Marxists Internet Archive > Norsk > Lenin
16.-17. januar 1923. Første gang publisert i Pravda nr. 117, 30. mai 1923. Norsk utgave i Marx - Engels - Marxisme, Oslo 1977, s. 350-352.
I
Jeg har nylig sett igjennom Sukhanovs Merknader til revolusjonen.
Det som særlig slår en, er pedanteriet hos alle våre småborgerlige demokrater, så vel som hos heltene i Den annen internasjonale. Bortsett fra den ting at de beste av dem styrker seg med reservasjoner når det er tale om det minste avvik fra det tyske mønsteret - bortsett fra denne egenskapen som er felles for alle småborgerlige demokrater og som de har lagt for dagen i fulleste monn under hele revolusjonen - er det påfallende hvor slavisk de etterlikner fortiden.
De kaller seg alle sammen marxister, men deres oppfatning av marxismen er utrolig pedantisk. De har slett ikke forstått det avgjørende i marxismen: nemlig dens revolusjonære dialektikk. De har slett ikke forstått Marx' direkte påpeking at det i revolusjonstider kreves den største smidighet, og de har ikke en gang lagt merke til f. eks. Marx' uttalelse i et av hans brev - jeg tror det var i 1856 - hvor han ga uttrykk for håpet om en forening i Tyskland mellom en bondekrig, som kunne skape en revolusjonær situasjon, og arbeiderbevegelsen - til og med denne greie og tydelige uttalelsen omgår de og lusker omkring den som katten omkring den varme grøten.
I hele sin opptreden avslører de seg som feige reformister som er redd for å ta et eneste skritt bort fra borgerskapet, for ikke å snakke om å bryte med det, samtidig dekker de over sin feighet med det mest hemningsløse frasemakeri og skryt. Men selv fra et rent teoretisk synspunkt er det mest påfallende hos dem alle sammen at de er fullstendig ute av stand til å begripe følgende marxistiske resonnement: hittil har de sett kapitalismen og det borgerlige demokrati i Vest-Europa følge en bestemt utviklingsvei. Og nå kan de ikke forestille seg at denne veien bare kan tas som mønster mutatis mutandis, med visse korrekturer (som er fullstendig ubetydelige sett ut fra den verdenshistoriske utvikling under ett.)
For det første - en revolusjon som hang sammen med den første imperialistiske verdenskrigen. En slik revolusjon måtte oppvise nye trekk eller variasjoner som var følger av krigen selv, for en slik krig har aldri før forekommet i verden, og en slik situasjon har heller ikke forekommet. Vi ser at til dags dato har borgerskapet i de rikeste land ikke vært i stand til å gjenopprette "normale" borgerlige forhold etter denne krigen. Men våre reformister, småborgere som gir seg ut for å være revolusjonære, trodde og tror framleis at de normale borgerlige forhold er en grenselinje (så langt og ikke lenger). Og til og med deres forestilling om det "normale" er i høyeste grad skjematisk og trang.
For det annet står de helt fremmed for den tanke at selv om utviklingen i hele verdenshistorien er underlagt almene lover, så er det på ingen måte utelukket, men må tvert imot forutsettes at visse perioder i utviklingen kan vise særegenheter enten i formen eller rekkefølgen i utviklingen. Det faller dem f. eks. ikke inn at Russland, som ligger på grensen mellom de siviliserte land og landene som denne krigen for første gang endelig har dratt inn i sivilisasjonen, dvs. landene i hele østen - ikke-europeiske land - derfor kunne og måtte oppvise noen særegenheter, som selvsagt ligger i flukt med verdensutviklingens hoveddlinje, men som skiller revolusjonen i Russland ut fra alle tidligere revolusjoner i de vesteuropeiske land og som framkaller enkelte delvis nye ting når den går over til landene i østen.
Uendelig trivielt er f. eks. det argumentet som de lærte utenat under utviklingen av det vesteuropeiske sosialdemokratiet, nemlig at vi ennå ikke er modne for sosialismen, at det, som visse "lærde" herrer blant dem uttrykker seg, ikke fins objektive økonomiske forutsetninger for sosialismen hos oss. Det faller ingen av dem inn å spørre seg selv: Men et folk som kom opp i en revolusjonær situasjon slik som den ble skapt av den første imperialistiske krig - kunne ikke dette folket under innflytelse av det håpløse i sin situasjon kaste seg ut i en kamp som i hvert fall ga det visse sjanser til å sikre seg vilkår for den videre utvikling av sin sivilisasjon, selv om disse vilkårene var noe utenom det vanlige?
"Russland har ikke nådd det trinn i utviklingen av produktivkreftene som gjør sosialismen mulig." Alle heltene i Den annen internasjonale, Sukhanov naturligvis med, er kry som haner av denne setningen. De tygger opp igjen denne uomtvistelige setningen på tusen forskjellige måter, og innbiller seg at dette er avgjørende for utviklingen av vår revolusjon.
Men enn om en særegen situasjon for det første dro Russland inn i den imperialistiske krigen som alle mer eller mindre innflytelsesrike land i Vest-Europa var innblandet i, og brakte dets utvikling til randen av revolusjoner som var i emning eller delvis alt var begynt i østen, under forhold som gjorde det mulig for oss å realisere nettopp den forening mellom en "bondekrig" og arbeiderbevegelsen som ingen mindre "marxist" enn Marx selv i 1856 pekte på som et av de mulige perspektiver for Prøyssen?
Og enn om det fullstendig håpløse i situasjonen, ved å mangedoble arbeidernes og bøndernes krefter ga oss mulighet til å skape hovedforutsetningene for sivilisasjonen på en annen måte enn i alle andre vest-eruopeiske land? Er hovedlinjene i verdenshistoriens utvikling blitt forandret av den grunn? Har dette endret de grunnleggende forhold mellom hovedklassene i alle land som blir eller er blitt dratt inn i verdenshistoriens almene gang?
Hvis det trengs et bestemt kulturnivå for å skape sosialismen (selv om ingen kan si hva dette bestemte "kulturnivået" er), hvorfor skal vi ikke først kunne begynne med å erobre forutsetningene for dette bestemte kulturnivået på revolusjonært vis, og siden, ved hjelp av arbeider- og bondestyret og sovjetsystemet, gå videre for å nå igjen de andre folkene?
16. januar 1923.
II
Dere sier at sivilisasjonen er nødvendig for å skape sosialismen. Uttmerket. Men hvorfor kunne vi ikke først skape slike forutsetninger for sivilisasjonen i vårt land som å fordrive godseierne og de russiske kapitalistene, og så begynne å marsjere framover mot sosialismen? Hvor, i hvilke bøker, har dere lest at slike endringer i den vanlige historiske rekkefølgen er utillatelige eller umulige?
En husker at Napoleon skrev: On s'engage et puis ... on voit. Fritt oversatt betyr det: En må først kaste seg ut i et alvorlig slag, og så får vi se hvordan det går. Ja, vi kastet oss ut i et alvorlig slag i oktober 1917, og siden fikk vi se slike detaljer i utviklingen (fra verdenshistoriens synspunkt er det utvilsomt detaljer) som Brestfreden eller Nep-politikken osv. Og i dag er det ikke lenger tvil om at vi har seiret i hovedsaken.
Våre Sukhanover, for ikke å snakke om de sosialdemokratene som står enda lenger til høyre, drømmer ikke om at revolusjoner kan gjøres på en annen måte. Våre europeiske spissborgere drømmer ikke om at de kommende revolusjonene i landene i østen, som er mye mer folkerike og utmerker seg ved en langt større mangfoldighet i samfunnsforholdene, utvilsomt kommer til å oppvise enda mer som er særpreget, enn den russiske revolusjon.
Det er sant nok at en lærebok etter Kautskys oppskrift var en meget nyttig ting i sin tid. Men det er virkelig på tide å kaste fra seg den tanken at denne læreboka forutså alle former for verdenshistoriens videre utvikling. Det er på tide å si fra at de som tenker slik, simpelthen er tåper.
17. januar 1923.
Sist oppdatert 12. august 2007
fastylegar@marxists.org