MIA  >  Norsk  >  Lenin

Vladimir Lenin

I kamp mot hvilke fiender innen for arbeiderbevegelsen er bolsjevismen blitt utviklet, styrket og stålsatt?

For det første og framfor alt i kampen mot opportunismen, som i 1914 definitivt vokste over i sosialsjåvinisme og definitivt gikk over på borgerskapets side mot proletariatet. Dette var naturligvis bolsjevismens hovedfiende innenfor arbeiderbevegelsen. Og denne fienden er fremdeles hovedfienden i internasjonal målestokk. Denne fienden har bolsjevismen viet mest oppmerksomhet og gjør det fremdeles. Denne side av bolsjevismens virksomhet er nå allerede temmelig godt kjent også i utlandet.

Noe annet må sies om en annen fiende av bolsjevismen innenfor arbeiderbevegelsen. I utlandet er det ennå altfor lite kjent at bolsjevismen er vokst fram, har utviklet og stålsatt seg i en mangeårig kamp mot den småborgerlige revolusjonisme, som likner anarkismen eller har lånt en del fra den og som i alt vesentlig avviker fra den konsekvente proletariske klassekamps betingelser og krav. Teoretisk er det for marxistene fullstendig klart - og helt og holdent bekreftet gjennom alle europeiske revolusjoners og revolusjonære bevegelsers erfaringer - at de små eiendomsbesittere (en sosial type som i mange européiske land utgjør meget brede masser), som under kapitalismen stadig understrykkes og meget ofte er utsatt for en utrolig ødeleggende og hurtig forverring av sine livsvilkår og ruin, lett gripes av ytterliggående revolusjonære stemninger, men ikke er i stand til å vise standhaftighet, disiplin og fasthet. Småborgeren som er «blitt desperat» av kapitalismens redsler, er en sosial foreteelse som i likhet med anarkismen er eiendommelig for alle kapitalistiske land. Denne revolusjonismens ubestandighet, dens ufruktbarhet, den egenskap ved den at den hurtig slår om til ydmykhet, sløvhet, fantasteri eller endog til «vill» begeistring over den ene eller andre borgerlige motestrømning - alt dette er alminnelig kjent. Men den teoretiske, abstrakte erkjennelse av disse sannheter befrir på ingen måte de revolusjonære partier fra de gamle feil, som alltid opptrer på uventede foranledninger, i litt nyere form, i tidligere ukjente forkledninger eller omgivelser, under originale - mer eller mindre originale - omstendigheter.

Anarkismen er ikke sjelden en slags straff for arbeiderbevegelsens opportunistiske synder. De to utvekstene supplerte hverandre gjensidig. Og når anarkismen i Russland øvde en forholdsvis ringe innflytelse under de to revolusjoner (1905 og 1917) og mens de ble forberedt på tross av at befolkningen var mer småborgerlig i sin sammensetning enn i de européiske land, så må æren for det utvilsomt delvis tildeles bolsjevismen, som alltid førte en hensynsløs og uforsonlig kamp mot opportunismen. Jeg sier «delvis», for enda viktigere for svekkelsen av anarkismen i Russland var den omstendighet at den tidligere G 1870-årene) hadde fått anledning til å utfolde seg usedvanlig frodig og vise at den er fullstendig uriktig og ubrukbar som ledende teori for den revolusjonære klassen.

Da bolsjevismen oppsto i 1903, overtok den tradisjonen med å føre en skånselløs kamp mot den småborgerlige, halvanarkistiske (eller med anarkismen koketterende) revolusjonismen. En tradisjon som det revolusjonære sosialdemokrati alltid bevarte og som hos oss særlig festnet seg i årene fra 1900 til 1903, da grunnlaget ble lagt for det revolusjonære proletariats masseparti i Russland. Bolsjevismen overtok og fortsatte kampen mot det partiet som sterkest uttrykte tendensene hos den småborgerlige revolusjonismen, nemlig mot det «sosialrevolusjonære» parti i tre hovedpunkter. For det første ville (eller rettere: kunne) dette parti, som forkastet marxismen, absolutt ikke forstå at det foran enhver politisk aksjon er nødvendig å veie strengt objektivt klassekreftene og deres vekselvirkninger. For det annet mente dette partiet om seg selv at det var særskilt «revolusjonært» eller «radikalt», fordi det gikk inn for den individuelle terror, for attentater, som vi marxister avgjort forkastet. Selvfølgelig forkastet vi den individuelle terror bare av hensiktsmessighets grunner. Men folk som var i stand til «prinsipielt» å forkaste den store franske revolusjons terror og overhodet terror, gjennomført av et seierrikt revolusjonært parti som ble beleiret av hele verdens borgerskap, slike folle har allerede Plekhanov latterliggjort og hånet i 1900-03, da han var marxist og revolusjonær. For det tredje så de «sosialrevolusjonære» «radikalismen» deri at de gjorde seg lystige overfor forholdsvis små opportunistiske synder hos det tyske sosialdemokrati, men samtidig etterliknet de det samme partis ytterliggående opportunister, f.eks. i agrarspørsmålet eller i spørsmålet om proletariatets diktatur.

I forbigående bemerket, har historien nå i stor, i verdenshistorisk målestokk bekreftet den oppfatning som vi alltid har forfektet, nemlig at det revolusjonære tyske sosialdemokrati (man må ikke glemme at allerede Plekhanov i 190003 forlangte Bernstein ekskludert av partiet og at bolsjevikene, som alltid forble denne tradisjonen tro, i 1913 avslørte Legiens hele nederdrektighet, gemenhet og forræderi), at det revolusjonære tyske sosialdemokrati kom nærmest opp til det parti som det revolusjonære proletariat trenger for å kunne seire. Nå i 1920, etter alle de skjendige sammenbrudd og kriser under krigen og i de første årene etter verdenskrigen, kan en tydelig se at av alle partier i Vest-Europa har nettopp det tyske revolusjonære sosialdemokrati frambrakt de beste ledere og er hurtigere enn de andre kommet til krefter igjen og blitt sunt og sterkt. Det ser man også hos «Spartakusforbundet» og hos den proletariske venstrefløyen av «Tysklands uavhengige sosialdemokratiske parti», som fører en urokkelig kamp mot Kautskys, Hilferdigs, Ledebours og Crispiens opportunisme og karakterløshet. Om vi nå tar et overblikk over den fullstendig avsluttede historiske perioden fra Pariserkommunen til den første sosialistiske sovjetrepublikk, så ser vi marxismens forhold til anarkismen i det hele i fullstendig bestemte og skarpe omriss. Marxismen har til sjuende og sist fått rett, og når anarkistene har påpekt oppurtunismen i synet på staten hos flertallet av de sosialistiske partier, så var denne opportunisme forbundet for det første med en forvanskning og tilmed et direkte underslag av Marx´s syn på staten (i min bok «Staten og revolusjonen» har jeg slått fast at Bebel i 36 år, fra 1875 til 1911, gjemte vekk Engels' brev som særlig tydelig, skarpt, åpent og klart avslører opportunismen i de gjengse sosialdemokratiske synsmåter om staten). For det andre er korrigeringen av disse opportunistiske synsmåtene, anerkjennelsen av sovjetmakten og dens overlegenhet over det borgerlige parlamentariske demokrati blitt foretatt raskest og i størst omfang nettopp av de mest marxistiske strømningene i de européiske og amerikanske sosialistpartiene.

I to tilfelle fikk bolsjevismens kamp mot avvikelsene «til venstre» i sitt eget parti et særlig stort omfang: i 1908 da det spørsmålet meldte seg om man skufle delta i det helt igjennom reaksjonære «parlament» og i de legale arbeiderforeninger, som var innsnørt av de mest reaksjonære lover, og i 1918 (Brestfreden) da spørsmålet om tillateligheten av det ene eller andre «kompromiss» sto på dagsorden.

I 1908 ble «venstre»-bolsjevikene utelukket av vårt parti, fordi de hårdnakket nektet å innse nødvendigheten av å delta i det erkereaksjonære «parlament». «Venstrefolkene», hvorav mange var utmerkede revolusjonære som seinere atter ble (og fremdeles er) pålitelige medlemmer av det kommunistiske parti, støttet seg særlig på det vellykte resultat av boikotten i 1905. Da tsaren i august 1905 proklamerte innkalling av et rådgivende «parlament», erklærte bolsjevikene - i motsetning til alle opposisjonspartier og i motsetning til mensjevikene - boikott av dette parlamentet, og oktoberrevolusjonen 1 1905 feide det også bort. Denne gang var boikotten riktig, ikke fordi det er riktig ikke å delta i reaksjonære parlamenter overhodet, men fordi man riktig hadde bedømt den objektive situasjonen, som førte til en hurtig forvandling av massestreikene, først til politisk, derpå til revolusjonær streik og endelig til opprør. Dessuten gjaldt kampen dengang hvorvidt man skulle la innkallingen av den første folkevalgte institusjon ligge i tsarens hender eller om man skulle forsøke å rive denne innkallingen ut av den gamle statsmakts hender. Siden det ikke lenger besto eller kunne bestå noen visshet for at det forelå en analog objektiv situasjon og at den utviklet seg i samme retning og samme tempo, opphørte boikotten å være riktig.

Den bolsjevikiske boikott av «parlamentet» i 1905 beriket det revolusjonære proletariat med en meget verdifull politisk erfaring, den viste at det ved å kombinere legale og illegale, parlamentariske og utenomparlamentariske kampformer stund om er nyttig og tilmed absolutt nødvendig å forstå å gi avkall på de parlamentariske kampformer. Men en blind, etterapende og kritikkløs overføring av denne erfaring på andre forhold, på en annen situasjon er en meget stor feil. En feil, om enn liten og lett å rette*, var allerede den bolsjevikiske boikott av «dumaen» i 1906. En meget alvorlig feil, som var vanskelig å rette på, var boikotten i 1907-08 og årene etter, da man på den ene side ikke kunne vente at den revolusjonære bølgen ville stige særlig fort og at den ville utvikle seg til oppstand, og da på den annen side nødvendigheten av å forene legalt og illegalt arbeid framgikk av hele den historiske situasjon under det fornyede borgerlige monarki. Når vi ser tilbake på den fullstendig avsluttede historiske perioden, hvis sammenheng med de følgende perioder allerede er helt åpenbar, blir det særlig klart at bolsjevikene i 1908-1914 ikke ville- ha vært i stand til å holde samlet (og langt mindre befeste, styrke og utvikle) den faste kjerne i proletariatets revolusjonære parti, hvis de ikke hadde kjempet den hardeste kamp for plikten til å kombinere de illegale kampformer med de legale, plikten til å delta i det erkereaksjonære parlament og i en rekke andre institusjoner (forsikringskasser o.l.), som er inngjerdet av reaksjonære lover.

I 1918 kom det ikke til sprengning. «Venstrekommunistene» dannet den gang bare en særlig gruppe eller «fraksjon» innenfor vårt parti, men det varte ikke lenge. Samme år 1918 innrømmet de mest framtredende representanter for «venstrekommunismen», f.eks. kameratene Radek og Bukharin, åpent sine feil. De hadde ment at Brestfreden var et prinsipielt utillatelig kompromiss med imperialistene og skadelig for det revolusjonære proletariats parti. Den var faktisk et kompromiss med imperialistene, men nettopp et kompromiss som under de gitte omstendigheter var ubetinget nødvendig.

Når jeg nå får høre angrep mot vår taktikk ved undertegnelsen av fredstraktaten i Brest, f.eks. fra de «sosialrevolusjonære», eller når kamerat Lansbury i en samtale med meg sa: «Våre engelske fagforeningsledere sier at kompromisser er tillatt for dem også, når de var tillatt for bolsjevismen», så svarer jeg i alminnelighet med en enkel og «populær» sammenlikning:

Tenk deg at bilen din blir stanset av væpnede banditter. Du gir dem pengene dine, passet, revolveren, bilen. Du blir kvitt bandittenes ubehagelige selskap. Her foreligger utvilsomt et kompromiss. «Do ut des» («jeg gir» deg penger, våpen og bil «for at du skal gi» meg anledning til å fordufte helskinnet). Men det er vanskelig å finne et menneske med vettet i behold som ville erklære at et slikt kompromiss er «prinsipielt utillatelig» eller at den person som inngår et slikt kompromiss, er bandittenes medskyldige (til tross for at bandittene kunne sette seg i bilen og bruke den og våpenet til nye overfall). Vårt kompromiss med den tyske imperialismens banditter liknet et slikt kompromiss.

Men da mensjevikene og de sosialrevolusjonære i Russland, Scheidemann & co. (og for en stor del kautskyanere) i Tyskland, Otto Bauer og Friedrich Adler (for ikke å tale om herrene Renner & co.) i Østerrike, Renaudel, Longuet og co. i Frankrike, fabianerne, de «uavhengige» og «arbeiderpartiet» i England i årene 1914-1918 og 1918-1920 sluttet kompromisser med sitt eget og undertiden også med det «allierte» borgerskaps banditter mot sitt eget lands revolusjonære proletariat, da handlet alle disse herrer som bandittenes medskyldige.

Konklusjonen er klar: å forkaste kompromisser «prinsipielt», å hevde at ingen som helst kompromisser kan tillates, det er en barnslighet som neppe kan tas alvorlig. En politiker som Ønsker å være nyttig for det revolusjonære proletariat, må forstå å skille ut de konkrete tilfelle av nettopp slike kompromisser som er utillatelige, som innebærer opportunisme og forræderi, og rette den skarpeste kritikk, den mest skånselløse avsløring og den uforsonligste kamp mot disse konkrete kompromissene og ikke tillate drevne, «rutinerte» sosialister og parlamentariske jesuitter å vike unna og lure seg fra ansvaret med talemåter om «kompromisser overhodet». De herrer engelske «ledere» for tradeunionene så vel som for fabianerselskapet og det «uavhengige» arbeiderparti vrir seg nettopp på denne måten fra ansvaret for det forræderiet de har begått, for et slikt kompromiss, som de har sluttet og som i virkeligheten innebærer den verste slags opportunisme og forræderi.

Det fins kompromisser og kompromisser. En må forstå å analysere situasjonen og de konkrete betingelsene for hvert kompromiss, for hver art av kompromisser. En må lære å skille mellom den person som ga bandittene penger og våpen for å minske det onde bandittene forvolder og gjøre det lettere å få dem grepet og skutt, og den som gir bandittene penger og våpen for å dele byttet med dem. I politikken er dette langtifra alltid så lett som i vårt barnslig enkle eksempel. Men den som ville finne på å utpønske en resept for arbeidere som på forhånd skulle gi ferdige avgjørelser i alle livets forhold, eller som ville love at det i det revolusjonære proletariats politikk aldri skal forekomme vanskeligheter eller innviklede situasjoner, han ville ganske enkelt være en sjarlatan.

For å forebygge falske fortolkninger vil jeg forsøke i største korthet å angi noen hovedmomenter for en analyse av konkrete kompromisser.

Det parti som inngikk det kompromisset med den tyske imperialismen som besto i å undertegne Brest-freden, har utarbeidet sin internasjonalisme i handling fra slutten av 1914. Det var ikke redd for å proklamere det tsaristiske monarkis nederlag og brennemerke «fedrelandsforsvaret» i en krig mellom de to imperialistiske røverne. Dette partis parlamentarikere, dumamedlemmene, gikk i forvisning til Sibir, istedenfor å slå inn på den vei som fører til ministerkrakker og borgerlige regjeringer. Revolusjonen, som styrtet tsarisme og skapte den demokratiske republikk, satte på nytt dette partiet på den største prøve. Partiet innlot seg ikke på noen som helst overenskomst med «sine» imperialister, men forberedte deres omstyrtning og styrtet dem. Da dette partiet hadde erobret den politiske makt, lot det ikke sten bli tilbake på sten verken av godseiernes eller kapitalistenes eiendom. Etter at partiet hadde offentliggjort og annullert imperialismens hemmelige traktater, tilbød partiet alle folk fred og føyde seg bare for Brest røvernes voldsmakt etter at de engelske og franske imperialistene hadde brutt freden, og bolsjevikene på sin side hadde gjort alt som sto i menneskelig makt for å framskynde revolusjonen i Tyskland og i de andre land. Det fullstendig riktige i et slikt kompromiss, inngått av et slikt parti og under slike omstendigheter, blir for hver dag klarere og mer innlysende for alle.

Mensjevikene og de sosialrevolusjonære i Russland (liksom også alle Den 2. internasjonales ledere i hele verden i årene 1914-1920) innledet forræderiet ved at de direkte eller indirekte rettferdiggjorde «fedrelandsforsvaret», dvs. forsvaret av sitt røverske borgerskap. De fortsatte forræderiet ved at de inngikk koalisjon med sitt lands borgerskap og så kjempet mot sitt lands revolusjonære proletariat i forbund med sitt borgerskap. Deres blokk, først med Kerenski og kadettene og så med Koltsjak og Denikin i Russland, så vel som deres utenlandske meningsfellers blokk med borgerskapet i sine land, var en overgang til borgerskapets leir mot proletariatet. Deres kompromiss med imperialismens banditter besto fra først til sist i at de gjorde seg medskyldige i det imperialistiske bandittvesen.