MIA > Norsk > Marx / Engels
Borgerkrigen i Frankrike
«Fangekolonnen gjorde holdt i Avenue Uhrich og ble stilt opp på fortauet i fire eller fem geledder, med front mot gaten. Generalen, marquis de Galliffet, og hans stab steg av hestene og inspiserte linjen, idet de begynte fra venstre. Generalen gikk langsomt nedover og mønstret rekkene; her og der stanset han og rørte en mann ved skulderen eller vinket ham fram fra de bakerste geledder. De som var plukket ut på den måten ble, som oftest uten videre parlamentering, stilt opp midt ute i gaten, hvor de snart dannet en liten særkolonne. Det var iøyenfallende at det her i stor utstrekning var plass for mistak. En offiser til hest gjorde generalen oppmerksom på en mann og en kvinne, med grunn i en eller annen særskilt misgjerning. Kvinnen styrtet ut av rekkene, falt på kne og forsikret med armene utstrakt, lidenskapelig at hun var uskyldig. Generalen ventet på en pause og sa så, med fullstendig rolig ansikt og ubevegelig holdning: Madame, jeg har besøkt alle teater i Paris, det er ikke bryet verdt å spille komedie (il ne faut pas la paine de jouer la comédie) . . . . Det var på denne dagen ikke godt for noen om han var merkbart større, skitnere, renere, eldre eller styggere enn sidemennene sine. I ett tilfelle med en mann syntes jeg det var særlig påfallende, at han nok bare kunne takke sin innslåtte nese for sin snarlige forløsning fra denne jordiske jammerdal .... Over hundre ble valgt ut på denne måten, en peletong soldater ble kommandert til eksekusjon, og de ble tilbake mens resten av kolonnen marsjerte videre. Noen minutter senere tok ildgivningen til bak oss, med korte avbrekk varte den ved mer enn et kvarter. Det var henrettelsen av disse summarisk dømte ulykkelige.» (Pariskorres pondenten for « Daily News», 8. juni.) Denne Gallif fet, «sin hustrus alfons, hun som var så beryktet for den skamløse blotting av sitt legeme under orgiene i det annet keiserdømme», var under krigen kjent under navnet den franske «fenrik Pistol».
«'Le Temps et omtenksomt og på ingen måte sensasjonspreget blad, forteller en redselsfull historie om mennesker som var skutt bare halvdøde, og som var begravd før de var døde. Et stort antall ble begravd på plassen ved St. Jaques-la-Bouchiére, mange av dem bare så vidt tildekket med jord. Om dagen overdøvde larmen fra gatene alt, men i nattestillheten ble de som bodde omkring vekket av fjerne stønn, og om morgenen så de en knyttet neve rage opp av jorden. Som en følge av dette ble det gitt ordre til at likene skulle graves opp igjen. - At mange sårede ble begravd levende, kan jeg ikke tvile det minste på. Ett tilfelle kan jeg innestå for. Da Brunel og hans kjæreste ble skutt den 24. mai i gården til et hus på Vendomeplassen, lot man dem ligge til ettermiddagen den 27. Da man så endelig kom for å fjerne likene, fant de kvinnen ennå i live og brakte henne til en forbindingsstasjon. Enda hun var truffet av fire kuler er hun nå utenfor fare.» (Pariskorrespondenten for «Evening Standard», 8. juni.)
Dette brev sto i Londonavisen «Times» for 13. juni.
Til redaktøren av «Times». - Hr. redaktør! Den 6. juni 1871 lot hr. Jules Favre en sirkulærnote gå ut til alle europeiske makter, der han oppfordrer til å forfølge Den internasjonale arbeiderassosiasjon til døden. Noen få bemerkninger vil være tilstrekkelig til å karakterisere dette aktstykke.
Alt i innledningen til våre statutter står det opplyst at Internasjonalen ble grunnet 28. september 1864, på et offentlig møte i St. Martin's Hall, Long Acre, London. Av grunner som han kjenner best til selv, flytter jules Favre datoen for stiftelsen bakenfor året 1862.
For å kommentere våre grunnsetninger, foregir han at han siterer «fra dens (Internasjonalens) publikasjon av 25. mars 1869». Men hvor siterer han fra? Fra en publikasjon som ikke er Internasjonalens. Den slags manøvrer praktiserte han alt dengang han ennå var temmelig ung jurist og forsvarte «National», et parisblad, mot Cabets anklage for ærekrenking. Dengang lot han som han leste opp fra Cabets flygeskrifter, mens han i virkeligheten leste opp setninger som han selv hadde skutt inn. Dette taskenspillerknep ble imidlertid avslørt for fullsatt domstol, og hadde ikke Cabet vært så overbærende, var Favre butt straffet med eksklusjon fra advokatstanden i Paris. Av alle aktstykker som han siterer fra som Internasjonalens, hører ikke ett eneste til den. Således sier han: « Alliansen erklærer seg for å være ateistisk, sier Generalrådet, konstituert i London, i juli 1869.» Generalrådet har aldri sendt ut noe slikt dokument. Tvertom sendte det ut et dokument som annullerte originalstatuttene til « Alliansen» - L'Alliance de la Democratie Socialiste i Geneve - som jules Favre siterer.
I hele sin sirkulærnote, som også delvis gir seg ut for å være rettet mot keiserdømmet, gjentar jules Favre mot Internasjonalen bare de politifantasier som skriver seg fra keiserdømmets statsadvokater, slike som oppløste seg i et usselt ingenting selv for domstolene i det samme keiserdømme.
Det er kjent at Internasjonalens Generalråd i sine to adresser (fra juli og september 1870) vedrørende krigen som pågikk, fordømte de prøyssiske angrepsplaner mot Frankrike. Senere vendte hr. Reitlinger, Jules Favres privatsekretær, seg til noen av medlemmene i Generalrådet, naturligvis forgjeves, i den hensikt å få Generalrådet til å arrangere en massedemonstrasjon rettet mot Bismarck og til fordel for den nasjonale forsvarsregjering. Det ble særskilt ytret ønske om at man ved det høve ikke måtte nevne republikken med ett ord. Forberedelsene til en massedemonstrasjon i anledning av at man ventet Jules Favres ankomst til London ble innledet - riktignok i den beste hensikt - mot Generalrådets vilje, som i sin adresse av 9. september uttrykkelig på forhånd hadde advart parisarbeiderne mot jules Favre og hans kolleger.
Hva ville jules Favre si, om Internasjonalens generalråd på sin side hadde sendt en sirkulærnote om Jules Favre til alle europeiske regjeringer, for å vende deres oppmerksomhet på de aktstykker som er offentliggjort i Paris av avdøde hr. Milliére?
Jeg er, hr. redaktør, Deres ærbødige tjener
John Hales,
Sekretær i Generalrådet
for Den internasjonale arbeiderassosiasjon.
256, High Holborn, W. C., London,
12. juni 1871.»
I en artikkel om «Den internasjonale arbeiderassosiasjon og dens må1», siterer Londonbladet «Spectator», som from angiver og med lignende knep, bare enda mer utførlig enn jules Favre, det dokument fra «Alliansen» som er nevnt ovenfor, samt utgir det for å være Internasjonalens verk, og det til og med elleve dager etter at det dementi som står ovenfor var offentliggjort i «Times». Dette kan ikke undre oss. Allerede Fredrik den store pleide å si åt av alle jesuitter er de protestantiske de verste.