Digitalisert av Jonas Holmgren for Marxists Internet Archive.
"Også teorien blir til en materiell kraft så
snart den griper massene. Teorien er i
stand til å gripe massene ... når den
blir radikal" - Marx[2]
To krefter bevirker omveltningen fra kapitalisme til kommunisme, den ene springer ut av den andre, den ene åndelig, den andre materiell. Den materielle økonomiske utvikling skaper erkjennelse, og denne gir viljen til revolusjon. Den marxistiske vitenskap har oppstått på grunnlag av de allmenne utviklingstendenser i kapitalismen, og denne vitenskap dannet det teoretiske grunnlag først for det sosialistiske parti, dernest det kommunistiske parti, og den gir hele den revolusjonære bevegelse en dyp, enhetlig åndelig kraft. Denne teorien trenger bare langsomt inn i en del av proletariatet, men samtidig må det i massene på grunnlag av deres egne erfaringer vokse fram en praktisk erkjennelse av kapitalismens uholdbarhet. Verdenskrigen og det hurtige økonomiske sammenbrudd fører med objektiv nødvendighet til revolusjonen ennå før massene ordentlig har skjønt kommunismen, - denne motsigelsen ligger til grunn for de motsigelser, hindringer og tilbakeslag som gjør revolusjonen til en lang og kvalfull prosess. Riktignok kommer det også en ny driv over teorien, og den griper massene i et hurtig tempo. Likevel må både teori og masser komme til kort overfor de praktiske oppgaver som plutselig antar enorme dimensjoner.
I Vest-Europa blir utviklingen av revolusjonen hovedsakelig bestemt av to drivkrefter: av sammenbruddet i den kapitalistiske økonomi og av det sovjetrussiske eksempel. Vi behøver ikke her å drøfte årsakene til at proletariatet i Russland kunne seire relativt lett og raskt, - bursjoasiets svakhet, alliansen med bøndene, revolusjonen under krigen. Eksemplet fra en stat der det arbeidende folk hersker, der det har avskaffet kapitalismen og er i ferd med å bygge kommunismen, måtte få en stor virkning på proletariatet i alle land. Naturligvis ville ikke eksemplet alene vært nok til å anspore arbeidere i andre land til en proletær revolusjon. Menneskets ånd blir sterkest bestemt av påvirkninger fra dets egne materielle omgivelser. Dersom den hjemlige kapitalisme hadde fortsatt å bestå med uforminsket kraft, ville nyheten fra det fjerne Russland vanskelig kunne ha hatt noen virkning. «Full av ærbødig beundring, men småborgerlig engstelig, uten mot til å redde seg selv, Russland og menneskeheten ved handling», slik beskrev Rutgers[3] massene etter at han var kommet tilbake til Vest-Europa. Da krigen gikk mot slutten, håpet man her overalt på et snarlig økonomisk oppsving, mens løgnpressen utmalte Russland som en stat fylt av kaos og barbari; derfor ventet massene. Siden det har tvert imot kaoset i de gamle kulturland bredt seg, mens den nye ordning i Russland viser sin voksende styrke. Nå kommer også massene her i bevegelse.
Det økonomiske sammenbrudd er den viktigste drivkraften bak revolusjonen. Tyskland og Østerrike er økonomisk sett allerede fullstendig ødelagt og forarmet, Italia og Frankrike befinner seg i uopphørlig tilbakegang. England er hardt rammet - og det er et spørsmål om regjeringens kraftige gjenoppbyggingsforsøk kan forhindre undergangen - og i Amerika viser allerede de første truende symptomer på krisen seg. Og overalt - omtrent i denne rekkefølge - begynner det å gjøre blant massene; i store streiker som ryster økonomien enda mer, verger de seg mot forarmingen. Disse kampene vokser litt etter litt fram til en bevisst revolusjonær kamp, og uten å være kommunister følger massene i stigende grad den vei som kommunismen peker ut for dem. De blir drevet dit av praktisk nødvendighet.
Med samme nødvendighet og under samme stemningsbølge, så å si båret av den, vokser i disse land den kommunistiske fortropp som erkjenner målene klart og som samler seg i Den tredje internasjonale. Symptomet og kjennetegnet på denne voksende revolusjonstrang danner det skarpe åndelige og organisatoriske skille mellom kommunismen og sosialdemokratiet. I de land i Sentral-Europa som på grunn av Versailles-avtalene straks ble kastet ut i en hard økonomisk krise, og hvor det var nødvendig med en sosialdemokratisk regjering for å redde den borgerlige stat, har dette skillet kommet lengst. Krisen er der så uhelbredelig og dyp at massen av de radikal-sosialdemokratiske arbeidere (U. S. P.) presser på for en tilslutning til Moskva, og går inn for proletariatets diktatur, til tross for at de ennå i stor grad holder fast ved de gamle sosialdemokratiske metoder, tradisjoner, paroler og ledere. I Italia har hele det sosialdemokratiske parti sluttet seg til Den tredje internasjonale.[4] Det hersker en kampberedt revolusjonær stemning blant massene, en stemning som holdes ved like av en stadig pågående småkrig mot regjering og bursjoasi og som gjør at man kan se bort fra den teoretiske sammenblanding av sosialistiske, syndikalistiske og kommunistiske oppfatninger. I Frankrike har det først nylig utkrystallisert seg kommunistiske grupper av det sosialdemokratiske parti og av fagbevegelsen, og de er i ferd med å danne et kommunistisk parti.[5] På grunn av de dype virkningene krigen fikk på de tradisjonelle forhold i arbeiderbevegelsen, har det i England oppstått en kommunistisk bevegelse som ennå består av flere grupper og partier av ulikt opphav og av nye organisasjoner.[6] I Amerika har det skilt seg ut to kommunistiske partier fra det sosialdemokratiske partiet, mens dette på sin side også har erklært seg for Moskva.[7]
Sovjet-Russlands uventede sterke motstandskraft mot angrepene på revolusjonen tvang Ententen til å forhandle - slik virker alltid en suksess, og dette medførte en ny sterk tiltrekningskraft på de vestlige arbeiderpartier. Den annen internasjonale bryter sammen. Blant midtgruppene har det satt inn en alminnelig orientering i retning Moskva, drevet av den voksende revolusjonære stemning blant massene. I det de setter det nye navnet kommunister på seg, uten at deres overleverte grunnsyn forandres mye, tar de med seg de gamle sosialdemokraters oppfatninger og metoder over den nye internasjonale. Som et symptom på at slike land er blitt mer modne for revolusjonen, finner nettopp det motsatte fenomen sted først; med sin inntreden i Den tredje internasjonale eller ved at de bekjenner seg til dens prinsipper (som allerede nevnt når det gjelder U.S.P.), blir det skarpe skillet mellom kommunister og sosialdemokrater utvisket. Man kan forsøke å holde slike partier formelt utenfor Den tredje internasjonale, for ikke å forkludre all prinsippfasthet, men de vil likevel trenge seg inn i ledelsen av den revolusjonære bevegelse i alle land, og gjennom de nye parolene som de i det ytre bekjenner seg til, vil de beholde sin innflytelse på de aksjonerende masser. Slik handler alle herskende sjikt: istedenfor å bli avskåret fra massene blir de selv «revolusjonære» for at de ved sin innflytelse kan forflate revolusjonen så mye som mulig. Mange kommunister er her tilbøyelige til bare å se veksten i kraft, men ikke også i svakhet.
Den proletære revolusjon syntes å ha fått en enkel, målrettet form gjennom den nye kommunisme og det russiske eksempel. I virkeligheten kommer samtidig med vanskelighetene også de krefter til syne som gjør den til en svært innviklet og møysommelig prosess.
Spørsmålene og løsningene, programmene og taktikken springer ikke ut av abstrakte grunnprinsipper, men blir bare bestemt av erfaringen, av livets virkelige praksis. Kommunistenes oppfatning av mål og vei måtte og må dannes på bakgrunn av den revolusjonære praksis til nå. Den russiske revolusjon og forløpet av den tyske revolusjon til nå utgjør det praktiske erfaringsmateriale som står til rådighet for oss når det gjelder drivkreftene, forutsetningene og formene for den proletære revolusjon.
Den russiske revolusjon har med et så forbløffende raskt slag gitt proletariatet det politiske herredømme at det allerede dengang fullstendig overrasket de vesteuropeiske iakttagere, og nå på bakgrunn av vanskelighetene i Vest-Europa synes stadig mer forunderlig til tross for at årsakene ligger opp i dagen. Den første virkningen måtte nødvendigvis bli at problemene med å gjennomføre revolusjonen i den øvrige verden ble undervurdert i den første begeistringsrusen. Den russiske revolusjon har ført den nye verdens prinsipper i deres strålende rene kraft fram for øynene på verdensproletariatet: Proletariatets diktatur, sovjetsystemet som det nye demokrati, nyorganiseringen av industrien, av landbruket, av oppdragelsen. Den har på mange måter gitt et så enkelt, så klart og oversiktlig, nesten idyllisk bilde av den proletære revolusjons vesen og innhold at intet kunne synes enklere enn å følge dette eksempel. At dette imidlertid ikke er så enkelt har den tyske revolusjon vist, og de krefter som der kom til syne finner man stort sett også i det øvrige Europa.
Da den tyske imperialisme brøt sammen i november 1918, var arbeiderklassen fullstendig uforberedt på proletariatets herredømme. Etter den fire år lange krigen var de åndelig og moralsk forvirret, og de satt fast i sosialdemokratiske tradisjoner. Derfor kunne de ikke få en klar forståelse av sine oppgaver i de første få ukene de regjeringsmakten var forsvunnet. Den intense, men kortvarige kommunistiske propaganda kunne ikke rå bot på denne mangelen. Det tyske bursjoasi hadde lært mer av den russiske revolusjon enn proletariatet. Mens de pyntet seg med rødt for å lulle arbeiderne i søvn, begynte de straks å bygge opp igjen sine maktorganer. Arbeiderrådene ga frivillig fra seg sin makt til fordel for de sosialdemokratiske partiførerne og det demokratiske parlament. Arbeiderne var fremdeles soldater og bevæpnet, men de avvæpnet ikke bursjoasiet, men seg selv. De mest aktive arbeidergrupper ble slått ned av de nyopprettede hvite garder, og bursjoasiet ble bevæpnet i borgervern. Arbeiderne var nå gjort forsvarsløse, og ved hjelp av fagforeningsledelsene ble de litt etter litt frarøvet alle forbedringer av arbeidsforholdene som de hadde vunnet gjennom revolusjonen. Således ble veien til kommunismen sperret med piggtrådvaser for at kapitalismen kunne leve seg ut, det vil si synke stadig dypere ned i kaoset.
Utvilsomt kan man ikke uten videre overføre disse erfaringene fra den tyske revolusjon på de andre landene i Vest-Europa; der vil utviklingen igjen følge andre linjer. Der vil herredømmet ikke plutselig falle i hendene på de uforberedte masser på grunn av et politisk-militært sammenbrudd. Proletariatet vil måtte kjempe hardt om det, og vil derfor etter makterobringen ha vunnet en høyere modenhetsgrad. Det som i febertempo skjedde i Tyskland etter novemberomveltningen går allerede rolig for seg i de andre landene: Bursjoasiet trekker konsekvensen av den russiske revolusjon, ruster seg militært for borgerkrigen samtidig som det setter i scene det politiske bedrageri overfor proletariatet ved hjelp av sosialdemokratiet. Men til tross for disse forskjellene framviser den tyske revolusjon enkelte allmenne trekk, og gir noen erfaringer av allmenn betydning. Den viser oss klart at revolusjonen i Vest-Europa må være en langsom og langvarig prosess, og hvilke krefter som bevirker dette.
At den revolusjonære utvikling i Vest-Europa går langsomt for seg - selv om dette også er relativt -, har ført til motsetninger og kamp mellom ulike taktiske retninger. I perioder da den revolusjonære utvikling går for seg, blir taktiske forskjeller raskt overvunnet gjennom praksis, eller kommer i det hele ikke fram. En intensiv prinsipp-agitasjon fører til forståelse, mens massene samtidig strømmer til og handlingspraksisen snur opp ned på de gamle meningene. Når det imidlertid er inntrådt en periode med ytre stagnasjon, når massene uten å blunke lar alt skje med seg og den medvirkende kraft i de revolusjonære paroler synes lammet, - når vanskelighetene tårner seg opp og motstanderen etter hver ny kamp synes å stå enda mektigere, - når det kommunistiske parti fremdeles er svakt og bare høster nederlag, - da går oppfatningene fra hverandre, da blir det lett etter nye veier og nye taktiske midler. Ifølge hovedsaken kommer det da to tendenser til syne, og disse finner man til tross for lokale avvikelser i alle land. Den ene retningen vil med ord og gjerning revolusjonere, opplyse hjernene, og forsøker å stille de nye prinsippene så skarpt som mulig overfor de gamle overleverte oppfatningene. Den andre retningen forsøker å vinne de masser som ennå står utenfor for praktisk virksomhet, og vil derfor så langt som mulig unngå alt som kan støte dem bort. Istedenfor motsetningene framhever de først og fremst det som binder sammen. Den første etterstreber det skarpe, klare skille, den andre massenes forening. Den første kunne betegnes som den radikale, den andre som den opportunistiske tendens. Ved den nåværende situasjon i Vest-Europa vil opportunismen uten tvil bli en sterk makt i den kommunistiske internasjonale, fordi revolusjonen på den ene side støter på kraftig motstand, og fordi Sovjet-Russlands faste styrke overfor ententeregjeringenes forsøk på å knekke det gjør et veldig inntrykk på massene. Man må derfor regne med en sterk tilstrømning til Den tredje internasjonale av arbeidergrupper som til nå har stilt seg nølende.
Opportunismen medfører ikke nødvendigvis en mildere, fredeligere mer imøtekommende holdning eller språk, i motsetning til den skarpere tone som kjennetegner radikalismen. Tvert imot skjuler det seg ofte en mangel på prinsipiell klar taktikk bak rabiate, kraftige uttrykk. Det hører nettopp til opportunismens vesen at den i revolusjonære situasjoner plutselig venter alt av den store revolusjonære handling. Det ligger i dens vesen at den alltid bare tar hensyn til det som i øyeblikket er aktuelt, ikke til det som står fjernere; den fester seg ved fenomenenes overflate istedenfor å se det dypereliggende, bestemmende grunnlag. Der hvor kreftene ikke strekker til for å nå et mål med det samme, har den en tendens til ikke å styrke disse kreftene, men å nå målet på den andre måten, på omveier. For målet er det øyeblikkelige resultat, og til fordel for det ofrer den betingelsene for framtidige, varige resultater. Den henviser til at det ofte er mulig å vinne makten gjennom allianser med andre «framskrittsvennlige» grupper, gjennom konsesjoner til bakstreverske meninger, eller i det minste å splitte fienden, koalisjonen mellom de kapitalistiske klasser, og derved skape gunstigere betingelser for kampen. Det viser seg imidlertid alltid at denne makten bare er en tilsynelatende makt, den personlige makt til enkelte ledere, ikke makten til proletarklassen, og at denne motsetningen medfører splittelse, korrupsjon og strid. Dersom man vinner regjeringsmakten uten at det står en arbeiderklasse bak som er helt moden for herredømmet, vil den gå tapt igjen, eller man må gi så mange konsesjoner til tilbakeliggenheten at den råtner opp innenfra. En oppsplitting av de fiendtlige klasser - reformismens høyt priste slagord - vil ikke hindre enheten hos bursjoasiet som har en indre samhørighet, samtidig som proletariatet blir bedratt, forvirret og svekket ved det. Uten tvil kan det skje at proletariatets kommunistiske fortropp må overta det politiske herredømme før de normale betingelsene er oppfylt, men bare det som massene vinner i klarhet, innsikt, samhold og selvstendighet vil ha blivende verdi som fundament for den videre utvikling til kommunismen.
Historien til Den annen internasjonale er full av eksempler på denne opportunistiske politikken, og i Den tredje begynner den allerede å vise seg. Dengang besto den i bestrebelsene på å ville oppnå målet ved hjelp av massen av ikke-sosialistiske arbeidergrupper eller andre klasser. Dette førte til at taktikken ble korrumpert og til slutt til sammenbrudd. Ved Den tredje internasjonale ser forholdene vesentlig annerledes ut. Perioden med en rolig kapitalistisk utvikling er forbi, den tid da sosialdemokratiet i beste forstand ikke kunne gjøre annet enn å drive opplysning gjennom en prinsipiell politikk som en forberedelse ti kommende revolusjonsperioder. Kapitalismen bryter sammen; verden kan ikke vente til vår propaganda har ført flertallet til en klar kommunistisk innsikt; massene må gripe inn, og det så raskt som mulig for å redde seg selv og verden fra undergangen. Hva skal et lite, om enn så prinsipielt parti, når det er massene som er nødvendige? Er ikke her opportunismen som raskt vil samle brede masser, en dyd av en nødvendighet?
En revolusjon kan like så lite gjennomføres av et lite radikalt parti som av et stort masseparti eller en koalisjon av forskjellige partier. Den bryter spontant fram av massene. Aksjoner som blir bestemt av et parti, kan av og til gi det utløsende støt (det skjer imidlertid sjelden), men de bestemmende kreftene ligger andre steder, i de psykiske faktorer, dypt i massenes underbevissthet, og i de store verdenspolitiske begivenhetene. Et revolusjonært partis oppgave består i at det på forhånd utbrer kunnskap, slik at det overalt i massene fins elementer som vet hva som må gjøres under slike forhold, og som kan vurdere situasjonen selvstendig. Og under revolusjonen skal partiet sette fram programmer, paroler og direktiver som den spontant aksjonerende masse oppfatter som riktige, fordi den i dem finner igjen sine egne mål i en mer fullkommen form, og fordi den ved dem hever seg opp til en større klarhet. Gjennom dette blir partiet til en fører i kampen. Så lenge massene holder seg i ro kan det synes som om dette er uten resultat, men i det stille virker det klare prinsippet også på mange som først holder seg på avstand, og under revolusjonen manifesterer prinsippet sin evne til å gi den en fast retning. Har man derimot tidligere forsøkt å samle et større parti ved å vanne ut prinsippet, ved koalisjoner og konsesjoner, så vil det i revolusjonstider gi uklare elementer mulighet til å vinne innflytelse uten at massene gjennomskuer deres utilstrekkelighet. Tilpassingen til de overleverte oppfatningene er et forsøk på å vinne makt ved å gå utenom forutsetningene for den, nemlig omveltningen av idéene. Den går altså ut på å sinke forløpet av revolusjonen. Tilpassingen er dessuten en illusjon, for bare de radikaleste idéer kan gripe massene når disse lager revolusjon, moderate derimot bare når revolusjonen uteblir. En revolusjon er samtidig en tid da det foregår en dyp åndelig omveltning i massenes idéer, den skaper betingelser for det og blir samtidig bestemt av dem. På grunn av sine revolusjonære, klare [...][A*] i revolusjonen.
I motsetning til den sterke og skarpe betoning av de nye prinsippene (sovjetsystem og diktatur), som skiller kommunismen fra sosialdemokratiet, forsøker opportunistene i Den tredje internasjonale så vidt mulig å støtte seg til de overleverte kampformer og metoder fra Den annen internasjonale. Etter at den russiske revolusjon hadde erstattet parlamentarismen med sovjetsystemet og bygd opp fagbevegelsen i bedriftene, forsøkte man i Vest-Europa straks å etterfølge dette eksemplet. Det tyske kommunistiske parti boikottet valget på nasjonalforsamling og gikk inn for en øyeblikkelig eller langsom organisert utmeldelse av fagforeningene. Men da revolusjonen i 1919 ebbet ut og stagnerte, innledet sentralstyret i KPD en annen taktikk som gikk ut på å anerkjenne parlamentarismen og understøtte de gamle fagforeningene mot unionen. Det viktigste argumentet her er at det kommunistiske parti ikke må miste følingen med massene som ennå sitter fullstendig fast i parlamentariske tankebaner, som best kan nås gjennom valgkampen og gjennom parlamentstaler, og som har økt fagforeningenes medlemstall til 7 millioner ved masseinnmeldinger. Nettopp denne grunntanken kommer til uttrykk i England i holdningen til BSP:[8] for ikke å miste kontakten med massen av fagforeningsmedlemmer vil det ikke distansere seg fra «Labourparty», til tross for at dette tilhører Den annen internasjonale. Disse argumentene er skarpest formulert og ført i pennen av vår venn Karl Radek. Det skrift han forfattet i fengselet i Berlin, «Utviklingen av verdensrevolusjonen og det kommunistiske partis oppgaver»,[9] kan betraktes som den opportunistiske kommunismes propagandaskrift. Her blir det redegjort for at proletariatets revolusjon i Vest-Europa vil være en langvarig prosess der kommunismen skal bruke alle propagandamidler, der parlamentarismen og fagbevegelsen vil være proletariatets viktigste våpen, og der en langsom gjennomføring av kontroll over bedriftene vil være et nytt mål i kampen.
Hvorvidt dette er riktig eller ikke, vil vise seg ved å undersøke grunnlaget, forutsetningene og vanskelighetene for proletariatets revolusjon i Vest-Europa.
Det er gjentatte ganger blitt lagt vekt på at revolusjonen i Vest-Europa vil vare lenge fordi bursjoasiet her er så mye sterkere enn i Russland. La oss analysere denne styrkes vesen! Ligger den i at denne klassen er tallmessig sterkere? De proletære masser er forholdsmessig enda mye større. Ligger den i at bursjoasiet behersker hele det økonomiske liv? Uten tvil var dette et sterkt maktelement, men dette herredømmet er i ferd med å forsvinne, og i Mellom-Europa er økonomien fullstendig bankerott. Ligger den til sist i at bursjoasiet rår over staten med alle dens maktmidler? Sant nok, denne har alltid vært brukt til å holde massene nede med, og derfor var erobringen av statsmakten proletariatets første mål. Men i november 1918 falt statsmakten i Tyskland og Østerrike maktesløst ut av hendene på bursjoasiet; statens maktmidler var fullstendig lammet, massene var herrer. Og allikevel har bursjoasiet igjen kunnet bygge opp denne statsmakten og underkue arbeiderne på nytt. Dette beviser at det fantes en annen, skjult maktkilde for bursjoasiet som var blitt intakt, og som gjorde det mulig for det å reise sitt herredømme på nytt etter at det syntes som om alt var brutt sammen. Denne skjulte makten er bursjoasiets åndelige makt over proletariatet. Fordi de proletære masser ennå var fullstendig behersket av en borgerlig tenkemåte, bygde de etter sammenbruddet med egne hender det borgerlige herredømme opp igjen.
Denne erfaringen fra Tyskland stiller oss nettopp overfor revolusjonens store problem i Vest-Europa. I disse landene har den gamle borgerlige produksjonsmåte og den høyt utviklede borgerlige kultur som står i sammenheng med denne, gjennom mange århundreder helt satt sitt stempel på folkemassenes tanker og følelser. På grunn av dette er folkemassenes åndelige og indre struktur helt annerledes her enn i de østlige land som ikke kjente denne borgerlige kulturs herredømme. I dette ligger framfor alt forskjellen i revolusjonsforløpet i øst og i vest. I England, Frankrike, Holland, Italia, Tyskland, Skandinavia har det siden middelalderen eksistert et sterkt borgerskap med en småborgerlig og primitiv kapitalistisk produksjon. Da føydalismen ble knust, vokste det på landet opp en likeså sterk og uavhengig bondestand som var herrer på sine egne små gårder. Dette var den jordsmonn det borgerlige åndsliv utfoldet seg på, og den vokste til en fast nasjonal kultur, framfor alt i kyststatene England og Frankrike som gikk foran i den kapitalistiske utviklingen. Kapitalismen i det 19. århundre har gjennom underleggelsen av den totale økonomi under sitt herredømme, og ved at de mest avsidesliggende bondegårder er trukket inn i verdensøkonomiens nett, styrket og forfinet denne nasjonale kulturen. Med sine åndelige propagandamidler, presse, skole og kirke, har kapitalismen hamret den godt inn i massenes hoder, både de massene som den proletariserte og som dro inn til byen, og også dem som den lot være igjen på landet. Dette gjelder ikke bare for kapitalismens stamland, men det samme gjelder i noe forskjellige former for Amerika og Australia der europeerne grunnla nye stater, og for de land i Sentral-Europa som var i ferd med å stagnere: Tyskland, Østerrike og Italia. Her kunne den nye kapitalistiske utviklingen bygge på en gammel, stagnert småbonde-økonomi og en småborgerlig kultur. Da kapitalismen trengte inn i de østeuropeiske land, fant den der et helt annet materiale og helt andre tradisjoner. Her i Russland, Polen, Ungarn og også Østelben var det ingen sterk borgerklasse som behersket åndslivet fra gammelt av. Primitive jordbruksforhold med storgodser, patriarkalsk føydalisme og landsbykommunisme bestemte åndslivet. Her sto massene derfor mer primitivt, enklere, mer åpne og mottakelige som hvitt papir overfor kommunismen. Vesteuropeiske sosialdemokrater uttrykte ofte hånlig sin forbauselse over at de «uvitende» russere kunne være forkjempere for en ny arbeidets verden. Overfor dem formulerte en engelsk delegert på den kommunistiske konferansen i Amsterdam forskjellen helt riktig: Russerne kan ha vært uvitende, men de engelske arbeiderne er så fullstappet med fordommer at det er mye vanskeligere å drive kommunistisk propaganda blant dem.[10] Disse «fordommene» er bare den ene, ytre side av den borgerlige tenkemåte som behersker massen av det engelske og hele det vesteuropeiske og amerikanske proletariat.
Hele innholdet av denne tenkemåten er i sin motsetning til den proletære-kommunistiske ideologi så mangesidig og mangslungen at den vanskelig kan sammenfattes i noen få setninger. Et første trekk ved den er individualismen som stammer fra de tidligere småborgerlige-bondske arbeidsformer, og som bare langsomt viker plassen for den nye proletære fellesskapsfølelsen og den nødvendige frivillige disiplin. I de angelsaksiske land kommer vel dette trekket ved bursjoasiet og proletariatet sterkest til uttrykk. Blikket er rettet mot arbeidsstedet, og omfatter ikke det samfunnsmessig hele. Man sitter fast i arbeidsdelingsprinsippet og ser ikke «politikken», styringen av hele samfunnet, som noe som angår hver enkelt, men som et monopol for det herskende sjikt, som et spesielt fag for særskilte fagfolk, politikerne. Den borgerlige natur er dypt rotfestet i de proletære masser gjennom et århundrelangt materielt og åndelig samkvem, gjennom litteratur og kunst, og skaper en følelse av nasjonal samhørighet. Den ligger dypere forankret i underbevisstheten enn det kan synes etter en ytre likegyldighet eller en ytre internasjonalisme, og den kan komme til uttrykk som en nasjonal klassesolidaritet som kan vanskeliggjøre internasjonale aksjoner.
Den borgerlige kultur lever i proletariatet for det første som en åndelig tradisjon. De masser som sitter fast i denne, tenker ideologisk, ikke realistisk; den borgerlige tenkemåte har alltid vært ideologisk. Denne ideologi og tradisjon er imidlertid ikke enhetlig. Den åndelige gjenspeiling av de talløse klassekamper i tidligere århundrer er overlevert som politiske og religiøse lærer som inndeler den gamle borgerlige verden, og derfor også proletariatet som har sitt opphav her, i grupper, kirker, sekter og partier etter ideologisk overbevisning. Således består proletariatets borgerlige fortid for det andre i en organisatorisk tradisjon som står i veien for den klasse-enhet som hører med til den nye verden. I disse nedarvete organisasjonene danner arbeiderne baktroppen og etterslepet til en borgerlig fortropp. De umiddelbare ledere i disse ideologiske kampene stammer fra intelligentsiaen. Intelligentsiaen - prestene, lærerne, litteratene, journalistene, kunstnerne, politikerne - utgjør en tallrik klasse som har til oppgave å passe på, videreutvikle og utbre den borgerlige kultur. Den formidler denne kulturen til massene, og spiller rollen som bindeledd mellom kapitalherredømme og masseinteressene. I dens åndelige lederskap over massene ligger kapitalens herredømme forankret. For når de undertrykte massene også ofte gjorde opprør mot kapitalen og dens organer, så skjedde dette bare under intelligentsiaens lederskap. Og det faste samhold og den faste disiplin som blir vunnet gjennom den felles kamp, viser seg etterpå som systemets sterkeste støtter når disse lederne åpent går over på den kapitalistiske side. Således viser den kristelige ideologi til småborgerlige sjikt som er i ferd med å gå under, seg seinere ofte å være ytterst verdifull som reaksjonært, stats-konserverende regjeringssystem, selv om den som et uttrykk for disse sjikts kamp mot den moderne kapitalistiske stat var blitt en levende kraft. (Slik forholdt det seg med katolisismen i Tyskland etter kulturkampen.) Noe av det samme gjelder for sosialdemokratiet, til tross for at det på det teoretiske området har ytt mye verdifullt når det gjelder å ødelegge og utrydde gammel ideologi blant den oppadstigende arbeiderstand. Det lot nemlig samtidig de proletære massers åndelige avhengighet av politiske ledere og andre førere bestå, og massene anså dem for spesialister og overlot dem ledelsen av alle store og allmenne klasse-spørsmål istedenfor å ta saken i egen hånd. Det faste samhold og den faste disiplin som har utviklet seg gjennom de ofte harde klassekampene i det siste halve århundre, har ikke undergravd kapitalismen, for det betyr at organisasjonen og lederne har makt over massen. I august 1914 og november 1918 gjorde denne makten massene til maktesløse redskaper for bursjoasiet, imperialismen og reaksjonen. Den borgerlige fortids makt over proletariatet betyr i mange land i Vest-Europa (som i Tyskland og Holland) en oppsplitting av proletariatet i ideologisk atskilte grupper som forhindrer klasseenheten. Opprinnelig ville sosialdemokratiet virkeliggjøre denne klasseenheten, men uten suksess - dels på grunn av dets opportunistiske taktikk som satte en rent politisk politikk istedenfor klassepolitikken. Resultatet ble at tallet på grupper bare ble forøket.
De borgerlige ideologienes herredømme over massene kan ikke forhindre at denne tradisjonens makt for en stund blir trengt tilbake i krisetider, når krisen bringer disse massene til fortvilelse og til handling, - slik som det skjedde i november 1918 i Tyskland. Men så trer ideologien fram på nytt, og blir årsak til at den midlertidige seieren igjen går tapt. Det tyske eksempelet viser konkret de kreftene som vi her sammenfatter under betegnelsen de borgerlige meningers herredømme: ærefrykten for abstrakte slagord som «demokrati»; gamle programpunkters og vanetenkningens makt, - slike som realiseringen av sosialismen ved hjelp av parlamentariske ledere og en sosialistisk regjering; mangel på proletær selvtillit, noe som kommer til syne gjennom den innflytelse den enorme slamstrøm av løgnnyheter om Russland har; mangel på tiltro til egne krefter; men framfor alt tiltroen til partiet, til organisasjonen, til lederne, som gjennom mange årtier var legemliggjørelsen av deres kamp, deres revolusjonsmål og idealisme. Organisasjonene har en voldsom, åndelig, moralsk og materiell makt, de er kjempemessige maskiner som er skapt av massene selv i et strevsomt, mangeårig arbeid og som legemliggjør tradisjonen til kampformen i en periode da arbeiderbevegelsen var et ledd i den oppadstigende kapitalisme. Denne makt undertrykker nå alle revolusjonære tendenser som på nytt flammer opp i massene.
Dette eksempel vil ikke være det eneste. Motsetningen mellom den åndelige umodenhet, de borgerlige tradisjoners makt blant proletariatet, og kapitalismens raske økonomiske sammenbrudd kan bare bli løst gjennom en revolusjonær utviklingsprosess, der spontane reisninger og maktovertakelser veksler med tilbakeslag. Denne motsetning er forøvrig ikke tilfeldig, da proletariatet under en blomstrende kapitalisme ikke kan få den åndelige modenhet som er nødvendig for å vinne makten og friheten. Den gjør det lite sannsynlig at revolusjonen vil foregå på den måten at proletariatet i lengre tid forgjeves løper storm mot kapitalborgen med alle gamle og nye kampmidler, inntil den til sist og for alltid blir erobret. Dermed bortfaller også den taktikk av en lang og kunstferdig beleiring som blir framsatt i Radeks artikkel. Det taktiske problem er ikke hvorledes man så raskt som mulig skal erobre makten, når den bare i første omgang er en skinnmakt - den vil snart nok falle i hendene på kommunistene - men hvorledes man skal bygge ut grunnlaget for en varig klasse-makt hos proletariatet. Ingen «besluttsom minoritet» kan løse de problemer som bare kan løses gjennom hele klassens aktivitet; og hvis befolkningen tilsynelatende likegyldig lar en slik maktovertakelse skje, så er den allikevel ikke en virkelig passiv masse, men vil hvert øyeblikk være i stand til å kaste seg over revolusjonen som reaksjonens aktive følgesvenn. En «koalisjon med galgen ved siden av» ville også bare være et nødtørftig skjul for et slikt uholdbart partidiktatur. Når proletariatet knuser bursjoasiets bankerotte herredømme i en voldsom reisning, og proletariatets mest klarsynte fortropp, det kommunistiske parti, overtar ledelsen, da har det bare en oppgave, nemlig å sette alle krefter inn på å avskaffe årsakene til proletariatets svakhet og å øke dets kraft så mye at det fullt ut er sterkt nok for de revolusjonære kamper i framtida. Da gjelder det å få massene selv til å utøve den største aktivitet, å anspore deres initiativ, å øke deres selvtillit, for at de selv kan se de oppgaver i øynene som de blir stilt overfor, for bare på denne måten kan de bli løst. For å oppnå dette er det nødvendig å bryte de gamle organisasjonsformers og de gamle lederes maktstilling, - altså på ingen måte å danne en regjeringsdyktig koalisjon med dem som bare kan svekke proletariatet - og å bygge ut de nye formene og sikre massenes materielle makt. Bare på denne måten vil det være mulig å organisere produksjonen på nytt samt å forsvare seg mot kapitalismens angrep utenifra, og dette er første forutsetning for å forhindre en kontrarevolusjon.
Den makt som bursjoasiet fremdeles har i den nåværende epoke beror på proletariatets åndelige avhengighet og uselvstendighet. Utviklingen av revolusjonen er en prosess der proletariatet befrir seg selv fra denne avhengigheten, fra tradisjonen fra tidligere tider, noe som bare er mulig gjennom kamperfaringen. Der hvor kapitalismen allerede er gammel, og hvor arbeidernes kamp mot den derfor også har vart noen generasjoner, har proletariatet i hver periode måttet bygge opp kampmetoder, kampformer og hjelpemidler som passet til det trinn kapitalismen til enhver tid sto på. Disse ble imidlertid snart ikke sett i forhold til virkeligheten som tidsmessig begrensede nødvendigheter, men ble overvurdert som varige, absolutt gode ideologisk kanoniserte former. De ble derfor seinere til lenker for utviklingen, som måtte sprenges. Mens klassen er i en stadig og rask forandring og utvikling, forblir lederne stående på et bestemt trinn som eksponenter for en bestemt faste, og deres store innflytelse kan hemme bevegelsen. Aksjonsformer blir opphøyd til dogmer og organisasjonene til mål i seg selv, og dette vanskeliggjør en nyorientering og tilpassing til nye kampforhold. Dette gjelder ennå. Hvert utviklingstrinn i klassekampen må overvinne tradisjonene fra tidligere trinn for å kunne se oppgavene klart og løse dem; det er bare det at utviklingen nå går for seg i så mye raskere tempo. Således vokser revolusjonen gjennom en prosess av indre kamper. Motstanden som proletariatet må overvinne, vokser fram av proletariatet selv, og i det det overvinner den, overvinner proletariatet sin egen sneverhet og vokser fram til kommunismen.
Parlamentarismen og fagbevegelsen var de to viktigste kampformer i Den annen internasjonales tid.
Den første internasjonale arbeiderassosiasjon la grunnlaget for denne taktikken på sine kongresser, idet den (i samsvar med Marx' samfunnslære) bestemte den proletære klassekamps karakter som en uavbrutt kamp mot kapitalismen og for proletariatets livsvilkår, fram til erobringen av den politiske makt. Dette synet sto i motsetning til de primitive forestillingene fra den førkapitalistiske, småborgerlige tida. Da de borgerlige revolusjonere og de væpnede oppstanders tidsalder var avsluttet, kunne denne politiske kampen bare bli ført innen rammen av de gamle eller nydannete nasjonalstater, den faglige kampen endog ofte i snevrere rammer. Derfor måtte Den første internasjonale falle fra hverandre; og kampen for den nye taktikken som den selv ikke kunne gjennomføre, sprengte den, mens de gamle oppfatninger og kampmetoder forble levende i anarkismen. Den nye taktikken ble overlevert som en arv til de som måtte gjennomføre den i praksis, til de sosialdemokratiske partiene som dukket opp overalt, og til fagforeningene. Da Den annen internasjonale kom i stand som en løs føderasjon mellom disse partiene, måtte de ta et oppgjør med tradisjonen fra den foregående periode i anarkismen,[11] men arven fra Den første internasjonale utgjorde allerede dens selvfølgelige taktiske grunnlag.
Enhver kommunist kjenner i dag årsakene til at disse kampmetodene var nødvendige og nyttige i den tida. Når arbeiderklassen gror fram sammen med kapitalismen, er den ennå ikke i stand til, og kan ikke engang tenke tanken, å skape de organer som den kunne beherske og styre samfunnet med. Den må først komme til erkjennelse av seg selv og lære å forstå kapitalismen og dens klasseherredømme. Arbeiderklassens fortropp, det sosialdemokratiske parti, må gjennom sin propaganda avsløre regjeringens natur, og ved å sette fram klassekrav vise massene deres mål. For at dette skulle skje, var det nødvendig at deres talsmenn trengte inn i parlamentene, bursjoasiherredømmets sentra, og lot sine stemmer bli hørt, og at de tok del i de politiske partikampene.
Annerledes ser det ut når proletariatets kamp går over i det revolusjonære stadium. Vi drøfter ikke her spørsmålet om hvorfor parlamentarismen som regjeringssystem ikke duger som selvforvaltningssystem for massene, men må vike for sovjetsystemet, men bruken av parlamentarismen som et kampmiddel for proletariatet. Som kampmiddel er parlamentarismen den typiske formen for en kamp ved hjelp av førere, der massene selv spiller en underordnet rolle. Dens praksis består i at representanter, enkelte personer fører den viktigste kampen. Dette må derfor vekke den illusjon hos massene at andre kan føre kampen for dem. Tidligere trodde man at lederne kunne oppnå viktige reformer for arbeiderne i parlamentet, og man støttet til og med den oppfatning at parlamentarikerne kunne gjennomføre omveltningen til sosialisme ved hjelp av lovvedtak. I dag, da parlamentarismen opptrer mer beskjedent, hører man det argument at representantene kan utføre store ting for den kommunistiske propaganda i parlamentet.[1*] Ved dette faller alltid hovedvekten på lederne, og det er her alltid en selvfølge at fagfolkene bestemmer politikken - om det så er i den demokratiske forkledning av kongressdiskusjoner og resolusjoner -, sosialdemokratiets historie er en kjede av forgjeves forsøk på å la medlemmene selv få bestemme sin politikk. Der hvor proletariatet må kjempe med parlamentariske midler, er alt dette uunngåelig så lenge massene ennå ikke har skapt noen organer som de selv kan aksjonere med, altså der hvor revolusjonen ennå venter. Så snart massene selv kan opptre, handle og derigjennom bestemme, kommer ulempene ved parlamentarismen til å veie tyngst.
Det taktiske problem er hvorledes den tradisjonelle borgerlige tenkemåten hos de proletære masser skal kunne utryddes. Vi har drøftet dette ovenfor. Denne tenkemåte lammer proletariatets kraft, og alt som på ny styrker de nedarvede forestillingene, er av det onde. Den mest seiglivede faste del av denne tenkemåten er massenes uselvstendige holdning overfor ledere som er blitt overlatt avgjørelsen av allmenne spørsmål, ledelsen av deres klassemessige interesser. Parlamentarismen har en uunngåelig tendens til å hemme massenes egenaktivitet som er nødvendig for revolusjonen. Man kan holde vakre taler for å spore til revolusjonær dåd; den revolusjonære aksjon springer ikke ut av slike ord, men av den harde, tunge nødvendighet når det ikke står noe annet valg tilbake.
Revolusjonen krever også noe mer enn massenes kamphandling som styrter et regjeringssystem, og som vi vet ikke kan bestilles av lederne, men bare kan springe ut av en dyp trang hos massene. Revolusjonen krever at de store spørsmål om den samfunnsmessige gjenoppbygning blir tatt opp, at det blir truffet vanskelige beslutninger, at hele proletariatet blir brakt i en skapende bevegelse - og det er bare mulig hvis først fortroppen og så en stadig større masse tar dem opp, selv føler seg ansvarlig for dem, søker, propaganderer, kjemper, forsøker, tenker etter, veier, våger og gjennomfører. Men alt dette er vanskelig og møysommelig. Så lenge arbeiderklassen derfor tror å kunne se en lettere vei idet andre handler for dem - fører agitasjon fra en høy talerstol, treffer avgjørelser, gir signalet til aksjoner, lager lover - vil den nøle og forbli passiv på grunn av de gamle tankemønstre og de gamle svakheter.
Mens betydningen av parlamentarismen på den ene siden styrker ledernes innflytelse overfor massene, altså fungerer kontrarevolusjonært, har den på den annen side en tendens til å ødelegge disse lederne selv. Når personlig dyktighet må erstatte det som mangler av aktiv kraft i massene, utvikler det seg et smålig diplomati. Partiet må forsøke å skaffe seg et legalt grunnlag, en parlamentarisk maktstilling, selv om det var gått inn i parlamentet med andre hensikter. På denne måten blir til slutt forholdet mellom mål og middel snudd om, og parlamentet fungerer ikte som et middel til kommunismen, men kommunismen står i den parlamentariske politikks tjeneste som et reklameslagord. Dermed får imidlertid det kommunistiske parti selv en annen karakter. Fra å være en fortropp som samlet hele klassen bak seg til revolusjonære aksjoner, blir det et parlamentarisk parti med den samme legale status som de andre, småkranglende med de andre på samme måte, en ny utgave av det gamle sosialdemokratiet under nye paroler. Det er ikke noen forskjell i den revolusjonære arbeiderklasses og det kommunistiske partis indre vesen, det er ikke mulig å tenke seg noen motsetning, fordi partiet så å si legemliggjør proletariatets krystalliserte, klareste klassebevissthet. Parlamentarismen derimot ødelegger denne enheten og skaper muligheten for en slik motsetning: istedenfor å samle klassen, blir kommunismen et nytt parti med egne partitropper som slutter seg til de andre partiene, og på den måten befester den politiske splittelse av proletariatet. Og det vil forekomme tilfeller der partiet forsøker å vinne makt gjennom konsesjoner, kompromisser og andre handlinger som skader klassens makt og enhet. Alle disse tendensene blir på sin side uten tvil sinket av den revolusjonære utviklingen av økonomien. Men selv de første tilløp kan bare skade den revolusjonære bevegelse, idet de hemmer den åndelige utvikling fram mot en klar klassebevissthet. Og der hvor den økonomiske situasjon for en tid faller tilbake i kontrarevolusjonær retning, vil denne politikken bane veien for en avsporing av revolusjonen til reaksjonens farvann.
Det store, det virkelig kommunistiske i den russiske revolusjon ligger framfor alt i at den har vekt massene til egenaktivitet, og at den har tent en fysisk og psykisk energi i dem som gjør dem i stand til å bygge og bære det nye samfunn. At massene våkner opp til en slik bevissthet om egen styrke og til en slik kraft, foregår ikke med ett slag, men i etapper. En etappe på denne veien til selvstendighet og egen frigjøring danner avvisningen av parlamentarismen. Da det nydannete tyske kommunistiske parti (KPD) i desember 1918 besluttet å boikotte nasjonalforsamlingen, skyldtes ikke dette en umoden illusjon om en lett og rask seier, men behovet for å befri seg fra den åndelige avhengigheten av parlamentarismen. Dette var nødvendig som en reaksjon mot den sosialdemokratiske tradisjon, da man nå så veien til egenaksjon i oppbyggingen av rådssystemet. Riktignok har den ene halvdel av dem som dengang sto sammen, de som fortsatte i KDP, igjen adoptert parlamentarismen etter at revolusjonen ebbet ut. Hvilke følger det vil få for dem vil vise seg, og har allerede delvis vist seg. Også i andre land er oppfatningene delte blant kommunistene, og mange grupper vil endog ikke bruke parlamentarismen før revolusjonen. Således vil den indre strid om parlamentarismen som kampmetode etter all sannsynlighet være et av de viktigste taktiske stridsspørsmål i Den tredje internasjonale i tida som kommer.
Riktignok er alle enige på ett punkt: den danner bare en underordnet del av vår taktikk. Den annen internasjonale utviklet seg så langt at den fikk framhevd og klarlagt kjernepunktet i den nye taktikken: proletariatet kan bare beseire imperialismen ved hjelp av masseaksjoner. Selv kunne den ikke lenger anvende dem, den måtte gå til grunne da verdenskrigen ga den revolusjonære klassekampen en internasjonal basis. Resultatet fra den forrige var det naturlige grunnlag for den nye internasjonale. Proletariatets masseaksjoner, iberegnet generalstreik og borgerkrig, danner det felles taktiske grunnlag for kommunistene. I den parlamentariske aksjon er proletariatet oppsplittet nasjonalt, og en virkelig internasjonal opptreden er ikke mulig. I masseaksjonene mot den internasjonale kapital faller skillene vekk, og enhver bevegelse, hvilket land den enn utvider eller innskrenker seg til, er en del av en felles verdenskamp.
Slik som parlamentarismen utgjør ledernes åndelige makt over arbeidermassene, danner fagbevegelsen den materielle. Fagforeningene danner under kapitalismen de naturlige organisasjoner for proletariatets organisering, og i den egenskap framhevde Marx allerede på et tidlig tidspunkt deres betydning. Under den utviklede kapitalisme og enda mer under den imperialistiske epoke, er disse fagforeningene i stigende grad blitt til kjempemessige forbund som viser samme utviklingstendens som den borgerlige stat selv i eldre tid. Det har utviklet seg en klasse av funksjonærer i dem, et byråkrati som rår over alle organisasjonens maktmidler: pengemidlene, pressen, utvelgelsen av underordnete funksjonærer. Ofte har de også vidtgående fullmakter slik at de istedenfor å være fellesskapets tjenere er blitt dets herrer, og de identifiserer seg selv med organisasjonen. Også i dette stemmer fagforeningene overens med staten og dens byråkrati: til tross for at det hersker demokrati er medlemmene ikke i stand til å sette igjennom sin vilje mot byråkratiet. Enhver revolte strander på det kunstferdig oppbygde apparat av forretningsorden og statutter før den når å rokke ved de høyeste regioner. Bare gjennom en seig utholdenhet lykkes det av og til, etter år, en opposisjon å oppnå en begrenset suksess som for det meste består i en personveksel. I de siste årene, før krigen og etter, kom det derfor - i England, Tyskland, Amerika - ofte til opprør blant medlemmene som streiket på egen hånd mot ledernes vilje eller forbundets egne beslutninger. At dette skjer som noe nyttig og blir oppfattet på denne måten, er et uttrykk for at organisasjonene ikke utgjør totaliteten av dens medlemmer, men så å si er noe som er fremmed for dem; at arbeiderne ikke rår over sitt forbund, men at den står over dem som en ytre makt som de kan rebellere mot, selv om denne makten springer ut fra dem selv - altså igjen på samme måte som staten. Når revolten tar slutt vil det gamle herredømmet innfinne seg igjen, og til tross for massenes hat og maktesløse forbitrelse vet den å hevde seg. Den støtter seg nemlig på disse massenes likegyldighet, mangel på klar innsikt og enhetlig, utholdende vilje, og den blir båret oppe av at fagforeningene eksisterer på grunn av en indre nødvendighet, fordi organiseringen er det eneste middel arbeiderne har til å finne styrke mot kapitalen.
Fagbevegelsen kjemper mot kapitalen, mot kapitalens forarmende, absoluttistiske tendenser og innskrenker den. Gjennom dette gjør den det mulig for arbeiderklassen å eksistere, men oppfyller dermed sin rolle i kapitalismen og blir selv en del av det kapitalistiske samfunn. Men først med utbruddet av revolusjonen, da proletariatet fra å være en del av det kapitalistiske samfunn går over til å knuse dette samfunnet, kommer fagbevegelsen i motsetning til proletariatet.
Den blir legal, går åpent inn for å opprettholde staten og blir statlig akseptert, den setter fram som sin parole «oppbyggingen av økonomien før revolusjonen», altså en opprettholdelse av kapitalismen. I Tyskland strømmer det nå mange millioner proletarer til fagbevegelsen i en blanding av frykt og begynnende kampstemning, mens de tidligere ikke vågde dette på grunn av terrorismen ovenfra. Fagforbundene omfatter nå nesten hele arbeiderklassen, og deres slektskap med et statsapparat blir stadig større. Fagforeningsfunksjonærene likner ikke bare på de statlige byråkrater i det at de gjennom sin makt holder arbeiderklassen nede til fordel for kapitalen, men også i det at deres «politikk» i stigende grad går ut på å lure massene ved demagogi og vinne dem for sine overenskomster med kapitalistene. Og også metoden veksler med forholdene: rå og brutal i Tyskland der fagforeningslederne med makt og slu bedrag påtvang arbeiderne akkordarbeidet og den forlengede arbeidstida; med raffinert sluhet i England, der dette funksjonærsjikt, på samme måte som regjeringen, gir uttrykk for at det motvillig blir skjøvet fram av arbeiderne, mens det i virkeligheten saboterer arbeidernes krav.
Det som Marx og Lenin la vekt på når det gjaldt staten, at dens organisasjon til tross for det formelle demokrati gjorde det umulig å bruke den som et redskap i proletariatets revolusjon, må derfor også gjelde for fagbevegelsen. Dens kontrarevolusjonære makt kan ikke ødelegges eller svekkes ved en personveksel, ved at reaksjonære ledere blir erstattet med radikale eller «revolusjonære». Det er organisasjonsformen som gjør massene så godt som maktesløse, og hindrer dem i å gjøre fagforbundet til et redskap for sin vilje. Revolusjonen kan bare seire ved at den ødelegger denne organisasjonen, det vil si snur så opp ned på organisasjonsformen at den blir noe ganske annet. Sovjetsystemet, oppbyggingen innenfra, er ikke bare i stand til å luke vekk og avskaffe det statlige byråkrati, men også det faglige. Det vil ikke bare skape proletariatets nye organer overfor parlamentet, men også grunnlaget for de nye fagforbund. Under partistridighetene i Tyskland er det ironisert over at en organisasjonsform skulle kunne være revolusjonær, da det jo bare skulle komme an på menneskenes, medlemmenes revolusjonære overbevisning. Men hvis revolusjonens viktigste innhold ligger i at massene selv tar hånd om sine interesser - styringen av produksjonen og av samfunnet -, vil enhver organisasjonsform være kontrarevolusjonær som ikke tillater at massene hersker og styrer. Derfor skal de erstattes med en annen form som lar arbeiderne selv aktivt få bestemme alt, og som derfor er revolusjonær. Dette betyr ikke at en slik form skal skapes og ferdig utvikles blant en passiv arbeidermasse, slik at arbeidernes revolusjonære sinnelag siden kan utfolde seg i den. Denne nye organisasjonsformen kan bare bli skapt gjennom den revolusjonære prosess av arbeiderne som handler revolusjonært. Erkjennelsen av den eksisterende organisasjonsforms betydning bestemmer imidlertid den holdning kommunistene må innta til de forsøk på å svekke eller sprenge denne formen som nå viser seg.
I den syndikalistiske og enda mer i den «industrielle» fagbevegelse, har det allerede vært forsøkt å holde det byråkratiske apparat så lite som mulig, og hente all kraft fra massenes aktivitet. Derfor har kommunistene for det meste gått inn for å støtte disse organisasjonene mot de landsomfattende forbund. Så lenge kapitalismen består, kan disse nydannelsene riktignok ikke få noe stort omfang. Betydningen av den amerikanske IWW[12] skyldes den spesielle omstendighet at det er dannet av et tallrikt ufaglært proletariat, mest av fremmed opprinnelse, som sto utenfor de gamle forbundene. Mer beslektet med sovjetsystemet er derimot bevegelsen av Shop-Committees og Shop-Stewards i England, som er organer som er skapt gjennom massenes kampaktivitet overfor byråkratiet. «Unionene»[13] i Tyskland er i enda større grad dannet etter forbilde av sovjet-idéen, men de er svake på grunn av at revolusjonen stagnerte. All slik nydannelse som svekker de sentraliserte forbund og deres indre fasthet, rydder en hindring for revolusjonen av veien og svekker fagforeningsbyråkratiets kontrarevolusjonære makt. Riktignok ville det være en forlokkende idé å holde alle de opposisjonelle og revolusjonære krefter innen disse forbundene sammen, for at de til sist som en majoritet kunne erobre og omforme disse organisasjonene. Men for det første er dette en illusjon, på samme måte som den beslektede tanken om å erobre Det sosialdemokratiske parti, fordi byråkratiet godt nok vet hvorledes det skal behandle en opposisjon før den blir for farlig. Og for det andre går nå engang ikke en revolusjon for seg etter et glatt program, men elementære utbrudd fra lidenskapelige aktive grupper vil alltid spille en betydningsfull rolle som fremad-drivende kraft. Skulle kommunistene derimot gå imot slike bestrebelser til fordel for landsorganisasjonene, ut fra opportunistiske hensyn til umiddelbare resultater, så ville de styrke de hindringene som seinere ville være mest i veien for dem.
Arbeidernes dannelse av egne makt- og aksjonsorganer, sovjetene, betyr allerede statens forfall og oppløsning. Fagforeningene er en mye yngre, mer moderne organisasjonsform som er skapt av arbeiderne selv, og den vil da holde seg mye lenger fordi den har sine røtter i en nyere tradisjon av selvopplevde forhold. Den vil hevde sin plass i proletariatets førestillingsverden når det allerede har kvittet seg med de statlig-demokratiske illusjonene. Men fordi fagforeningene er sprunget ut av proletariatet selv, som et produkt av dets egen aktivitet, vil det her vise seg flest nydannelser som forsøk på å tilpasse dem til stadig nye forhold. Her vil det i samsvar med den revolusjonære prosess i en stadig omforming og utvikling bygges opp nye revolusjonære kampformer og organisasjoner etter mønster av sovjetene.
Forestillingen om at den proletære revolusjon i Vest-Europa er å likne med en organisert beleiring av den kapitalistiske festning, er en ny-reformistisk forestilling som helt sikkert ikke svarer til kampvilkårene i de gammel-kapitalistiske land. Ifølge denne skulle proletariatet, som var samlet til en velorganisert armé i det kommunistiske parti, med sine velprøvde metoder på nytt og på nytt angripe i stormløp inntil fienden ga seg, mens det samtidig skritt for skritt erobret kontroll over bedriftene. Det kan i disse landene forekomme revolusjoner og makterobringer, som igjen går tapt; bursjoasiet vil kunne vinne tilbake makten, men vil med det bringe enda større forvirring inn i økonomien; det vil kunne opptre politiske blandingsformer som på grunn av sin mangel på kraft bare vil forlenge kaoset. Den revolusjonære prosess består først i en oppløsning av de gamle normene. Disse normene må være tilstede i ethvert samfunn, fordi den totale samfunnsmessige produksjonsprosess og den samfunnsmessige eksistens først blir muliggjort gjennom dem. Gjennom en lang historisk praksis har de fått den faste styrken som spontane seder og moralske normer (pliktfølelse, flid, disiplin) har. Forfallet av dem er en nødvendig følge av kapitalismens oppløsning, mens de nye normene som følger med den kommunistiske nyorganiseringen av arbeidet og av samfunnet - slik som vi kan se det i Russland - ennå ikke er sterke nok. Derfor er det ikke til å unngå at det vil bli en overgangstid med samfunnsmessig og politisk kaos. Der hvor proletariatet erobrer herredømmet raskt og klarer å holde fast på det, som i Russland, kan overgangstida bli kort, og bli avsluttet ved at den positive oppbygging begynner. I Vest-Europa vil imidlertid ødeleggelsesprosessen bli mye langvarigere. I Tyskland ser vi at arbeiderklassen er spaltet i grupper hvor denne utviklingen ikke er kommet like langt, og som derfor ikke har kunnet samles i en aktiv enhet. De nyeste revolusjonsstrømninger har symboler som tyder på at hele riket, som Mellom-Europa overhodet, løser seg opp og at folkemassene faller fra hverandre etter sjikt og regioner. Alle tar seg til rette på egen hånd, her klarer noen å væpne seg og i større eller mindre grad overta den politiske makten, der lammer streikeaksjoner den borgerlige makt; noen avgrenser seg som en bonderepublikk, andre blir til støttepunkter for hvite garder, eller sprenger de føydale rester gjennom elementære agrarrevolter. Ødeleggelsen av den gamle verdens krefter må åpenbart først gjøres grundig, før det kan bli tale om en virkelig oppbygging av kommunismen. Det kommunistiske partis oppgave kan her ikke være å administrere disse omveltningene og forgjeves forsøke å tvinge dem i en tvangstrøye av overleverte former, men tvert imot overalt å understøtte kreftene i proletariatets bevegelse, å sammenfatte de spontane aksjonene, å spre kunnskapen om deres sammenheng i den store ramme. Derigjennom forberedes samlingen av de isolerte aksjonene, og partiet stiller seg i spissen for hele bevegelsen.
Den første fase av kapitalismens oppløsning, så å si innledningen til den, ser vi i ententelandene, der kapitalismens herredømme ennå er urokket. Oppløsningen viser seg som en kontinuerlig tilbakegang i produksjonen og økonomien, en overhåndtakende streikebølge, og en sterk ulyst blant proletariatet til å arbeide. Den annen fase, kontrarevolusjonens tid, det vil si bursjoasiets politiske herredømme i revolusjonens tidsalder, betyr det fullstendige økonomiske sammenbrudd. Vi kan best studere det i Tyskland og i det øvrige Mellom-Europa. Dersom det straks etter de politiske omveltninger hadde blitt innført et kommunistisk system, så hadde en organisert gjenoppbygging kunnet finne sted, til tross for fredsavtalene i Versailles og St. Germain, til tross for utmattelse og fattigdom. Men Ebert-Noske[14] tenkte like så lite som Renner-Bauer[15] på en organisert gjenoppbygging: de lot bursjoasiet få frie hender, og så det bare som sin oppgave å holde proletariatet nede. Bursjoasiet handlet, det vil si hver kapitalist handlet i samsvar med sin natur som bursjoa. Alle hadde bare denne ene tanke, å få så stor profitt som mulig, å redde det som reddes kunne for seg personlig ut av sammenbruddet. Riktignok ble det i avisene og i manifester talt om nødvendigheten av at det økonomiske liv ble bygd opp igjen gjennom et organisert arbeid, men dette var bare myntet på arbeiderne for med vakre fraser å smykke den harde tvang til et intenst arbeid på tross av deres utmattelse. I virkeligheten bekymret selvfølgelig ikke en eneste bursjoa seg om den økonomiske oppbygning fordi det var av allmenn interesse for folket, men på grunn av sin egen fortjeneste. Først ble igjen handelen, som i urtida, det viktigste middel til berikelse. Inflasjonen ga anledning til å seige alt det til utlandet som ville vært nødvendig for den økonomiske oppbygning eller for massenes nakne eksistens - råstoffer, matvarer, produkter, produksjonsmidler, og videre fabrikkene selv og eiendommene. Svartebørsen behersket alle borgerlige sjikt, understøttet av en tøylesløs korrupsjon fra de offentlige funksjonærers side. Således ble alt som var blitt tilbake av gammel eiendom, og som ikke måtte avgis som krigsskadeerstatning, solgt unna til utlandet av «lederne for produksjonen». Og på samme måte viste det private profittbegjær seg når det gjaldt produksjonen; gjennom sin fullstendige likegyldighet overfor det felles beste ødelegger den produksjonslivet. For å kunne påtvinge arbeiderne akkordarbeidet og den utvidete arbeidstida, eller bli kvitt opprørske elementer blant dem, ble de sperret ute og bedriftene stengt, uten hensyn til den stagnasjon som derved oppsto i den øvrige industrien. Dertil kom udugeligheten til den byråkratiske ledelsen av statsbedriftene som forvandlet seg til rene hvilestuer, når regjeringens sterke hånd ovenfra manglet. Det gamle primitive middel til å heve prisene, innskrenkning av produksjonen, som imidlertid ikke lar seg gjennomføre under en blomstrende kapitalisme på grunn av konkurransen, kom igjen til heder og verdighet. I børsmeldingene synes kapitalismen igjen å blomstre opp, men de store utbyttene er en fortæring av de siste eiendeler, og blir jublet bort i luksusforbruk. Det som vi i de siste åra har kunnet iaktta i Tyskland er ikke noe påfallende, men virkningene av bursjoasiets allmenne klassekarakter. Dets eneste mål er og har alltid vært den personlige profitt; under den normale kapitalisme holder denne driften produksjonen i gang, når kapitalismen går under, forårsaker den en fullstendig ødeleggelse av økonomien. Derfor vil det også gå på samme måte med andre land. Dersom bursjoasiets private profittbegjær får fritt spillerom - og det er konsekvensen av bursjoasiets politiske herredømme i skjul av et eller annet ikke-kommunistisk parti - mens produksjonen til en viss grad er brakt ut av gjenge og pengeverdien er sterkt sunket, da vil et fullstendig økonomisk sammenbrudd bli resultatet.
De gjenoppbyggingsproblemer som det vesteuropeiske proletariat under slike omstendigheter ser seg stilt overfor, er enormt mye større enn de var i Russland - Koltschak og Denikins[16] ødeleggelse av de industrielle produktivkrefter under borgerkrigen gir en svak aning om dette. Proletariatet kan ikke vente til det er skapt en ny politisk orden, gjenoppbyggingen må allerede begynnes under forløpet av revolusjonen ved at det straks blir gjennomført en regulering av produksjonen der hvor proletariatet tar makten. Samtidig oppheves bursjoasiets råderett over de materielle livselementer. Bedriftskontrollen i verkstedene kan tjene til å overvåke bruken av varene, men det er åpenbart at dette ikke kan hindre all spekulasjon fra bursjoasiets side som er til skade for almenheten. For å oppnå dette må den politiske makt være fullt væpnet, og den må ikke nøle med å utøve sin makt. Der hvor spekulantene hensynsløst øder folkets eiendom uten hensyn til almenvelet, der hvor den bevæpnete reaksjon myrder og ødelegger i blinde, må proletariatet gripe inn uten skånsel og kjempe for å beskytte almenvelet og folkets liv.
Vanskelighetene ved å nyorganisere et fullstendig ødelagt samfunn er så store at de på forhånd synes uovervinnelige. Derfor er det også helt umulig på forhånd å stille opp et program for gjenoppbyggingen. Men vanskelighetene må overvinnes, proletariatet vil overvinne dem gjennom sin grenseløse selvoppofrelse og hengivenhet, gjennom sin enorme moralske og åndelige kraft, gjennom den veldige fysiske og moralske energi som revolusjonen klarer å vekke til live i dets svekkede og forpinte kropp.
Et par spørsmål skal antydningsvis bli berørt. Funksjonærene i industrien vil bare tidvis by på problemer. Til tross for at de tenker borgerlig og står helt fiendtlig overfor proletariatets herredømme, vil de allikevel til slutt bøye seg. Å få kommunikasjonene og industrien i gang igjen vil først og fremst være et spørsmål om råstofftilgang, og dette spørsmålet faller sammen med matvareproblemet. Matvareproblemet er et kjernespørsmål i den vesteuropeiske revolusjon, fordi den sterkt industrialiserte befolkningen allerede under kapitalismen ikke kunne klare seg uten tilførsler utenifra. Matvareproblemet under revolusjonen er imidlertid fast knyttet til hele agrarspørsmålet, og prinsippene for en kommunistisk organisasjon av landbruket må allerede få innflytelse på tiltakene for å mestre hungeren under revolusjonen. Junkergodsene, storgodsene er modne for ekspropriasjon og kollektivdrift. Småbøndene blir befridd for all kapitalistisk utbytting, og vil bli ansporet til en intensiv drift gjennom alle former for statlig understøttelse og kooperasjon. De middelsstore bøndene tenker sterkt individualistisk, altså antikommunistisk, og i Vest- og Sør-Tyskland eier de for eksempel halvparten av jorda. De inntar imidlertid en urokkelig økonomisk posisjon, og må altså ikke eksproprieres. Derimot må man ved å regulere varebyttet og fremme produktiviteten trekke dem inn i hele det økonomiske kretsløp. Først kommunismen vil innlede en utvikling til den største produktivitet og oppheve den individuelle produksjon i landbruket, slik som kapitalismen har gjort det i industrien. Av dette følger at arbeiderne må anse godseierne som en fiendtlig klasse, men småbøndene og landarbeiderne som sine forbundsfeller under revolusjonen, og de har ingen grunn til å legge seg ut med de mellomstore bøndene, selv om disse på forhånd kan være fiendtlig innstilt. Så lenge varebyttet ennå ikke er organisert, i den første kaotiske tida, betyr dette at rekvirering av matvarer hos disse bondegrupper bare må finne sted som en nødutvei, som en absolutt uunngåelig fordeling av hungeren mellom by og land. Kampen mot suiten må først og fremst føres ved hjelp av import utenifra. Sovjet-Russland vil med sin rike tilgang på matvarer og råstoffer være den vesteuropeiske revolusjons redder og ernærer. Framfor alt av denne grunn er bevaringen og understøttelsen av Sovjet-Russland den største og mest fundamentale livsinteresse for den vesteuropeiske arbeiderklasse.
Den nye oppbyggingen av økonomien, hvor enormt vanskelig den enn vil være, er ikke det første problem det kommunistiske parti må beskjeftige seg med. Når de proletære masser utfolder sin største åndelige og moralske kraft, vil de løse det. Det kommunistiske partis første oppgave er å vekke og fremme denne kraft. Det må rydde vekk alle nedarvede forestillinger som gjør proletariatet engstelig og usikkert, alt som vekker illusjonene om en lettere vei hos arbeiderne og som holder dem tilbake fra å gjennomføre de mest radikale tiltak; det må bekjempe energisk alle tendenser til å bli stående på halvveien eller ved kompromisser. Og det fins mange slike tendenser.
Overgangen fra kapitalisme til kommunisme vil ikke finne sted etter det enkle skjema: erobring av den politiske makt, innføring av rådssystemet, opphevelse av privatøkonomien, selv om det angir den brede utviklingslinje. Det ville bare være mulig hvis man så å si kunne bygge opp fra intet. "Ut fra kapitalismen har det imidlertid oppstått produksjons- og organisasjonsformer som har sin faste plass i massenes bevissthet, og som selv først kan forandres gjennom en politisk og økonomisk revolusjonsprosess. Når det gjelder produksjonsformer, har vi allerede nevnt metodene i landbruket som gjennomgår en særskilt utvikling. Under kapitalismen er det oppstått organisasjonsformer i arbeiderklassen - de varierer i detaljer i de forskjellige land - som utgjør en sterk makt. De kan ikke uten videre avskaffes, og de kommer derfor til å spille en viktig rolle under forløpet av revolusjonen.
Dette gjelder først og fremst for de politiske partiene. Sosialdemokratiets rolle under den nåværende kapitalistiske krise er kjent nok, men i Mellom-Europa snart utspilt. Også de radikaleste delene av det (som USP i Tyskland) fungerer ikke bare skadelig fordi de splitter proletariatet, men framfor alt fordi de stadig forvirrer massene og holder dem tilbake fra aksjoner ved sine sosialdemokratiske idéer - at enkelte politiske ledere har makten og styrer folkets historie ved sine handlinger og forhandlinger. Og dersom et kommunistisk parti etablerer seg som et parlamentarisk parti, og istedenfor klassediktaturet vil innføre partidiktaturet, det vil si partiledernes diktatur, så kan også det bli en hindring for utviklingen. Holdningen til Tysklands kommunistiske parti under den revolusjonære mars-bevegelsen har også vært gjenstand for kritikk fra forskjellige sider.[2*] Det erklærte dengang at proletariatet ennå ikke var modent for diktaturet, og at det derfor ville opptre som en «lojal opposisjon» dersom det kom istand en «rent sosialistisk regjering», altså holde proletariatet tilbake fra en hard revolusjonær kamp mot en slik regjering.[17]
En regjering av sosialistiske partiledere kan opptre som et provisorium under forløpet av revolusjonen. I den vil da det eksisterende forhold mellom de revolusjonære og de borgerlige krefter komme til uttrykk, og den vil ha en tendens til å fastholde og bevare den eksisterende tilstand i ødeleggelsen av det gamle og oppbyggingen av det nye som revolusjonens resultat. Den ville altså være noe slikt som en radikalere utgave av Ebert-Haase-Dittmann-regjeringen.[18] Det man kan vente seg av en slik regjering går fram av grunnlaget for den: en tilsynelatende likevekt mellom de fiendtlige klasser, men med en overvekt for bursjoasiet, en blanding av parlamentarisk demokrati med et slags rådssystem for arbeiderne, sosialisering, men begrenset gjennom entente-imperialismens veto og med opprettholdelse av kapitalprofitten, forgjeves forsøk på å forhindre harde sammenstøt mellom klassene. De som blir skadelidende under dette er alltid arbeiderne. En slik regjering kan ikke bare ikke gjøre noe for oppbyggingen, den forsøker ikke engang på det, for den har som eneste mål å stoppe utviklingen av revolusjonen på halvveien. Da den både forsøker å hindre en videre nedriving av kapitalismen og en full utbygging av proletariatets politiske makt, fungerer den direkte kontrarevolusjonært. Kommunistene kan ikke gjøre annet enn å bekjempe en slik regjering på den mest hensynsløse måte.
Slik som sosialdemokratiet har vært proletariatets ledende organisasjon i Tyskland, har i England fagbevegelsen gjennom en nesten hundreårig historie befestet den sterkeste posisjon blant arbeiderklassen. Her har i lang tid idealet blant de yngre radikale fagforeningslederne - Robert Smillie[19] kan stå som eksempel på dem - vært at arbeiderklassen ved hjelp av de faglige organisasjoner skulle beherske samfunnet. Også de revolusjonære syndikalistene og talsmennene for IWW i Amerika - selv om det er tilsluttet Den tredje internasjonale - tenker seg stort sett proletariatets framtidige herredømme i en slik form. De radikale fagforeningsmedlemmer anser ikke sovjetsystemet som den reneste form for proletariatets diktatur, men heller som en regjering av politikere og intellektuelle, beroende på arbeiderorganisasjonene som grunnlag. For dem er fagbevegelsen derimot proletariatets naturlige, selvdannede Masseorganisasjon, der det selv styrer og har hånd om alt arbeid. Dersom det gamle ideal om det «industrielle demokrati» er virkeliggjort og fagforeningen er herre i fabrikken, da vil deres fellesorgan, fagforeningskongressen, fungere som leder og forvalter av hele den økonomiske prosess. Den er da det virkelige «arbeidets parlament», som kommer istedenfor det gamle borgerlige parlament. Riktignok viker man i disse kretsene fremdeles tilbake for et ensidig og «urettmessig» klassediktatur som et overgrep mot demokratiet; arbeidet skal herske, men de andre skal ikke være rettsløse. Ifølge dette kunne det ved siden av arbeidsparlamentet som forvalter livsgrunnlaget, arbeidet, kommet et annetkammer som representerte hele folket. Det skulle velges ved allmenn stemmerett, og skulle utøve sin innflytelse på offentlige, kulturelle og allmenne politiske spørsmål.
Denne tanken om en regjering av fagforeningene må ikke forveksles med «laborism», politikken til «Labourparty», som nå blir ført av fagforeningsmedlemmene. Denne går ut på at fagforbundene trenger inn i det nåværende borgerlige parlament ved at de danner et «arbeiderparti» på like linje med de andre partiene, og at de på den måten forsøker å bli regjeringsparti istedenfor de borgerlige. Dette partiet er fullstendig borgerlig, og det er ikke mye forskjell mellom Henderson[20] og Ebert. Det vil gi det engelske bursjoasi anledning til å fortsette sin gamle politikk på bredere basis - så snart dette blir nødvendig på grunn av det truende press nedenifra -, med å hindre at arbeiderne blir sterke og å føre dem bak lyset ved å ta deres ledere med i regjeringen. En arbeiderpartiregjering ville på samme måte som Ebert-regjeringen i Tyskland bare være en regjering for bursjoasiet. For et år siden så det ut til at en slik regjering var nær forestående på grunn av den revolusjonære stemning blant massene, men lederne selv har siden skjøvet denne mulighet langt ut i det blå ved å undertrykke de radikale strømningene. Det kan imidlertid ennå vise seg at det vidsynte, kloke engelske bursjoasi heller tror at det selv kan narre og undertrykke massene mye bedre enn disse arbeiderbyråkratene.
En ren fagforeningsregjering etter radikal oppfatning står overfor denne arbeiderparti-politikken, denne «laborism» som revolusjon overfor reform. Bare en virkelig revolusjon av de politiske forhold, enten voldelig eller etter gammelt engelsk mønster, kan skape en slik regjering, og i massenes bevissthet ville dette bety proletariatets erobring av herredømmet. Likevel er den helt forskjellig fra det kommunistiske mål. Den springer ut av den begrensede ideologi som utviklet seg gjennom de faglige kamper, hvor man ikke så seg stilt overfor verdenskapitalen som et hele, i alle dens mangeslungne former, ikke finanskapitalen, bankkapitalen, landbrukskapitalen eller kolonikapitalen, men bare dens industrielle form. Den støtter seg til den marxistiske økonomi som nå blir studert ivrig i den engelske arbeiderverden, og som viser at produksjonen er en utbyttingsmekanisme, men uten å ta hensyn til den dyperegående marxistiske samfunnslære, den historiske materialisme. Den vet at arbeidet danner grunnlaget for samfunnet, og vil derfor at arbeidet skal styre samfunnet. Den ser imidlertid ikke hvorledes alle abstrakte områder i det politiske og åndelige liv blir bestemt av produksjonsmåten, og den er derfor tilbøyelig til å overlate disse til den borgerlige intelligens, bare denne anerkjenner arbeidets forrang. En slik arbeiderregjering ville i virkeligheten være en regjering av fagforeningsbyråkratiet som supplerte seg gjennom den radikale del av det gamle statsbyråkrati. Fordi dette består av eksperter, ville det få seg overlatt spesialområdene kultur, politikk og liknende. Dens økonomiske program vil sannsynligvis heller ikke falle sammen med den kommunistiske ekspropriasjon, men bare være rettet mot ekspropriasjonen av storkapitalen, den spekulative bank- og eiendomskapital, mens den «ærlige» profitten til de mindre næringsdrivende som blir loppet og behersket av denne storkapitalen, ville bli skånt. Det er også et spørsmål om den i kolonispørsmålet, denne livsnerve for den herskende klasse i England, ville gå inn for full frihet for India, noe som hovedsakelig hører til det kommunistiske program.
På hvilken måte, i hvilken grad og i hvilken renhet en slik politisk form vil virkeliggjøres, kan ikke forutsis. Vi kan bare erkjenne de allmenne drivkrefter og tendenser, de abstrakte modellene, men ikke de konkrete formene og blandingene som de blir realisert i, og som overalt er forskjellige. Det engelske bursjoasi har alltid forstått den kunst å hindre revolusjonær aktivitet ved delvise innrømmelser i det rette øyeblikk. Hvorvidt det også i framtida vil være i stand til å følge denne taktikken, vil framfor alt avhenge av hvor dyptgående den økonomiske krisen er. Dersom fagforeningsdisiplinen blir revet opp innenfra gjennom uregulerte revolter i industrien, samtidig som massene blir grepet av kommunismen, da vil de radikale og reformistiske fagforeningsmedlemmer finne sammen i en midlere kurs. Dersom kampen går skarpt imot den gamle reformistiske lederpolitikken, vil de radikale fagforeningsmedlemmene og kommunistene gå hånd i hånd.
Disse tendensene er ikke begrenset til England. I alle land framstår fagforeningene som de mektigste arbeiderorganisasjonene. Så snart det gamle regime styrter på grunn av et politisk sammenstøt, vil herredømmet etter sakens natur tilfalle den best organiserte og mest innflytelsesrike makt som er til stede. I november 1918 dannet fagforeningsledelsene den kontrarevolusjonære garde bak Ebert, og ved den siste marskrisen[21] opptrådte de på den politiske scene med et forsøk på å få direkte innflytelse på regjeringsdannelsen. Ved disse støttene til Ebert-regjeringen dreier det seg bare om å narre proletariatet enda grundigere ved bløffen om en «regjering under kontroll av arbeiderorganisasjonen». Men det viser at de samme tendensene som i England er til stede også her. Selv om Legien og Bauer[22] er for kompromitterte som kontrarevolusjonære, vil det komme nye radikalere tillitsmenn fra USP-fløyen i deres sted, slik som De uavhengige under Dissmanns[23] ledelse alt i fjor erobret ledelsen av det største metallarbeiderforbundet. Dersom en revolusjonær bevegelse styrter Ebert-regjeringen, vil uten tvil denne fast organiserte makten til syv millioner medlemmer være med på å erobre det politiske herredømme, - ved siden av KP eller mot det.
En slik «arbeiderklassens regjering» som støtter seg til fagbevegelsen, kan ikke være stabil. Selv om den vil kunne hevde seg i lang tid under en langsom økonomisk ødeleggelsesprosess, så vil den bare kunne eksistere som et vaklende overgangsfenomen under en akutt revolusjon. Dens program kan ikke, som skissert ovenfor, være radikalt. En retning som betrakter slike forholdsregler som et definitivt program, må nødvendigvis komme i strid med massene. Kommunismen derimot tillater dem bare som foreløpige mellomformer som den bevisst videreutvikler i retning av en kommunistisk organisasjon. Denne motsetning oppstår for det første fordi de borgerlige elementer ikke blir fratatt all makt, men får overlatt en viss maktposisjon i byråkratiet og kanskje i parlamentet, og ut fra denne kan de føre klassekampen videre. Bursjoasiet vil forsøke å styrke disse maktposisjonene, mens proletariatet må forsøke å gjennomføre det rene sovjetsystem som redskap for sitt diktatur, fordi det ikke kan knuse den fiendtlige klasse på denne måten. I denne kampen mellom to sterke motstandere blir det umulig å gjennomføre en økonomisk oppbygging.[3*] Og for det andre fordi en slik regjering av fagforeningsledere ikke kan løse de problemer som samfunnet stiller. Disse kan nemlig bare løses gjennom de proletære massers egne initiativ og egne aktiviteter, og disse masser blir drevet av en slik offervilig, grenseløs begeistring som bare kommunismen med sitt perspektiv om fullstendig frihet og det høyeste åndelige og moralske nivå kan vekke. En retning som vil avskaffe den materielle nød og utbytting, men som bevisst gir avkall på å røre ved den borgerlige overbygning og samtidig ikke klarer å forandre hele det åndelige utsyn, proletariatets ideologi, kan ikke utløse denne voldsomme energien hos massene. På grunn av dette vil den imidlertid også være ute av stand til å løse det materielle problem, den økonomiske oppbygging, og å få en slutt på kaoset.
På samme måte som den «rent sosialistiske regjeringen» vil en fagforeningsregjering forsøke å fastholde og stabilisere det øyeblikkelige resultat av den revolusjonære utvikling, bare med den forskjell at det skjer på et langt mer viderekomment utviklingstrinn, - når bursjoasiets overmakt er knust og det hersker en viss likevekt mellom klassene under proletariatets forrang, - når den totale kapitalprofitt ikke lenger kan opprettholdes, men bare dens mindre anstøtelige småkapitalistiske utgave, - når ikke lenger den borgerlige, men den sosialistiske oppbygging for alvor blir forsøkt realisert, selv om det skulle skje med utilstrekkelige midler. Dens funksjon er altså å være en siste tilflukt for den borgerlige klasse. Når borgerskapet ikke lenger kan holde linjen Scheidemann-Henderson-Renaudel[24] mot massenes stormløp, trekker det seg tilbake til sin siste forsvarslinje, Smillie-Dissmann-Merrheim. Dersom det ikke lenger kan lure proletariatet ved «arbeidere» i en borgerlig eller sosialistisk regjering, så kan det bare forsøke å holde proletariatet tilbake fra de mest vidtgående radikale mål ved en «regjering av arbeiderorganisasjonar», for på den måten å opprettholde noe av sin maktposisjon. En slik regjerings vesen er kontrarevolusjonært forsåvidt som den forsøker å hindre den nødvendige utviklingen av revolusjonen fram til en fullstendig ødeleggelse av den borgerlige verden og til full kommunisme. Kommunistenes kamp kan nå ofte gå parallelt med kampen til radikale fagorganiserte, men det ville være en skadelig taktikk å ikke samtidig skarpt framheve motsetningene i prinsipper og målsetting. Disse betraktningene har også en betydning for kommunistenes holdning overfor de eksisterende fagforbund. Alt som bidrar til å styrke deres enhet og kraft, styrker den makt som i framtida vil stille seg i veien for revolusjonens utvikling.
Når kommunismen fører en hard og prinsipiell kamp mot denne politiske overgangsformen, representerer den den levende, revolusjonære tendensen hos proletariatet. Den samme revolusjonære aksjon fra proletariatet, som ved at den bryter ned det borgerlige maktapparat åpner veien for arbeiderbyråkratiets herredømme, får massene samtidig til å opprette sine egne organer, rådene, som straks tar grunnen bort fra fagforeningenes byråkratiske maskineri. Oppbyggingen av sovjetsystemet er samtidig proletariatets kamp for å erstatte den ufullkomne form for diktatur med det fullkomne diktatur. Forsøkene på å «nyorganisere» økonomien vil aldri ta slutt, og det intense arbeid som dette medfører, gjør at et lederbyråkrati ennå lenge vil kunne beholde sin makt, og at massenes evne til å kvitte seg med dem bare vil vike langsomt. Utviklingens forskjellige former og faser følger heller ikke på hverandre på den abstrakte, regelmessige måte som vi formulerer som et logisk uttrykk for forskjellige modenhetsgrader i utviklingen. De løper ved siden av hverandre, blander seg og krysser hverandre som et kaos av tendenser som utfyller, bekjemper og avløser hverandre, og av kampen mellom dem vokser den totale revolusjonsprosess. «Proletariske revolusjoner,» sa allerede Marx, «kritiserer bestandig seg selv, avbryter stadig sitt eget forløp, kommer tilbake til det som tilsynelatende er fullført for å ta fatt på det igjen, forhåner grusomt og grundig halvhetene, svakhetene og ynkeligheten i sine første forsøk, synes bare å slå sin motstander ned for at denne skal suge nye krefter fra jorda og reise seg mot dem igjen enda kjempemessigere ...»[25]. De krefter som vokser fram av proletariatet selv som uttrykk for dets utilstrekkelige styrke, må bli overvunnet gjennom den utviklingsprosess denne styrken gjennomgår, - en utvikling gjennom motsetninger, altså katastrofalt, gjennom kamp. I begynnelsen var handling, men den dannet bare begynnelsen. For å styrte et herredømme, kreves det et øyeblikk med enhetlig vilje, men bare den varige enhet, som bare er mulig gjennom en klar forståelse, klarer å holde fast på seieren. Ellers kommer tilbakeslaget som ikke betyr at de gamle herrer vender tilbake, men et nytt herredømme i nye former, med nye personer og nye illusjonen Enhver ny fase i revolusjonen avdekker et nytt sjikt av ennå ubrukte ledere som representerer bestemte organisasjonsformer, og overvinnelsen av dem betyr et høyere trinn i proletariatets selvbefrielse. Proletariatets kraft er ikke bare den friske kraft i en enestående, veldig handling som knuser fienden, men den åndelige kraft som overvinner den gamle mentale avhengighet, og som derfor klarer å holde fast i et sterkt grep det som ble vunnet gjennom stormangrepet. Veksten av denne kraften i revolusjonens opp- og nedgangstid betyr veksten av den proletære frihet.
Mens kapitalismen i Vest-Europa i stigende grad bryter sammen, blir i Russland en ny organisering av produksjonen bygd opp under enorme vanskeligheter. Kommunismens herredømme betyr ikke at produksjonen er organisert fullstendig kommunistisk, det blir bare mulig gjennom en lengre utviklingsprosess, men at arbeiderklassen bevisst utvikler produksjonen i retning av kommunismen.[4*] Denne utviklingen kan til enhver tid ikke gå lenger enn de eksisterende tekniske og samfunnsmessige grunnlag tillater. Den vil derfor framvise overgangsformer hvor rester av den gamle borgerlige verden kommer til syne. Etter det vi i Vest-Europa kan erfare om forholdene i Russland, er disse i virkeligheten også til stede.
Russland er et enormt jordbruksland, industrien har ikke utviklet seg som i Vest-Europa, der den har fått et omfang som et slags «verksted» for verden, og som har gjort eksport og ekspansjon til et livsspørsmål. Den har utviklet seg akkurat så mye at det er dannet en industriarbeiderklasse som i egenskap av en utviklet klasse var i stand til å overta ledelsen av samfunnet. Den store masse av folket er beskjeftiget i landbruket, og her utgjør de moderne storgodsene bare et mindretall, om enn viktig for den kommunistiske utvikling. Hovedmassen består av mindre enheter, ikke slike fattige, utbyttede smågårder som i Vest-Europa, men gårder som sikrer bøndenes velferd, og som sovjetregjeringen forsøker å trekke inn i en stadig fastere forbindelse med helheten ved å gi dem verktøy og materielle hjelpemidler, og å drive en intensiv kulturell og faglig undervisning. Likevel er det en selvfølge at denne driftsformen fremmer en viss individualistisk ånd som er fremmed for kommunismen, og som hos de «rike bøndene» fører til en fiendtlig, regelrett antikommunistisk holdning. Uten tvil har Ententen spekulert i dette ved sin plan om å handle med kooperativene. Ved at de forsøkte å trekke disse sjiktene inn i ringen av borgerlig profittbegjær, ville de utløse en borgerlig motbevegelse. Slike forsøk må imidlertid slå feil, fordi en for stor interesse, frykten for den føydale reaksjon, binder dem til den nåværende regjering. Når den vesteuropeiske imperialisme går under, forsvinner denne faren fullstendig.
Industrien er hovedsakelig styrt sentralt og produksjonen er ikke utbytting. Den er hjertet i det nye system, og på industriproletariatet støtter statsledelsen seg. Også denne produksjonen befinner seg imidlertid i en overgangstilstand; forvaltningsfunksjonærene og de tekniske funksjonærer i fabrikkene og i statsadministrasjonen utøver en større makt enn det som er i samsvar med en utviklet kommunisme. Nødvendigheten av å heve produksjonen raskt, og enda mer nødvendigheten av å skape en god armé for å slå tilbake reaksjonens angrep, førte til at man i raskt tempo måtte avhjelpe mangelen på ledende kadre. Den truende hungersnød og de fiendtlige angrepene tillater ikke at slike krefter i et langsommere tempo blir brukt på å høyne alles evner og utvikling som grunnlag for et kommunistisk fellesskap. Derfor måtte det utvikle seg et nytt byråkrati av de nye lederne og funksjonærene, og dette byråkratiet tok restene av det gamle byråkratiet opp i seg. Eksistensen av dette blir av og til sett på med bekymring som en fare for det nye systemet. Denne faren kan bare fjernes ved at massene gjennomgår en bred utvikling, og det blir arbeidet for dette med en enestående iver, men et varig grunnlag for denne utviklingen kan bare bli skapt av den kommunistiske overflod der mennesket opphører å være slave av sitt arbeid. Bare overflod skaper de materielle forutsetninger for frihet og likhet. Så lenge kampen mot naturen og mot kapitalkreftene ennå er en hard kamp, vil det være nødvendig med en stor spesialisering.
Det er bemerkelsesverdig at den ulike utviklingen i Vest-Europa - der vi først forutser den under revolusjonens videre forløp - og i Russland ifølge vår undersøkelse framviser den samme politisk-økonomiske struktur: en kommunistisk organisert industri der arbeiderrådene danner det selvstyrende element og under ledelse og politisk kontroll av et arbeiderbyråkrati, mens landbruket som stort sett består av små og middelsstore bruk, beholder en individualistisk-småborgerlig karakter. Det er imidlertid ikke noe merkelig ved denne overensstemmelsen, for en slik sosial struktur blir ikke bestemt av den politiske utviklingen, men av de grunnleggende tekniske og økonomiske forhold. Her som der står teknikken i industrien og i landbruket, samt massenes utdannelse, på samme utviklingstrinn.[5*] Men til tross for denne overensstemmelsen foreligger det en stor forskjell i betydning og målsetting. I Vest-Europa danner denne politisk-økonomiske strukturen en overgangsfase som bursjoasiet bruker som et siste forsvarsverk for å hindre sin undergang, mens man i Russland bevisst forsøker å bringe utviklingen videre i retning av kommunismen. I Vest-Europa er det en fase i klassekampen mellom proletariatet og bursjoasiet, i Russland er den en fase i den nye økonomiske oppbyggingen. Med de samme ytre former befinner Vest-Europa seg på den nedadgående vei til en kultur som går under, Russland på en ny kulturs oppadstigende linje.
Da den russiske revolusjon ennå var ung og svak, og den håpet på at utbruddet av den europeiske revolusjon skulle redde den, hersket det en annen oppfatning av dens betydning. Dengang het det at Russland bare var en utpost for revolusjonen der proletariatet kunne ta makten så tidlig bare på grunn av tilfeldige gunstige omstendigheter; dette proletariatet var imidlertid svakt og uopplyst, og forsvant nesten blant den endeløse masse av bønder. Proletariatet i det tilbakeliggende Russland kunne bare for en tid gå foran. Så snart de enorme masser av det vesteuropeiske proletariat, med sine kunnskaper og sin grundige utdannelse, med sin tekniske og organisatoriske skolering ville reise seg og ta over makten i de mest utviklede industriland med deres gamle kultur, da ville man oppleve en oppblomstring av kommunismen som ville sette den inspirerende russiske begynnelse helt i skyggen. Der hvor kapitalismen hadde utfoldet sin største kraft og forberedt den nye produksjonsmåten - i England, Tyskland og Amerika - der lå kjernen og styrken til den nye kommunistiske verden.
Denne oppfatningen tok ikke hensyn til revolusjonens vanskeligheter i Vest-Europa. Der hvor proletariatet bare langsomt kommer i besittelse av et befestet herredømme, og hvor bursjoasiet nå og da klarer å vinne tilbake makten eller deler av den, der kan det ikke komme i stand noen oppbygging av økonomien. En kapitalistisk oppbygging er umulig. Hver gang bursjoasiet får frie hender skaper det et nytt kaos, og ødelegger det fundament som en kommunistisk produksjon kunne bygges opp på. Gjennom en blodig reaksjon og ødeleggelser forhindrer det stadig på nytt befestelsen av det nye proletære system. Dette skjedde også i Russland: Økonomien ble dypt rystet og den kommunistiske oppbygging ble sterkt skadet og satt tilbake ved at Koltschak og Denikin ødela industrianleggene og bergverkene i Ural og Don-bekkenet, og ved at det var nødvendig å sette inn de beste arbeiderne og storparten av produksjonskreften mot dem. Selv om åpningen av handelssamkvemet med Amerika og Vesten i stor grad kan lette starten på et nytt oppsving, vil det allikevel være nødvendig med store, oppofrende anstrengelser fra massene i Russland for å utbedre skadene fullstendig. Men, og her ligger forskjellen, i Russland forble sovjetrepublikken selv urokket som et organisert sentrum av kommunistisk kraft som allerede hadde fått en stor indre fasthet. I Vest-Europa vil det ikke bli ødelagt og myrdet mindre, der vil også proletariatets beste krefter bli knust, men her mangler en allerede befestet og organisert stor sovjetstat som kraftkilde. Klassene utmatter hverandre gjennom en ødeleggende borgerkrig, og så lenge dette står på, kan det ikke komme til noen oppbygging, så lenge vil det herske kaos og elendighet. Dette vil være de lands skjebne, der proletariatet ikke straks med klart blikk og enhetlig vilje innså sin oppgave, altså i de land der de borgerlige tradisjonene svekker og splitter arbeiderne, gjør deres øyne trøtte og deres hjerter spake. Man vil trenge årtier for å overvinne den borgerlige kulturs forpestende og lammende innflytelse på proletariatet i de kapitalistiske land. I mellomtida blir produksjonen liggende brakk og landet blir økonomisk sett til en ørken.
Til samme tid som Vest-Europa økonomisk stagnert møysommelig kjemper seg ut av sin borgerlige fortid, blomstrer i Østen, i Russland, økonomien opp under det kommunistiske system. Det som kjennetegnet landene med den utviklete kapitalisme framfor det tilbakeliggende Østen, var deres enorme rikdom på materielle og åndelige produksjonsmidler - et tett nett av jernbaner, fabrikker, skip, en tettboende teknisk utdannet befolkning. Men under kapitalismens sammenbrudd, under den lange borgerkrigen, under stagnasjonsperioden når det blir produsert for lite, vil denne rikdommen gå tapt, bli oppbrukt eller ødelagt. De produktivkrefter som ikke kan ødelegges, vitenskapen, de tekniske ferdigheter, er ikke bundet til disse landene. Bærerne av dem vil finne et nytt hjemland i Russland, dit også en del av Europas materielle og tekniske rikdom kan bli berget gjennom handelssamkvemet. Dersom Sovjet-Russlands handelsavtale med Vest-Europa og Amerika blir skikkelig og alvorlig gjennomført, vil den ha en tendens til å styrke denne motsetningen. I Russland vil den fremme den økonomiske oppbyggingen, mens den i Vest-Europa vil sinke sammenbruddet, utsette ruinen, gi kapitalismen et pusterom og lamme massenes revolusjonære handlekraft - for hvor lenge og i hvilken grad kan ikke forutsis. Politisk vil dette komme til syne i en tilsynelatende stabilisering av en borgerlig regjeringsform eller i en av de regjeringsformer som er behandlet ovenfor, og samtidig vil opportunismen ta overhånd i kommunismen. Ved å anerkjenne de gamle kampmetodene, ved å delta i det parlamentariske arbeidet og være en lojal opposisjon i de gamle fagforbundene, vil de kommunistiske partiene i Vest-Europa skaffe seg en legal posisjon, på samme måte som sosialdemokratene tidligere. Overfor dette vil den radikale, revolusjonære retningen bli presset ut til et mindretall. En virkelig ny oppblomstring av kapitalismen er imidlertid fullstendig utenkelig. Den kapitalist som handler med Russland vil bare ta hensyn til sine private interesser og ikke bekymre seg om den totale økonomi, og derfor vil han på grunn av profitten sende av gårde viktige grunnleggende elementer for produksjonen til Russland. Å bringe proletariatet tilbake til avhengighetsforholdet er også ugjørlig. Dette fører til at krisen blir uthalt. Det er umulig med en varig forbedring, og forbedringen blir stadig på nytt stoppet. Revolusjonsprosessen og borgerkrigen blir utsatt og forlenget, kommunismens fullstendige herredømme og begynnelsen på en ny oppblomstring blir forskjøvet ut i en fjernere framtid. I mellomtiden vokser i Østen økonomien gjennom et kraftig oppsving. Den åpner nye veier, tar i bruk den fremste naturvitenskap - som Vesten ikke klarer å benytte - sammen med den nye sosialvitenskapen, menneskehetens nyerobrede herredømme over sine egne samfunnsmessige krefter. Gjennom den nye frihet og likhet vil det bryte fram en ny energi som fordobler disse kreftene hundrefold, og som igjen vil gjøre Russland til sentrum i den nye kommunistiske verdensorden.
Dette vil jo ikke være første gang i verdenshistorien at verdens sentrum flytter seg til andre områder på kloden når det blir innført en ny produksjonsmåte, eller en ny fase av den. I oldtida flyttet det seg fra Lilleasia til Sør-Europa, i middelalderen fra Sør-Europa til Vest-Europa. Med oppkomsten av koloni- og handelskapitalen ble først Spania, så Holland og England de førende land, og med industriens framvekst ble England det ledende. Årsakene til denne forflytningen kan sammenfattes i en generell forklaring: Der hvor den tidligere produksjonsform kom til sin høyeste utfoldelse var de materielle og åndelige kreftene, de politiske og rettslige institusjonene som sikret dens eksistens og som var nødvendig for at den skulle utfolde seg, utbygd så sterkt at de la nesten uovervinnelige vanskeligheter i veien for en utvikling til nye former. Således hemmet slaveriet ved utgangen av oldtiden overgangen til et føydalsystem; således bevirket laugslovene i de rike byene i middelalderen at de seinere kapitalistiske manufakturer bare kunne utvikle seg på småsteder som til da hadde vært helt ubetydelige; således hemmet det politiske system under den franske absolutisme som virket fremmende på industrien under Colbert,[26] i siste halvdel av det 18. århundre innføringen av den nye storindustrien som gjorde England til et fabrikkland. Det fins til og med en lov som tilsvarer dette i den organiske natur, og som et motstykke til Darwins «survival of the fittest» av og til blir betegnet som «the survival of the unfitted», «de ikke tilpassedes overleving». Når en dyreart som for eksempel øglene i den annen tidsalder, har spesialisert og differensiert seg til en rikdom på former slik at den er fullstendig tilpasset alle den tids spesielle levevilkår, så er den ute av stand til å utvikle seg til en ny type. Alle anlegg og utviklingsmuligheter er gått tapt og kommer ikke tilbake. Framveksten av en ny type tar utgangspunkt i de primitive urformene fordi disse er udifferensiert, har bevart alle utviklingsmuligheter, og den tilpasningsdyktige gamle arten dør ut. I løpet av menneskehetens historie går ledelsen i den økonomiske, politiske og kulturelle utvikling over fra et folk eller land til et annet, og dette kan man betrakte som et spesielt tilfelle av denne organiske regelen. Den borgerlige vitenskap avfeier fenomenet ved fantasier om «uttømmingen av livskraften» til en nasjon eller rase.
Vi ser nå årsakene til at Vest-Europas og Amerikas maktstilling vil forsvinne, og vi ser hvor den antakelig vil forsvinne hen, - en maktstilling som bursjoasiet så gjerne tilskriver en moralsk-åndelig overlegenhet hos den hvite rase. Nye land vil bli sentraene i den nye kommunistiske verden, slike land hvor massene ikke er forgiftet av stanken fra en borgerlig ideologi, - hvor deres ånd blir drevet ut fra den gamle ubevegelige ro av en begynnende industriell utvikling, som også vekker dem til en kommunistisk fellesskapsfølelse, - hvor det er råstoff nok til å anvende den framskredne teknikk som ble arvet fra kapitalismen til en fornyelse av de overleverte produksjonsformer, hvor trykket er stort nok til å tvinge fram en kamp og kampens dyder, men hvor det ikke er noe overmektig bursjoasi som kan forhindre denne fornyelsen. Russland som sammen med Sibir, selv er en halv verdensdel, står allerede på første plass. Disse forutsetningene er imidlertid også til stede i større eller mindre grad i andre land i østen, i India og Kina. Selv om umodenheten her igjen har andre årsaker, så må man ikke overse disse asiatiske landene når man vurderer den kommunistiske verdensrevolusjonen.
Man ser ikke denne verdensrevolusjonen i dens fulle universelle betydning hvis man bare betrakter den fra en vesteuropeisk synsvinkel. Russland er ikke bare Europas østlige del, men i mye større grad Asias vestlige del, ikke bare geografisk, men også økonomisk-politisk. Det gamle Russland hadde lite til felles med Europa. Det var den politisk-økonomiske enhet som lå lengst vestlig av dem Marx karakteriserte som «orientalske despotier»[27], og som talte alle de store nye og gamle kjemperikene i Asia. Her reiste det seg en uinnskrenket fyrste- og adelsmakt på grunnlag av landsbykommunismen til en bondestand som nesten overalt hadde samme preg. Dessuten støttet denne fyrstemakten seg på en relativt liten, men viktig handel med enkle håndverksprodukter. Til tross for maktveksel på overflaten har denne produksjonsmåten holdt seg i årtusener og reprodusert seg selv på stadig den samme måten. Men nå har den vesteuropeiske kapital trengt inn i den og fører med seg oppløsning, omveltninger, underkastelse, utbytting og forarming. Dette skjer gjennom handel, direkte underkastelse og utplyndring, gjennom utbytting av naturrikdommer, gjennom bygging av jernbaner og fabrikker, gjennom statlige lån til fyrstene, gjennom eksport av råstoffer - alt det som blir sammenfattet under begrepet kolonipolitikk. Mens India med sine uhyre rikdommer alt var blitt erobret, utplyndret og deretter proletarisert og industrialisert, kom de andre landene først seinere gjennom den moderne kolonipolitikken i klørne på den utviklede finanskapital. Selv om Russland ytre sett hadde opptrådt som en europeisk stormakt siden 1700, ble det en koloni av den europeiske kapital: på grunn av sin umiddelbare krigerske kontakt med Europa gikk det tidligere og raskere den vei som Persia og Kina fulgte seinere. Før den siste krig var 70% av jernindustrien, flertallet av jernbanene, 90% av platinaproduksjonen, 75% av naftaindustrien i hendene på europeiske kapitalister, som dessuten utbyttet de russiske bøndene til ut over sultegrensen ved hjelp av tsarens enorme gjeld. Arbeiderklassen i Russland arbeidet under enhetligere forhold enn i Vest-Europa, og på grunn av dette oppsto det et fellesskap av revolusjonære, marxistiske oppfatninger. Likevel var Russland i hele sin økonomiske stilling det vestligste av de asiatiske riker.
Den russiske revolusjon er begynnelsen på Asias store revolte mot den vesteuropeiske kapital som er konsentrert i England. I regelen tar man her bare hensyn til virkningene i Vest-Europa, hvor de russiske revolusjonære på grunn av sin store teoretiske skolering er blitt lærere for proletariatet som higer mot kommunismen. Enda viktigere er imidlertid revolusjonens virkning i østen, og derfor behersker de asiatiske spørsmål sovjetrepublikkens politikk i nesten høyere grad enn de europeiske spørsmål. Fra Moskva, hvor delegasjonene fra asiatiske nasjoner inntreffer i tur og orden, lyder ropet om frihet og selvbestemmelse for alle folk og kamp mot den europeiske kapital over hele Asia.[6*] Fra Den turaniske[28] sovjetrepublikk går trådene til India og de muhammedanske land; i Sør-Kina forsøker de revolusjonære å følge eksempelet fra sovjetforfatningen[29], den panislamittiske bevegelse som under tyrkisk ledelse gror fram i Lilleasia, forsøker å nærme seg Russland. Heri ligger den store betydning til kampen mellom England og Russland som eksponenter for to samfunnssystemer. Og derfor kan denne kampen til tross for tidvise pauser ikke ende med en virkelig fred, for gjæringsprosessen i Asia går videre. Engelske politikere som ser noe lenger enn den småborgerlige demagogen Lloyd George, ser godt den faren som her truer det engelske verdensherredømmet, og dermed hele kapitalismen. Med rette sier de at Russland er mye farligere enn Tyskland noensinne var. Men de kan ikke foreta noen energisk opptreden, for den begynnende revolusjon blant det engelske proletariat tillater ganske enkelt ingen annen regjering enn den som representerer den småborgerlige demagogi.
Asias sak er den egentlige sak til menneskeheten. I Russland, Kina og India, på den sibirsk-russiske slette og i de fruktbare dalene ved Ganges og Jangtsekiang bor det 800 millioner mennesker, mer enn halvparten av hele jordas befolkning, nesten tre ganger så mange som i det øvrige kapitalistiske Europa. Og overalt utenfor Russland har revoltens kime vist seg. På den ene siden kraftig oppflammende streikebevegelser der hvor industriproletariatet er presset sammen, som i Bombay og Hankau, på den annen side nasjonalistiske bevegelser blant den ennå svake, voksende nasjonale intelligentsia. Så langt man kan lese seg til av de sparsomme nyhetene i den temmelig tause engelske presse, har verdenskrigen ført til en sterk oppflamming av de nasjonale bevegelser som imidlertid er brutalt undertrykt igjen. Samtidig befinner industrien seg i en så kraftig blomstring at gullet flyter i mengder fra Amerika til Øst-Asia. Når den økonomiske krisen når disse landene - Japan synes allerede å være rammet av den - må man derfor rekne med nye kamper. Man kan stille seg det spørsmål om man skal støtte rent nasjonalistiske bevegelser som i Asia går inn for et nasjonal-kapitalistisk regime, da de jo vil komme til å stå fiendtlig overfor den proletære frihetsbevegelse. Sannsynligvis vil utviklingen imidlertid ikke gå i denne retningen. Riktignok har den voksende intelligentsia orientert seg i retning av den europeiske nasjonalisme, og som ideologer for det framvoksende hjemlige bursjoasi gått inn for en nasjonal-borgerlig regjering etter vestlig mønster. Men med Europas forfall blekner dette idealet, og de vil utvilsomt komme sterkt under innflytelse av den russiske bolsjevisme og i den finne middelet til å forene seg med den proletære streike- og oppstandsbevegelse. Således vil de nasjonale frigjøringsbevegelsene i Asia anta en kommunistisk ideologi og et kommunistisk program raskere enn man skulle vente etter det ytre skinn, og mot verdenskapitalens barbariske undertrykkelse ha arbeidernes og bøndenes klassekamp som det faste fundament.
At disse folkene alt overveiende er jordbrukere behøver like så lite som i Russland å være noen hindring: kommunistisk fellesskap består ikke i en tett sammenpresset mengde av fabrikkbyer. Tvert imot vil landbruket måtte innta en stor plass i dem, fordi det kapitalistiske skillet mellom industriland og agrarland ikke gjelder her. Men sant nok vil den dominerende agrare karakter vanskeliggjøre revolusjonen fordi den åndelige beredskap da er mindre. Utvilsomt vil det også i disse landene være nødvendig med en lang periode med åndelig og politisk omveltning. Vanskelighetene er her andre enn i Europa: mindre aktive enn passive. De ligger mindre i styrken i motstanden enn i den langsomme oppvakning til aktivitet, ikke i overvinnelsen av det indre kaos, men i dannelsen av en enhetlig kraft til å fordrive de fremmede utbytterne med. Vi går ikke her inn på de spesielle forskjellene i disse vanskelighetene. Indias religiøse og nasjonale oppsplitting, Kinas småborgerlige karakter. Hvordan de politiske og økonomiske formene enn vil utvikle seg videre, det hovedproblem som først må bli løst er ødeleggelsen av den europeisk-amerikanske kapitals herredømme.
Den harde kampen for å knuse kapitalismen er den felles oppgave som arbeiderne i Vest-Europa og USA må løse hånd i hånd med Asias millionfolk. "Vi står nå bare ved den første begynnelse. Når den tyske revolusjon når et avgjørende vendepunkt og slutter seg til Russland, når det bryter ut revolusjonære massekamper i England og Amerika, når det flammer opp motstander i India, når kommunismen forskyver sine grenser til Rhinen og Det indiske osean, da går verdensrevolusjonen inn i sin neste og voldsomste fase. Sammen med sine vasaller i folkeforbundet og sine japanske og amerikanske forbundsfeller blir det engelske bursjoasi som behersker verden, angrepet innenfra og utenfra, blir dets verdensherredømme truet av oppstander og befrielseskriger i koloniene, blir det lammet innenlands av streiker og borgerkrig. Det må anstrenge alle krefter og stable alle leiehærer på beina mot begge fiendene. Når den engelske arbeiderklasse, styrket i ryggen av det øvrige europeiske proletariat, angriper sitt bursjoasi, kjemper den på to måter for kommunismen. På den ene ved at veien er ryddet for kommunismen i England selv, og på den andre ved at den hjelper til med å befri Asia. Og omvendt vil de kunne regne med støtte fra den kommunistiske hovedmakt når bursjoasiets bevæpnede leiesvenner forsøker å drukne deres kamp i blod. Vest-Europa med øyene utenfor er nemlig bare en halvøy som stikker ut fra den store russisk-asiatiske landformasjon. Den felles kamp mot kapitalen vil gjøre de proletære masser i hele verden til en enhet. Og når de europeiske arbeidere endelig dypt utmattet står ved slutten av den harde kamp, i frihetens klare morgenlys, hilser de i østen Asias befridde folk og rekker hverandre hånden i Moskva, den nye menneskehets hovedstad.
De ovenstående betraktninger ble skrevet i april og sendt av gårde til Russland for at de om mulig kunne tjene som materiale for de taktiske beslutningene til eksekutivkomitéen og kongressen. I mellomtiden har situasjonen utviklet seg dithen at eksekutivkomitéen i Moskva og de ledende kamerater i Russland fullstendig har stilt seg på opportunismens side, og dermed skaffet denne retningen en overvekt på Den kommunistiske internasjonales annen kongress. Denne politikken kom først til syne i Tyskland i Radeks bestrebelser på å påtvinge de tyske kommunister sin taktikk. Denne gikk ut på parlamentarisme og understøttelse av landsorganisasjonen, og han tok i bruk alle de åndelige om materielle midler han rådde over i egenskap av leder av KPD, noe som førte til at den kommunistiske bevegelse ble splittet og svekket. Etter at Radek ble sekretær for eksekutivkomitéen, er denne politikken blitt hele eksekutivkomitéens politikk. Forsøkene på å få de tyske uavhengige til å slutte seg til Moskva, noe som til da hadde vært forgjeves, ble energisk fortsatt. Ingen vil vel tvile på at de antiparlamentariske kommunistene i KAPD ifølge sin natur hører med til Den kommunistiske internasjonale, men de ble behandlet kjølig: De hadde, het det seg, i alle viktige saker stilt seg i motsetning til Den tredje internasjonale, og kunne bare bli gitt adgang på særlige vilkår. Avdelingskontoret i Amsterdam som hadde tatt dem med og behandlet dem som likeverdige, ble satt utenfor. Det ble forhandlet med de delegerte fra det franske SPs sentrum om opptakelse. Overfor de engelske kommunister sa Lenin at de ikke bare skulle delta i parlamentsvalgene, men at de også skulle slutte seg til «Labour Party» som tilhører Den annen internasjonale og som for det meste er en forening av reaksjonære fagforeningsledere.[31] I alle disse avgjørelsene kom det fram en bestrebelse hos de russiske kamerater på å opprette forbindelser med de store, ennå ikke kommunistiske arbeiderorganisasjonene i Vest-Europa. Mens de radikale kommunistene driver opplysning og revolusjonsarbeid blant arbeidermassene ved en skarp prinsipiell kamp mot alle borgerlige, sosialpatriotiske og vaklende retninger samt deres representanter, forsøker ledelsen i Internasjonalen å få dem til å slutte massivt opp om Moskva, uten at deres grunnleggende oppfatninger behøver forandre seg totalt.
I Lenins nettopp utkomne brosjyre «Radikalismen som kommunismens barnesykdom»[32] kommer den motsetning klart fram som på denne måten har brakt de russiske bolsjeviker - gjennom sine handlinger var de engang lærere i radikal taktikk - i motsetning til de radikale kommunister i Vest-Europa. Brosjyrens betydning ligger ikke i innholdet, men i hvilken person det er som har forfattet den. Argumentene bringer knapt noe nytt, det er for det meste de samme som allerede er brukt av andre. Det spesielle ligger i at de nå blir brukt av Lenin. Derfor kan det heller ikke dreie seg om å bekjempe dem og komme med motargumenter overfor dem, men å forstå den kjensgjerning at de opptrer her som resultat av en bestemt politikk. Feilen ved dem ligger hovedsakelig i at de vesteuropeiske forhold, partier, organisasjoner og parlamentspraksis o. 1. blir likestilt med de russiske av samme navn.
Det er ikke vanskelig å få øye på grunnlaget for denne politikken i Sovjetrepublikkens behov. Grunnlaget for den russiske stålindustri ble ødelagt ved Koltschaks og Denikins reaksjonære opprør, mens krigsanstrengelsene lammet en sterk utfoldelse av produksjonen. Russland har et påtrengende behov for maskiner, lokomotiver og verktøy til den økonomiske oppbyggingen, og bare den intakte industrien i de vestlige land kan levere dette. Derfor er det henvist til et fredelig handelssamkvem med den øvrige verden, spesielt ententelandene, som på sin side igjen trenger råstoffer fra Russland for å forhindre et sammenbrudd i kapitalismen. Den russiske sovjetrepublikk må altså få i stand en modus vivendi med den kapitalistiske verden, tvunget av den langsomme revolusjonære utvikling i Vest-Europa, må gi fra seg en del av sine naturrikdommer som betaling, og gi avkall på en direkte understøttelse av revolusjonen i andre land.[33] Det er i og for seg ikke noe å innvende mot en slik overenskomst som blir anerkjent som nødvendig av begge parter. Men det ville ikke være merkelig dersom det på grunn av denne følelsen av nødvendighet og den begynnende praksis av en forståelse med den borgerlige verden, ville oppstå en mental tilbøyelighet til å moderere oppfatningene. Som et forbund av kommunistiske partier som forbereder proletariatets revolusjon i alle land, står Den tredje internasjonale formelt utenfor regjeringspolitikken til den russiske republikk, og skulle helt uavhengig av den oppfylle sine egne oppgaver. I virkeligheten er imidlertid dette skillet ikke til stede. På samme måten som kommunistpartiet er ryggraden i sovjetrepublikken, er eksekutivkomitéen gjennom sine medlemmer nært knyttet til ledelsen av sovjetrepublikken, og danner således et redskap som denne ledelsen griper inn i den vesteuropeiske politikk med. På denne bakgrunn blir det forståelig at taktikken til Den tredje internasjonale ikke bare blir bestemt av den kommunistiske propagandas behov i alle de kapitalistiske land, men også av Sovjet-Russlands politiske behov, når denne taktikken blir fastlagt enhetlig av en kongress for alle disse landene og blir ledet sentralt.
Nå trenger riktignok kapitalens og arbeidernes to antagonistiske verdensmakter begge et fredelig varebytte for å bygge opp økonomien. Deres politikk blir imidlertid ikke bare bestemt av disse direkte økonomiske behov, men også av den dypere økonomiske motsetning mellom bursjoasi og proletariat. I denne motsetning kommer det til syne et framtidig problem, nemlig det at mektige kapitalistiske grupper ut fra et prinsipielt riktig fiendskap forsøker å forhindre alle avtaler. Sovjetregjeringen vet at den ikke kan stole på Lloyd Georges innsikt og Englands behov for fred. Denne freden ble på den ene siden framtvunget av Den røde armés uknuselige kraft, og på den annen av det trykk de engelske arbeidere og matroser utøvde på sin regjering. Sovjetregjeringen vet at et av dens viktigste våpen til å lamme de imperialistiske regjeringer med og tvinge dem til å forhandle, er truselen fra Ententens proletariat. Derfor må den gjøre dette våpenet så sterkt som mulig. Det den trenger til det er ikke et radikalt kommunistisk parti som forbereder en grundig revolusjon i framtida, men en stor, organisert, proletær makt som støtter Russland, og som de respektive regjeringer må ta hensyn til. Den trenger øyeblikkelig store masser, selv om de ikke er helt kommunistiske. Dersom den klarer å vinne disse massene for seg, så er deres støtte til Moskva et budskap til verdenskapitalen om at utslettelseskriger mot Moskva ikke lenger er mulige, og at fred og handelssamkvem dermed er uunngåelig.
Derfor må det i Moskva satses på en kommunistisk taktikk for Vest-Europa som ikke står i noen skarp motsetning til de tradisjonelle oppfatninger og metoder til de store, utslagsgivende, organiserte arbeidermasser. På samme måte måtte man forsøke så raskt som mulig å f å en østorientert regjering i Tyskland istedenfor Ebert-regjeringen som lot seg bruke som redskap for Ententen mot Russland. Og fordi kommunistpartiet selv var for svakt til det, var bare de uavhengige brukbare. En revolusjon i Tyskland ville styrke Sovjet-Russlands posisjon overfor Ententen enormt. Riktignok kunne en slik revolusjon i sin videste konsekvens bli vært ubekvem for den politikk som gikk ut på fred og fordragelighet med Ententen. En slik radikal proletær revolusjon ville nemlig bety at Versailles-avtalene ble brutt og at krigen brøt ut igjen - kommunistene i Hamburg ville allerede aktivt forberede seg på denne krigen på forhånd. Da ville også Russland bli trukket med i krigen, og selv om dets ytre kraft ville bli styrket ved dette, så ville samtidig den økonomiske oppbygging og avskaffelsen av nøden bli utsatt på ubestemt tid. Disse konsekvensene kunne bli forhindret hvis den tyske revolusjon kunne holdes innenfor slike grenser at den nok i stor grad styrket de forente arbeiderregjeringer overfor ententekapitalen, men likevel ikke tvang den til en uunngåelig øyeblikkelig krig. For å oppnå dette trengte man ikke KAPDs radikale taktikk, men en regjering av uavhengige, KPD og fagforbundene i form av en rådsorganisasjon etter russisk mønster.
Denne politikken har likevel videre perspektiver enn bare det å oppnå en gunstigere posisjon for de momentane forhandlinger med Ententen. Dens mål er verdensrevolusjonen, men det er klart at denne politikks spesielle karakter motsvares av en spesiell oppfatning av verdensrevolusjonen. Den revolusjon som nå går over verden og som snart vil nå Mellom-Europa og deretter Vest-Europa, blir drevet av kapitalismens økonomiske sammenbrudd. Dersom det ikke lykkes kapitalen å skape et oppsving i produksjonen må massene gjøre revolusjon dersom de ikke vil gå til grunne uten å gjøre noe. Men samtidig som de må gjøre revolusjon, befinner de store masser seg fremdeles i en sterk mental avhengighet av de gamle oppfatningene, av de gamle organisasjonene og lederne, og disse vil først rive til seg makten. Derfor må man skille mellom den ytre revolusjon som knuser bursjoasiets herredømme og gjør kapitalismen umulig, og den kommunistiske revolusjon som fullbyrdes gjennom en lang prosess, som forandrer massenes indre, som lar arbeiderklassen befri seg fra alle lenker og med fast hånd ta fatt på oppbyggingen av kommunismen. Det er kommunismens oppgave å erkjenne de krefter og tendenser som vil stanse revolusjonen på halvveien, å vise massene veien ut over dette, og gjennom en hard kamp for de mest vidtliggende mål, for den fulle og hele makt og mot disse tendensene, å vekke den kraft i proletariatet som vil drive revolusjonen videre. Dette kan den bare klare dersom den allerede nå tar opp kampen mot de hemmende førertendensene og ledermakten. Opportunismen vil alliere seg med dem og gi dem del i den nye makten. Idet den tror at den kan lede dem inn på kommunismens vei, blir den kompromittert av dem. Idet Den tredje internasjonale erklærer denne taktikken for den offisielle kommunistiske taktikk, karakteriserer de de tradisjonelle organisasjoner og deres lederes maktovertakelse som «kommunistisk revolusjon», befester den disse lederes herredømme og vanskeliggjør en videreføring av revolusjonen.
Ut fra det standpunkt at det gjelder å opprettholde Sovjet-Russland er selvfølgelig denne oppfatningen av verdensrevolusjonens mål uangripelig. Når det i de andre landene i Europa hersker et liknende politisk system som i Russland - herredømmet til et arbeiderbyråkrati som støtter seg til et rådssystem som grunnlag, - da er verdensimperialismens makt beseiret og styrtet, i det minste i Europa. Da kan kommunismens økonomiske oppbygging ta uforstyrret fatt i Russland, uten frykt for reaksjonære angrepskriger, men derimot omgitt av vennligsinnede arbeiderrepublikker. Slik sett blir det forståelig at det som vi betrakter som en midlertidig, utilstrekkelig mellomform som må bekjempes med alle midler, for Moskva betyr realiseringen av proletariatets revolusjon, målet for den kommunistiske politikk.
Ut fra dette kan man også utlede de kritiske betenkeligheter som kan reises mot denne politikken fra et kommunistisk standpunkt. De ligger for det første i de åndelige tilbakevirkninger på Russland selv. Dersom det herskende sjikt i Russland fraterniserer med det vesteuropeiske arbeiderbyråkrati, som er korrumpert gjennom sine posisjoner, gjennom sin motsetning til massene, gjennom sin tilpasning til den borgerlige verden, og tilegner seg deres mentalitet, så kan den kraft gå tapt som kan føre Russland videre på kommunismens vei. Dersom det støtter seg på de selveiende bønder mot arbeiderne, ville en avsporing av utviklingen til borgerlig-agrare former, og dermed til en stagnasjon i verdensrevolusjonen, ikke være umulig. Videre ligger disse betenkelighetene i at det samme politiske system som oppsto i Russland som en overgangsform for realiseringen av kommunismen, - og som bare under spesielle forhold kunne stivne til et byråkrati - på forhånd vil bety en reaksjonær hindring for revolusjonen i Vest-Europa. Vi har allerede framhevd at en slik «arbeiderregjering» ikke vil kunne utløse de krefter som trengs til en kommunistisk oppbygging. Men da de borgerlige og småborgerlige massene (sammen med bøndene) etter revolusjonen fremdeles vil være en enorm makt, - annerledes enn i Russland etter oktoberrevolusjonen, - vil svikten i oppbyggingen bare så altfor lett bringe reaksjonen tilbake til makten, samtidig som de proletære masser måtte samle seg til nye anstrengelser for å avskaffe dette systemet.
Det er imidlertid fremdeles et spørsmål om denne politikk av en utvannet verdensrevolusjon kan nå sitt mål, og ikke heller tvert imot styrke bursjoasiet på nytt, som all opportunistisk politikk. For det er aldri et krav fra revolusjonen at den mest radikale opposisjon på forhånd skal alliere seg med de moderate for å dele makten, istedenfor å driver dem videre framover gjennom uforsonlige kamper. Ved en slik alliansepolitikk blir massenes totale angrepskraft så svekket at det herskende systems fall blir forsinket og vanskeliggjort.
Revolusjonens virkelige styrke ligger andre steder enn i partienes taktikk og regjeringenes politikk. Til tross for alle forhandlinger kan det ikke komme i stand noen virkelig fred mellom den imperialistiske og den kommunistiske verden: Mens Krassin[34] forhandlet i London, knuste den røde armé den polske makt og nådde Tysklands og Ungarns grenser. Dermed blir krigen overført til Mellom-Europa. Klassemotsetningene som her er tilspisset til det utålelige, det fullstendige indre økonomiske sammenbrudd som gjør revolusjonen uavvendelig, massenes nød, den bevæpnete reaksjons herjinger, alt dette fører til at borgerkrigen vil flamme høyt opp i disse landene. Men når massene her kommer i bevegelse, vil de ikke la sin revolusjon sperres inne av de grenser som kloke lederes opportunistiske politikk setter opp for dem. Revolusjonen må være radikalere og dypere enn i Russland, fordi det her er en mye hardere motstand som må overvinnes. Overfor de ville, kaotiske naturkrefter som bryter fram fra dypet av tre opprørte nasjoner, og som vil gi verdensrevolusjonen et nytt oppsving, kan kongressbeslutningene i Moskva bare tillegges underordnet betydning.
[A*] Følgende setning mangler i vår utgave: "... durch die Kraft ihrer weltumwälzenden klaren Prinzipien, der kommunistischen Partei die Führung in der Revolution zu." - MIA.
[1] «Verdensrevolusjonen og kommunistisk taktikk» ble antakelig først skrevet på hollandsk (i det minste delvis) og i etapper offentliggjort i tidsskriftet «De Nieuwe Tijd». (Pannekoek brukte her psevdonymet Karl Horner.) I «Etterskriftet» nevner Pannekoek at teksten ble skrevet i april, men første delen av den hollandske utgaven ble alt publisert medio mars 1920.
På tysk ble teksten først offentliggjort under tittelen «Die Entwicklung der Weltrevolution und die Taktik des Kommunismus» i tidsskriftet «Kommunismus. Zeitschrift der Kommunistischen Internationale», (heft 28/29 1. august 1920) som ble utgitt av Østerrikes kommunistiske parti med Gerhart Eisler som redaktør. Her brukte Pannekoek sitt fulle navn. Artikkelen ble da utstyrt med følgende redaksjonelle anmerkning: «Ovenstående artikkel, som ble skrevet for noen tid siden, er utvilsomt et meget verdifullt bidrag til analysen og kritikken av den kommunistiske taktikk, selv om den står i en viss motsetning til retningslinjene fra eksekutivkomitéen i Moskva. Vi trykker den på det nåværende tidspunkt derfor i «Kommunismen» i anledning Internasjonalens annen kongress, i samsvar med den oppgaven som vårt tidsskrift har satt seg, nemlig å være et samlingssted for diskusjon av Den kommunistiske internasjonales problemer. Vi gjør videre oppmerksom på at denne artikkelen med det første vil foreligge som egen brosjyre.» Brosjyren utkom i Verlag der Arbeiterbuchhandlung i Wien under tittelen Weltrevolution und kommunistische Taktik.
[2] Marx, Kritikk av den Hegelske rettsfilosofi. Innledning. Setningene lyder hos Marx i sin helhet slik: «Kritikkens våpen kan riktignok ikke erstatte våpnenes kritikk, materiell vold må styrtes ved materiell vold; men også teorien blir en materiell makt så snart den griper massene. Teorien er i stand til å gripe massene når den demonstreres ad hominem (med mennesket), og den demonstreres ad hominem når den blir radikal.» (Karl Marx, Verker i utvalg, bd. 1, Oslo 1970, s. 94 f.)
[3] Den hollandske kommunist og ingeniør S. J. Rutgers deltok i 1919 på Den kommunistiske Internasjonales 1. verdenskongress og vendte i november 1919 tilbake til Holland for å medvirke ved stiftelsen av Den kommunistiske Internasjonales vesteuropeiske kontor i Amsterdam. Pannekoek, Gorter og Henriette Roland-Holst ledet kontoret som imidlertid ble oppløst igjen i begynnelsen av 1920.
[4] Til utviklingen i det italienske sosialistpartiet og dets forhold til Komintern, jfr. Einhart Lorenz, Arbeiderbevegelsens historie 1789-1930, Oslo 1974, s. 158 ff., og Per Maurseth, Fra Moskvateser til Kristiania-forslag, Oslo 1972, passim.
[5] Først på landsmøtet i Tours i desember 1920 vant kommunistene flertallet i det sosialistiske parti, forandret navnet til KP og sluttet seg til Den III. Internasjonale.
[6] British Socialist Party ble dannet i slutten av juli 1920 sammen med noen andre mindre grupper The Communist Party of Great Britain. 1½ måned tidligere hadde Sylvia Pankhurst stiftet det venstrekommunistiske Communist Party (British Section of the Third International).
[7] På Internasjonalens første kongress representerte Socialist Labor Party den progressive delen av arbeiderklassen i USA. Partiet vendte imidlertid snart ryggen til Moskva. På annen kongress var to amerikanske partier til stede, nemlig Communist Labor Party of America og Communist Party of America. Begge partier sluttet seg sammen i mai 1921.
[8] British Socialist Party, jfr. note 6.
[9] Pannekoek sikter her antakelig til Karl Radeks brosjyre Die Entwicklung der Weltrevolution und die Taktik der Kommunistischen Parteien im Kampfe um die Diktatur des Proletariats, som antakelig utkom i Berlin i slutten av 1919. Fra 1919 foreligger også en annen Radek-brosjyre (offentliggjort under psevdonymet Arnold Struthahn) som heter Die Entwicklung der deutschen Revolution und die Aufgaben der kommunistischen Partei (Stuttgart-Degerloch 1919). I begge brosjyrer finner en «den opportunistiske kommunismen» som Pannekoek angriper.
[10] I den korte rapporten over konferansen i Amsterdam er denne bemerkningen ikke gjengitt.
[11] Ikke bare Den første internasjonale, men også Den annen internasjonale, var preget av stridigheter mellom sosialister og anarkister. På kongressen i London i 1896 ble anarkistene formelt ekskludert etter at kongressene i Paris (1889), Brussel (1891) og Zürich (1893) hadde ført til harde oppgjør mellom de stridende fløyer.
[12] Industrial Workers of the World (IWW) ble stiftet i Chicago i 1905. IWWs ideologi var en blanding av marxistiske og anarkosyndikalistiske idéer. Medlemskontingenten var så lav at alle kunne bli medlem. Likevel representerte IWW aldri mer enn 5% av de fagorganiserte i USA. Medlemmene kom stort sett fra de fattigste emigrantkretser, og fluktuasjonen var meget stor.
[13] Alt før Allgemeine Arbeiter-Union Deutschlands var blitt stiftet i april 1920, hadde enkelte bedriftsorganisasjoner sluttet seg sammen i «unioner».
[14] Friedrich Ebert og Gustav Noske var tyske sosialdemokratiske politikere. Ebert ble Weimar-republikkens første president, Noske var ansvarlig for at Spartakus-opprøret i 1919 ble slått ned.
[15] Karl Renner og Otto Bauer var ledende politikere i det østerrikske sosialdemokratiet. Renner ble i 1918 Østerrikes første forbundskansler, Otto Bauer, en av «austromarxismens» ledende teoretikere, var i 1918 utenriksminister.
[16] Koltschak var admiral, Denikin general i den kontrarevolusjonære arméen i Russland i 1918-1920.
[17] Etter Kapps kuppforsøk i Tyskland i mars 1920 lovet KP-ledelsen en «lojal opposisjon» overfor en arbeiderregjering.
[18] Hugo Haase var først nestformann i SPD i Tyskland, ble i 1917 stiftelsesmedlem av USPD og tilhørte der partiets høyre fløy. Wilhelm Dittmann var også stiftelsesmedlem av USPD, representerte partiet på Den kommunistiske internasjonales 2. kongress og gikk senere imot sammenslutningen av USPD og KPD.
[19] Robert Smillie var leder for gruvearbeiderforbundet i Storbritannia (1912-1921) og leder av den store gruvearbeiderstreiken i 1912.
[20] Arthur Henderson var medlem av Labour Party i England, og ble senere formann i Den sosialistiske internasjonale.
[21] Her siktes det til Kapps kuppforsøk i mars 1920.
[22] Carl Legien var formann i tysk LO. Gustav Adolf Bauer var tysk sosialdemokratisk politiker. Bauer var både rikskansler og statsråd i forskjellige regjeringer.
[23] Robert Dissmann var formann i det tyske metallarbeiderforbundet. Han tilhørte først USPD og gikk senere inn i SPD.
[24] Pierre Renaudel hørte til 1916 til de revolusjonære venstregruppene i Frankrike, men ble etter dette tidspunkt en av høyrefløyens ledende representanter i det franske sosialistpartiet.
[25] Karl Marx, Louis Bonapartes attende brumaire, i: Karl Marx, Verker i utvalg, bd. 3, Oslo 1970, s. 149.
[26] Jean-Baptiste Colbert var en framtredende representant for merkantilismen under Ludvig XIV.
[27] Jfr. Marx' Former som går forut for den kapitalistiske produksjon i: Karl Marx, Verker i utvalg, bind 2, Oslo 1970, s. 174 ff.
[28] Her siktes til sovjetrepublikken Turkistan.
[29] Pannekoek sikter her til de aksjoner som kinesiske arbeidere gjennomførte i 1919/20. De hadde måttet arbeide under verdenskrigen for England og Frankrike.
[30] Dette tillegg ble først skrevet på hollandsk og trykt i august 1920 i tidsskriftet «De Nieuwe Tijd» (Karl Horner, «Voor het kongres in Moskou») På tysk ble teksten for første gang offentliggjort da Verdensrevolusjonen og kommunistisk taktikk ble utgitt som brosjyre.
[31] Jfr. Lenin, Werke, bd. 31, Berlin (DDR) 1968, s. 190.
[32] Norsk utgave: «Radikalismen» - kommunismens barnesykdom, Oslo 1969.
[33] Ifølge rådskommunistene ville en slik politikk binde Sovjetunionens hender og styrke de kapitalistiske stater. Jfr. også Lenin, Werke, bd. 29, Berlin (DDR) 1968, s. 12 ff.
[34] Krasin (ikke Krassin som Pannekoek skriver) ledet i mai og juni 1920 den sovjetiske handelsdelegasjonen som forhandlet med England. Her ble det erklært at den sovjetiske regjeringen var villig til å innstille all kommunistisk propaganda i England. Pannekoeks optimistiske syn på den røde armés frammarsj i Polen gikk ikke i oppfyllelse.
[1*] I Tyskland ble det nylig anført som grunn for at kommunistene skulle delta i Parlamentet, at de måtte gjøre dette for å overbevise arbeiderne om parlamentets formålsløshet. Men man går dog ikke en gal vei for å overbevise de andre om at den er gal, men går heller straks den riktige veien.
[2*] Vi henviser for eksempel til kamerat Koloszvarys inngående kritikk i wiener-ukebladet «Kommunismus».
[3*] Mangelen på ytre synbare, imponerende voldsmidler hos bursjoasiet i England fører av og til til den pasifistiske illusjon at en voldelig revolusjon ikke er nødvendig her, og at en fredelig oppbygging fra grunnen av vil være tilstrekkelig (slik som i laugsbevegelsen og i Shop Committees). Sikkert er det at det engelske bursjoasis mektigste våpen til nå ikke har vært vold, men slu bedrag. Men dersom det skulle være nødvendig, vil denne verdensbeherskende klasse ennå vite å ta i bruk fryktelige voldsmidler.
[4*] Denne oppfatningen av en langsom forandring av produksjonsmåten står i skarp motsetning til den sosialdemokratiske oppfatningen, som går ut på at kapitalismen og utbyttingen skal opphøre litt etter litt gjennom forsiktige reformer. Det seierrike proletariats umiddelbare opphevelse av all kapitalprofitt og all utbytting er forutsetningen for at produksjonsmåten kan forandres i retning av kommunismen.
[5*] Et kjent eksempel på en slik konvergent utvikling finner man i den sosiale struktur ved slutten av oldtiden og begynnelsen på middelalderen, sammenlikn Engels, «Familiens opprinnelse», kap. VIII.
[6*] Her ligger årsaken til den holdning Lenin inntok i 1916, på Zimmerwald-konferansens tid, overtok Radek som representerte de vesteuropeiske kommunistene. Disse la vekt på at parolen om selvbestemmelsesrett for alle folk, som sosialpatriotene under Wilson gikk inn for, bare var bedrageri overfor folket fordi denne retten bare kan være skinn og bedrag under imperialismen, og at denne parolen derfor måtte bekjempes av oss. Lenin så i denne holdningen en tendens hos de vesteuropeiske sosialister til å avvise de asiatiske folks nasjonale frigjøringskriger, slik at de på denne måten kunne unndra seg den radikale kamp mot sine regjeringers kolonipolitikk.
Last updated on: 01.01.2010