MIA > Norsk > Marx / Engels
Skrevet i mars 1839. Første gang utgitt i Telegraph für Deutschland nr. 49, 50, 51 og 52 for mars og nr. 57 og 59 for april 1839. Oversatt fra tysk av Frans-Arne Stylegar. Brevene var den 19-årige Engels' første journalistiske arbeider. Forfatteren var selv født og oppvokst i Barmen.
Som kjent er, forstår man med Wuppertal, et navn som holdes slik i vanry blant Lysets venner (Freunden des Lichtes), de to byene Elberfeld og Barmen, som strekker seg langs etter dalen over en reiseavstand på nesten tre timer. De purpurfargede bølgene på den smale elven skyller av og til raskt, av og til roligere, mellom rykende fabrikkbygninger og blekeplasser fulle av garn. Dens sterke rødfarge skyldes imidlertid ikke et blodig slag, for den eneste kampen som her foregår, utkjempes kun av teologiske skrivere og ordrike gamle kjerringer, stort sett over keiserens skjegg, og heller ikke skam over menneskenes virksomhet, selv om det riktig nok kan være grunn nok til det, men ene og alene at de mange fargeriene benytter tyrkiskrødt. Når man reiser fra Düsseldorf, ankommer man det hellige området ved Sonnborn; den gjørmete Wupper flyter sakte forbi, og sammenlignet med Rhinen som man just har forlatt, fremstår den som en skuffelse med sin begredelige fremtoning. Omgivelsene er ellers nokså tiltalende: de ganske lave fjellene som av og til hever seg varsomt, andre ganger stupbratt, den tette skogen som kjekt går over i grønne enger, og i godvær den blå himmelen som speiler seg i Wupper og fører til at den røde fargen fullstendig forsvinner. Etter en sving rundt et klippefremspring ser man de underlige tårnene i Elberfeld rett foran seg (de ringere husene er skjult bak hagene), og noen få minutter senere kommer man til obskurantenes Zion. Så å si utenfor byen er den katolske kirken; den står der som var den bannlyst fra de hellige murene. Den er i bysantinsk stil, dårlig bygd av en særdeles uerfaren arkitekt etter meget gode tegninger; den gamle katolske kirken er blitt revet for å gi rom for den venstre fløyen, fremdeles ikke bygd, av Rådhuset; bare tårnet står igjen og tjener på sitt vis det allmenne vel, nemlig som fengsel. Straks etter kommer man til en stor bygning hvis tak bæres av søyler, men disse søylene er av et helt ekstraordinært slag; de er egyptiske i basis, doriske i midten og joniske i toppen; dessuten klarer de seg, av gode grunner, uten alt overflødig tilbehør, slik som pidestaller og kapitéler. Denne bygningen ble tidligere kalt for museet, men musene holdt seg borte og bare en stor gjeldstyngde stod igjen, slik at bygningen for ikke veldig lenge siden ble solgt på auksjon og ble gjort om til et kasino, et navn som nå pryder den nakne fasaden og jager vekk alle minner og det tidligere poetiske navnet. For øvrig er bygningen så plumpt proporsjonert at den på kveldstid ser ut som en kamel. Her begynner de triste gatene, uten enhver karakter; det fine, nye Rådhuset, som bare er halvferdig, er på grunn av plassmangel plassert slik at dets fasade ligger ut mot en trangt, heslig smug. Til slutt treffer man på Wupper igjen, og en vakker bro forteller en at man nærmer deg Barmen, der man i det minste legger større vekt på vakker arkitektur. Så snart man krysser elven, gir det hele et mer innbydende inntrykk; store, massive hus bygd smakfullt i moderne stil erstatter de middelmådige Elberfeld-bygningene, som verken er gammeldagse eller moderne, verken vakre eller karikaturer. Nye murte hus spretter opp overalt; gatedekket tar slutt og gaten fortsetter som en rett aveny, med bebyggelse på begge sider. Mellom husene skimter man grønne blekeplasser; Wupper er fremdeles klar her, og fjellene som nærmer seg med sine lett svungne omriss, og den stadige skiftningen mellom skog, eng og hager der røde tak stikker frem, gjør området mer og mer attraktivt jo lenger man går. Halvveis ned alléen møter man den noe tilbaketrukne fasaden på kirken i Unterbarmen; den er dalens vakreste bygning, fint konstruert i den mest edle bysantinske stil. Men snart begynner gatedekket igjen, og de grå skiferhusene trenger seg på. Det er imidlertid langt større avveksling her enn i Elberfeld, for monotonien brytes snart av en frisk blekeplass, snart av et hus i moderne stil, snart av et stykke av elven og snart av en rekke med hager langs veien. Alt dette gjør at man blir i tvil om Barmen skal regnes som en by eller bare som et konglomerat av allehånde bygninger; den er da også kun en forening av mange mindre distrikter som holdes sammen av byens institusjonelle bånd. De viktigste av disse distriktene er: Gemarke, det gamle senter for den reformerte tro; Unterbarmen i retning Elberfeld, ikke langt fra Wupperfeld og over Gemarke; lenger borte Rittershausen, som har Wichlinghausen til venstre og Hekinghausen med den usedvanlig pittoreske Rauhental til høyre. Innbyggerne er overalt lutheranere tilhørende begge kirkesamfunn; katolikkene - i høyden to eller tre tusen - er spredt over hele dalen. Etter Rittershausen forlater den reisende ved verdens ende fjellene og går over grensen til det gammel-prøyssiske vestfaliske området.
Slik fortoner denne dalen seg som i alminnelighet, bortsett fra de dystre gatene i Elberfeld, gir et svært behagelig inntrykk; men dette unngår, som erfaringen viser, innbyggernes oppmerksomhet. Det er ikke spor her av det friske, sunne folkets liv som finnes nesten overalt ellers i Tyskland. Riktig nok kan det se slik ut ved første øyekast, for hver kveld kan man høre muntre geseller trave syngende gjennom gatene, men det er de mest vulgære, obskøne sanger som tenkes kan; aldri hører man noen av de folkesangene som er så velkjente over hele Tyskland og som vi med rette er stolte av. Alle kneiper er overfylte, særlig på lørdager og søndager, og når de stenger i ellevetiden, strømmer de fulle folkene ut av dem og legger seg for å sove ut rusen i rennesteinene. De nedrigste av disse mennene er de såkalte pakknektene, folk som er helt blottet for moral, uten fast bosted eller arbeid, og som kommer krypende ut av sine tilfluktsteder, høystakker, staller osv., ved soloppgang, hvis de da ikke har tilbrakt natten på en gjødselhaug eller i en trappeoppgang. Ved å begrense tallet på kneiper har øvrigheten nå i noen grad fått bukt med dette uvesenet.
Årsakene til denne tilstanden ligger oppe i dagen. Først og fremst skyldes det fabrikkarbeidet. Arbeid i trange rom der mennesker puster inn mer kulldamp og støv enn oksygen - og som for de flestes del begynner alt i seksårsalderen - fratar dem nødvendigvis all styrke og livsglede. Veverne, som er utstyrt med egne vevstoler hjemme, sitter bøyd over dem fra morgen til sen kveld, og får ryggmargen uttørket foran ovnsvarmen. De som ikke blir offer for mystisisme, ødelegges av drukkenskap. Denne mystisismen fører uunngåelig, i den grove og frastøtende form som den tar, til den motsatte ytterlighet, med det resultat at folket der nærmest utelukkende består av de "anstendige" (som mystikerne kalles) og den liderlige bermen. Denne oppsplittingen i to fiendtlige partier ville i seg selv være nok til å ødelegge utviklingen av enhver folkeånd, og hva er det da for håp for et sted der selv den ene gruppens forsvinnen ville være til liten hjelp, ettersom begge er like sykelige. Det fåtall friske mennesker som finnes der, er så å si utelukkende snekkere eller andre håndverkere, som én som alle kommer fra andre regioner. Blant de innfødte kan man også finne staute lærarbeidere, men tre år med dette livet er nok til å ødelegge dem fysisk og mentalt; tre av fem dør av tæring, og det hele skyldes brennvinet. Men dette ville ikke ha tatt så skrekkelige proporsjoner dersom fabrikkene ikke ble drevet på et så hensynsløst vis av eierne og dersom ikke mystisismen hadde tatt den form den gjør og ikke truet med å ta et enda sterkere grep om befolkningen. En fryktelig fattigdom råder blant de lavere klassene i Wuppertal, særlig blant fabrikkarbeiderne; syfilis og lungesykdom er så utbredt at det nesten ikke er til å tro; bare i Elberfeld nektes 1200 av 2500 barn i skolealder enhver utdannelse og vokser i stedet opp i fabrikkene - bare for at fabrikkeieren skal slippe å betale de voksne, hvis plass de tar, den dobbelte lønnen av det han betaler et barn. Men de rike fabrikkeierne har en tøyelig samvittighet, og det å forårsake at et barn til eller fra forkommer, dømmer ikke en pietists sjel til evig fortapelse, i hvert fall ikke dersom han går til kirke to ganger hver søndag. For faktum er at pietistene blant fabrikkeierne behandler arbeiderne verst; de benytter enhver anledning til å sette ned lønnen med den begrunnelse at arbeiderne ikke skal drikke opp pengene, men når det skal velges predikanter, er de alltid de første til å bestikke sine egne folk.
I de lavere samfunnslag er mystisismen mest utbredt blant håndverkerne (jeg regner ikke fabrikkeierne med her). Det er et trist syn når man møter en av dem på gaten, en krumbøyd skikkelse i en lang, lang frakk, med håret skilt på pietistisk vis. Men den som virkelig vil vite noe om denne typen, bør gå til en pietistisk smed eller skomaker. Der sitter mesteren selv, med Bibelen til høyre for seg, og til venstre - i svært mange tilfeller - snapsflasken. Det er ikke mye arbeid som blir utført; mesteren leser Bibelen nesten hele tiden; av og til tar han seg et glass eller slutter seg til svennene som synger en salme. Den viktigste sysselen er dog å fordømme ens kjære neste. Man ser her den samme tendens som overalt ellers. Deres omvendelsesiver er ikke uten frukter. Særlig er det mange gudløse drukkenbolter osv. som blir omvendt, vanligvis på mirakuløst vis. Men dette er ikke overraskende: disse proselyttene er alle som én svake, åndsløse mennesker, og å omvende dem er en ren bagatell; de blir omvendt, lar seg bevege til tårer flere ganger i uken og fortsetter i det skjulte sitt gamle levevis. Dette ble avdekket for noen få år siden, til alle hykleres skrekk. En amerikansk spekulant som kalte seg for pastor Jürgens dukket opp; han prekte flere ganger til store folkemengder, for folk flest trodde at han som amerikaner måtte være mørk i huden eller endatil svart. Desto mer forundret ble de da han ikke bare viste seg å være hvit, men prekte på en slik måte at hele kirken satte i å gråte; det skyldtes forresten at han selv begynte å sutre da alle andre forsøk på å bevege publikum hadde slått feil. De troende var enstemmige i sin beundring; det var riktignok en viss opposisjon fra et fåtall fornuftige mennesker, men de ble ganske enkelt avvist som gudløse. Jürgens begynte snart å organisere hemmelige forsamlinger; han mottok rike gaver fra sine ansette venner og levde i sus og dus. Prekenene hans samlet flere tilhørere enn noen annens, hans hemmelige forsamlinger var fylt til bristepunktet, hans hvert et ord kalte på tårene hos både menn og kvinner. Alle var nå overbevist at han i det minste var halvt profet, og at han skulle bygge et nytt Jerusalem, helt til den dagen da moroen var over. Hva som hadde foregått i de hemmelige forsamlingene hans kom for dagen; herr Jürgens ble hektet og tilbrakte et par år med å gjøre bot for sin fromhet mens han var under etterforskning i Hamm. Senere ble han løslatt og etter å ha lovet bot og bedring sendt tilbake til Amerika. Det ble også kjent at han hadde prøvd seg med de samme triksene i Amerika, og at han var blitt deportert av den grunn; for ikke å komme ut av trening hadde han forsøkt det samme i Vestfalen, der han på grunn av øvrighetens mildhet, eller snarere svakhet, var blitt løslatt uten videre etterforskning, før han til slutt hadde kronet sitt liderlige liv i Elberfeld. Da det ble avslørt hva som faktisk hadde foregått på dette edle vesenets samlinger, reiste alle seg mot ham, og ingen ville lenger ha noe med ham å gjøre; alle vendte seg bort fra ham, fra Libanon til Dødehavet, det vil si fra Rittershausfjellet til demningen ved Sonnborn i Wupper.
Men det virkelige sentrum for all pietisme og mystisisme er det reformerte samfunnet i Elberfeld. Fra begynnelsen av var det kjennetegnet av en streng kalvinistisk ånd, som i de senere år gjennom utnevnelsen av ekstremt trangsynte predikanter - i øyeblikket er det fire av dem som gjør tjeneste der - har utviklet seg til den mest primitive intoleranse og nærmer seg den papistiske ånden. Der foregår regulære kjetterdomstoler på møtene, der blir oppførselen til enhver som uteblir fra møtene, gjennomgått; der sier de: Den og den leser romaner, og selv om det står på omslaget at det er en kristen roman, har pastor Krummacher sagt at romaner er gudløse bøker; eller den og den ser ut til å være en gudfryktig mann, men i forgårs ble han observert på en konsert - og så slår de seg på hodet hodet av skrekk over den fryktelige synden. Og dersom predikanten ryktes å være rasjonalist (med det mener de enhver som har oppfatninger som avviker det minste fra deres egen), så prøver de ham ved å nitidig observere om frakken hans er helt svart og buksene er av den ortodokse fargen; nåde ham hvis han tillater seg å bli sett i en frakk med et anstrøk av blått eller bærer en rasjonalistisk vest! Om noen viser seg ikke å tro på forsynet, så heter det umiddelbart: Han er nesten like ille som en lutheraner, en lutheraner er ikke mye bedre enn en katolikk og katolikker og bildedyrkere er av natur fordømte. Og hva slags folk er det som snakker på dette viset? Ignorante mennesker som knapt vet om Bibelen ble skrevet på kinesisk, hebraisk eller gresk, og som bedømmer alt med utgangspunkt i hva en predikant har sagt, en som er blitt anerkjent én gang for alle som ortodoks, og enten hans ord er relevante i saken eller ikke.
Denne ånden hadde eksistert helt siden Reformasjonen fikk overtaket her, men den forble upåaktet helt til predikanten G. D. Krummacher, som døde for noen år siden, begynte å dyrke den nettopp i dette samfunnet. Snart blomstret mystisismen, men Krummacher døde før frukten var moden; det skjedde først etter at hans nevø, dr. Friedrich Wilhelm Krummacher, hadde videreutviklet og formulert doktrinen i så strikt en form at man ikke vet om man skal betrakte det hele som tøys eller blasfemi. Nå er frukten moden, men ingen aner hvordan den skal plukkes, og med tiden vil den med uunngåelighet falle til jorden, fullstendig råtten.
Gottfried Daniel Krummacher, bror av den dr. F. A. Krummacher som var velkjent for sine parabler i Bremen, døde for omkring tre år siden i Elberfeld etter en lang tjenestetid. Da en predikant i Barmen for over tyve år siden fra talerstolen formidlet predestinasjonslæren i en noe mindre streng utgave enn Krumacher, begynte menigheten å røke i kirken, skapte stor forstyrrelse og hindret ham i å preke med den begrunnelsen at slik en kjettersk preken ikke var noen preken overhodet, slik at øvrigheten var tvunget til å gripe inn. Krummacher skrev så et forferdelig grovt brev til magistraten i Barmen, et slikt som Gregorius den 7. kunne ha skrevet til Henrik den 4., der han krevde at de fordomsfulle ikke skulle røres, ettersom de bare hadde tatt sitt elskede Evangelium i forsvar, og han prekte også om det. Men man lo bare av ham. Alt dette er karakteristisk for hans tenkesett, som han beholdt til sin dødsdag. Dessuten var han en person med slike spesielle vaner at tusener av anekdoter ble fortalt om ham, og bedømt ut fra disse var han enten en rar eksentriker eller et usedvanlig uhøflig menneske.
Dr. Friedrich Wilhelm Krummacher er en mann på rundt førti, høyreist, sterk, av en imponerende skikkelse, men etter at han slo seg ned i Elberfeld har han lagt seg betydelig ut. Han har en svært spesiell frisyre som etterlignes av alle hans tilhengere. Hvem vet, en dag blir det kan hende på moten å gå med håret a la Krummacher, men en slik mote ville overgå alle tidligere, selv pudrete parykker, hva smakløshet angår.
Som student var han involvert i gymnassamfunnenes demagogi, komponerte frihetssanger, bar et banner under Wartburgfestivalen og holdt en tale som sies å ha gjort stort inntrykk. Han erindrer fremdeles denne fine perioden fra talerstolen med disse ordene: Da jeg fremdeles oppholdt meg blant hettittene og kanaanittene. Senere valgte det reformerte samfunnet i Barmen ham til sin pastor, og hans egentlige rykte skriver seg først fra denne tiden. Han var knapt blitt utnevnt før han skapte splittelse på grunn av sin lære om det strenge forsynet, ikke bare mellom lutheranere og reformerte, men også innenfor de sistnevnte, mellom de strenge og moderate tilhengerne av forsynslæren. Ved en anledning var en gammel ortodoks lutheraner på vei hjem fra et noe fuktig besøk hos venner nødt til å krysse en ødelagt bro. Det syntes ham litt risikabelt i hans tilstand, og han begynte å reflektere: Dersom du kommer helskinnet over, er det greit, men gjør du det ikke, havner du i Wupper, og da kommer de reformerte til å si at det gikk slik det måtte gå; og det er ikke greit. Så han snudde om, så seg om etter et sted det var grunt og vadet over med vann til livet, med den salige følelsen av at han hadde berøvet de reformerte en triumf.
Da en stilling ble ledig i Elberfeld, ble Krummacher valgt, og alle stridigheter forsvant i Barmen, mens tvistene økte tilsvarende i omfang i Elberfeld. Alt i sin første gudstjeneste provoserte Krummacher enkelte og gledet andre; uenighetene fortsatte å vokse, særlig fordi hver enkelt predikant, selv om de delte de samme oppfatninger, skaffet seg sitt eget parti som utelukkende bestod av sin egen menighet. Senere ble folk lei av dette og den evige skrikingen: Jeg er krummacherianer, jeg er kohlianer osv. forsvant, ikke av forkjærlighet for fred, men fordi de enkelte partier ble mer og mer forskjellige.
Krummacher er unektelig en mann med store retoriske og poetiske talenter; prekenene hans er aldri kjedelige, tankerekken er selvsikker og logisk; hans styrke ligger først og fremst i de dystre skildringene - beskrivelsen av helvete er ny og vågal, uansett hvor ofte den gjentas - og i antitesene. På den annen side tyr han ofte til bibelsk frasemakeri og til bilder hentet fra Bibelen. Selv om han alltid bruker disse på en fiffig måte, må det nødvendigvis bli gjentagende til slutt; blandet med disse bildene finner man en særdeles prosaisk skildring fra dagliglivet eller en historie basert på hans eget liv og hans mest betydningsløse erfaringer. Alt dette trekker han opp på prekestolen, enten det er passende eller ikke; nylig underholdt han sin ærede forsamling med to prekener om en reise til Württemberg og Sveits, der han talte om sine fire seierrike disputter med Paulus i Heidelberg og Strauss i Tübingen, det hele naturligvis helt annerledes enn Strauss' beskrivelse av samme i et brev. - Stedvis er deklamasjonen hans meget god, og hans kraftfulle, eksplisitte gestikulering er ofte helt på sin plass, men andre ganger ubegripelig påtatt og smakløs. Da vandrer han i alle retninger på prekestolen, bøyer seg til alle sider, slår neven i kanten, stamper som en krigshest og roper slik at vinduene klirrer og folk ute på gaten skjelver. Så begynner menigheten å sippe; først de unge pikene, så slutter de eldre kvinnene seg til med hjerteskjærende sopraner, før kakafonien blir komplett av klynkingen til de åndssvake brennevinspietistene, som ville ha vært rørt til margen av hans ord dersom de fremdeles hadde hatt noe marg i bena; og gjennom alt dette oppstyret høres Krummachers kraftige stemme som roper ut utallige forbannelser eller beskriver djevelske scener.
Og for en lære dette er! Det er umulig å forstå hvordan noen kan tro på slike ting, som står i den mest bestemte motsetning både til fornuften og Bibelen. Ikke desto mindre har Krummacher formulert læren så skarpt og logisk at ingenting kan benektes bare man har akseptert utgangspunktet, nemlig menneskets manglende evne til å ønske det gode, gjøre det gode. Derav følger med nødvendighet en inngripen utenfra, og siden mennesket ikke engang kan ønske det gode, må Gud presse denne evnen på ham. Takket være Guds frie vilje, følger det at denne evnen ikke er jevnt fordelt, og også dette finner, i det minste tilsynelatende, støtte i skriften. - Hele læren er basert på dette konsekvensmakeriet; de få utvalgte blir, nolentes, volentes, frelst, resten er dømt til evig fortapelse. "Evig? Ja, evig!!" (Krummacher). Videre står det skrevet: Ingen kommer til Faderen uten ved meg. Men hedningene kan ikke komme til Faderen ved Kristus, for de kjenner ikke Kristus, så de eksisterer alene for å fylle opp helvete. - Blant de kristne er mange kalt, men få utvalgt; men de mange som er kalt er kalt bare for syns skyld, og Gud passet på å ikke kalle dem så høyt at de adlød ham; alt dette til Guds ære og for at de ikke skulle tilgis. Det står også skrevet: Guds visdom er dumhet for denne verdens vismenn; mystikerne betrakter dette som en befaling om å gjøre sin tro helt meningsløs, slik at ordet går i oppfyllelse. Hvordan dette stemmer overens med apostlenes lære, som taler om fornuftig gudsdyrkelse og Evangeliets fornuftige melk, er en hemmelighet som overgår den menneskelige forstand.
Slike læresetninger ødelegger alle Krummachers prekener; de eneste gangene de ikke er så fremtredende, er der han taler om motsetningen mellom jordisk rikdom og Kristi ydmykhet eller mellom de jordiske fyrsters arroganse og Guds stolthet. Ofte skinner noe av hans gamle demagogi gjennom her også, og hadde det ikke vært for at han talte i så generelle termer, ville ikke øvrigheten ha forbigått hans prekener i stillhet.
Prekenenes estetiske verdi blir bare verdsatt av et lite mindretall i Elberfeld; for når man sammenligner ham med de tre kollegene, som hver har en like stor forsamling, fremstår han som en ener og de andre som nuller hvis eneste funksjon er å øke hans verdi. Den eldste av disse nullene heter Kohl (dvs. "tull"), som også karakteriserer prekenene hans. Den andre er Hermann, som ikke er en ætling av den Hermann som man nå reiser et monument over som kommer til å overleve både historien og Tacitus. Tredjemann heter Ball, nemlig Krummachers lekeball. Alle tre er svært ortodokse og tar etter Krummachers verste sider i sine gudstjenester. De lutheranske pastorene i Elberfeld er Sander og Hülsmann - de var dødsfiender tidligere, da den første fremdeles var i Wichlinghausen og ble involvert i den berømte krangelen med Hülsmann i Dahle, nå i Lennep, hans nåværende kollegas bror. I sine nåværende stillinger oppfører de seg høflig mot hverandre, men pietistene forsøker å gjenopplive uenigheten dem imellom ved hele tiden å beskylde Hülsmann for alle slags overtredelser mot Sander. Tredjemann i denne gjengen er Döring, hvis glemsomhet er meget original; han er ute av stand til å uttale tre setninger i sammenheng, men han evner å gjøre tre deler av en preken til fire ved å gjenta én av dem ordrett, uten at han overhodet er klar over det. Probatum est. Diktene hans vil bli behandlet senere.
Predikantene i Barmen er nokså like; alle er strengt ortodokse, iblandet en større eller mindre dose pietisme. Bare Stier i Wichlinghausen er verdt spesiell oppmerksomhet. Det sies at Jean Paul kjente ham som gutt og oppdaget hans store evner. Stier var pastor i Frankleben nær Halle, og i denne tiden utgav han flere prosaiske og poetiske skrifter, en forbedret versjon av Luthers katekisme, en erstatning for den samme og en studieveileder til den for dumme lærere, samt en brosjyre om mangelen på salmebøker i Sachsen, som fikk rosende omtale i Evangelische Kirchenzeitung og i det minste inneholdt flere rasjonelle synspunkter på kirkesang enn dem som kan høres i den velsignede Wuppertal, selv om den også inneholder mange ubegrunnede påstander. Diktene hans er høyst kjedelige; han har dessuten utmerket seg gjennom å gjøre visse av Schillers hedenske vers akseptable for de ortodokse. For eksempel disse linjene fra Die Götter Griechenlands:
Da den edle jord regjerte dere
Med syndens forræderske bånd,
Ledet mang en generasjon av dødelige,
Tomme vesener fra et fabelland!
Når deres syndefulle kult fremdeles skinte,
Så annerledes, så annerledes det var da!
Da man ennå bekranset ditt tempel,
Venus Amathusia!
Virkelig genialt og i sannhet mystisk! Stier har nå i et halvt år vært i Wichlinghausen i stedet for Sander, men så langt har han ikke gitt noen bidrag til Barmenlitteraturen.
Et mindre sted i nærheten av Elberfeld, Langenberg, tilhører etter sitt vesen Wuppertal. Den samme industri som der, den samme pietistiske ånd. Der er Emil Krummacher, bror av Friedrich Wilhelm; han er ikke en like overbevist tilhenger av forsynslæren som sin bror, men etterligner ham i mangt, slik følgende utdrag fra hans seneste julepreken viser:
"Med våre jordiske legemer sitter vi fremdeles her på trebenkene, men våre ånder svinger seg til himmelske høyder sammen med millioner av andre troende, og etter der å ha skuet de himmelske hærskarers lovsang, stiger de ned til det arme Betlehem. Og hva får de se der? Først av alt en arm stall, og i den arme, arme stallen en arm krybbe, og i den arme krybben armt, armt høy og strå, og på det arme, arme høyet og strået ligger, som en tiggers arme barn, i arme klær, verdens rike Herre."
Noe må nå sies om misjonshuset, men boken Harfenklänge av en tidligere misjonær, som allere er omtalt i dette blad, er vitnemål godt nok om den ånden som der råder. Forresten er inspektøren på stedet, dr. Richter, en lærd mann, en ypperlig orientalist og naturforsker, som også har utgitt en Erklärte Hausbibel.
Slik er det pietistiske livet i Wuppertal; det er vanskelig å forstå at slikt fremdeles foregår i våre dager; det ser imidlertid ut til at ikke en gang denne gamle overtroens klippe vil kunne motstå tidens rasende elv særlig mye lenger; sanden vil vaskes vekk og klippen styrte over ende.
Det sier seg selv at i et område som er så spekket med pietisme, sprer denne ånden seg i alle retninger, gjennomtrenger og korrumperer alle livets sider. Mest vold øver den på utdannelsessystemet, og mest på folkeskolene. Noen av disse er fullstendig kontrollert av pietistene; dette er kirkeskolene, som det finnes én av i hvert lokalsamfunn. De øvrige folkeskolene, som den sivile forvaltning har større innflytelse over, er friere, men også disse overvåkes av de kirkelige skoleinspektørene. Og her er mystisismens hemmende virkning svært tydelig; for mens kirkeskolene fremdeles ikke innprenter elevene noe annet enn lesing, skriving og regning, bortsett fra katekismen, slik som i den høystsalige kurfyrste Karl Theodors dager, lærer de andre skolene bort rudimenter av enkelte vitenskaper, og dessuten litt fransk, med det resultat at mange av elevene forsøker å fortsette sin utdannelse etter at de er ferdig med skolen. Disse skolene er i rask utvikling etter at den prøyssiske regjeringen kom til makten, og de har for lengst passert kirkeskolene, som de tidligere lå langt etter. Langt flere søker seg imidlertid til kirkeskolene, ettersom disse er langt mindre kostbare, og mange foreldre sender fremdeles barna sine dit, dels av fromhet, dels fordi de mener at det å utvikle barnas sjelsevner er å gi et håndslag til det verdslige.
Det finnes tre høyere skoler i Wuppertal: byskolen i Barmen, realskolen i Elberfeld og gymnaset samme sted.
Byskolen i Barmen, som mangler finansiering og derfor er dårlig besatt med lærere, gjør likevel alt som står i dens makt. Den er fullstendig i hendene på et innskrenket, smålig styre som i de fleste tilfeller også bare velger pietister som lærere. Rektoren, som selv ikke er ukjent med denne retningen, styrer etter faste prinsipper og klarer med dyktighet å sette enhver lærer på plass. Etter ham kommer hr. Johann Jakob Ewich, som kan undervise godt dersom læreboken er god, og som er en ivrig tilhenger av Nösselts anekdotesystem i historieundervisningen. Han har forfattet mange pedagogiske skrifter; det største, det vil si i omfang, bærer tittelen Human, utgitt av i Wesel av Bagel, to bind, 40 trykte ark, pris 1 riksdaler. Alle er de fulle av høytravende ideer, fromme ønsker og upraktiske forslag. Det sies at hans praktiske pedagogikk ligger langt etter hans skjønne teori.
Dr. Philipp Schifflin, annen overlærer, er skolens dyktigste lærer. Det er neppe noen i Tyskland som har dukket så dypt ned i den moderne franskens grammatikalske struktur som ham. Han tok utgangspunkt ikke i det gamle romanske språket, men i forrige århundres klassiske språk, særlig Voltaires, og beveget seg derfra fremover i tid til stilen hos de mest moderne forfatterne. Resultatene av hans forskning er sammenfattet i hans Anleitung zur Erlernung der französischen Sprache, in drei Cursen, av hvilke det første og det tredje alt har kommet i flere opplag, og det tredje utkommer til påske. Dette er uten tvil den beste franske språklæren vi har ved siden av Knebels; den møtte stort bifall alt da det første kurset utkom, og har nå en utbredelse nærmest uten sidestykke over hele Tyskland og helt til Ungarn og de russiske østesjøprovinsene.
De øvrige lærerne er unge seminarister; visse av dem har fått en god utdannelse, mens andre er fulle av all slags sammenrasket kunnskap. Den beste av disse unge lærerne var hr. Koster, en venn av Freiligrath; i en årbok står hans skisse av poetikken, der han fullstendig utelukker didaktisk poesi og underordner den under det episke og det lyriske; denne artikkelen understreker hans innsikt og klarsyn. Han ble kalt til Düsseldorf, og da styremedlemmene kjente ham som en som var motstander av enhver form for pietisme, slapp de ham med glede fri. Hans strake motsetning er en annen lærer som, da en fjerdeklassing spurte hvem Goethe var, svarte: "En gudløs mann".
Realskolen i Elberfeld har nok av penger og kan derfor velge bedre lærere og undervise i flere fag. Men der råder det på den annen side et forferdelig hefteskriveri som i løpet av et halvt år kan gjøre en elev sløv. For øvrig er det få spor etter administrasjonen: rektoren er borte halve året og beviser sitt nærvær kun gjennom overdreven strenghet. Forbundet med realskolen er en handelsskole der elevene skribler i vei halve livet. Av lærerne må nevnes dr. Kruse, som tilbrakte seks uker i England og forfattet et lite skrift om engelsk uttale som utmerker seg ved å være helt ubrukelig; elevene har et meget dårlig rykte og var årsaken til Diesterwegs klager over ungdommen i Elberfeld.
Gymnaset i Elberfeld er i en trengt situasjon, men er anerkjent som et av de beste i den prøyssiske stat. Det tilhører det reformerte samfunnet, men liter i liten grad under dettes mystisisme, ettersom predikantene ikke er interessert i gymnaset og skoleinspektørene ikke forstår noe av det; men det liten desto mer på grunn av deres nedrighet. Disse herrene har ikke den minste idé om fordelene ved den prøyssiske gymnasutdannelsen; de søker å forsyne realskolen med alt mulig - penger og elever - og samtidig bebreider de gymnaset for at det ikke klarer å dekke inn utgiftene gjennom skolepengene. Det forhandles for tiden om hvorvidt regjeringen, som er svært engasjert i saken, skal overta gymnaset. Dersom så ikke skjer, må det stenge i løpet av få år grunnet pengemangel. Lærervalget er også i hendene på skoleinspektørene, folk som er fullt ut kapable til å føre nøyaktig regnskap, men som er uten begrep om gresk, latin eller matematikk. Hovedprinsippet for valget deres er: Det er bedre å velge en middelmådig reformert enn en dyktig lutheraner eller, enda verre, katolikk. Men siden det er langt flere lutheranere enn reformerte blant de prøyssiske filologene, har de knapt noen gang kunnet anvende dette prinsippet.
Dr. Hantschke, kongelig professor og midlertidig rektor, kommer fra Luckau i Lausitz, skriver poesi og prosa på ciceroisk latin og er dessuten forfatter av et antall prekener, pedagogiske skrifter og en lærebok i hebraisk. Han ville ha vært fast rektor for lengst, var det ikke for at han var lutheraner og dersom skoleinspektoratet var mindre nedrig.
Dr. Eichhoff, annen overlærer, skrev sammen med sin yngre kollega, dr. Beltz, en latinsk gramatikk som imidlertid ikke ble spesielt godt mottatt av F. Haase i Allgemeine Literatur-Zeitung. Hans sterkeste fag er gresk.
Dr. Clausen, tredje overlærer, er utvilsomt skolens dyktigste mann, bevandret i alle fag og enestående i historie og litteratur. Forelesningene hans har en sjelden sjarme; han er den eneste som kan skape entusiasme for poesi blant elevene, en følelse som ellers nødvendigvis ville lide en sørgelig skjebne blant filisterne i Wuppertal. Som forfatter opptrer han så vidt meg bekjent kun med en avhandling i en årbok, Lyrikeren Pindaros, As far as I know, his only written work is a thesis in an annual report, "Pindaros der Lyriker", som gav ham ikke ubetydelig anerkjennelse blant gymnaslærere i Prøyssen og enda videre. Den finnes selvsagt ikke i bokhandlene.
Disse tre skoler ble ikke stiftet før i 1820; tidligere hadde Elberfeld og Barmen hver sin "rektoratschule" og flere private institusjoner som ikke kunne tilby noen skikkelig utdannelse. Deres innflytelse kan fremdeles merkes hos eldre Barmenkjøpmenn. Ikke et spor av lærdom; enhver som spiller whist og biljard, politisere litt og gi en vakker kompliment regnes for en velutdannet mann i Barmen og Elberfeld. Livet disse menneskene fører er skrekkelig, men dog er de såre fornøyd med det; på dagtid hengir de seg til sine regnskaper med en lyst og interesse som knapt er til åtro; på kvelden møter de til avtalt tid til en sosial sammenkomst der de spiller kort, diskuterer politikk og røyker, før de tar på hjemvei idet klokken slår ni. Slik lever de, dag inn og dag ut, uten den minste forandring, og nåde den som forstyrrer rutinen deres; han kan vente seg den mest unådige unåde fra alle de førende hus. - Unge sønner blir oppdratt av sine fedre i denne skolen, og sønnene viser lovende takter når det gjelder å følge i sine fedres fotspor. Konversasjonstemaene er nokså ensformige: Barmenfolk snakker mest om hester, Elberfeldfolk om hunder; og når tingene når høydepunktet gjør man også vurderinger av kvinnelig skjønnhet eller plaprer om forretninger, og det er alt. En gang hvert halve århundre snakker de også om litteratur, med hvilket de mener Paul de Kock, Marryat, Tromlitz, Nestroy og deres like. I politikken er alle sammen gode prøyssere, ettersom de befinner seg under prøyssisk styre og a priori har meget imot all liberalisme, men bare så lenge det passer Hans Majestet å beholde Code Napoleon, for skulle den bli opphevet, ville også enhver patriotisme forsvinne. Det unge Tyskland kjenner ingen den litterære betydningen av; man oppfatter det som et hemmelig forbund, omtrent som demagogene, under formannskap av d'herrer Heine, Gutzkow og Mundt. Noen blant overklasseungdommen har sannsynligvis lest litt av Heine, kan hende Reisebilder, men uten diktene, eller Denunziant, men de har bare et vagt begrep om resten fra uttalelsene til pastorer eller øvrighetspersoner. De fleste av dem kjenner Freiligrath personlig, and han går for å være en grei kar. Da han kom til Barmen, fikk han mange besøk fra disse grønne adelsmenn (som han kaller de unge kjøpmennene); han forstod imidlertid meget snart hvordan de var og holdt seg borte fra dem; men de forfulgte ham, lovpriste diktene hans og vinen hans, og gjorde sitt ytterste for å komme nærme en mann som hadde fått noe på trykk; for overfor disse folkene er en dikter ingenting, mens en publisert forfatter er alt. Gradvis sluttet Freiligrath å omgås disse menneskene, og nå treffer han bare noen få av dem, etter at Köster reiste fra Barmen. Freiligraths overordnede har i sin prekære stilling alltid oppført seg anstendig og vennlig mot ham; overraskende nok er han en særdeles nøyaktig og flittig kontorarbeider. Det er helt overflødig å snakke om hans dikteriske prestasjoner etter at Dingelstedt i Jahrbuch der Literatur og Carrière i Jahrbücher i Berlin har behandlet ham så grundig. Det synes meg imidlertid som om ingen av dem har lagt nok vekt på det faktum at han, uansett hvor langt hans tanker rekker, er særdeles tett knyttet til hjemtraktene. Dette kan man se av hans gjentatte allusjoner til tyske folkeeventyr, for eksempel til Unkenkönigin (s. 54), Snewittchen (s. 87) og andre som han tilegner et helt dikt (Im Walde), fra hans imitasjon av Uhland (Edelfalk, s. 82; Die Schreinergesellen, s. 85; det første av de Zwei Feldherrngräber minner også om Uhland, men bare til hans fordel) til Die Auswanderer og, fremfor alt, hans uovertrufne Prinz Eugen. Man må vie disse få momentene mer oppmerksomhet jo lenger Freiligrath beveger seg i motsatt retning. En dyp innsikt i hans følelsesliv får man i Der ausgewanderte Dichter, særlig i de utdragene som er publisert i Morgenblatt; her innser han at han ikke kan føle seg hjemme langt borte uten at han har sine røtter i ekte tysk diktkunst.
Journalistikken inntar den fremste plassen i den egentlige Wuppertallitteraturen. Øverst står Elberfelder Zeitung, redigert av dr. Martin Runkel, som under hans innsiktsfulle ledelse vant seg et betydelig og velfortjent rykte. Han tok over redaktørstolen da to aviser, Allgemeine og Provinzialzeitung, ble slått sammen; avisen kom til verden under noe vanskelige omstendigheter; Barmer Zeitung konkurrerte med den, men takket være hans bestrebelser for å skaffe sine egne korrespondenter og hans lederartikler klarte Runkel etter hvert å gjøre Elberfelder Zeitung til en av de viktigste aviser i den prøyssiske staten. Sant nok, i Elberfeld, der bare et fåtall mennesker leste lederartiklene, fikk den ikke særlig anerkjennelse, men den ble tatt vennlig imot andre steder, noe som tilbakegangen til Preussische Staats-Zeitung delvis kan forklare. Det litterære bilaget, Intelligenzblatt, utmerker seg ikke spesielt. Barmer Zeitung, hvis utgiver, redaktører og sensorer stadig har vekslet, er nå under ledelse av H. Püttmann, som fra tid til annen skriver anmeldelser i Abend-Zeitung. Han ville gjerne ha forbedret avisen, men er bundet på hender og føtter av forleggerens velbegrunnede sparsommelighet. Føljetongen med enkelte av hans egne dikt, anmeldelser eller utdrag fra større skrifter kan ikke veie opp. Den medfølgende Wuppertaler Lesekreis henter sitt stoff nesten utelukkende fra Lewalds Europa. Dessuten finnes det en Täglicher Anzeiger i Elberfeld, og et Fremdenblatt, et barn av Dorfzeitung, som ikke har sin like hva angår hjerteskjærende dikt og dårlige vitser, samt Barmer Wochenblatt, en gammel nattlue med pietistiske eselører som hele tiden stikker ut av dens litterære løvefell.
Av andre typer litteratur, er prosaen helt uten verdi; tar man vekk de teologiske eller snarere pietistiske skriftene og en håndfull brosjyrer om Barmen og Elberfelds historie, alt sammen temmelig overfladisk, er det ingenting tilbake. Men man dyrker poesien i den "velsignede dal", og en god del diktere har slått seg ned der.
Wilhelm Langewiesche, en bokhandler i Barmen og Iserlohn, skriver under navnet W. Jemand; hans hovedverk er den didaktiske tragedien Der ewige Jude, som selvsagt er Mosens behandling av samme tematikk underlegen. Som forlegger er han viktigere enn sine rivaler i Wuppertal, noe som er lett, for øvrig, ettersom to av dem, Hassel i Elberfeld og Steinhaus i Barmen, utelukkende utgir ekte pietistiske skrifter. Freiligrath bor i hans hus.
Karl August Döring, predikant i Elberfeld, er forfatter av en rekke prosa- og poesiskrifter; om ham gjelder Platons ord: Du er en strømmende elv som ingen makter å svømme til ende.
I sine dikt skiller han mellom religiøse sanger, oder og lyriske dikt. Noen ganger har han glemt begynnelsen når han kommer midtveis i et dikt, og da bærer det av sted til de underligste regioner; fra Stillehavsøyene med sine misjonærer til helvete, og fra en angerfull sjels sukken til Nordpolens isøde.
Lieth, forstanderen for en pikeskole i Elberfeld, er forfatter av dikt for barn; de fleste av dem er skrevet i en gammeldags stil og tåler ikke sammenligning med poesien til Rückert, Güll og Hey, men det finnes likevel enkelte fine ting blant dem.
Friedrich Ludwig Wülfing, som er barnefødt i Barmen og utvilsomt er den største av dikterne i Wuppertal, er en mann hvis geni ikke kan benektes. Ser man et ulenkelig individ, omkring 45 år gammelt, iført en lang rødbrun frakk halvparten så gammel som eieren, over skuldrene et uttrykk som ikke kan beskrives, på nesen gullinnfattede briller hvis glass bryter ethvert blikk fra hans skinnende øyne, hodet kronet av en grønn lue, i munnen en blomst, i hånden en knapp som han nettopp har løsnet fra frakken - dette er Barmens Horats. Dag inn og dag ut vandrer han i Hardtberg i håp om å komme over et nytt vers eller en ny forelskelse. Frem til han fylte tredve dyrket denne utrettelige mannen Pallas Athene; da falt han i hendene på Afrodite, som gav ham ni dulcineaer; disse er hans muser. Tal ikke om Goethe, som fant poesi i allting, eller om Petrarka, som rommet ethvert blikk, ethvert ord fra sin elskede i en sonett - Wülfing overgår dem. Hvem teller sandkornene under sin elskedes føtter? Den store Wülfing. Hvem besynger Minchen (Clio blant de ni muser) med strømper som er skitne fra en sumpig eng? Bare Wülfing. - Hans epigrammer er mesterverker av den mest originale, folkelige grovhet. Da hans første hustru døde, skrev han en dødsannonse som rørte alle tjenestepiker til tårer og en enda vakrere elegi: "Wilhelmine, det skjønneste blant navn!" Seks uker senere var han forlovet igjen, og nå har han en tredje hustru. Denne åndsrike mannen legger nye planer hver dag. Mens hans poetiske talent ennå stod i full blomst, tenkte han på å bli knappestøper, så bonde, så papirhandler; til han endte opp som lysestøper, slik at hans lys kunne skinne på den ene eller den andre måten. Hans skrifter er som sandkorn på stranden.
Montanus Eremita, en anonym forfatter fra Solingen, bør nevnes her som nabo og venn. Han er den mest poetiske historiograf i fjellene; versene hans er i mindre grad absurde enn langtekkelige og prosaiske.
Her hører også Johann Pol, pastor i Heedfeld ved Iserlohn, med. Han har forfattet et lite bind med dikt.
Konger er av Gud og misjonærer også
Men dikteren Goethe er av menneskeheten alene.
Dette speiler ånden i hele boken. Men Pol har også vidd, for han sier: "Poeter er lamper, filosofer er sannhetens tjenere" (på tysk: Die Dichter sind Lichter, die Philosophen sind der Wahrheit Zofen). Og hvilken fantasi viser fremviser ikke de to åpningslinjene i hans ballade, Attila an der Marne:
Lik en uhyre lavine, skjærende hardt som sverd og kisel,
Valser gjennom bål og brann mot Gallia kong Godegisel.
Han har også komponert salmer, eller snarere satt sammen fragmenter fra Davids salmer. Hans hovedverk er en lovsang til striden mellom Hillsmann og Sander, skrevet på det mest originale vis, i epigrammer. Det hele er sentrert rundt ideen om at rasjonalistene våget -
Å krenke og baktale Gud Herren.
Verken Voss eller Schegel har noen gang avsluttet et heksameter med slik en perfekt versefot. Pol forstår enda bedre enn Döring å gruppere sine dikt: han skiller mellom "åndelige sanger og diverse dikt".
F. W. Krug, teologisk kandidat, forfatter av Poetische Erstlinge und prosaische Reliquien og oversetter av et antall hollandske og franske prekener, har også skrevet en rørende kortroman etter Stillings smak, der han blant annet presenterer et nytt bevis for Mosebøkenes skapelsesberetning. En fornøyelig bok.
Avslutningsvis må jeg også nevne en flink ung mann som er av den oppfatning at ettersom Freiligrath kan være handelskontorist og poet på samme tid, burde han også være det. Det er å håpe at den tyske litteraturen snart kan bli beriket av noen av hans noveller, som ikke står tilbake for de beste; den eneste mangel han kan bebreides er banal handling, lite gjennomtenkt plot og slapp stil. Jeg ville svært gjerne ha gjengitt et utdrag, men anstendighetshensyn forbyr meg det; kan hende vil en utgiver snart forbarme seg over den store D. (jeg våger ikke nevne hans fulle navn, i fall hans sårede beskjedenhet får ham til å saksøke meg for injurier) og publisere hans noveller. Han vil også gjerne være en nær venn av Freiligrath.
Dette er sånn omtrent alle litterære frembringelser i den verdensberømte dal, selv om man vel kunne legge til enkelte vininspirerte kraftgenier som fra tid til annen forsøker seg på å rime, og som jeg på det varmeste kan anbefale dr. Duller som karakterer i en ny roman. Hele dette området er oversvømmet av et hav av pietisme og filisteri, og det er ikke vakre, blomsterdekkede øyer som rager opp av det, men bare tørre, nakne klipper eller lange sandbanker, og Freiligrath virrer omkring dem som en skipper ute av kurs.
Sist oppdatert 20. juli 2009