Marxists Internet Archive  > Norsk  > Referanse-arkiv  > Mot Dag

Moskva-Internasjonalen

Mot Dag 28. oktober 1922.

Da verdenskrigen brøt ut i 1914 oppløste arbeiderrnes internasjonale organisasjon seg uten å levere et slag. Den veldige arbeiderorganisasjon, som talte flere våpenføre menn enn noen stormakt, sank gjennom gulvet i sekretariatet i Bruxelles og opphørte å være til.

Begivenheten gjorde intet inntrykk på samtiden.

Bråket av sammenbruddet nådde ikke lenger enn til forbundets papirleverandør og trykkeri. Først etter at krigens redsler hadde påtrykt seg sinnene, og gode mennesker landene rundt hadde summet seg til den forvissning at elendigheten og slakteriet burde bringes til opphør, kom man på tanker om at det fantes en mektig og revolusjonær arbeiderorganisaasjon som hadde påtatt seg denne oppgave i talløse taler og sirkulærer, og som spesialiserte seg i å gjøre ende på borgerstatens galskaper.

Men av Internasjonalen var det ingen rester tillbake, og de krigførende makter sa offisielle og anerkjennende ord om arbeidernes lojalitet og offervilje. De nøytrale lands presse og borgere uttalte imens en hård og hånlig dom over sosialismens fallitt, og de revolusjonære skrålhalsers feighet og handleudyktighet.

Arbeiderne selv sa intet. De trådte inn i armeene fylt av nasjonalbegeistring, fiendehat og kampmot. "Die Wacht am Rhein" og "Marseillaisen" trådte i "Internasjonalens" sted. De slaktet og lot seg slakte. For en tid forløp alle ting såre godt, og da krigen sluttet var Internasjonalen atter uskadd og uskadelig til stede i Bruxelles.

Arbeidernes internasjonale organisasjon viste seg å være helt nytteløs første gang den ble satt på en alvorlig prøve, men skal man dømme den rettferdig, må man ta med i regningen at de lokale organisasjoner manglet disiplin og fasthet og var helt ute av stand til å ta kampen opp med militærmakten. Hadde Internasjonalen besluttet militærstreik, ville intet lands arbeidere maktet å følge ordren, både fordi de ingen brukbare organisasjoner hadde og fordi de savnet åndelig ballast, et holdepunkt, en motvekt mot krigspsykosen. Der fantes i de tidlige krigsdager ingen tåpeligere, ingen mere naivt henførte sjåvinister enn arbeiderne selv.

I krigens siste tunge år og i månedene etter fredsslutningen enedes alle - borgere og arbeidere, høyreesosialister og kommunister - i dette, at arbeiderpartiene hadde sviktet sin oppgave, at sosialismen hadde spilt fallitt, den gang da krigen ble satt i scene uten knurr og uten revolt. De hadde godt følge, og slett. De kristne trakk i uniform og kirken bad til Gud, og det er mer enn ett fallittbo som ennå står uoppgjort.

Den ting sto iallfall ikke til tvil, at skulle arbeiderne organisere seg til løsning av andre oppgaver enn lønnskonflikter, så måtte det skje på annet grunnlag enn tidligere, og det var ut fra den betraktningsmåte at radikale arbeiderorganisasjoner i alle land samlet seg om Moskva-Internasjonalen.

Man kan snakke og skrive så meget man vil om ordrer fra de bolsjevikiske herrer i Moskva, det står dog fast at en internasjonal arbeiderorganisasjon er ganske nytteløs hvis dens autoritet over arbeiderne i alle land ikke er større enn noen regjerings, større endog enn generalstabens over den vernepliktige rekrutt. Ellers står den hjelpeløs når krig bryter ut, når reveljen går, når Samfundshjelpen kalles under våpen.

Internasjonalen står og faller med organisasjonenes evne til å parere ordre - og ledelsens evne til å gi ordre, til å lede. Organisasjonene må derfor tømres sammen så fast at de kan handle hurtig, sikkert, uten forvirring og unødig snakk når en krise inntrer og en ordre sendes ut. En løs sammenslutning av fagforeninger er ganske ubrukbar i slike hensikter, og det hjellper ikke at foreningene ved høytidelig flertallsbesluttning og med iakttagelse av fagforeningslovenes formelle krav har vedtatt innviklede og merkverdige teser som få har lest og enda færre forstått. Her i landet står vi derfor foran omleggingen til en ny organisasjonsform med individuelt medlemsskap som et påtrengende og uoppsettelig behov. Inntil det er skjedd, står vi tilsluttet den internasjonale organisasjon i navn men ikke i gavn.

Internasjonalen har ingen maktmidler og den kan heller ikke skaffe seg dem. Dens betydning og dens brukbarhet beror derfor ikke alene på at de tilsluttede forbund er bygget opp på den riktige måte, men i like høy grad på om den selv forstår å gi ordre på en slik måte at de skrevne dokumenter henter sin styrke ut fra deres sinn og hjerte til hvem de er rettet.

Det må stå klart for alle dem som kan lese og forstå, at ordrene ikke er sprunget ut av maktsyke og regjereri, men av en fast og jevn og selvfornektende vilje til å tjene dem som får ordrene. Ellers kveles all tro og all kampglede, og fra troen og kampgleden henter arbeiderbevegelsen all sin styrke. Internasjonalens ordrer må ikke kverke selvstendighet, stolthet og fremdrift. Den må tale som den fremste blant nære venner, spm høvdingen til likemenn - ikke som en ulært husbond til sin stallkar. Den må befatte seg med de store saker, ikke med de små. Dens oppgave er ikke å bestemme hvem som skal være redaktør av Ringerikes Arbeiderblad eller partisekretær i Østfold. Heller ikke å la sitt navn og sin anseelse forbruke i dårlig lokal partistrid.

Etter som organisasjonene utbygges og festner seg, og kontrollen nedenfra - "Den demokratiske sentralisme" - styrkes, vil alvorlige feil av denne art bli ufarlige for den Internasjonale organisasjon, om enn skjebnesvanger for de personer som utgjør dens leedelse. Men på det nåværende uferdige utviklingstrinn risikerer man i verste fall at den lokale organisasjon bøyer seg uvillig og forstemt for de små påbud, og trett og uten tro trekker seg til side første gang en stor sak skal drives frem. Det er da langt bedre at kampen tas opp og at bruddet kommer mens sakene er små og at forsoningen vinnes på de store saker hvorom vi alle kan enes. Men best er Internasjonalens myndige og kloke utjevnen av de feil som er begått. På det kan den vinne en styrke og en hengivenhet som vender alle feil til det gode, og all strid til hengivenhet - for der er ingen partistrid i Norge som ikke kan leges på dette vis.

Sist oppdatert 29. juli 2007
fastylegar@marxists.org