MIA > Norsk > Marx / Engels
New York Daily Tribune, 16. september 1857. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter Karl Marx - Friedrich Engels: Verdensmarkedet. Avisartikler, breve m.v. 1847-1895, b. 2, s. 376-380. København: Modkraft, 1977.
De voldshandlinger som har blitt utført av de opprørske sepoyene i India [Sepoyopprøret mot det britiske kolonistyret i India brøt ut i 1857 blant indiske soldater. Sepoyene erobret Dehli og andre byer, men ble til slutt slått ned av britiske tropper støttet av sikher, overs. anm.], er i sannhet forferdelige, avskyelige og uutsigelige - de er av en slik art som man bare forventer å se i opprørskriger, i kriger mellom folkeslag, raser og fremfor alt mellom religioner; de er kort sagt av en slik type som det respektable England pleide å bifalle når de ble utført av vendéerne mot "de blå", av de spanske geriljaene mot de vantro franskmennene, av serberne mot sine tyske og ungarske naboer, av kroatene mot opprørerne i Wien, av Cavaignacs Garde Mobile eller av Bonapartes desembrister mot det proletariske Frankrikes sønner og døtre. Uansett hvor skjendig sepoyenes handlemåte måtte være, så er den likevel bare en gjenspeiling i konsentrert form av Englands egen fremferd i India, ikke bare i den perioden da landets imperium i Østen ble grunnlagt, men også i løpet av de siste ti årenes veletablerte styre. Hvis man skal beskrive dette regimet, er det nok å si at tortur har vært en organisk bestanddel av den økonomiske politikken. I menneskehetens historie finnes det gjengjeldelse. Det er den historiske gjengjeldelsens regel at dens våpen ikke smis av den undertrykte, men av undertrykkeren selv.
Det første slaget som ble rettet mot det franske monarkiet, utgikk fra aristokratiet, ikke fra bøndene. Det indiske opprører begynner ikke blant ryotene, som har blitt torturert, vanæret og kledd av til skinnet av engelskmennene, men blant sepoyene, som de har kledd opp, næret, kjælet med, fetet opp og ødelagt. For å finne paralleller til sepoyenes grusomheter trenger vi ikke, som enkelte Londonaviser hevder, å gå tilbake til middelalderen, ja vi trenger ikke en gang å se utover det moderne Englands historie. Vi behøver bare å studere den første kinesiske krig [Den første opiumskrigen, 1839-1842, overs. anm.], en begivenhet som så å si fant sted i går. Der begikk de engelske soldater grusomheter for moro skyld. Iveren dere skyldtes verken religiøs fanatisme eller hat mot en dominerende rase av erobrere, og heller ikke en tapper fiendes ukuelige motstand. Når kvinner ble voldtatt, barn spiddet og hele landsbyer nedbrent, skyldtes det bare villstyrig moro, slik det er bevitnet ikke bare av mandariner, men av de britiske offiserer selv.
Selv når det gjelder den pågående ulykkelige begivenhet ville det være en umåtelig feiltagelse å tro at alle ugjerninger foregår på sepoyenes side og all menneskelig godhets melk på britenes. De britiske ansvarliges brev oser av ondskapsfullhet. En offiser som skriver fra Peshawar, gir en beskrivelse av hvordan man avvæpnet det 10. irregulære kavalleri for ikke å etterkomme en ordre om å angripe det 55. innfødte infanteri. Han jubler over at de ikke bare ble fratatt sine våpen, men også sine jakker og støvler, og etter å ha fått 12 pennier hver seg ble de ført ned til elvebredden og om bord på båter og sendt nedover Indus, der skribenten gleder seg over at hver en mors sønn vil få anledning til å drukne i strømvirvlene. En annen brevskriver opplyser oss om at da noen innbyggere i Peshawar en natt hadde forårsaket at alarmen gikk ved å la små kruttbomber eksplodere i forbindelse med en bryllupsfeiring, ble vedkommende morgenen etter bundet og "ble pisket så de sent vil glemme det". Fra Rawalpindi kom det melding om at tre innfødte høvdinger hadde sammensverget seg. Sir John Lawrence beordret en spion til å overvære et møte mellom de tre. På grunnlag av spionens rapport utstedte Sir John nok en ordre: "Heng dem". Høvdingene ble hengt. En statsbyråkrat skriver fra Allahabad: "Vi har makt over liv og død, og vi kan forsikre dere om at vi ikke legger fingrene mellom". En annen skriver fra samme sted: "Det går ikke en dag uten at vi klynger opp en ti-femten stykker av dem (fredelige innbyggere)". En offiser skryter: "Holmes henger dem i dusinvis; han er en riktig hyggelig fyr". Med referanse til summariske hengninger av et stort antall innfødte, skriver en annen: "Så begynte moroa". En tredje skriver: "Vi holder krigsrett til hest, og hver eneste nigger vi møter, klynger vi opp eller skyter". Fra Benares får vi vite at tretti zamindarer ble hengt utelukkende fordi man mistenkte at de sympatiserte med sine landsmenn, og under samme påskudd ble hele landsbyer svidd av. Fra Benares skriver en offiser i The Times i London: "De europeiske troppene har blitt de rene djevler når de støter sammen med de innfødte".
Og man bør da ikke glemme at mens engelskmennenes grusomheter blir fremstilt som tegn på militær overlegenhet og omtalt enkelt, hurtig og uten å dvele ved avskyvekkende detaljer, så blir de innfødtes voldshandlinger, hvor opprivende de enn måtte være, med vilje overdrevet. Hvor stammer den for eksempel fra, den detaljerte redegjørelsen som først ble publisert i The Times, og som siden gikk rundt i Londonpressen, om de grusomheter som ble begått i Dehli og Meerut? Fra en gemen prestemann bosatt i Bangalore i Mysore, mer enn tusen miles i luftlinje fra gjerningsstedet. Faktiske beskrivelser fra Dehli viser at en engelsk prests fantasi er i stand til å klekke ut enda større redsler enn selv en hindumytterists ville forestillingsevne. At neser, bryster osv. ble skåret av, kort sagt de grusomme lemlestelser som sepoyene foretok, er selvsagt mer opprørende for europeiske følelser enn når en sekretær for Fredsselskapet i Manchester lar kaste glødende granater mot bolighus i Kanton, når en fransk marskalk lar arabere sperre inne i en hule og setter fyr på dem, når en standrett flår britiske soldater levende med den nihalede katt eller et annet av de filantropiske remedier som brukes i britiske straffekolonier. På samme vis som alt annet har ondskapen en mor, som veksler med tid og sted. Den anerkjente lærde, Cæsar, forteller nøkternt hvordan han beordret av mange tusen galliske krigere skulle få høyre hånd hugget av. Napoleon ville ha skammet seg dersom han hadde funnet på noe slikt. Han foretrakk i stedet å sende sine egne franske regimenter, de av dem som var mistenkt for å ha republikansk sinnelag, til Santo Domingo, der de kunne bli avlivet av pesten og av de svarte.
Sepoyenes opprørende lemlestelser minner en om fremgangsmåten i det kristne bysantinske keiserriket, om keiser Karl V.s forskrifter i straffeloven og om de engelske straffene for høyforræderi, slik de er gjengitt av dommer Blackstone. Blant hinduene, som med sin religion har blitt rene virtuoser i selvpiningens kunst, forekommer det helt naturlig å påføre motstanderne av sin egen rase og tro denne torturen, og det må synes enda mer naturlig for de engelskmenn som inntil for noen få år siden pleide å skaffe seg inntekter ved Jagannath-festivalene, der de beskyttet og bistod en ondskapens religion i dens blodige ritualer [de ubegrunnede ryktene om Jagannath-kultens blodige ritualer ble i realiteten spredd av kristne misjonærer på Marx' tid, overs. anm.].
De rasende brøl i "satans gamle Times", som Cobbett gjerne kalte avisen - det at den spiller rollen som en av de ville skikkelser i en Mozart-opera, som i et ytterst melodiøs parti ytrer seg om hvordan han først vil henge sin fiende og deretter riste ham, partere ham, spidde ham og til sist flå ham levende - det at den vil rive hevnens lidenskap i stykker og biter - alt dette ville bare fremstå som lattervekkende, dersom man ikke bak tragediens patos tydelige kunne ane komediens flørtende erting. The Times i London overspiller rollen sin, og den gjør det ikke bare i panikk. Den skjenker komedien et emne som selv Moliére gikk glipp av, Hevnens Tartuffe. Det den er ute etter, er ganske enkelt å få oppskrevet statsobligasjonene og dekke over regjeringen. Ettersom Dehli ikke som Jerikos murer falt for vindkastene alene, skal John Bulls ører druknes med rop om hevn, slik at han glemmer at hans egen regjering er ansvarlig for de misgjerninger som er pønsket ut og det voldsomme omfang som de har fått lov å anta.
Sist oppdatert 17. mai 2007