Karl Marx / Friedrich Engels

Borgerkrigen i Frankrike

Adresse fra Generalrådet i Den internasjonale arbeiderassosiasjon

Til medlemmene av Den internsjonale arbeiderassosiasjon i Europa og USA

I

Da Paris-arbeiderne den 4. september 1870 proklamerte republikken, den republikk som nesten i samme øyeblikk ble mottatt med jubel av hele Frankrike uten at noen hevet sin røst til protest, satte en klikk av embetssultne advokater med Thiers som statsmann og Trochu som general seg i besittelse av Hotel de Ville (rådhuset).

Disse folk var den gang gjennomsyret av en så fantastisk tro på at Paris var kalt til å representere Frankrike hver gang det inntrådte en historisk krise, at de mente det var nok hvis de, for å rettferdiggjøre sine tilrante titler som Frankrikes regenter, viste fram sine forfalne mandater som deputerte for Paris. I vår annen adresse om den siste krig, fem dager etter at disse folk var kommet til makten, sa vi til dere hvem de var. Og likevel fant Paris seg i - under den stormende overrumplingen, mens de virkelige arbeiderlederne enda satt i Bonapartes fengsler og prøysserne alt var på rask marsj mot Paris - at disse personer overtok statsmakten. Dette skjedde på den uttrykkelige betingelse at denne statsmakt bare skulle tjene det nasjonale forsvar.

Men Paris kunne ikke forsvare seg uten å gi sin arbeiderklasse våpen, forvandle den til en brukbar krigsmakt og skolere dens rekker i selve krigen. Men Paris under våpen var det samme som revolusjonen under våpen. Paris' seier over den prøyssiske angriper ville ha vært den franske arbeiders seier over den franske kapitalist og hans statssnyltere.

I denne konflikt mellom nasjonal plikt og klasseinteresse nølte det nasjonale forsvars regjering ikke et øyeblikk - den forvandlet seg til det nasjonale forræderis regjering.

Det første den gjorde var å sende Thiers på vandring til alle hoff i Europa for å tigge om megling mot å bytte om republikken med en konge. Fire måneder etter at beleiringen hadde begynt, da tidspunktet syntes å være inne til å nevne de første ord om kapitulasjon, talte Trochu i nærvær av jules Favre og andre regjeringsmedlemmer til Paris' forsamlede maires (distriktsborgermestre) på følgende måte: «Det første spørsmål som mine kolleger forela meg den 4. september om aftenen var dette: Kan Paris med noen som helst sjanse til å seire holde ut en beleiring av den prøyssiske arme? Jeg betenkte meg ikke et øyeblikk på å benekte dette. Flere av mine kolleger som er til stede her vil innestå for at mine ord er sanne og at jeg har holdt fast på denne mening. Jeg sa til dem nettopp med disse ord at slik som situasjonen var, var det dårskap å forsøke på å holde Paris mot en prøyssisk beleiring. Utvilsomt, la jeg til, en heroisk dårskap, men det ville også være det hele . . . Begivenhetene (som han selv ledet) har ikke gjort min forutseenhet til skamme.» Denne lille tale av Trochu ble senere offentliggjort av en av distriktsborgermestrene (maires) hr. Corbon, som var til stede.

Altså: samme aften som republikken ble proklamert, var Trochus kolleger kjent med at hans «plan» var å la Paris kapitulere. Hvis det nasjonale forsvar hadde vært mer enn et rent og skjært påskudd for Thiers, Favres og co.s herredømme - ville oppkomlingene av 4. september vært trådt tilbake den 5. ; de ville ha innvidd Paris' befolkning i Trochus «plan» og oppfordret den til enten å kapitulere straks eller å to skjebnen i sin egen hånd. Men i stedet besluttet de æreløse bedragere å kurre Paris' «heroiske dårskap» ved å behandle byen med,sult og blodige panner og samtidig holde den for narr med brautende manifester, som £ eks. «Trochu, Paris' guvernør, kapitulerer aldril» Og jules Favre, utenriksministeren, «vil ikke avstå en tomme av vår jord og ikke en stein av våre festninger.» I et brev til Gambetta tilsto den samme jules Favre at det de «forsvarte» seg imot ikke var de prøyssiske soldater, men arbeiderne i Paris. Under hele beleiringen fortalte de bonapartistiske snikmordere i sin privatkorrespondanse skjendige vittigheter om forsvaret som de meget godt forsto var en hån; og disse snikmordere hadde Trochu med beregning betrodd kommandoen over hæren i Paris. Se £ eks. korrespondansen som Alphonse Simon Guiod, øverstkommanderende for artilleriet i Paris, med storkors av æreslegionen, førte med Susane som var divisjonsgeneral ved artilleriet. Korrespondansen ble offentliggjort av Kommunen. Til slutt lot de masken falle den 28. januar 1871. Med hele det heltemot som ligger i den ytterste selvfornedrelse åpenbarte den nasjonale forsvarsregjering seg som «Frankrikes regjering av Bismareks fingers, da Paris kapitulerte. De spilte en så avskyelig rolle at selv Louis Napoleon hadde veket tilbake for den i Sedan. Da de flyktet til Versailles etter den 18. mars lot «kapitulardene» dokumentene som beviste deres forræderi bli igjen i Paris. For å ødelegge dem, sier Kommunen i et av sine manifest til provinsene, «ville disse folk ikke vike tilbake for å forvandle Paris til en ruinhop, omgitt av et hav av blod.»

Men flere av de ledende medlemmene av forsvarsregjeringen hadde dessuten helt spesielle grunner for at de ville oppnå en slik utgang.

Like etter våpenstillstanden var inngått, offentliggjorde Milliére, representant for Paris i nasjonalforsamlingen og som nå er skutt etter uttrykkelig ordre fra jules Favre, en rekke autentiske juridiske aktstykker. De beviste at jules Favre, som levde med kona til en drukkenbolt som bodde i Algier, var butt rik ved hjelp av flere ytterst dristige falsknerier som hadde strukket seg over flere år. Han hadde tilsneket seg en stor arv ved å opptre på vegne av et av sine barn fra sitt første oppløste ekteskap, og i den saken som en av de rettmessige arvinger anla mot ham, unngikk han å bli avslørt bare på grunn av at de bonapartistiske domstoler tok ham under sin særlige beskyttelse.

Da det var umulig å komme bort fra disse nøkterne juridiske aktstykker, selv etter å ha forsøkt seg med nokså mange « retoriske hestekrefter», tidde jules Favre for første gang i sitt liv og ventet i all stillhet på at borgerkrigen skulle bryte ut, for da å skjelle ut Paris' befolkning for en bande rømte tukthusfanger som gjorde blankt opprør mot familie, religion, orden og eiendom. Denne falskner hadde snautt kommet til makten, før han medfølende satte Pic og Taillefer i frihet straks etter den 4. september. Begge to hadde til og med under keiserdømmet blitt dømt på grunn av falsknerier i forbindelse med skandalehistorien omkring avisen «L'Etendard». Den ene av disse gentlemen, Taillefer, var til og med under Kommunen frekk nok til å dra til Paris og ble der sperret inne igjen, og deretter ropte jules Favre ut for hele verden fra nasjonalforsamlingens talerstol at pariserne satte alle sine straffanger på frifot.

Ernest Picard, den nasjonale forsvarsregjerings Karl Vogt, utnevnte seg selv til finansminister etter at han forgjeves hadde forsøkt å bli innenriksminister under keiserdømmet. Han var bror av en viss Arthur Picard som var blitt utstøtt fra børsen i Paris for svindelaffærer. (Melding fra Paris' politiprefektur av 13. juli 1867.) Han tilsto selv at han hadde stjålet 300 000 franc og at han hadde begått dette tyveriet som direktør for en filial til Societe Genéral, Rue Palestro nr. 5 (Melding fra politiprefekturet av 11. desember 1868). Det var den samme Arthur Picard som Ernest Picard utnevnte til direktør for sin avis «L'Electeur Libre». Mens de alminnelige børsfolk ble villedet av dette ministerielle organs offisielle løgner, løp Arthur Picard fram og tilbake mellom ministeriet og børsen og forvandlet her de franske armeers nederlag til ren profitt. Hele forretningskorrespondansen til disse to gentlemansbrodre falt i Kommunens hender.

Jules Ferry som før den 4. september hadde vært en brødløs advokat, greidde som maire av Paris under beleiringen å svindle til seg en formue på hungersnøden.

Den dag han skulle stå til ansvar for sitt vanstyre, ville han også bli dømt.

Disse menn kunne nå bare finne sine Tickets-of-leave i Paris' ruiner. Det var nettopp den slags folk Bismarck hadde bruk for. Litt taskenspillerkunst, - og Thiers, som tidligere hadde vært regjeringens hemmelige sufflør, sto nå fram i spissen for dem med Ticket-of-leave-mennene som ministre.

Thiers, dette misfoster av en dverg, har i over et halvt hundre år synkvervet det franske borgerskap, fordi han er det mest fullendte åndelige uttrykk for dets egen klassedegenerasjon. Før han ble statsmann hadde han allerede bevist sin dyktighet til å servere løgner i sin historieskrivning. Beskrivelsen av hans offentlige liv er historien om Frankrikes ulykker. Før 1830, da han sto i forbund med republikanerne, skaffet han seg en ministerstilling ved å forråde sin beskytter Lafitte. Han innsmigret seg hos kongen ved å hisse til pøbeloppløp mot geistligheten som førte til at kirken Saint-Germain I'Auxerrois og erkebiskopens palass ble plyndret.

Ved sin oppførsel overfor hertuginnen av Berry hvor han samtidig spilte rollen som ministerspion og fødselshjelper for opprettelsen av fengsler, vant han også kongens gunst. Blodbadet på republikanerne i Rue Transnonain var hans verk på samme måte som de infame septemberlover mot presse- og foreningsfriheten som fulgte etter også var hans verk. Da han i 1840 igjen dukket opp som ministerpresident, forbauset han Frankrike med sin plan om å befeste Paris. Han svarte republikanerne på følgende måte i deputertkammeret da de anklaget denne plan for å være en lumsk sammensvergelse mot Paris' frihet: « Hva for noe? Innbiller De Dem at festningsverker noensinne kan true friheten ? Framfor alt baktaler De enhver tenkelig regjering hvis De forutsetter at den noensinne kunne prove å holde seg ved makten ved å bombardere Paris. -- En slik regjering ville etter seieren være hundre ganger mer umulig enn før seieren.» I sannhet, ingen regjering ville noensinne ha tort å bombardere Paris fra fortene unntatt den regjering som på forhånd hadde utlevert disse fort til prøysserne.

Da kong Bomba i januar 1848 prøvde seg ved Palermo, reiste Thiers seg atter i kammeret etter at han for lengst var gått av som minister: « Mine herrer, dere vet hva som foregår i Palermo. Dere gyser alle forferdet (i parlamentarisk forstand) når dere hører at en stor by er blitt bombardert i åtteogførti timer - av hvem? Av en fremmed fiende som gjorde bruk av krigsretten? Nei, mine herrer, av deres egen regjering. Og hvorfor? Fordi den ulykkelige by krevde sin rett. Derfor ble den bombardert i åtteogførti timer . . . Tillat meg å appellere til Europas mening. En viser menneskeheten en tjeneste når en reiser seg fra kanskje Europas største talerstol og slynger ut noen harmfulle ord (javel, ord) mot slike handlinger. Da regenten Espartero som hadde ytt sitt land store tjenester (det var` mer enn Thiers noen gang hadde gjort) hadde til hensikt å bombardere Barcelona for å undertrykke et opprør, reiste det seg et unisont, harmdirrende skrik fra alle verdens kanter.»

Atten måneder etter var Thiers en av dem som mest rasende forsvarte den franske hærs bombardement av Roma. Kong Bombas feil synes faktisk å ha ligget i at han innskrenket sitt bombardement til åtteogførti timer. Thiers; som merket at en folkebevegelse var i emning og som dessuten var sur og tverr over den lange forvisning fra embeter og bedragerier som Guizot hadde dømt ham til, erklærte like før februarrevolusjonen i den falske heltestil som skaffet ham økenavnet Mirabeau-mouche (Mirabeauflue) følgende i deputertkammeret:

«Jeg tilherer revolurjonens parti, ikke bare i Frankrike, men i hele Europa. Jeg ønsker at revolusjonens regjering måtte bli i hendene på moderate menn, . . . men skulle denne regjering falle i hendene på pågående folk, ja selv radikale, vil jeg likevel ikke la min sak i stikken. Jeg vil, alltid tilhøre revolusjonens parti.»

Februarrevolusjonen kom. I stedet for å erstatte ministeriet Guizot med ministeriet Thiers, som mannslingen hadde drømt om, fordrev den Ludvig Filip og satte republikken i hans sted. På seierens første dag gjemte han seg meget godt, idet han glemte at arbeidernes forakt beskyttet ham mot deres hat. Likevel holdt han seg med sitt bekjente mot borte fra den offentlige scene, inntil junimassakrenele hadde feidd den ren slik at den kunne brukes til slike aksjoner som han var fortrolig med. Deretter ble han den ledende mann i «ordenspartiet» med dets parlamentariske republikk . . . dette anonyme mellomrike hvor den herskende klasses forskjellige fraksjoner konspirerte med hverandre for å undertrykke folket og mot hverandre for å gjenopprette hvert sitt monarki. Den gang, som nå, anklaget Thiers republikanerne for å være den eneste hindring for å befeste republikken; den gang, som nå, talte han til republikken likesom bøddelen til Don Carlos: «Jeg vil myrde deg, men til ditt eget beste.» Nå, som den gang vil han bli nødt til å utbryte dagen etter sin seier: « L'Empire est fait!» - keiserdømmet er ferdig. Til tross for sine hyklerske taler om « nødvendige friheter» og til tross for at han personlig hadde et horn i siden til Napoleon, som hadde brukt ham _ og siden kastet parlamentarismen på skraphaugen - , og utenfor parlamentarismens kunstige atmosfære skrumper den lille mannen, som han godt vet, sammen til ingenting - til tross for alt dette hadde Thiers sin hånd med i alle de infame handlinger til det annet keiserdømme, fra de franske troppers besettelse av Roma til krigen mot Preussen som han hadde hisset til ved sine heftige utfall mot den tyske enhet. Dette gjorde han ikke fordi den var et skalkesjul for den prøyssiske despotisme, men fordi den var et inngrep i Frankrikes nedarvede rett til den tyske uenighet. Mens hans dvergarmer gjerne svang sverdet til den første Napoleon i Europas påsyn (han var jo blitt Napoleons historiske skopusser) kulminerte hans utenrikspolitikk alltid med Frankrikes fornedrelse, fra Londonkonvensjonen i 1841 til Paris' kapitulasjon i 1871, og fram til den nåværende borgerkrig hvor han aller nådigst fikk Bismarcks tillatelse til å hisse opp krigsfangene fra Sedan og Metz mot Paris. Tross bevegeligheten i sitt intellekt og sine stadig skiftende må1, har denne mann gjennom hele sitt liv vært lenket til den mest forsteinete rutine. Det er klart at det moderne samfunns dypereliggende strømninger alltid vil komme til å være skjult for ham. Men selv de mest håndgripelige forandringer på samfunnets overflate var utilgjengelige for en hjerne hvis hele livskraft er flyktet ut i tungen. Således ble han aldri trett av å stemple ethvert avvik fra det foreldede franske tollbeskyttelsessystem som gudsbespottelse. Da han var minister hos Ludvig Filip, prøvde han å skrike i hjel alle jernbanene som et vanvittig blendverk. Da han var i opposisjon under Louis Bonaparte, stemplet han ethvert forsøk på å reformere det råtne franske hærvesen som helligbrøde. Han har aldri under hele sin lange politiske karriere noensinne gjort seg skyldig i selv den minste foranstaltning av praktisk verdi. Thiers var bare konsekvent i sin grådighet etter rikdom og i sitt hat mot den som frambringer den. Han trådte inn i sitt første ministerium under Ludvig Filip fattig som Job, han forlot det som millionær. Da hans siste ministerium under den samme konge (fra 1. mars 1840) førte til at han offentlig ble anklaget i kammeret for underslag, nøyde han seg med å svare med tårer, noe han «gjør» like flott som jules Favre eller hvilken som helst annen krokodille.

Hans første skritt i Bordeaux i 1871 for å redde Frankrike fra den truende finanskatastrofen, var å utstyre seg selv med tre millioner i året. Det var det første og siste ord fra den «sparsommelige republikk» som han i 1869 hadde stilt i utsikt for sine velgere i Paris. En av hans tidligere kolleger fra kammeret i 1930, som selv var kapitalist - hvilket ikke forhindret ham fra å være et oppofrende medlem av Pariserkommunen - her Beslay, sa nylig på en offentlig plakat til Thiers : « Kapitalens trellbinding av arbeidet har alltid vært hovedhjørnesteinen i Deres politikk. Etter at De har sett at arbeidets republikk er innsatt i rådhuset i Paris, har De uten opphør tilropt Frankrike: Se disse forbryterne!» - En mester i de små statsnederdrektigheter, en virtuos i mened og forræderi, utlært i alle slags tarvelige krigslister, simple knep og gemene troløsheter som hører til den parlamentariske partikamp, alltid klar til å puste til revolusjonen når han er trengt vekk fra sitt embete og kvele den i blod straks han er ved statsroret. Med klassefordommer i stedet for ideer, med forfengelighet i stedet for hjerte, med et privatliv likeså infamt som hans offentlige liv er avskyelig, kan han - selv nå da han spiller rollen som fransk Sulla ikke la være å øke sine gjerningers avskyelighet med sitt praleris latterlighet.

Paris' kapitulasjon, som utleverte ikke bare Paris, men hele Frankrike til fienden, var slutten på de langvarige forræderske intrigene med fienden, for som Trochu selv sa, hadde usurpatorene fra den 4 september alt påbegynt disse samme dag. På den annen side åpnet den borgerkrigen som de nå med Preussens støtte måtte føre mot republikken og Paris. Allerede i selve kapitulasjonens ordlyd var snaren lagt. Den gang var over en tredjepart av landet i fiendens hender, hovedstaden var avskåret fra provinsen og alle samferdselsmidler var i uorden. Under slike omstendigheter var det umulig å velge en virkelig representasjon for Frankrike hvis en ikke fikk tilstrekkelig tid til å forberede seg. Nettopp av den grunn var det en betingelse i kapitulasjonen at det skulle velges en nasjonalforsamling innen åtte dager, slik at en på mange steder i Frankrike først dagen i forveien kunne få melding om valget. Videre skulle forsamlingen ifølge en uttrykkelig artikkel i kapitulasjonen, velges med bare det formål å treffe avgjørelse om krig og fred og for i et gitt høve å slutte en fredstraktat. Folket måtte føle at betingelsene for våpenstillstand gjorde det umulig å fortsette krigen, og at de dårligste folk i Frankrike nettopp var de beste til å stadfeste den fred som Bismarck hadde påtvunget landet. Men Thiers var ikke tilfreds med alle disse forsiktighetsforanstaltningene. Han hadde før hemmeligheten om våpenstillstanden ble meddelt for pariserne begitt seg ut på en valgreise til provinsen for å blåse liv i det legitimistiske parti som nå, sammen med orleanistene, skulle fylle plassene til bonapartistene som for øyeblikket var kommet i en uholdbar stilling. Han var ikke redd for dem. Umulig som det moderne Frankrikes regjering og derfor foraktelig som konkurrenter hvilket parti kunne bli et mer velkomment redskap for reaksjonen enn det parti, hvis virksomhet, med Thiers' egne ord, «alltid hadde innskrenket seg til de tre hjelpekilder: utenlandsk invasjon, borgerkrig og anarki.»

Men disse trodde virkelig på gjenkomsten av deres bakutvendte tusenårsrike. Her var hælene til den fremmede invasjon som hadde trampet Frankrike til jorden, her var et keiserdømmes fall og en Bonapartes fangenskap, og her hadde de selv kommet igjen. Historiens hjul hadde åpenbart dreidd seg tilbake til la chambre introuvable (landråd og junkerkammeret fra 1816).

De hadde vært representert i republikkens forsamlinger fra 1848 til 1851 av deres dannete og skolerte parlamentariske førere. Nå trengte partiets soldater seg fram - alle Frankrikes Pourceaugnac'er.

Så snart denne forsamling av ruraux (landjunkere) var blitt åpnet i Bordeaux, lot Thiers dem tydelig forstå at de straks måtte vedta de foreløpige fredsbetingelser uten at forslagene en gang ble forberedt med en parlamentarisk debatt. Det var bare på denne eneste betingelse at Preussen ville tillate dem å åpne krigen mot republikken og dens faste borg Paris. Kontrarevolusjonen hadde faktisk ingen tid å spille. Det annet keiserdømme hadde fordoblet statsgjelden og hadde styrtet de store byer ut i svær lokal gjeld. Krigen hadde økt kravene til nasjonen i kolossal grad og hensynsløst uttømt dens hjelpekilder. For å gjore ruinen fullstendig, sto den prøyssiske Shylock der med sin regning på underhold av en halv million soldater på fransk jord, om skadeserstatninger på fem milliarder og 5 pst. renter av de avdrag som ikke var betalt. Hvem skulle betale regningen? Bare ved å styrte republikken med makt kunne de som tilegner seg rikdommen (rikdommens ekspropriatører) håpe på å velte omkostningen for den krigen som de selv hadde vært årsaken til, over på skuldrene til dem som frambringer denne rikdommen - men nettopp derfor var Frankrikes umåtelige ruin en spore for disse patriotiske representanter for jorden og kapitalen til å begrense utenlandskrigen gjennom en borgerkrig, et slaveeieropprør - like for øynene på den fremmede erobrer og under hans høye beskyttelse.

En stor hindring sto i veien for denne sammensvergelsen - Paris. Å avvæpne Paris var den første betingelsen for seieren. Derfor ble Paris oppfordret av Thiers til å legge ned våpnene.

Deretter ble stemningen i Paris opphisset ved landjunkerforsamlingens tåpelige antirepublikanske demonstrasjoner og ved Thiers' egne tvetydige uttalelser om republikkens lovlige eksistens, ved truselen om å hogge hodet av Paris og to hovedstadsverdigheten fra den, (decapiter et decapitaliser) utnevnelsen av orleanistiske sendemenn, Dufaures lover om forfalne veksler og forfallen husleie som truet Paris' handel og industri med undergang, Pouyer-Quertiers to-centimers-skatt på hvert tenkelig skrift som ble trykt, dødsdommene på Blanqui og Flourens, forbudet mot de republikanske aviser, nasjonalforsamlingens overflytning til Versailles, fornyelsen av den beleiringstilstand som var proklamert av Palikao og tilintetgjort den 4. september, desemberhelten Vinoys utnevning til guvernør, gendarmen Valentins utnevning til politiprefekt og jesuittgeneralen d'Aurelle de Paladines utnevning til øverstkommanderende for Paris' nasjonalgarde.

Og nå har vi et spørsmål å stille til herr Thiers og hans håndlangere, d'herrer fra det nasjonale forsvar. Det er en kjent sak at Thiers stilte forslag gjennom sin finansminister herr Pouyer-Quertier om et 1ån på to milliarder som straks skulle betales. Er dette nå sant eller ikke: 1. at denne forretning ble avsluttet slik at det strømmet en provisjon på flere hundre millioner over i Thiers', Jules Favres, Ernest Picards, Pouyer-Quertiers og jules Simons lommer og 2. at det ikke skulle foretas noen utbetaling før etter «pasifiseringen» av Paris?

I alle fall må saken ha vxrt meget viktig, for Thiers og jules Favres tigde skamløst i Bordeauxforsamlingens navn om å få Paris besatt av prøyssiske tropper, men det passet ikke i Bismarcks spill, som han hånlig og helt offentlig fortalte de beundrende spissborgerne i Frankfurt da han kom tilbake til Tyskland.

I England blir vanlige kriminalforbrytere ofte løslatt etter at de har sont storparten av straffen, og de får særskilte papirer på at de lever under politioppsyn. Disse papirer kalles tickets-of-leave, og de som papirene blir utstedt på kalles tickets-of-leave-men. (Anm. til den tyske utgaven av 1871).