalleri. - De forsterkningene som var lovet fra fronten, uteble.
Krasnovs tropper trakk seg tilbake til Gatsjina. Da vi dagen etter bega oss dit, var Krasnovs stab egentlig allerede tatt til fange av sine egne kosakker. Vår Gatsjina-garnison hadde besatt alle viktige posisjoner. Derimot var kosakkene, skjønt de ikke var blitt avvæpnet, helt ute av stand til å yte motstand i den forfatning de var. De hadde bare ett ønske, nemlig å bli sendt hjem til Don-området eller til fronten.
Palasset i Gatsjina var et merkelig skue. Ved alle innganger sto der forsterkede vaktposter. Ved porten sto artilleri- og panserautomobiler. I rom smykket de med verdifulle malerier hadde matroser, soldater og rødegardister slått seg til ro. På bordene som var laget av kostbart materiale, lå soldatenes klær, tobakkspiper og tomme sardinbokser. I et av værelsene var general Krasnov. På gulvet lå det madrasser, luer og frakker. Representanten for den militærrevolusjonære komitéen, som ledsaget oss, trådte inn i stabsrommet, støtte geværkolben hardt mot gulvet, støttet seg på geværet og meldte: "General Krasnov, De og Deres stab er arrestert av sovjetregjeringen". Væpnede rødegardister stilte seg straks ved begge dørene. Kerenski var ikke der. Han var igjen flyktet, som tidligere fra Vinterpalasset. Om de nærmere omstendigheter ved flukten beretter Krasnov i den skriftlige rapport som han ga den 1. november. Vi siterer her dette interessante dokumentet uten å utelate noe:
14. november 1917 kl. 7 aften:
Henimot kl. 3 i dag kalte den øverste hærfører (Kerenski) meg til seg. Han var meget opphisset og nervøs.
"General", sa han, "De har forrådt meg ... Kosakkene Deres sier bestemt at de vil arrestere meg og utlevere meg til matrosene".
"Javel", svarte jeg, "man snakker om det, og jeg vet, at De ikke vil finne sympati noe sted".
"Men offiserene, sier de det samme?"
"Ja, det er nettopp offiserene som er spesielt lite tilfredse med Dem".
"Hva skal jeg gjøre? Jeg må ta livet av meg".
"Dersom De har noe ære i behold, drar De straks til Petrograd med hvitt flagg og melder Dem i egenskap av regjeringssjef for den revolusjonære komité".
"Det vil jeg gjøre, general".
"Jeg skal sende med Dem en vakt og vil be en matros om å ledsage Dem".
"Nei, for all del ingen matros. Vet De at Dybenko er her?"
"Jeg vet ikke hvem Dybenko er".
"Han er min fiende".
"Ja, det er ikke noe å gjøre med det; når De spiller høyt spill, så må De også ta følgene".
"Ja, men jeg vil kjøre om natten".
"Hvorfor det? Det ville jo være å flykte; kjør De bare helt offentlig, slik at alle kan se at De ikke stikker av".
"Godt, gi meg en sikker bevoktning".
"Javel".br>
Jeg gikk bort, lot Ruskov fra det donske kosakkregiment komme og befalte ham å peke ut åtte kosakker til bevoktning av øverstkommanderende.
Halvannen time etter kom kosakkene og meldte at Kerenski ikke var der, han hadde flyktet. Jeg lot slå alarm og ga befaling om å ettersøke ham. Jeg antar at han ikke har forlatt Gatsjina, men holder seg skjult et eller annet sted.
Kommanderende for 10. korps, generalmajor Krasnov.
Dermed var denne episoden avsluttet.
Våre motstandere ga imidlertid ikke opp og vegret seg for å akseptere at regjeringsspørsmålet var løst. De fortsatte å sette sin lit til fronten. En hel rekke av de tidligere sovjetpartienes ledere - Tsjernov, Tseretelli, Avksentjev, Gots og andre - bega seg til fronten, førte forhandlinger med de gamle hærkomitéene, samlet seg i hovedkvarteret hos Dusjonin, overtalte ham til å yte motstand og forsøkte til og med - ifølge avisene - å danne en ny regjering i hovedkvarteret. Men det ble ikke noe av noe av dette. De gamle hærkomitéene hadde mistet hele sin betydning, og ved fronten arbeidet man ivrig for å innkalle konferanser og kongresser som skulle skrive ut nyvalg til alle organisasjoner. I alle disse valg seiret sovjetregjeringen.
Fra Gatsjina dro våre tropper videre med jernbanen i retning av Luga og Pskov. Der møtte de fremdeles jernbanetog med hjelpetropper og kosakker som Kerenski hadde sendt bud etter eller enkelte generaler hadde sendt av gårde. Med én av disse avdelingene kom det til og med til et væpnet sammenstøt. Men de fleste soldater som ble sendt fra fronten til Petrograd, erklærte ved første møte med sovjetgruppens representanter at de var blitt bedratt, og at de ikke aktet å røre en finger mot arbeider- og soldatregjeringen.
Imidlertid bredte kampen om sovjetenes makt seg ut over hele landet. I Moskva fikk denne kamp en ytterst langvarig og blodig karakter. Dette var sikkert ikke minst forårsaket av at de som ledet opprøret, ikke fra først av hadde vist den nødvendige fasthet når det gjaldt å angripe. I en borgerkrig gjelder det i høyere grad enn i andre kriger at seieren bare kan sikres ved en fast og kontinuerlig offensiv. Det må ikke nøles. Å føre forhandlinger er farlig. Å forbli avventende på samme sted er ødeleggende. Det dreier seg jo om folkemasser som aldri før har hatt makten, og som derfor for det meste mangler politisk selvbevissthet. Enhver vaklen i det ledende revolusjonssentrum skaper derfor øyeblikkelig en splittelse i massene. Kun dersom det revolusjonære parti fast og sikkert har sitt mål for øye, kan det være arbeiderklassen behjelpelig med å overvinne de gjennom århundrer fremdyrkede slaveinstinkter og hjelpe dem til seier. Og kun ved en avgjørende offensiv kan seieren vinnes, dersom ofrenes antall og de brukte krefter skal bli så små som mulig.
Men hele problemet består nettopp i å finne en besluttsom og sikker taktikk. Massenes mistillit til egne krefter og deres mangel på regjeringserfaring kommer også til uttrykk hos deres ledere, som på sin side befinner seg under kraftig press fra den borgerlige, offentlige mening.
Det liberale borgerskapet mottok selve tanken om arbeidermassenes eventuelle diktatur med hat og raseri. De lot følelsene sine komme til uttrykk i alle de media som sto til deres rådighet. Intelligensen, som med all sin radikalisme i ord og sitt sosialistisk fargede livssyn dog innerst i bevisstheten var gjennomsyret av en slavisk tillit til borgerskapets makt og dets regjeringskunst, fulgte trofast det liberale borgerskapet. Hele denne "sosialistiske" intelligensen ble mer og mer høyrevennlig og betraktet sovjetregjeringen, som var i ferd med å få fotfeste, som begynnelsen på slutten. Etter representantene for de "frie yrker" fulgte byråkratene og det administrativt-tekniske personale, alle de elementer som åndelig og materielt livberget seg av smulene fra borgerskapets bord. Disse lags motstand var for det meste passiv - særlig etter at kadettenes opprør var brutt sammen. Men nettopp kunne den fremstå nærmest som uovervinnelig. De nektet oss ved hvert eneste skritt sitt samarbeid. Enten trådte byråkratene ut av ministeriet eller så ble de der og nektet å fortsette arbeidet. Og de overdro verken forretningene eller pengene til andre. Ved telefonsentralen fikk vi ingen forbindelse. Ved telegrafvesenet ble telegrammene våre enten ødelagt eller oppholdt, vi kunne ikke oppdrive oversettere, stenografer, ja ikke engang kopister.
Alt dette måtte naturligvis skape en atmosfære der også enkelte av vårt eget partis ledere begynte å tvile på om det, gitt denne motstanden fra det borgerlige samfunns side, ville lykkes arbeiderne å sette regjeringsapparatet i gang og beholde makten. Her og der hørtes røster om at man burde se å oppnå enighet. Enighet med hvem? Med det liberale borgerskap? Men de erfaringer som var gjort når det gjaldt en koalisjon med dem, hadde bragt revolusjonen ut i en farlig sump. Opprøret den 25. oktober (7. november) fant sted som en selvforsvarshandling fra folkemassenes side etter en periode der de var avmektige og ble forrådt av koalisjonsregjeringen. Nå var det bare mulighet for en koalisjon innenfor det såkalte revolusjonære demokratis rekker, dvs. alle sovjetpartiene. En slik koalisjon hadde vi egentlig til å begynne med foreslått alt på den andre allrussiske sovjetkongressens møte den 25. okt, (7. november). Kerenskis regjering var styrtet - og vi tilbød da sovjetkongressen å ta ledelsen i sine hender. Men høyrepartiene gikk sin vei og smekket døren i etter seg, hvilket var det beste de kunne gjøre. De utgjorde en forsvinnende minoritet på kongressen. Bak dem hadde de ingen masser lenger, og de lag som av treghet fortsatt støttet dem, gikk mer og mer over til oss. En koalisjon med de høyre-sosialrevolusjonære og mensjevikene ville ikke ha vært i stand til å utvide sovjetregjeringens sosiale grunnlag, og samtidig ville denne koalisjonen ha ført elementer inn i regjeringen, som tvers gjennom var markspist av politisk skepsis og avgudsdyrkelse av det liberale borgerskap. Hele den nye regjeringens styrke lå i dens radikale program og dens aksjoners bestemte karakter. Å gå i forbund med Tsjernovs og Tseretellis grupper ville bety at man bandt den nye regjering på både hender og føtter, at man berøvet den bevegelsesfriheten og derved raskt undergravde de arbeiderne massers tillit til den.
Våre nærmeste naboer til høyre var de såkalte venstre-sosialrevolusjonære. Disse var i det store og hele rede til å støtte oss. Men samtidig strevde de etter å få dannet en sosialistisk koalisjonsregjering. Jernbaneforbundets (det såkalte Viksjel) ledelse, post- og telegrafembetsmennenes sentralkomité, statsetatenes embetsmannsforbund - alle disse organisasjonene var mot oss. Selv blant vårt eget partis ledere hevet det seg røster om at det var nødvendig å komme til enighet på et eller annet vis. Men hvordan? På hvilket grunnlag? Alle de nevnte institusjoner fra den tidligere epoken hadde overlevd seg selv. De sto omtrent i samme forhold til det samlede underordnede personale, som de gamle armékomitéer til soldatmassene i skyttergravene. Historien hadde skapt et dypt skille mellom "overordnet" og "underordnet" - alle prinsippløse kombinasjoner av gårsdagens oppbrukte ledere var dømt til uunngåelig fiasko. Det dreide seg altså om å støtte seg fast og sikkert til de lavere lag for med dem å overvinne de høyere lags sabotasje og deres aristokratiske pretensjoner. Alle utsiktsløse forsøk på overenskomst overlot vi til de venstre-sosialrevolusjonære. Vår politikk bestod tvertimot i å sette de arbeidende lavere klasser i motsetning til alle de representative organisasjoner som støttet Kerenskis regime. Denne uforsonlige politikken fremkalte selv hos vår egne ledere indre gnisninger, ja endog en viss splittelse. I sentraleksekutivkomitéen protesterte de venstre-sosialrevolusjonære mot den nye regjeringens skarpe forholdsregler, og holdt på at kompromisser var påkrevd. I visse bolsjevikkretser fant de også støtte. Tre folkekommissærer nedla sine verv og trådte ut av regjeringen. Noen andre partimedlemmer erklærte seg av prinsipp solidarisk med dem. Dette gjorde uhyre inntrykk i de intellektuelle og borgerlige kretser. Mens bolsjevikene ikke var blitt beseiret av kadettene eller Krasnovs kosakker, så det nå tydelig ut som om sovjetregjeringen ville gå til grunne fordi den var splittet innenfra. Men massene hadde slett ikke festet seg ved denne splittelsen. De ga enstemmig sin støtte til folkekommisærenes råd, ikke bare mot kontrarevolusjonære kuppmakere og deres sabotasje, men også mot alle koalisjonstilhengere og skeptikere.
Da mensjevikene og de sosialrevolusjonære etter Kornilovs eventyr prøvde å komme på talefot med det kontrarevolusjonære borgerskapet, krevde de at den konstituerende forsamlingen snarest måtte sammenkalles. Kerenski, Som sovjetet hadde reddet fra å omfavne sin medsammensvorne Kornilov altfor inderlig, ble derfor nødt til at gjøre visse innrømmelser. Innkallingen av den konstituerende forsamling ble berammet til slutten av november. Men forholdene artet seg slik at man ikke kunne få garantier for at den konstituerende forsamling virkelig ble innkaldt. Ved fronten foregikk det en dyptgående spaltningsprosess. Deserteringene ble flere og flere for hver dag. Soldatene truet med å forlate skyttergravene med hele regimenter og korps av gangen og dra inn i landet og ødelegge alt på sin vei. Ute på landet gikk jordokkupasjonene for seg med primitiv hastighet. Enkelte områder var erklært i beleiringstilstand. Tyskerne fortsatte sin offensiv. De hadde alt inntatt Riga og truet nå Petrograd. Den revolusjonære hovedstad var i fare. Petrograd ble erklært for regjeringskontor og Kerenskis regjering gjorde tilløp til å flytte til Moskva; alt dette gjorde sammenkallingen av den konstituere de forsamling ikke bare tvilsom, men lite sannsynlig. Fra dette synspunkt innebar oktoberrevolusjonen ikke bare redningen for den konstituerende forsamlingen, men for hele revolusjonen. Og da vi sa at veien til den konstituerende forsamling ikke ledet gjennom Tseretellis forparlament, men gjennom sovjetenes makterobring, var vi fullstendig oppriktige.
Men den evige utsettelsen av sammenkallingen hadde satt spor. Selv om ideen om den skrev seg fra revolusjonens første dager, kom den først til verden etter åtte-ni måneders forbitret klasse- og partikamp. Den kom for sent til å kunne få produktiv betydning. Dens indre utilstrekkelighet var bestemt av en kjensgjerning som først kunne synes betydningsløs, men som i det videre forløp hadde fått den største betydning for den konstituerende forsamlingens skjebne. Det tallmessig viktigste partiet i revolusjonens første fase var de sosialrevolusjonære. Vi har alt omtalt dette partiets uformelighet og dets brokete sosiale sammensetning. Revolusjonen førte uunngåelig til en splittelse i deres rekker. Venstre fløy skilte seg mer og mer ut. Den bestod for en mindre del av arbeidere og for en stor del av fattige bønder. Denne fløyen kom i uforsonlig opposisjon til partiets småborgerlige og mellomborgerlige ledere. Men tregheten ved partitradisjonene sørget ennå for at man unngikk den uunngåelige splittelsen. Det proporsjonale valgsystemet hviler som kjent helt og holdent på partilister. Da disse listene var blitt satt opp to, tre måneder før oktoberrevolusjonen og ikke siden var blitt justert, så figurerte både venstre- og høyre-sosialrevolusjonære om hverandre på partiets lister. Således hadde ved tidspunktet for oktoberrevolusjonen, dvs. da de høyre-sosialrevolusjonære lot de venstre-sosialrevolusjonære arrestere, mens de sistnevnte sluttet seg til bolsjevikene for å styrte den sosialrevolusjonære Kerenski - på det tidspunktet var de gamle listene fremdeles fullt gyldige, og bondemassene var tvunget til å stemme på lister som øverst hadde Kerenskis navn, og lenger ned navnene på venstre-sosialrevolusjonære som hadde deltatt i sammensvergelsen mot Kerenski. Mens månedene umiddelbart før oktoberrevolusjonen for massenes vedkommende hadde vært preget av dreiningen mot venstre og arbeidernes, soldatenes og bøndenes oppslutning om bolsjevikene, så kom denne prosessen innenfor de sosialrevolusjonæres parti til uttrykk i at venstresiden styrket seg bekostning av høyresiden. Likevel tilhørte av fire navn på de sosialrevolusjonæres lister lederne for den gamle høyrefløyen, folk hvis revolusjonære troverdighet var helt borte etter alliansen med det liberale borgerskapet.
Dertil kom at selve valgene foregikk i løpet av de første ukene etter oktoberrevolusjonen. Nyheten om den forandringen som hadde funnet sted, spredte seg forholdsvis langsomt i konsentriske sirkler utover i provinsen og fra de større byer til landsbyene. Bondemassene var mange steder nokså på det rene med hva som foregikk i Petrograd og Moskva. De stemte for jord og frihet og støtte sine representanter i jordkomitéene, som i hovedsak seilte under narodnikenes flagg. Dermed stemte de på Kerenski og Avksentjev, som oppløste jordkomitéene og lot medlemmene arrestere. Sluttresultatet ble det sikkert lite tiltalende politiske paradoks, at det ene av de partiene som senere oppløste den konstituerende forsamling, nemlig de venstre-sosialrevolusjonære sto på de samme lister som det partiet som hadde fått flertall i den samme forsamling. Dette gir faktisk en klar idé om i hvilken grad den konstituerende forsamling lå etter den politiske kamp og partigrupperingenes utvikling.
Det gjenstår nå bare å se på spørsmålets prinsipielle sider.
Som marxister har vi aldri drevet avgudsdyrkelse av det formelle demokrati. De demokratiske institusjonene i klassesamfunnet opphever ikke klassekampen, men gir tvertimot klasseinteressene et høyst ufullkomment uttrykk. De eiendomsbesittende klasser har alltid endeløse midler til sin rådighet for å forfalske, avlede og undertrykke de arbeidende folkemassers vilje. Enda mer ufullkomment som uttrykk for klassekampen viser demokratiets institusjoner seg under en revolusjon. Marx betegnet revolusjonen som "historiens lokomotiv". Takket være den åpne og umiddelbare kamp om regjeringsmakten høster de arbeidende masser på kort tid stor politisk erfaring og utvikler seg raskt. De demokratiske institusjoners klossete apparat kan ikke holde tritt med denne utviklingen - og mindre jo større landet er og jo mindre fullkomment dets tekniske apparat.
De høyre-sosialrevolusjonære fikk flertall i den konstituerende forsamling. Etter den parlamentariske mekanikk skulle de ha hatt regjeringsmakten. Men de hadde alt i tiden forut for oktoberrevolusjonen hatt mulighet til at oppnå denne makt. Og likevel ga dette partiet avkall på regjeringen og avsto brorparten til det liberale borgerskap, og dermed hadde det - nettopp i det øyeblikket den konstituerende forsamling numerisk forpliktet det til å danne regjering - mistet den siste rest av tillit i de revolusjonære deler av folket. Arbeiderklassen og med den rødegardistene var meget fiendtlig innstilt overfor de høyre-sosialrevolusjonære. Langt den største del av hæren støttet bolsjevikene. De revolusjonære elementene på landsbygden delte sine sympatier mellom de sosialrevolusjonære og bolsjevikene. Matrosene, som hadde spillet en så avgjørende rolle i revolusjonshendelsene, fulgte nesten utelukkende vårt parti. Av de sovjeter som alt i oktober, dvs. før den konstituerende forsamling ble sammenkalt, hadde grepet makten, var de høyre-sosialrevolusjonære tvunget til å trekke seg. På hvem kunne da et ministerium som var utgått av den konstituerende forsamlings flertall, støtte seg? Bak dem ville landbefolkningen, toppene blant de intellektuelle og embetsmennene stå, til høyre kunne de kan hende finne støtte hos borgerskapet. Men en slik regjering ville ha vært fullstendig uten det materielle regjeringsmaskineri. I et politisk sentrum som Petrograd ville en slik regjering alt fra begynnelsen av ha støtt på uovervinnelige hindringer. Dersom sovjetene under disse omstendigheter - underkastet under de demokratiske institusjoner formelle logikk - overlot regjeringen til Kerenskis og Tsjernovs parti, så hadde denne regjering, som var avmektig og kompromittert, bare bragt en midlertidig forvirring inn i landets politiske liv for så noen uker senere å bli styrtet ved et nytt opprør. Sovjetene besluttet å begrense dette forsinkede historiske eksperiment til et minimum, og den konstituerende forsamling ble oppløst den samme dag som den var trådt sammen.
Dette ga anledning til de hardeste anklager mot vårt parti. Det at den konstituerende forsamling ble jaget fra hverandre, gjorde utvilsomt også et ugunstig inntrykk på de ledende kretser innenfor Vest-Europas sosialistiske partier. Man så i denne politisk uunngåelige og nødvendige handling partivilkårlighet, et slags tyranni. I en rekke avhandlinger fremsatte Kautsky med det for ham karakteristiske pedanteri vekselforholdet mellom proletariatets sosialrevolusjonære oppgaver og det politiske demokratis styre. Han beviste at det hele tiden til syvende og sist ville være nyttig for proletariatet å følge demokratiets prinsipper. I det store og hele er dette naturligvis helt riktig. Men Kautsky degraderte denne historiske sannhet til en professorbanalitet. Når det til syvende og sist er nyttig for proletariatet å lede sin klassekamp, ja, endog sitt diktatur inn i de demokratiske institusjoners rammer, så betyr det på ingen måte at historien alltid muliggjør en slik kombinasjon for proletariatet. Den marxistiske teori sier da vel ikke at historien hele tiden skaper betingelser som er de "gunstigste" for proletariatet. Man kan neppe nå si hvilket forløp revolusjonen ville ha tatt dersom den konstituerende forsamling var blitt innkalt i revolusjonens andre eller tredje måned. Det er godt mulig at de den gang dominerende partier, de sosialrevolusjonære og mensjevikene, ville ha kompromittert seg sammen med den konstituerende forsamling og det både for de aktive lag som understøttet sovjetene, og for de mer tilbakestående demokratiske masser som var kommet til at de ikke skulle sette sine forhåpninger til sovjetet, men til den konstituerende forsamling. Under disse omstendigheter hadde oppløsningen av den konstituerende forsamling kunnet føre til nyvalg, og der kunne venstresiden ha fått flertall. Men utviklingen slo inn på en annen vei. Valgene til den konstituerende forsamling fant sted i revolusjonens niende måned. På det tidspunkt var klassekampen blitt så spent at den ved et stormløp innenfra sprengte demokratiets formelle rammer.
Proletariatet hadde hæren og fattigbøndene bak seg. Disse befant seg i en direkte og innbitt kamp med de høyre-sosialrevolusjonære. Men på grunn av de demokratiske valgs klossete mekanikk fikk dette partiet flertall i den konstituerende forsamling, som et uttrykk for styrkeforholdene før oktober. Det oppstod på den måten en motsetning som ikke kunne løses innenfor det formelle demokratis rammer. Og bare politiske pedanter som ikke forstår klassemotsetningenes revolusjonære logikk, kan i den situasjonen som oppsto etter oktoberrevolusjonen belære proletariatet om nytten og fordelen demokratiet gir for klassekampens sak.
Dette spørsmål ble stilt langt mer korrekt og langt skarpere av historien. Den konstituerende forsamling måtte altså etter dens majoritets sammensetning overdra regjeringen til Tsjernovs, Kerenskis og Tseretellis gruppe. Men var denne gruppen i stand til å lede revolusjonen? Nei, revolusjonens virkelige klasseinnhold var uforsonlig støtt mot dens demokratiske skall. Og ved det alene var den konstituerende forsamlings skjebne beseglet - dens oppløsning syntes den eneste mulige, den kirurgiske løsning, den eneste vei av den motsetning som ikke vi, men hendelsenes hele forutgående utvikling hadde skapt.
I det historiske nattemøte på den andre allrussiske sovjetkongress ble fredsdekretet vedtatt. På dette tidspunkt var sovjetregjeringen fremdeles i ferd med å få fotfeste rundt i landets viktigste sentra, mens tallet på dem som i utlandet trodde på sovjetmakten, var forsvinnende lite. På møtet vedtok vi dekretet enstemmig. Men for mange så det ut som en ren og skjær demonstrasjon. Koalisjonstilhengerne skrek på alle gatehjørner at man ikke kunne vente seg praktiske resultater av vår revolusjon; for på den ene siden ville de tyske imperialistene ikke anerkjenne oss og ikke forhandle med oss, og på den andre siden ville ententen erklære oss krig fordi vi hadde begynt forhandlinger om separat fred. Under disse spådommer tok vi våre første skritt i retning av en alminnelig demokratisk fred. Dekretet ble vedtatt den 26. oktober (8. november), da Kerenski og Krasnov sto like uten for Petrograds porter. Alt den 7. (20.) november henvendte vi oss til våre allierte og våre motstandere radiotelegrafisk med forslag om en alminnelig fredsslutning. Til svar henvendte ententens regjeringer seg gjennom sine militæragenter til den daværende øverstkommanderende, general Dusjonin, og erklærte at alle ytterligere skritt som kunne føre til separatfredsforhandlinger, ville få de frykteligste følger. Vi besvarte denne protest av 11. november med vårt "Opprop til alle arbeidere, soldater og bønder". I dette oppropet erklærte vi at vi aldri ville tillate at vår hær skulle utgyte sitt blod under det utenlandske borgerskaps sverd. Vi avverget de vesteuropeiske imperialistenes trusler og påtok oss ansvaret for fredspolitikken fremfor øynene på den internasjonale arbeiderklassen. Men fremfor alt offentliggjorde vi, og oppfylte dermed våre tidligere løfter, protokollene fra de hemmelige forhandlingene og erklærte at vi ville avvise alt i dem som var i strid mot folkemassenes interesser i alle land.
De kapitalistiske regjeringene forsøkte å spille våre avsløringer ut mot hverandre, men folkemassene hadde forstått og anerkjente oss. Ikke en eneste sosialpatriotisk avis våget, så vidt vi vet, å protestere mot kjensgjerningen at arbeider- og bonderegjeringen radikalt endret alle diplomatiets metoder, og at vi avviste alle onde og æreløse intriger. Diplomatiet vårt satte seg det mål å opplyse folkemassene om å åpne sine øyne for den politikk deres regjeringer førte, og å smi dem sammen i kampen og hatet mot det borgerlig-kapitalistiske system. Den tyske, borgerlige presse bebreidet oss at vi trakk fredsforhandlingene i langdrag; men alle folkeslag lyttet begjærlig og oppmerksomt til dialogen i Brest-Litovsk; og dermed var det i de to og en halv måned som forhandlingene varte gjort fredssaken en tjeneste som selv de mer ærlige av vår motstandere måtte anerkjenne. For første gang ble fredsspørsmålet stilt på en slik måte at det ikke kunne forvrenges av intrigemakeri.
Den 22. november (5. desember) underskrev vi overenskomsten om å innstille alle krigsoperasjoner på hele fronten fra Østersjøen til Svartehavet. På ny henvendte vi oss til ententen med tilbud om å slutte seg til oss for i fellesskap med oss å føre fredsforhandlinger. Det kom ikke noe svar, selv om ententen ikke lenger forsøkte å skremme oss med trusler. Fredsforhandlingene begynte den 9. (22.) desember, halvannen måned etter at fredsdekretet var blitt vedtatt. Alle beskyldninger fra den korrumperte sosialforræderiske presse om at vi unnlot å sette oss i forbindelse med ententen, er dermed grunnløse.
I løpet av halvannen måned gjorde vi ententen kjent med hvert skritt vi foretok, og anmodet dem uavbrutt å slutte seg til fredsforhandlingene. Når det gjelder Frankrikes, Italias og Englands folk har vi ren samvittighet. - Vi har gjort alt som sto i vår makt for at få de krigførende stater med på fredsforhandlinger. Skylden for at vi ble tvunget til å slutte separatfred, faller altså ikke på oss, men på Vest-Europas imperialister og på de russiske partier som hele tiden vedble å spå Russlands arbeider- og soldatregjering en snarlig død og ba ententen om ikke å ta vårt fredsinitiativ alvorlig. Hvordan det enn forholder seg med dette - den 9. (22.) desember begynte i hvert fall fredsforhandlingene. Vår delegasjon avga en prinsipiell erklæring som beskrev grunnlaget for en alminnelig demokratisk fred i nøye overensstemmelse med dekretet av 28. oktober (10. november, ny tidsregning). Motparten krevde at møtet ble avbrutt, og gjenopptagelsen av forhandlingene ble etter forslag av Kühlmanns stadig utsatt. Det stod klart at det voldte delegasjonen fra firemaktsforbundet store vanskeligheter å formulere svaret på erklæringen vår. 25. desember ble svaret avgitt. Firemaktsforbundets diplomater sluttet seg til den demokratiske formuleringen om en fred uten anneksjoner og skadeerstatninger på grunnlag av folkenes selvbestemmelsesrett. Vi var fullstendig klar over at det var det rene hykleri. Men vi hadde ikke en gang ventet dette hykleri av dem, for som en fransk forfatter engang har sagt, er hykleriet den tributt som lasten yter dyden. Bare det at den tyske imperialismen anså det for nødvendig å yte de demokratiske prinsipper denne tributten, viste etter vår mening at stillingen den innenrikspolitiske situasjonen i Tyskland var meget alvorlig. Men selv om vi ikke gjorde oss noen illusjoner om de herrer Kühlmanns og Czernins demokratiske sinnelag - til det kjenner vi de tyske og østerriksk-ungarske herskende klasser alt for godt - så skal det likevel medgis at vi ikke trodde det var mulig med en så dyp avgrunn som, viste det seg noen dager senere, skilte den tyske imperialismens faktiske fredsbetingelser fra de formuleringene som hr. von Kühlmann brukte som plagiat av den russiske revolusjon den 25. desember. En slik skamløshet var vi ganske visst ikke forberedt på.
Kühlmanns svar gjorde et voldsomt inntrykk på Russlands arbeidere. De tolket det som uttrykk for angst hos sentralmaktenes herskende klasser stilt overfor de tyske arbeidermassers utilfredshet og utålmodighet. Den 28. desember (10. januar) fant det i Petrograd sted en kjempemessig arbeider- og soldatdemonstrasjon for en demokratisk fred. Men neste morgen kom vår delegasjon tilbake fra Brest-Litovsk med de rovgriske krav som hr. von Kühlmann hadde kommet med i sentralmaktenes navn og som utlegning av hans "demokratiske" formuleringer.
Ved første øyekast kunne det synes ubegripelig hva det tyske diplomati egentlig regnet med, når det først kom med demokratiske formuleringer, for så, to, tre dager senere, åpent å vise sin ulvehunger. De teoretiske diskusjonene om disse demokratiske prinsippene - som i hovedsak var initiert av Kühlmann selv - kan kanskje virke som en vågal affære. Det måtte ha stått klart for dem fra begynnelsen av at på dette feltet kunne ikke sentralmaktenes diplomati vinne mange laurbær. Men hemmeligheten ved hele Kühlmanns diplomati bestod i at denne herren virkelig var overbevist om at vi på vår side gjerne ville spille firhendig med ham. Han regnet omtrent slik: Russland er avhengig av fred. Bolsjevikene er kommet til makten takket være sin kamp for freden. Bolsjevikene vil gjerne beholde makten. Men det er bare mulig dersom de slutter fred. De er riktig nok bundet til et demokratisk fredsprogram. Men hvorfor har man diplomater, om ikke for å gjøre svart til hvitt? Vi tyskere vil lette situasjonen for bolsjevikene gjennom å smykke våre plyndringer med dekorative formuleringer. Bolsjevikenes diplomater vil ikke være interessert i å se nærmere på den politiske essensen i disse formuleringene, eller, riktigere, vil ikke være interessert i å avsløre de forførende formuleringenes innhold for all verden. Med andre ord håpet Kühlmann på en stilltiende overenskomst med oss. Han ville gi oss våre vakre formuleringer tilbake, og vi ville uten å protestere gi ham mulighet for å innlemme provinser og folk i Tyskland. I de tyske arbeidernes øyne ville den voldelige annekteringen på denne måten ha blitt sanksjonert av den russiske revolusjon. Men da vi i løpet av debatten gjorde det klart at det for oss ikke dreide seg om tomme formuleringer og dekor som skulle dekke over en hemmelig avtalte, men om det demokratiske grunnlaget for folkenes sameksistens, tok Kühlmann dette som et ondsinnet brudd på en stilltiende overenskomst. Han ville ikke for noe i verden vike en eneste tomme fra sine formuleringer fra 25. desember. Idet han stolte på sin forfinede byråkratisk-juridiske logikk, gjorde han sitt beste for å vise for å vise verden at det slett ingen forskjell er på svart og hvitt, og det bare var vår manglede godvilje som fikk oss til å påstå det.
Grev Czernin, Østerrike-Ungarns representant, spilte ved forhandlingene en rolle som ingen kan la seg imponere av eller mene er verdig. Han spilte klosset andrefiolin og påtok seg på Kühlmanns befaling i de kritiske øyeblikkene å komme med de mest steile og kyniske erklæringer. General Hoffmann var derimot et friskt pust i forhandlingene. Uten å vise særlig stor sympati for Kühlmanns diplomatiske instrukser, satte generalen flere ganger sin soldatstøvel opp på bordet, og innviklede juridiske debatter ble konsentrert om denne. Vi for del tvilte ikke et sekund på at nettopp general Hoffmanns støvel var den eneste alvorlige realitet under forhandlingene.
Nærværet av en delegasjon fra Radaen i Kiev kom som en som en stor triumf for von Kühlmann. De småborgere som var kommet til makten i Ukraina, syntes at "anerkjennelsen" fra Europas kapitalistiske regjeringer hadde meget stor betydning. Først bød Radaen seg frem hos ententeimperialistene og fikk også noen småpenger av dem. Deretter sendte de sine representanter til Brest-Litovsk, slik at bak ryggen til de russiske folkene kunne tuske til seg en anerkjennelse av sin legitimitet som stat fra de tyske og østerrikske regjeringer. Kiev-diplomatiet hadde knapt lagt ut på de "internasjonale" forbindelsenes vei før de avslørte de samme synsmåter og det samme moralske nivå som hittil har vært et karakteristisk trekk ved de smålige politikerne på Balkan. Herrene Kühlmann og Czernin gjorde seg naturligvis ingen illusjoner om verdien av disses deltakelse i forhandlingene. Men de innså ganske riktig at ved Radaens deltakelse ble spillet mer innviklet, men også mer løfterikt for dem. Ved Radaens første opptreden i Brest-Litovsk hadde den definert Ukraina som del av den russiske føderale republikk som var i sin fødsel. Dette var åpenbart lite heldig for sentralmaktene, hvis hovedhensikt var å gjøre den russiske republikk til et nytt Balkan. Ved sin opptreden nummer to erklærte Radaens utsendinger, etter det østerriksk-tyske diplomatis diktat, at Ukraina ikke lenger hadde til hensikt å bli en del av den russiske føderasjonen, og at man nå betraktet seg som en uavhengig republikk.
For å gi leserne en klar oppfatning av den situasjonen som sovjetregjeringen var kommet i da fredsforhandlingene nærmet seg slutten, tror jeg det er formålstjenelig å gjengi hoveddelen av den talen som forfatteren av disse linjer i egenskap av folkekommisær for utenrikssaker holdt ved møtet i sentraleksekutivkomitéen 14. februar 1918.
Kamerater! Russlands sovjetregjering må nå ikke alene bygge opp noe nytt, men må også avslutte de gamle regnskaper og i stor grad betale gammel gjeld: først og fremst regningen for den krigen som nå har vart i tre og et halvt år. Krigen var prøvesteinen for de krigførende lands økonomiske styrke. Russlands skjebne som det fattigste, mest tilbakeliggende landet var avgjort på forhånd dersom krigen ble langvarig. I det voldsomme sammenstøtet mellom krigsmaskiner var det som til syvende og sist ble avgjørende, hvert enkelt lands evne til å tilpasse industrien sin til krigens krav - til å omorganisere den så hurtig som mulig og til i så stor grad som mulig fremskaffe det ødeleggelsesmateriell som i denne folkeslakten slites ut så fort. Så godt som ethvert land, og dermed også det mest tilbakeliggende, kunne i begynnelsen av krigen skaffe seg det mektigste ødeleggelsesmateriell, dvs. de kunne få det fra utlandet. Dette var tilfellet med alle tilbakeliggende land, også med Russland. Men krigen forbruker hurtig sin døde kapital og krever stadig nyanskaffelse. Hvert enkelt land som er implisert i verdenskrigens virvel, kunne i virkeligheten måle sin krigsevne på om det var i stand til selv i krigens løp å fremstille nye kanoner, prosjektiler og annet ødeleggelsesmateriell. Dersom krigen hadde løst spørsmålet om maktbalansen i løpet av svært kort tid, så hadde det teoretisk vært mulig for Russland å finne sin plass på seierherrenes side. Men krigen trakk i langdrag, og det var ingen tilfeldighet. Alene den omstendighet at hele den internasjonale politikken i de siste 50 år har gått ut på å skape såkalt maktbalanse, slik at de fiendtlige krefter omtrent mer eller mindre matchet hverandre militært, måtte, med tanke på de moderne borgerlige nasjoners makt og rikdom, føre til en langvarig krig. Og det kom på sin side til å bety utmattelse for de land som var svakere og økonomisk mindre utviklet.
Tyskland viste seg å være det militært sterkeste landet, takket være sin industri og takket være denne industriens moderne og rasjonelle struktur under en foreldet statsorganisasjon. Det viste seg at Frankrike, med en økonomi som i hovedsak var basert på småindustri, sto langt tilbake for Tyskland. Og selv et så mektig kolonivelde som England viste seg svakere enn Tyskland, takket være sin mer konservative, rutinepregede industri. Da historien stilte den russiske revolusjon foran spørsmålet om fredsforhandlingene, tvilte vi ikke på at vi gjennom disse forhandlingene måtte se å få regnskapene for den tre og et halvt år lange krigen avbalansert - dersom ikke da det internasjonale proletariatets styrke slo en avgjørende strek over det hele. Vi tvilte ikke på at vi i den tyske imperialisme hadde en motstander som helt var gjennomsyret av bevisstheten om sin egen kolossale styrke, slik den så kraftig var blitt manifester i løpet av krigen.
Alle borgerklikkenes innvendinger om at vi ville ha stått mye sterkere dersom vi hadde ført forhandlingene sammen med våre allierte er grunnleggende feilaktige. For at vi en gang i en ubestemmelig fremtid skulle kunne føre fredsforhandlinger med våre allierte, måtte vi ha fortsatt krigen sammen med dem. Men da landet var utmattet og svekket, så måtte nettopp krigens fortsettelse og ikke dens avslutning svekke og utpine landet enda mer. Så hadde vi likevel kommet til å kvittere for krigen på betingelser som var langt mindre gunstige. Selv om den leiren som Russland gjennom tsarismens og borgerskapets intriger hadde tilsluttet seg - den leiren som Storbritannia altså står i spissen for - skulle gå seirende ut av krigen (gitt denne lite sannsynlige eventualitet), betyr ikke det, kamerater, at vårt land også var gått seirende ut av krigen. For Russland ville, som en del av den seirende ententen, ha vært enda mer utmattet og ødelagt av den langvarige krigen enn det som er tilfellet nå. Denne leirens herrer, dvs. England og Amerika, ville ha benyttet akkurat de samme metoder som Tyskland brukte under fredsforhandlingene. Det ville være absurd og barnslig, når man skal vurdere de imperialistiske landenes politikk, å ta utgangspunkt i annet enn naken egeninteresse og rå makt. Når vi som land nå står svekket for verdensimperialismens ansikt, så er vi ikke blitt svekket gjennom at vi har revet oss løs fra krigens glødende sirkel etter at vi har befridd oss fra de internasjonale krigsforpliktelser - nei, vi er svekket på grunn av tsarismens og de borgerlige klassers politikk, den politikk vi som et revolusjonært parti har bekjempet både før og under krigen.
Husk, kamerater, under hvilke omstendigheter vår delegasjon sist bega seg direkte fra et av den andre allrussiske sovjetkongress' møter til Brest-Litovsk. Den gang avla vi en rapport om forhandlingenes gang og om motstanderens krav. Disse kravene gikk, som dere husker, ut på skjult eller snarere halvveis skjulte anneksjoner av Litauen, Kurland, en del av Livland, øyene i Moonsundet, og en dårlig tilslørt skadeserstatning som vi på det tidspunktet anslo til seks, åtte, ja enda opp til 10 milliarder rubler. Under pausene i forhandlingene, som varte i 10 dager, utviklet det seg en kraftig gjæring i Østerrike-Ungarn, der det brøt ut arbeiderstreiker som den første anerkjennelse fra sentralmaktenes proletariat når det gjaldt vår måte å føre forhandlinger på, stilt overfor den tyske militarismens anneksjonistiske krav. Hvor miserable er ikke i forhold anklagene i den borgerlige pressen om at det tok oss to måneders forhandlinger med Kühlmann før det gikk opp for at de tyske imperialistene stilte røverbetingelser. Nei, det visste vi på forhånd. Men vi forsøkte å gjøre våre "samtaler" med representantene for den tyske imperialismen om til et middel for å styrke de krefter som kjempet mot den. Vi lovte ikke i den forbindelse underverker, men vi påstod at den veien vi valgte, var den eneste som gjensto for det revolusjonære proletariat når det gjaldt å sikre seg muligheten for en videre utvikling.
Man kan beklage at arbeiderklassen i andre land, spesielt i sentralmaktene, beveger seg over i åpen revolusjonær kamp for sakte. Ja, tempoet er altfor langsomt. Men i Østerrike-Ungarn vokste deg dog frem en bevegelse som bredte seg over hele landet og som er et direkte og umiddelbart ekko av forhandlingene i Brest-Litovsk.
Før vi dro herfra snakket vi om at det ikke var noen grunn til å tro at denne streikebølgen ville feie bort den østerriksk-ungarske militarismen. Dersom vi hadde vært ment det, så hadde vi naturligvis gjerne avgitt det løfte som visse personer ventet å høre fra oss - nemlig at vi ikke under noen omstendigheter ville slutte separatfred med Tyskland. Jeg sa alt den gang at vi ikke kunne gi et slikt løfte - for det ville være det samme som å forplikte seg til å beseire den tyske militarismen. Men vi hadde ikke en slik seiers hemmelighet i våre hender. Og da vi ikke kunne forplikte oss til å endre den internasjonale maktbalansen i løpet av så kort tid, så erklærte vi åpent og ærlig at en revolusjonær regjering under visse omstendigheter kan være nødt til å akseptere en anneksjonistisk fred. For den revolusjonære regjeringens undergang kommer ikke av at man aksepterer en fred som begivenhetenes gang har påtvunget oss, men først dersom vi forsøker å skjule dens røverkarakter fra vårt eget folk.
Men samtidig pekte vi på at vi bega oss til fredsforhandlingenes fortsettelse i Brest i en situasjon som var i ferd med å bedre seg for vår del, og i ferd med å forverres for våre fienders. Vi fulgte bevegelsen i Østerrike-Ungarn, og mye tydet på - slik også de sosialdemokratiske representantene i den tyske riksdagen hevdet - at også Tyskland sto på terskelen til lignende hendelser. Fylt med dette håp reiste vi av gårde. Og allerede i de første dagene i Brest bragte radiotelegrafen over Wilna de første nyheter om at det i Berlin hadde brutt ut en voldsom streikebevegelse, som liksom i Østerrike-Ungarn var direkte og umiddelbar knyttet til forhandlingenes gang i Brest. Men som så ofte er tilfellet, som et resultat av klassekampens "dialektiske", tveeggede karakter, måtte nettopp denne proletarbevegelsens uhyre dimensjoner - som Tyskland aldri hadde sett maken til - tvinge de besittende klasser til å slutte sine rekker og innta er enda mer uforsonlig holdning. De herskende klasser i Tyskland er gjennomsyret av en sterk nok selvoppholdelsesdrift til å innse at alle innrømmelser, selv delvise innrømmelser, i en slik situasjon, da de var presset av sine egne folkemasser, ville bety å kapitulere for revolusjonens idé. Og av samme grunn gjenopptok Kühlmann etter den første vaklevorne perioden, da han med vilje trakk forhandlingene i langdrag, ikke fastsatte noen, eller kastet dem bort med mindre viktige formelle spørsmål, så snart streiken var over og han mente at hans herrers liv ikke mer var i fare, sin selvsikre tone og en fordoblet aggressivitet. Våre forhandlinger ble komplisert av Radaens deltakelse. Det rapporterte vi om forrige gang. Utsendingene fra Kiev-Radaen dukket opp på et tidspunkt da Radaen i Ukraina var en temmelig sterk organisasjon, og da kampens utfall fremdeles ikke var gitt. Nettopp da foreslo vi offisielt for Radaen en overenskomst med oss, men på den betingelse at Radaen erklærte Kaledin og Kornilov som kontrarevolusjonære og ikke hindret oss i å bekjempe dem. Radaen kom til Brest nettopp på det tidspunkt da vi håpet både her og der å komme til enighet med dem. Også der erklærte vi at vi mente det var mulig å gi dem adgang til forhandlingene som selvstendige deltakere, så lenge de ble anerkjent av befolkningen i Ukraina. Men jo mer hendelsene utviklet seg i Russland og Ukraina, og jo dypere motsetningen mellom de demokratiske masser i Ukraina og Radaen ble, jo større ble dennes vilje til å slutte fred med sentralmaktene ved første og beste anledning, og til i nødsfall å dra den tyske militarismen inn i den russiske republikkens indre anliggender for å støtte Radaen mot den russiske revolusjon.
9. februar, etter vår tidsregning 22. februar, hørte vi at det var bak ryggen på oss var blitt undertegnet en fredsavtale mellom Radaen og sentralmaktene. 9. februar er kong Leopold av Bayerns fødselsdag, og som det er skikk og bruk i monarkiske land, var den høytidelige historiske akt henlagt til denne høytidelighet - jeg vet ikke om det var med Radaens aksept. General Hoffmann saluterte til ære for Leopold av Bayern, etter at han hadde spurt Radaen om tillatelse - da Brest-Litovsk etter fredsoverenskomsten skulle tilfalle Ukraina.
Men hendelsene utviklet seg slik, at da general Hoffmann ba Kiev-Radaen om tillatelse til å løse disse kanonskuddene, hadde Radaen foruten Brest-Litovsk, ikke rare territoriet igjen. På bakgrunn av telegrammene som vi mottok fra Petrograd, meddelte vi offisielt sentralmaktenes delegasjoner at Radaen ikke lenger eksisterte - et forhold som ikke kunne være helt uten interesse for fredsforhandlingene. Vi foreslo for grev Czernin at han ledsaget av vår offiserer sendte representanter til Ukraina for ved selvsyn å se om hans samarbeidspartner, Kiev-Radaen, fremdeles fantes. Det så ut til at generalen var villig til dette. Men da vi spurte ham om det også betydde at avtalen med Kiev-delegasjonen ikke ville bli underskrevet før hans utsendinger vendte tilbake, syntes han å være i tvil og tilbød seg å spørre Kühlmann. Men etter forespørselen sendte han oss et negativt svar. Det var den 8. februar, men den 9. måtte de ha ferdig en underskrevet avtale. Ikke bare på grunn av kongen av Bayerns fødselsdag, men også av en viktigere årsak som Kühlmann utvilsomt har gjort klar for Czernin: "Dersom vi nå skulle sende våre representanter til Ukraina, så kan det hende at de faktisk erfarer at Radaen ikke eksisterer lenger. Da sitter vi igjen med en russisk delegasjon, og det vil forverre våre sjanser ved fredsforhandlingene." Fra østerriksk-ungarsk side sa man: "Gi opp prinsipprytteriet. Still spørsmålene på et mer praktisk grunnlag - så vil den tyske delegasjonen prøve å komme dere i møte. Tyskerne kan ikke fortsette krigen ene og alene for eksempel for Moonsund-øyenes skyld, dersom dere formulerer kravene deres mer konkret..." Vi svarte: "Vel. Vi er virkelig villig til å sette deres kollegers imøtekommenhet på prøve. Inntil nå har vi forhandlet om litauernes, polakkenes, livlendernes, latviernes, esternes og andres selvbestemmelsesrett, og det har vist seg at det overhodet ikke kommer på tale med noen selvbestemmelsesrett for disse mindre nasjonene. Nå vil vi se hvordan dere stiller dere til enda et folks selvbestemmelsesrett, nemlig det russiske, og hvilke skjulte hensikter og militærstrategiske planer som ligger bak okkupasjonen deres av Moonsund-øyene. Disse øyene har som del av den uavhengige estiske republikken, som en del av den føderale russiske republikken, defensiv betydning, mens de i Tysklands hender truer vårt lands sentra, og særlig Petrograd." Men Hoffmann ville selvfølgelig ikke gi noen innrømmelser, ikke en gang de minste. Så kom avgjørelsens time. Erklære krig kunne vi ikke. Vi var for svake. Hæren var i oppløsning. For å redde landet og overvinne oppsplittingen måtte vi gjenopprette den indre forbindelsen mellom de arbeidende masser. Dette psykologiske båndet kan bare frembringes ved produktivt arbeid på jorden, i fabrikken og i verkstedet. Vi var nødt til å bringe de arbeidende masser som var blitt underkastet krigens uhyre lidelser og katastrofale prøvelser, tilbake til sine jorder og fabrikker, der de gjennom arbeid kunne komme gjenopplives moralsk og fysisk; kun på den måten ville vi kunne skape en indre disiplin. Det var den eneste utveien for et land som nå betalte for tsarismens og borgerskapets synder. Vi var nødt til å komme oss ut av krigen og lede hæren ut av myrderiet. Men samtidig erklærte vi til den tyske militarismen: "Den fred som dere påtvinger oss, er en volds- og røverfred. Vi vil ikke tillate at dere, mine herrer diplomater, skal kunne si til de tyske arbeidere: 'Dere kalte kravene våre for erobringer og anneksjoner, men se, her har den russiske revolusjonen skrevet under på dem!' Ja, vi er svake, 'vi kan ikke føre noen krig nå, men vi har fremdeles så mye revolusjonær viljestyrke igjen at vi ikke frivillig setter vårt navn under en avtale, som dere med deres sverd skriver på levende folkeslags kropp'." Vi nektet å skrive under, og jeg tror at vi dermed handlet som vi burde, kamerater.
Kamerater, jeg vil ikke påstå at et tysk angrep mot oss er utelukket. En slik påstand ville være for risikabel når man ser hvor sterkt det imperialistiske partiet i Tyskland er. Men jeg tror at det standpunktet vi har inntatt i dette spørsmålet, i betydelig grad har svekket den tyske militarismen. Men hvis Tyskland likevel skulle angripe? Det finnes bare ett svar. Dersom det fremdeles er mulig å oppildne de mest revolusjonære og livskraftige elementers mot i vårt utmattede land til forsvar av vår revolusjon og dennes territorium, så skyldes det ene og alene den situasjonen vi nå har skapt, som resultat av at vi har trukket oss ut av krigen og nektet å skrive under fredsavtalen.
De første dagene etter at fredsforhandlingene var blitt avbrutt, vaklet den tyske regjeringen og visste ikke hvilken vei den skulle slå inn på. Politikerne og diplomatene synes å ha trodd at hovedsaken var oppnådd, og at det ikke var noen grunn til å trygle om våre underskrifter. De militære, derimot, var under enhver omstendighet forberedt på å sprenge den rammen som regjeringen hadde lagt i Brest-Litovsk-avtalen. Professor Kriege, en av deltakerne i den tyske delegasjonen, sa til en av våre delegasjonsmedlemmer at det ikke kunne komme på tale med en ny tysk offensiv mot Russland under de gitte omstendigheter. Grev Mirback, som den gang sto i spissen for den tyske delegasjonen i Petrograd, reiste til Berlin med forsikring om at det var oppnådd fullstendig forståelse når det gjaldt utvekslingen av krigsfanger. Men alt dette hindret slett ikke general Hoffmann fra å erklære at våpenhvilen var over, fem dager etter at forhandlingene i Brest-Litovsk var avbrutt. Han regnet dermed syvdagersfristen fra den siste møtedagen i Brest-Litovsk. Det ville ikke være på sin plass her å la den rettmessige moralske forargelsen over denne nederdrektigheten komme til uttrykk, for det hele passer utmerket inn i rammen av de herskende klassers diplomatiske og militære moral.
Den nye tyske offensiven foregikk under forhold som var dødbringende for Russland. I stedet for den avtalte fristen på en uke, fikk vi to dager å forberede oss på. Dette bidro til panikk i hæren, som dessuten befant seg i en tilstand av kronisk oppløsning. Å gjøre motstand kunne knapt komme på tale. Soldatene kunne ikke tro at tyskerne, etter at vi hadde erklært krigstilstanden for avsluttet, ville angripe på ny. Det paniske tilbaketoget lammet selv de fåtallige regimenters vilje, som var beredt til å gå i kamp. I Petrograds og Moskvas arbeiderkvarterer var opphisselsen over den forræderiske og i sannhet bandittaktige offensiven grenseløs. Arbeiderne var i disse tragiske dagene og nettene beredt til i titusenvis å slutte seg til hæren. Men med den organisatoriske siden av saken stod det dårlig til. Enkeltstående geriljaavdelinger, som var fulle av begeistring, forsto hvor lite de hadde å stille opp med så snart de møtte på tyske regulære tropper, og dette førte selvsagt til videre nedstemthet. Den gamle hæren, for lengst dødelig såret, var i ferd med å falle sammen. Gitt landets utmattelse og industriens og kommunikasjonsmidlenes forsømte tilstand ville det ta altfor lang tid å stille en ny hær på bena. Den eneste alvorlige hindring for den tyske fremmarsjen var de store avstandene.
Den østerriksk-ungarske regjeringens øyne var først og fremst rettet mot Ukraina. Radaen henvendte seg gjennom sin utsendinger til sentralmaktenes regjeringer med direkte bønn om militær hjelp mot sovjetene, som imidlertid hadde seiret i hele Ukraina. På denne måte hadde det småborgerlige demokratiet i Ukraina i sin kamp mot arbeiderklassen og fattigbøndene frivillig åpnet portene for den utenlandske invasjonen.
Samtidig søkte Svinhufvuds regjering de tyske bajonettenes hjelp mot det finske proletariat. Den tyske militarismen spilte åpent for all verden den russiske arbeider- og bonderevolusjons bøddel.
Innenfor vårt parti foregikk det skarpe debatter om hvorvidt vi skulle bøye oss for det tyske ultimatum under de gitte betingelser og underskrive den nye overenskomst som- det tvilte ingen av oss på - ville komme til å inneholde langt hardere betingelser enn dem vi var blitt tilbudt i Brest-Litovsk. Talsmenn for den ene retningen hevdet at det for øyeblikket, tatt i betraktning tyskernes væpnede innblanding i republikkens indre kamper, ville være meningsløst å inngå fred i en enkelt del av Russland forholde seg passivt avventende, samtidig som tyske tropper både i sør og i nord var i ferd med å opprette et borgerlig diktatur. Den andre retningen, som Lenin sto i spissen for, mente at enhver utsettelse, ethvert pusterom, uansett varighet, ville være av største betydning for Russland indre konsolidering og evne til selvforsvar. Etter at vår fullstendig manglende evne til i øyeblikket å forsvare oss mot fiendtlige angrep hadde blitt åpenbart for hele landet og verden, ville fredsslutningen bli oppfattet som en handling påtvunget oss av styrkeforholdenes harde lov. Det ville være barnslig å basere seg på abstrakt revolusjonær moral. Spørsmålet var ikke hvordan vi skulle gå til grunne med æren i behold, men hvordan vi, til syvende og sist, skulle vinne. Den russiske revolusjon vil leve, må leve og er forpliktet til ved alle tilgjengelige midler å unngå en kamp som overgår dens krefter og på den måten vinne tid - i forventning om at den revolusjonære bevegelsen i Vest-Europa vil komme den til hjelp. Den tyske imperialismen befant seg fremdeles i en hard kamp mot engelsk, fransk og amerikansk imperialisme. Kun derfor var en fredsslutning mellom Tyskland og Russland mulig. Vi måtte ikke la denne anledningen gå fra oss. Revolusjonens vel var det høyeste bud! Vi måtte akseptere den freden som vi ikke var i stand til å avslå. Vi måtte sikre oss en pause for å kunne gjennomføre intensivt arbeid hjemme, inkludert gjenoppbyggingen av vår hær.
På kommunistpartiets kongress seiret som på sovjetenes fjerde kongress tilhengerne av fredsavtalen. Mange av dem som fremdeles i januar mente det var umulig å underskrive forliket i Brest-Litovsk, sluttet seg til dem. "Den gang", sa de, "ville vår underskrift av engelske og franske arbeidere bli regnet for en ussel kapitulasjon uten forutgående kamp. Selv de nederdrektige insinuasjoner fra de franske og engelske sjåvinisters side om sovjetregjeringens hemmelige forhandlinger med tyskerne ville - så sant vi hadde underskrevet fredstraktaten - i visse kretser hos de vesteuropeiske arbeiderne ha blitt trodd. Men etter at vi har vegret oss for å underskrive fredstraktaten, etter den nye tyske offensiven, og etter vårt forsøk på å møte den, og etter at vår militære svakhet med avskrekkende tydelighet var kommet for dagen for hele verden - ville ingen lenger våge å bebreide oss en kapitulasjon uten kamp." Brest-Litovsk-avtalen ble underskrevet og ratifisert i sin andre, skjerpede utgave.
Likevel fortsatte bødlene sitt arbeide i Ukraina og i Finland, og truet mer og mer Stor-Russlands mest vitale sentra. På denne måten ble spørsmålet om selve Russlands eksistens som et uavhengig land fra nå av uløselig knyttet til spørsmålet om revolusjonen i Europa.
Da vårt parti tok regjeringsmakten, kjente vi i forveien til alle de besværligheter som vi gikk i møte. I økonomisk henseende hadde krigen tappet landet til det ytterste. Revolusjonen hadde ødelagt det gamle administrative apparatet uten å få tid at skape et nytt som kunne avløse det. Som følge av den langvarige krigen var millioner av arbeidere revet ut av produksjonen, hadde mistet sitt klassepreg og mistet fotfestet i åndelig henseende. Den enorme militærindustrien på et utilstrekkelig utviklet grunnlag slukte nasjonens livskraft. Å demobilisere denne industrien var forbundet med de største vanskeligheter. Økonomisk og politisk anarki bredte seg over hele landet. I løpet av århundrer var de russiske bønder på en primitiv måte blitt sammensmidd av jordens barbariske disiplin og fra oven av vært knuget av tsarismens jernharde disiplin. Den økonomiske utviklingen hadde undergravd den første, revolusjonen ødela den andre. I psykologisk henseende betydde revolusjonen at individualismen ble vekket hos bondemassene. De anarkistiske former denne oppvåkningen tok, var den uunngåelige følgen av den forutgående undertrykkelsen. Det vil kun la seg gjøre å etablere en ny ordning, en som er basert på at produsentene selv kontrollerer produksjonen, dersom man evner å overkomme revolusjonens anarkistiske former.
Men på den andre siden vil ikke de besittende klasser, selv om de har blitt fratvunget makten, ikke oppgi sine posisjoner uten kamp. Revolusjonen har på den mest radikale måte stilt spørsmålet om privateiendomsretten til jorden og produksjonsmidlene, dvs. om de utbyttende klassers liv eller død. I politisk henseende betyr det en uavbrutt - snart skjult, snart åpen - forbitret borgerkrig. Men på sin side nærer borgerkrigen uunngåelig anarkistiske tendenser i de arbeidende massers bevegelse.
Tatt i betraktning forstyrrelsene i industrien, i finansøkonomien, i kommunikasjonene og matvareforsyningen, legger en vedvarende borgerkrig på denne måten gigantiske hindringer i veien for ethvert produktivt organisatorisk arbeid. Ikke desto mindre har sovjetregjeringen rett til å se fremtiden i møte med den største selvtillit. Bare en nøyaktig oversikt over alle landets ressurser, bare en nasjonal plan for organiseringen av produksjonen; bare en fornuftig og økonomisk fordeling av alle produkter kan redde landet. Og nettopp dette er sosialisme. Enten en nedsynken til kolonistatus eller en sosialistisk transformasjon - det er disse alternativ vårt land står overfor.
Krigen har underminert hele den kapitalistiske verdens grunnlag, og i dette består vår uovervinnelige styrke. Den imperialistiske ringen som nå kveler oss, vil bli sprengt av en proletarisk revolusjon. Det tviler ikke et øyeblikk på, like lite som vi under vår underjordiske kamps lange tiår tvilte på tsarismens uunngåelige sammenbrudd.
Å kjempe, å slutte rekkene, at skape arbeiderdisiplin og sosialistisk ordning, å øke arbeidets produktivitet og ikke at vike tilbake for noen hindring - det er vårt løsen. Historien arbeider for oss. Før eller senere vil arbeiderrevolusjonen bryte løs i Europa og Amerika og bringe forløsning ikke bare for Ukraina, Polen, Litauen, Kurland og Finland, men for hele den lidende menneskeheten.
Sist oppdatert 12. august 2007