Oktober nr. 2, 1937.
Det som ingen vil si, må allikevel bli sagt. Den som tier, gjør sig med eller mot sin vilje medskyldig. Visse sider ved den spanske revolusjon som ligner på den russiske, omgis med en merkverdig taushet. Den moderne nyhetstjeneste tjener først og fremst til å spre bevisst løgn. Det som skjer er allikevel alvorlig. La oss være på vakt mot de overraskelser som venter oss imorgen og ivermorgen. Historien byr på bitre overraskelser for den som føler sig trygg når han har stukket hodet i et hull.
I den spanske revolusjon finner man tre hovedstrømninger. Den første er Stalin-kommunistene og det høireliberale borgerskap. (Det sier sig selv at stalinistene øver sin innflydelse i socialistpartiet, som de delvis har underminert, og i hele Valenciaregjeringen som er avhengig av dem ved den understøttelse som den får fra Sovjetunionen). Deres tese er: Spania gjennemgår sin borgerlige revolusjon. Man må åpne dørene for den kapitalistiske utvikling. Spania fører krig mot de fascistiske makter for det borgerlige demokratis sak. Den hellige borgfred, en sterk stat, en regulær hær, og - respekt for eiendomsretten. Den som går inn for socialismen eller social revolusjon, tjener fienden og er hans agent. La oss bli stående på den demokratiske forfatnings grunn, la oss slå fascismen og så får vi siden se.
Den annen hovedretning omfatter det radikale borgerskap, reformistiske og centristiske socialister som bekjenner sig til socialismen og som er vant til å forsvare tomme for tomme arbeidernes dagsaktuelle krav. (Companys, Prieto). Deres tese er: Det er umulig å vende tilbake til republikken slik den var før militæroprøret brøt ut. Dyptgående samfundsreformer til fordel for arbeiderklassen tvinger sig frem. Men la oss enda ikke gi folkemassene fullstendig frihet. Store reformer, javel, men la oss ikke nevne socialistisk styre for ikke å skremme småborgerskapet og for ikke å få hele den kapitalistiske verden i ryggen på oss.
Den tredje hovedretning, den revolusjonære, omfatter FAI (anarkistene), CNT (syndikalistene) og POUM (det forente marxistiske arbeiderparti). Det hevder: Umulig å skille krigen fra revolusjonen, for det er umulig å seire uten å gi arbeiderne et sådant program at de vet hvad de gir sitt blod for. Kampen står i virkeligheten mellem socialismen og fascismen. La oss ikke slåss for den republikk som har betrodd sin hær til Franco, til Quepo, til Mola, efter at de hadde myrdet anarkistene ved Casas-Viejas og socialistene ved Oviedo. Vi vil ha en annen republikk. Agrarreform, arbeiderkontroll med produksjonen, nasjonalisering av storindustrien og transportvesenet og arbeiderkontroll med hærvesenet. For å bygge op må man skape en rasjonell planøkonomi: den skal gavne arbeiderbefolkningen og ikke kapitalister som kommer tilbake fra emigrasjonen.
Siden de spanske socialister innskrenker sig til en antifascisme uten klare perspektiver, står den politiske kamp mellem de meget aktive stalinister, som ledes av russiske spesialister - og den revolusjonære anarkistiske (FAI, CNT) og den marxistiske (POUM) retning. La oss ta for oss igjen de viktigste begivenheter:
1. Efter dannelsen av Madrids forsvarsråd er POUM, - det eneste parti hvis komité ikke har forlatt hovedstaden - blitt ekskludert av dette rådet, til tross for at dets militssoldater kjemper overalt på fronten og til tross for at socialistene og anarkistene holder fast ved samarbeidet med dem. Veto fra den sovjetrussiske ambassadør er lov, og man trenger sovjetrussiske våpen.
2. Før juli fantes der neppe nogen stalinister i Katalonia, hvor POUM som var grunnlagt av Joaquin Maurin (som blev skutt av oprørerne) var det eneste marxistiske parti med en basis i folket. Et stalinistisk parti blir dannet der ved sammensmeltning av flere små socialistiske grupper. Det disponerer helt fra begynnelsen av uuttømmelige pengemidler og får støtte fra Sovjetunionens generalkonsul Antonov Ovsejenko. (Fullstendig kompromittert ved sitt vennskap med Pjatakoff, Rakovski og andre som er skutt eller fengslet i Moskva, men desto større vil hans nidkjærhet som bøddel være). Dette nye parti, PSUC, forlanger POUM fjernet fra regjeringen og skaper regjeringskrise. CNT og det radikale Esquerra vilde i og for sig gjerne motsette sig, men handelen er klar: Sovjetunionen leverer ikke våpen til en regjering som omfatter et arbeiderparti som betegnes som "trotskistisk", fordi det står avgjort fiendtlig overfor Stalin-byråkratiet; CBT og Esquerra gir efter; alt for å få våpen. Isvestia skriver at POUM blev jaget ut av den katalanske regjering med skam og skjendsel.
3. Efterat Generalidad har kjøpt våpen og betalt dem i gull, blir de allikevel ikke levert av Sovjetunionen: Stalinistene henviser til den meget alvorlige fare som Madrid befant sig i for å undgå den omtalte transport til hovedstaden, dernest påberoper de sig torpederingen av "Komsomol", som efter sigende førte våpen til Katalonia. Kort sagt, de våpen som var årsaken til dette politiske intrigespill, er enda ikke kommet…
4. På samme måten fortrenges POUM fra Asturias forsvarsråd (hvor POUM har mistet Germinal Vidal, Pedro Villarosa og fl. a. og hvor det har seiret ved Monte - Aragon og ved Estrecho - Quinto.
5. Katalonia er og blir for rødt for stalinistene som utøver en hemmelig og ofte avgjørende innflydelse på regjeringen (5 anarkistiske ministre…) og man oplever at Valencia nekter Katalonia den nødvendige kreditt til sin begynnende krigsindustri og avslår å sende ammunisjon til de katalanske militstropper. Den stalinistiske presse hevder at Barcelona er full av folk som ikke vil slåss. Hvorfor, spør den, griper man ikke til offensiven ved Aragon? Solidaridad Obrera (CNT) og La Batalla svarer: "Fordi dere nekter oss patroner". Le Journal de Barcelona som Generalidad utgir i Paris og som viser en beundringsverdig og taktfull måteholdenhet, skriver den 18. mars at hvad bevebningen angår, er Katalonia blitt bojkottet og tilsidesatt.
6. Ikke mindre skandaløs er kornmangelen i Barcelona på et tidspunkt hvor det vilde være en lett sak å få kjøpt fra utlandet… Hvem nektet eller nøler med den nødvendige kreditt, og hvorfor? De revolusjonære arbeidere er foruroliget over dette og skjuler det ikke.
7. I Madrid forsøkte stalinistene, som rådet grunnen der takket være den internasjonale brigade, å få CNT forbudt og oppnådde å frata POUM alle propagandamuligheter (som radio og presse). Largo Caballero nekter å påta sig ansvaret for disse forholdsregler og lover en undersøkelse. Men han kan øiensynlig ikke gjøre noen ting… Censuren i Madrid stryker av avisene enhver kritisk bemerkning om Sovjetunionen. Man oplever at den forbyr et avsnitt av Det kommunistiske manifest, ja den går så langt som til å nekte bruken av ordet revolusjon.
8. En bakvaskelseskampanje av uanede dimensjoner setter inn mot POUM og, mindre åpenlyst, mot anarkistene. Michael Kolzov, korrespondent for Isvestia (akk, disse Isvestia-korrespondenters triste bestilling) skriver i en artikkel som står offentliggjort i l'Humanité, Paris, i La Voix du Peuple i Brüssel og i en mengde andre lignende blader, at POUM består av agenter for Franco - Hitler - Mussolini som driver forræderi ved fronten, og som bak den organiserer trotskistisk-terroristiske attentater (!!). - Samtidig som denne fantastiske artikkelen blir offentliggjort, blir Jesus Blanco, lederen for POUM-ungdommen, drept ved Madrid, da han ledet stormangrepet på en fiendtlig stilling. En og tyve år gammel… Alle politiske organisasjoner i Katalonia - undtatt det stalinistiske PSUC, og fagforeningen UGT, som står under dets innflydelse - forplikter sig ved en høitidelig erklæring til i sin polemikk ikke å anvende hverken injurier eller bakvaskelser. Treball, Mundo Obrero og Ahora påviser utrettelig ved hjelp av Moskvaprosessene av POUM står i Francos tjeneste.
9. Anarkistene beskyldes av de samme folk for å begå attentater. Meget støv er det blitt hvirvlet op i anledning av de påståtte attentater mot Yague i Madrid og Comorera i Barcelona. Ikke i noen av tilfellene har i virkeligheten attentatene funnet sted. På den annen side er Durutti, FAIs helt, blitt drept i Madrid under meget mystiske omstendigheter av en kule som traff ham bakfra i ryggen. Av frykt for å så splittelse har anarkistene ikke anklaget noen. I februar blev 6 anarkister myrdet på en mystisk måte i en egn i nærheten av Madrid. I Alicante blev grunnleggeren av en ny POUM-avdeling arrestert, ført av stalinistene til kirkegården for å skytes der og reddet av en socialistisk tillitsmann. Av hensyn til den antifascistiske samling blev nyheten om hendelsen ikke spredt.
10. Stalinistene krever i Barcelona opløsning av kontrollpatruljene, et politikorps som arbeiderne selv har dannet. De opnår at Generalidad, eller sagt de pålegger det, at det igjen oprettes et sikkerhetspoliti som rekrutteres fra det gamle. Det er begynnelsen til en avvebning av arbeiderne og til bevebningen av de elementer som alltid har bekjempet dem.
11. De lovpriser dannelsen av en regulær og disiplinær hær som ikke kontrolleres av arbeiderorganisasjonene og som i virkeligheten stilles under kommando av tidligere officerer og sovjetrussiske rådgivere. Men hvorledes kan CNTs og POUMs medlemmer gå med på å kjempe under den gamle hærordning og under kommando av officerer som ikke skjuler sitt ønske om å kue dem med makt, dvs. å skyte dem?
12. Malagas fall, denne unintagelige arbeiderby, som blev overgitt uten kamp, ved forræderi, har ført til at Colonel Assensio, generalstabschefen, er gått av og visse ting er blitt avslørt… Denne skandale, som man forsøker å dysse ned, får planen om å utnytte et beklagelig nederlag til å erklære beleiringstilstand for det frie revolusjonære ord til å strande. Den stalinistiske innflydelse var fremherskende såvel i Malaga som i generalstaben. Det har vist sig at den revolusjonære kritikk er meget mindre farlig enn visse tendenser hos de regjerende.
Siste dagers begivenheter i Barcelona: Den 8. mars bestiller officerene fra Karl Marx-divisjonen (som for 14 dager siden nektet å understøtte militstroppene fra CNT og POUM, da de blev angrepet ved Aragonfronten) for levering 10 tanks fra et depot. Neppe er de sendt avsted før man opdager at leveringsordren er falsk. Disse tanks er i Vorosjilovkasernen, hvis kommanderende oberst først benekter det. Den slutter med at han gir dem tilbake. Ophisselsen var stor. Det synes å fremgå at PSUC hadde planlagt et kupp. Solidaridad Obrera og La Batalla krever en undersøkelse. Generalidad pålegger dem ikke å insistere for meget for ikke å øke spliden… Og enden på det hele blir at POUMs eget organ, La Batalla, blir forbudt på grunn av manglende respekt overfor censuren. (En ubegripelig avgjørelse, offentliggjort den 16de).
Isvestia skrev den 24. februar:
"Man vil snart forstå i Barcelona hvad man allerede har forstått i Madrid, at den virkelige kamp mot fascismen bør begynne med utryddelsen av den fascistisk-trotskistiske provokasjon bak fronten…"
Jeg kommer fra en venns hus hvor man ordrett har citert for mig disse ord fra en spansk stalinist som hadde utført et opdrag her: "Vi har allerede likvidert 1500 POUM-folk. Man må da skyte 5000 i Barcelona." Derefter kommer, ifølge disse beregninger, turen til anarkistene.
En lignende politikk har tidligere vært ført i Tyskland, hvor Noske koldblodig lot skyte ned spartakistene i demokratiets navn. Det er idag ikke vanskelig å se for hvem Noske beredte veien.
Sist oppdatert 17. februar 2008