Marxists Internet Archive > Norsk > Lenin
Skrevet i juli-august 1915. Trykt som særtykk i avisen Sotsial-Demokrat, Gent, høsten 1915. Norsk oversettelse ved Forlaget Ny Dag, Oslo 1951.
Krigen har nå allerede vart et år. Vårt parti fastslo sin stilling til den med det samme den begynte, i sentralkomiteens manifest som ble utarbeidet i september 1914 og offentliggjort (etter at det var blitt sendt til sentralkomitemedlemmene og de ansvarlige representanter for vårt parti i Russland og de hadde gitt sitt samtykke) i nr. 33 av Sotsial-Demokrat, vårt partis hovedorgan. I nr. 40 (29. mars 1915) offentliggjordes videre resolusjonene fra Bernerkonferansen, som gir en mer fullstendig redegjørelse for våre prinsipper og vår taktikk.
I dag er det tydelig at den revolusjonære stemningen blir stadig sterkere i Russland: i andre land kan en over alt se symptomer på den samme foreteelse, trass i at proletariatets revolusjonære tendenser blir kvalt av flertallet i de offisielle sosialdemokratiske partiene, som slutter opp om sine regjeringer og sitt borgerskap. Denne tingenes tilstand gjør det særlig maktpåliggende å gi ut en brosjyre som trekker opp linjene for den sosialdemokratiske taktikken når det gjelder krigen. Vi utgir på nytt de ovenfor nevnte partidokumentene og forsyner dem med korte forklaringer, idet vi prøver å ta hensyn til alle hovedargumenter for den borgerlige og den proletariske taktikk som er blitt formulert i litteraturen og på partimøter.
Denne brosjyren er skrevet sommeren 1915 like før Zimmerwaldkonferansen. Den ble også gitt ut på tysk og fransk og ble gjengitt i sin helhet på norsk i organet til den norske sosialdemokratiske ungdommen. Den tyske utgaven av brosjyren ble transportert illegalt til Tyskland - til Berlin, Leipzig, Bremen og andre byer, der den ble spredt illegalt av tilhengere av Zimmerwaldvenstre og Karl Liebknechts gruppe. Den franske utgaven som ble trykt illegalt i Paris, ble spredt av de franske zimmerwaldtilhengerne. Bare et meget begrenset opplag av den russiske utgaven kom fram til Russland, og i Moskva ble brosjyren avskrevet for hånd av arbeidere.
Vi offentliggjør nå hele brosjyren på nytt som dokument: leseren må hele tiden huske på at brosjyren er skrevet i august 1915. I særdeleshet må en være oppmerksom på dette når en leser avsnitt der det er tale om Russland: Russland var den gangen ennå det tsaristiske Russland, Romanovenes Russland...
Sosialistenes stilling til krigen
Sosialistene har alltid fordømt krigene mellom folkene som barbariske og dyriske tiltak. Men vår stilling til krigen er prinsipielt forskjellig fra den stilling de borgerlige pasifistene (fredstilhengere og fredsforkynnere) og anarkistene inntar. Fra de førstnevnte skiller vi oss ved at vi forstår den uunngåelige forbindelsen mellom krigene og klassekampen innenfor landet, vi forstår at det er umulig å avskaffe krigene uten å avskaffe klassene og bygge opp sosialismen, og dessuten skiller vi oss fra dem ved at vi fullt ut anerkjenner det berettigede, progressive og nødvendige i borgerkrigene, dvs. kriger som den undertrykte klassen fører mot den undertrykkende klassen, slavene mot slaveeierne, de livegne bøndene mot godseierne, lønnsarbeiderne mot borgerskapet. Både fra pasifistene og anarkistene skiller vi marxister oss ved at vi anerkjenner nødvendigheten av å foreta et historisk studium av hver krig for seg (sett ut fra Marx' dialektiske materialisme). I historien har det forekommet mange kriger som trass i alle de redsler, grusomheter og lidelser som enhver krig uunngåelig fører med seg, likevel var progressive, det vil si at de gagnet menneskehetens utvikling og bidro til å ødelegge særlig skadelige og reaksjonære institusjoner (f. eks. eneveldet eller livegenskapet), de mest barbariske despotier i Europa (f. eks. det tyrkiske og russiske despoti). Derfor er det nødvendig å undersøke de historiske særegenhetene nettopp ved den nåværende krigen.
Historiske typer på kriger i den nyere tid
Den store franske revolusjon innledet en ny epoke i menneskehetens historie. Fra den tid fram til Pariskommunen, fra 1789 til 1871, var en av krigstypene kriger av borgerlig progressiv karakter, nasjonale frigjøringskriger. Med andre ord: hovedinnholdet i og den historiske betydningen av disse krigene besto i å styrte absolutismen og feudalismen, undergrave dem, avkaste det utenlandske åket. Derfor var de progressive kriger, og alle ærlige revolusjonære demokrater, og like ens alle sosialister ønsket under slike kriger alltid framgang for det landet (dvs. det borgerskapet) som hadde bidratt til å styrte eller undergrave de farligste bolverk for feudalismen, absolutismen og undertrykkelsen av fremmede folk. I Frankrikes revolusjonære kriger f. eks. var det et element av plyndring og erobring av fremmmede landområder fra franskmennenes side, men det forandrer ingenting ved den grunnleggende historiske betydning av disse krigene, som ødela og rystet feudalismen og absolutismen i hele livegennskapets gamle Europa. Under den tysk-franske krigen plyndret Tyskland Frankrike, men det forandrer ingen ting ved det historiske hovedinnholdet i denne krigen, som fridde titalls millioner tyskere fra den feudale oppstykkingen og den undertrykkelsen to despoter, den russiske tsar og Napoleon Ill, hadde utsatt dem for.
Forskjellen mellom angreps- og forsvarskrig
Epoken 1789-1871 har etterlatt dype spor og revolusjonære minner. Før feudalismen, absolutismen og det utenlandske åk ble styrtet, kunne det ikke være tale om noen utvikling av proletariatets kamp for sosialismen. Når sosialistene har talt om det berettigede i "forsvarskrig" med tanke på krigene i en slik epoke, har de alltid tenkt på disse mål med sikte på en revolusjon mot middelalderen og livegenskapet. Med "forsvars"krig har sosialistene alltid forstått en krig som er "rettferdig" i denne mening. (W. Liebknecht har en gang uttrykt seg nettopp slik.) Bare i denne mening har sosialistene anerkjent og vedblir å anerkjenne det berettigede, progressive og rettferdige i "forsvar av fedrelandet" eller en "forsvarskrig". Hvis f. eks. Marokko i morgen erklærte krig mot Frankrike, India mot England, Persia eller Kina mot Russland osv., så ville det være "rettferdige" kriger, "forsvarskriger", uansett hvem det var som angrep først, og enhver sosialist ville ønske seier for de undertrykte, avvhengige, ikke likeberettigede statene mot undertrykkerne, slaveeierne, plyndrerne, "stormaktene".
Men sett at en mann som har 100 slaver, fører krig med en annen slaveeier som har 200 slaver, for å få istand en "mer rettferdig" fordeling av slavene. Det er klart at å bruke begrepet "forsvarskrig" eller "fedrelandsforsvar" på et slikt tilfelle ville være å forfalske historien og i praksis ville det være et bedrag mot folkemassene, småborgerskapet, de uvitende mennesker fra de smarte slaveeiernes side. Nettopp slik bedrar det imperialistiske borgerskapet i våre dager folkene ved hjelp av en "nasjonalistisk" ideologi og ideen om forsvar av fedrelandet i den nåværende krigen mellom slaveeierne for å befeste og skjerpe slaveriet.
Den nåværende krigen er en imperialistisk krig
Nesten alle innrømmer at den nåværende krigen er en imperialistisk krig, men som oftest forvrenger de dette begrepet, eller de bruker det bare på den ene parten, eller de lar det skinne igjennom at det likevel er mulig at denne krigen har et borgerlig progressivt, nasjonalt frigjørende innhold. Imperialismen er det høyeste trinn i kapitalismens utvikling, som først ble nådd i det 20. århundre. Det er blitt for trangt for kapitalismen innenfor de gamle nasjonalstater, uten opprettelse av hvilke den ikke kunne styrte feudalismen. Kapitalismen har drevet konsentrasjonen så vidt at syndikatene, trustene, sammenslutningene av kapitalistiske milliardærer har bemektiget seg hele industrigrener, og nesten hele jordkloden er delt mellom disse "kapitalherrene" i form av kolonier eller ved at fremmmede land blir innsnørt i tusen bånd av finansiell utbytting. Frihandelen og konkurransen er avløst av tendenser i retning av monopol, erobring av landområder til investering av kapital der, eksport av råstoffer osv. Fra en befrier av nasjonene som kapitalismen var i kampen mot feudalismen, er den imperialistiske kapitalismen blitt den største undertrykker av nasjonene. Kapitalismen er fra å være progressiv blitt reaksjonær, den har utviklet produktivkreftene så langt at menneskeheten enten må gå over til sosialismen eller i årevis og tilmed i tiår gjennomgå en væpnet kamp mellom "stormaktene" for en kunstig opprettholdelse av kapitalismen ved hjelp av kolonier, monopoler, alle slags privilegier og nasjonal undertrykkelse.
Krigen mellom de største slaveeierne for å opprettholde og styrke slaveriet
For å vise kapitalismens rolle skal vi gjengi nøyaktige oppgaver om oppdelingen av verden mellom de såkalte "stormaktene" (dvs. de som har framgang i den store plyndringen):
Av dette går fram at de folkene som i tiden mellom 1789 og 1871 oftest gikk i brodden for de andre i kampen for friheten, nå etter 1876, på den høyt utviklede og "overmodne" kapitalismes grunn er blitt forvandlet til undertrykkere og utplyndrere av flertallet av jordens befolkning og nasjoner. Fra 1876 til 1914 har seks "stormakter" rant til seg 25 millioner kvadratkilometer, dvs. et område som er 2,5 ganger så stort som hele Europa. Seks makter undertrykker en befolkning på over en halv milliard (523 millioner) i koloniene. På 4 innbyggere i "stormaktene" går det 5 i "deres" kolonier. Alle vet at koloniene er blitt erobret med ild og sverd, at befolkningen i koloniene blir behandlet på en barbarisk måte, at den blir utbyttet på tusen måter (ved hjelp av kapitaleksport, konsesjoner osv., ved snyteri på varene som blir solgt til den, underordning under myndighetene i den "herskende" nasjon osv., osv.). Det engelske og franske borgerskapet bedrar folket når det sier at det fører krig for folkenes og Belgias frihet: i virkeligheten fører de krig for å beholde de kolooniene det har stjålet på en skammelig måte. De tyske imperialistene ville straks ha gitt Belgia osv. fri hvis engelskmennene og franskkmennene hadde delt sine kolonier med dem på "hederlig vis". Det særegne ved situasjonen er at i denne krigen blir kolonienes skjebne avgjort gjennom en krig på kontinentet. Sett ut fra den borgerlige rettferdighet og den nasjonale frihet (eller nasjonenes rett til å eksistere) ville Tyskland absolutt ha rett overfor England og Frankrike, for det er "forfordelt" når det gjelder kolonier, dets fiender undertrykker uten sammenligning flere kolonier enn det selv gjør, og hos dets allierte, Østerrike, har de undertrykte slaverne større frihet enn de har i Tsar-Russland, dette virkelige "fengsel for folkene". Men heller ikke Tyskland fører krigen for å befri, men for å undertrykke nasjonene. Det er ikke sosialistenes oppgave å hjelpe en yngre og sterkere røver (Tyskland) med å plyndre eldre og mer forspiste røvere. Sosialistene må utnytte kampen mellom røverne til å styrte dem alle sammen. Derfor må sosialistene framfor alt si folket sannnheten, nemlig at denne krigen i tredobbelt betydning er en slaveeierkrig for å befeste slaveriet. Det er for det første en krig for å befeste kolonienes slaveri gjennom en mer "rettferdig" fordeling og en mer "solidarisk" utbytting av dem i framtiden, for det annet en krig for å befeste undertrykkelsen av de fremmede nasjoner innenfor "stormaktene" selv, for både Østerrike og Russland (Russland mye mer og mye verre enn Østerrike) holder seg bare oppe ved hjelp av denne undertrykkelsen, som de forsterker gjennom krigen, for det tredje en krig for å befeste og forlenge lønnsslaveriet, for proletariatet er splittet og kuet, og kapitalistene vinner ved å berike seg på krigen, ved å egge opp de nasjonale fordommene og skjerpe reaksjonen som har reist hodet i alle land, til og med i de frieste republikanske.
"Krigen er en fortsettelse av politikken med andre midler" (dvs. voldsmidler)
Denne berømte setningen tilhører Clausewitz, en av de mest skarpsindige skribenter på militærproblemenes område. Marxistene har alltid med rette betraktet denne grunnsetningen som det teoretiske grunnlag for vurderingen av hver gitt krigs betydning. Det var nettopp fra dette synspunkt Marx og Engels så på de forskjelllige kriger.
Bruk dette synspunktet på den nåværende krigen. Dere vil se at i årtier, nesten et halvt århundre, har regjeringene og de herskende klasser i England, Frankrike, Tyskland, Italia, Østerrike og Russland ført en politikk som gikk ut på å plyndre kolonier, undertrykke fremmede nasjoner og knuse arbeiderbevegelsen. Det er denne politikken, nettopp denne politikken som fortsetter i den nåværende krigen. Særlig i Østerrike og Russland består poliitikken både i fredstid og i krigstid i å undertrykke nasjonene og ikke i å befri dem. I Kina, Persia, India og andre avhengige land derimot har vi i de siste årtier sett en politikk som går ut på å vekke titalls og hundretalls millioner mennesker til nasjonalt liv og frigjøre dem fra de reaksjonære "stormaktenes" åk. På dette historiske grunnlag kan krigen framleis være en borgerlig progressiv, en nasjonal frihetskrig.
Det er tilstrekkelig å se på den nåværende krigen som en fortsettelse, under denne krigen, av politikken til "stormaktene" og hovedklassene innenfor dem, og en vil straks oppdage den hårreisende antihistorismen, løgnaktigheten og hykleriet i den mening at det er mulig å rettferdiggjøre "forsvaret av fedrelandet" i den nåværende krigen.
Belgias eksempel
Sosialsjåvinistene i tremakts- (i dag firemakts-) ententen (i Russsland Plekhanov og co.) ynder framfor alt å påberope seg Belgias eksempel. Men dette eksemplet vitner mot dem. De tyske imperialistene har skamløst krenket Belgias nøytralitet, som de krigførende stater har gjort det alltid og over alt, idet de om nødvendig, trampet på alle traktater og forpliktelser. La oss anta at alle stater som er interessert i respekt for de mellomfolkelige avtaler, hadde erklært krig mot Tyskland og krevd at det skulle trekke seg ut av Belgia og gi landet erstatning. I så fall ville sosialistene selvsagt sympatisere med Tysklands fiender. Men saken er nettopp den at tremakts- (firemakts-) ententen ikke fører krigen for Belgias skyld: dette er en velkjent sak som bare hyklere prøver å legge skjul på. England raner Tysklands og Tyrkias kolonier, Russland gjør det samme med Galisia og Tyrkia, Frankrike er ute etter Alsace-Lorraine og til og med venstre Rhinbredd, med Italia er det sluttet en traktat om delingen av byttet (Albania, Lille-Asia), med Bulgaria og Romania blir det også tinget om delingen av byttet. I den nåværende krigen melllom de nåværende regjeringene er det umulig å hjelpe Belgia på annnen måte enn med å hjelpe til med å kvele Østerrike eller Tyrkia osv.!! t Hva har "forsvaret av fedrelandet" med dette å gjøre?? Nettopp i dette ligger det særegne ved den imperialistiske krig, en krig mellom reaksjonære borgerlige regjeringer som historisk har overlevd seg selv, en krig som blir ført for å undertrykke andre nasjoner. Den som rettferdiggjør deltakelsen i denne krigen, han foreviger den imperialistiske undertrykkelsen av nasjonene. Den som forkynner utnytting av regjeringenes nåværende vansker til kamp for den sosiale revolusjon, han forsvarer alle nasjoners virkelige frihet som bare kan realiseres under sosialismen.
Hvorfor fører Russland krig?
I Russland har den kapitalistiske imperialismen av ny type avslørt seg fullstendig i tsarismens politikk overfor Persia, Mandsjuria og Mongolia, men i det hele er det den militære og feudale immperialismen som dominerer. Ingen steds i verden forekommer det en slik undertrykkelse av flertallet av landets befolkning som i Russland: storrusserne utgjør bare 43 pst. av befolkningen, dvs. mindre enn halvparten, mens alle de andre er rettsløse som folk "av fremmmed stamme". Av 170 millioner innbyggere i Russland er om lag 100 milloner undertrykte og rettsløse. Tsarismen fører krigen for å erobre Galisia og kvele ukrainernes frihet for godt, erobre Armenia, Konstantinopel osv. Tsarismen ser i krigen et middel til å avlede oppmerksomheten fra den økende misnøyen innenfor landet og knuse den voksende revolusjonære bevegelsen. I dag regner en med at det for to storrussere fins to eller tre rettsløse "stammefremmede": ved hjelp av krigen søker tsarismen å øke tallet på undertrykte nasjoner i Russland, og befeste undertrykkelsen av dem og dermed også underdergrave storrussernes frihetskamp. Muligheten for å undertrykke og plyndre fremmede nasjoner befester den økonomiske stagnasjoonen, for istedenfor utvikling av produktivkreftene er det ofte den halvfeudale utbyttingen av "fremmede stammer" som danner innntektskilden. Fra Russlands side utmerker krigen seg såleis ved en erkereaksjonær og frihetsfiendtlig karakter.
Hva er sosialsjåvinisme?
Sosialsjåvinisme er å forfekte ideen om "forsvar av fedrelandet" i den nåværende krigen. Av denne ideen følger videre at en oppgir klassekampen under krigen, stemmer for krigskreditter osv. I virkeligheten fører sjåvinistene en antiproletarisk, borgerlig politikk, for i virkeligheten forfekter de ikke "forsvar av fedrelandet" i betydning av kampen mot fremmed undertrykkelse, men i betydning av "rett" for de og de "stormakter" til å plyndre koloniene og underrtrykke andre folk. Sosialsjåvinistene gjentar borgerskapets folkebedrag ved å gi det skinn av at krigen føres for å forsvare nasjonenes frihet og eksistens, og dermed går de over på borgerskapets side mot proletariatet. Til sosialsjåvinistene hører både de som rettferdigggjør og forherliger regjeringene og borgerskapet i en av de krigførende statsgruppene, og de som, i likhet med Kautsky, gir sosialistene i alle de krigførende stater samme rett til å "forsvare fedrelandet". Sosialsjåvinismen, som i virkeligheten er et forsvar for priivilegiene, fordelene, plyndringen og voldshandlingene til "ens eget" imperialistiske borgerskap (eller ethvert imperialistisk borgerskap overhodet), betyr et fullstendig forræderi mot enhver sosialistisk overbevisning og mot vedtakene på den internasjonale sosialistkongress i Basel.
Baselmanifestet
Manifestet om krigen som ble vedtatt enstemmig i Basel i 1912, siktet nettopp til den krigen som brøt ut i 1914 mellom England og Tyskland og deres nåværende allierte. Manifestet sier bent ut at ingen folkelig interesse kan rettferdiggjøre en slik krig, som blir ført for "kapitalistenes profitt og dynastienes ambisjoner" på grunn lag av stormaktenes imperialistiske, røverske politikk. Manifestet sier bent ut at krigen er en fare "for regjeringene" (alle uten unntak), understreker deres frykt for "den proletariske revolusjon" og peker med den største tydelighet på eksemplet fra Pariskommunen i 1871 og oktober-desember 1905, dvs. revolusjonens og borgerkrigens eksempel. Baselmanifestet fastsetter såleis nettopp for den nåværende krigen en taktikk som går ut på revolusjonær kamp fra arbeidernes side i internasjonal målestokk mot sine regjeringer, den proletariske revolusjons taktikk. Baselmanifestet gjentar ordene i Stuttgartresolusjonen om at hvis krigen kommer, så må sosialistene utnytte den "økonomiske og politiske krise" som den medfører, til å "framskynde kapitalismens fall", dvs. utnytte de vansker som krigen skaper for regjeringene, og massenes forbitrelse til fordel for den sosialistiske revolusjon.
Sosialsjåvinistenes politikk som går ut på å rettferdiggjøre krigen fra den borgerlige frigjørings synspunkt, å tillate "forsvaret av fedreelandet", stemme for kreditter, gå inn i regjeringene osv. osv. er et direkte forræderi mot sosialismen, og vi skal seinere få se at det bare finner sin forklaring i opportunisme og den nasjonaliberale arbeiderpolitikkens seier innenfor de fleste av de europeiske partiene.
De falske henvisningene til Marx og Engeis
De russiske sosialsjåvinistene (med Plekhanov i brodden) viser til Marx' taktikk under krigen i 1870, - de tyske sosialsjåvinistene (av typen Lensch, David og co.) viser til Engels' uttalelser i 1891 om at det var en absolutt plikt for de tyske sosialistene å forsvare fedrelandet i tilfelle av en krig med Russland og Frankrike sammen, og endelig viser sosialsjåvinistene av Kautskys type, som ønsker å forsone og legimitere den internasjonale sjåvinismen, til den kjensgjerning at Marx og Engels, samtidig som de fordømte krigene, likefullt stadig, fra 1854-55 til 1870-71 og 1876-77, tok parti for den ene eller den andre krigførende stat når krigen først var brutt ut.
Alle disse henvisningene er en opprørende forvrengning av Marx' og Engels' oppfatninger til fordel for borgerskapet og opportunistene, på samme måte som skriveriene til anarkistene Guillaume og co. forrvrenger Marx' og Engels' oppfatninger for å rettferdiggjøre anarkismen. Krigen i 1870-71 var fra Tysklands side en historisk progressiv krig like til Napoleon III ble overvunnet, for han hadde sammmen med tsaren i mange år undertrykt Tyskland ved å opprettholde den feudale splittelsen i landet. Så snart krigen gikk over til utplyndring av Frankrike (anneksjon av Elsass-Lothringen), tok Marx og Engels bestemt avstand fra tyskerne. I begynnelsen av denne krigen hadde Marx og Engels forresten godkjent Bebels og Liebknechts vegring mot å stemme for kreditter og rådd sosialdemokratene til ikke å smelte sammen med borgerskapet, men forsvare pro1etariatets selvvstendige klasseinteresser. Å overføre vurderingen av denne krigen, en progressiv, borgerlig nasjonal frigjøringskrig, til den nåværende imperialistiske krigen er en hån mot sannheten. Det samme gjelder i enda høyere grad krigen i 1854-55 og alle kriger i det 19. århundre, da det verken fantes moderne imperialisme, modne objektive forutsetninger for sosialismen eller sosialistiske massepartier i alle krigførende land, dvs. da det nettopp ikke fantes slike forutsetninger hvorav Baselmanifestet trakk ut den "proletariske revolusjons" taktikk i samband med krigen mellom stormaktene...
Den som i dag påberoper seg Marx' stilling til krigene i det progressive borgerskaps epoke og glemmer Marx' ord: "arbeiderne har ikke noe fedreland" - ord som nettopp gjelder det reaksjonære, utlevde borgerskaps epoke, den sosialistiske revolusjons epoke, han forvrenger skamløst Marx og erstatter det sosialistiske standpunkt med et borgerlig.
Den 2. Internasjonales sammenbrudd
Sosialistene i hele verden erklærte høytidelig i Basel i 1912 at de betraktet den kommende europeiske krigen som et "forbrytersk" og reaksjonært tiltak av alle regjeringer, et tiltak som måtte framskynde kapitalismens sammenbrudd og uunngåelig framkalle revolusjonen mot kapitalismen. Krigen er kommet, krisen er brutt ut. Istedenfor en revolusjonær taktikk nyttet de fleste sosialdemokratiske partier en reaksjonær taktikk og stilte seg på sine regjeringers og sitt borgerskaps side. Dette forræderi mot sosialismen betyr et sammennbrudd for Den 2. Internasjonale (1889-1914), og vi -må komme til klarhet i hva dette sammenbruddet skyldes, hva det er som har skapt sosialsjåvinismen og gjort den sterk.
Sosialsjåvinismen er fullendt opportunisme
I hele Den 2. internasjonales tid pågikk det en kamp innenfor de sosialdemokratiske partiene mellom den revolusjonære og den opportunistiske fløy. I en rekke land kom det til splittelse etter denne linjen (England, Italia, Nederland, Bulgaria). Ikke en eneste marxist var i tvil om at opportunismen er et uttrykk for borgerlig politikk i arbeiderbevegelsen, et uttrykk for interessene til småborgerskapet og alliansen mellom en ørliten del av arbeiderne som er blitt borgerlige, og "sitt" borgerskap mot interessene til de proletariske masser, de undertrykte masser.
De objektive forhold ved slutten av det 19. århundre styrket især opportunismen, de forvandlet utnyttingen av den borgerlige legalitet til kryperi overfor den, skapte et lite lag av byråkrati og aristokrati innenfor arbeiderklassen og trakk mange småborgerlige "medløpere" inn i de sosialdemokratiske rekker.
Krigen påskyndet utviklingen, forvandlet opportunismen til sosialsjåvinisme, forvandlet den hemmelige alliansen mellom opportunistene og borgerskapet til en åpen allianse. Dessuten innførte militærmyndighetene overalt krigstilstand og satte munnkorg på arbeidermassene, hvis gamle ledere nesten mannjamt gikk over til borgerskapet.
Det økonomiske grunnlaget for opportunismen og sosialsjåvinissmen er det samme: interessene til et forsvinnende lite lag av priviligerte arbeidere og småborgerskap, som forsvarer sin priviligerte stillling, sin "rett" til smuler fra de rikes bord, til smuler av den profitt som "deres" nasjonale borgerskap har høstet gjennom plyndring av andre nasjoner, gjennom fordelene ved sin stormaktsstilling osv.
Det politiske og ideologiske innholdet i opportunismen og sosiallsjåvinismen er det samme: samarbeid mellom klassene istedenfor kamp mellom dem, oppgivelse av de revolusjonære kampmidlene, hjelp til "sin" regjering i dens vansker istedenfor å utnytte dens vansker til revolusjon. Hvis en tar alle de europeiske land under ett, hvis en ikke fester oppmerksomheten ved enkeltpersoner (om de har aldri så stor autoritet), så vil en se at nettopp den opportunistiske strømningen er blitt det viktigste bolverk for sosialsjåvinismen, mens det fra de revolusjonæres leir nesten overalt blir reist en mer eller mindre konsekvent protest mot den. Og hvis en for eksempel ser på grupperingen av retningene på den internasjonale sosialistgressen i Stuttgart i 1907, så vil en finne at den internasjonale marxismen var imot imperialismen, mens den internasjonale opportunissmen allerede den gang var for den.
Enhet med opportunistene er forbund mellom arbeiderne og "deres" nasjonale borgerskap og splittelse av den internasjonale arbeiderklassen
Selv om opportunismen i tiden før krigen ofte ble betraktet som en "avvikelse", en "ytterlighet", så ble den likevel betraktet som en anerkjent bestanddel av det sosialdemokratiske parti. Krigen har vist at dette er umulig for fremtiden. Opportunismen er blitt "moden", den har ført sin rolle som borgerskapets emmisær i arbeiderklassen ut i ytterste konsekvens. Enhet med opportunistene er blitt et komplett hykleri, som vi kan se et eksempel på i det tyske sosialdemokratiske parti. Ved alle viktige behandlinger (f. eks. under avstemningen den 4. august) kommer opportunistene med sitt ultimatum og setter det i verk ved hjelp av sine tallrike forbindelser med borgerskapet, sitt flertall i styrene for fagforbundene osv. Enhet med opportunistene betyr i dag i praksis arbeiderklassens underrordning under "sitt" nasjonale borgerskap, dens forbund med dette borgerskap for å undertrykke fremmede nasjoner og kjempe for de imperialistiske privilegier, samtidig som det betyr splittelse av det revolusjonære proletariat i alle land.
Hvor vanskelig det i enkelte tilfelle kan være å kjempe mot opportunistene som behersker mange organisasjoner, hvor egenartet arbeiderpartienes rensningsprosess fra opportunistene enn kan være i de enkelte land, så er denne prosessen uunngåelig og fruktbringende. Den reformistiske sosialisme er døende, den gjenoppstående sosialismen "blir revolusjonær, uforsonlig opprørsk", som den franske sosialisten Paul Goley så riktig har sagt.
"Kautskyismen"
Kautsky, Den 2. Internasjonales største autoritet, er eti høyeste grad typisk og slående eksempel på at anerkjennelsen av marxismen i ord i virkeligheten har ført til dens forvandling til "struvisme" eller "brentanisme". Et annet eksempel på det ser vi hos Plekhanov. Ved hjelp av åpenbare sofismer blotter en marxismen for dens levende revolusjonære ånd. En godtar alt i marxismen, unntatt de revolusjonære kampmidlene, propagandaen for dem og forberedelsen av dem, oppdragelse av massene nettopp i denne retning. Kautsky "forsoner" prinsippløst sosialsjåvinismens grunntanke, anerkjennelsen av fedrelandsforsvaret i den nåværende krig, med diplomatiske skinninnrømmelser til venstrefløyen, slik som å avholde seg fra å stemme over bevilgningen av krigskreditter, i ord gi uttrykk for sin opposisjonelle holdning osv. Kautsky, som i 1909 skrev en hel bok om at en revolusjonsepoke nærmet seg, og om sambandet mellom krigen og revolusjonen, Kautsky, som i 1912 skrev under Baselmanifestet om den revolusjonære utnyttingen av den kommende krigen, er nå opptatt med å rettferdiggjøre og forskjønne sosialsjåvinismen på alle mulige måter. I likhet med Plekhanov slutter han seg til borgerskapet for å latterliggjøre enhver tanke på revolusjon, alle tiltak med sikte på direkte revolusjonær kamp.
Arbeiderklassen kan ikke løse sin revolusjonære verdenshistoriske oppgave uten å føre en skånselløs krig mot dette overløperiet, denne karakterløsheten, dette usle kryperiet for opportunismen, denne utrolige teoretiske forflatning av marxismen. Kautskyismen er ingen tilfeldighet, men et sosialt produkt av Den 2. Internasjonales motsetninger, av troskapen mot marxismen i ord og underkasteise for opportunismen i handling.
I forskjellige land kommer denne grunnleggende løgn i "kautskyismen" til uttrykk i ulike former. I Nederland forkaster Roland-Holst ideen om forsvar av fedrelandet, men hun går inn for enhet med opportunistenes parti. Trotski i Russland som også avviser denne tanken, forsvarer enheten med den opportunistiske og sjåvinistiske gruppen "Nasja Sarja". Rakovski i Romania erklærer krig mot opportunismen som den skyldige i Internasjonalens sammmenbrudd, men samtidig er han villig til å anerkjenne at ideen om forsvar av fedrelandet er berettiget. Alt dette er utslag av det onde som de nederlandske marxistene (Gorter, Pannekoek) har kalt den "passive radikalisme" og som går ut på å erstatte den revolusjonære marxisme med eklektisisme i teorien om servilitet eller maktesløshet overfor opportunismen i praksis.
Marxistenes parole er det revolusjonære sosialdemokratis parole
Krigen har ubestridelig framkalt den voldsomste krise og forverret massenes nød til det ytterste. Krigens reaksjonære karakter, de skamløse løgnene til borgerskapet i alle land, som gjemmer sine røverske mål under en "nasjonal" ideologi, skaper uunngåelig, i en objektiv revolusjonær situasjon, revolusjonære stemninger blant massene. Vår plikt er å hjelpe massene til å forstå disse stemningene, utdype og utforme dem. Bare parolen om forvandling av den imperialistiske krig til borgerkrig gir et riktig uttrykk for denne oppgaven, og enhver konsekvent klassekamp under krigen, enhver alvorlig gjennomført taktikk med "masseaksjoner" fører uunngåelig dit. En kan ikke vite om det blir under den første eller andre imperialistiske verdenskrig mellom stormaktene, under eller etter krigen at det bryter ut en sterk revolusjonær bevegelse. I hvert fall er det vår ubetingede plikt å arbeide systematisk og utrettelig i denne retning.
Baselmanifestet viser direkte til Pariskommunens eksempel, dvs. forvandlingen av regjeringenes krig til borgerkrig. For et halvt århundre siden var proletariatet for svakt, de objektive forutsetninger for sosialismen var ennå ikke modnet, det kunne ikke finnes noe samsvar og samvirke mellom de revolusjonære bevegelser i alle de krigførende land, svermeriet hos en del av Parisarbeiderne for den "nasjonale ideologi" (tradisjonene fra 1792) var en småborgerlig svakhet hos dem, som Marx i rett tid gjorde oppmerksom på, og en av årsakene til Kommunens nederlag. Et halvt århundre etter var de forholdene som svekket revolusjonen den gang, forsvunnet, og i dag er det utilgivelig for en sosialist å gi avkall på å arbeide netttopp i Pariskommunardenes ånd.
Eksempel på forbrødring i skyttergravene
De borgerlige avisene i alle krigførende land har omtalt eksempler på forbrødring mellom soldater fra de krigførende nasjoner til og med i skyttergravene. Og de drastiske dekreter som militærmyndighetene (Tyskland, England) har utstedt mot denslags forbrødring, har vist at regjeringene og borgerskapet tillegger den alvorlige betydning. Når det under opportunismens fullstendige herreedømme i ledelsen for sosialdemokratiske partier i Vest-Europa mens hele den sosialdemokratiske pressen og alle Den 2. Internasjonales autoriteter støtter sosialsjåvinismen, har kunnet forekomme tilfelle av forbrødring, viser det oss i hvilken grad en kunne forkorte den nåværende forbryterske, reaksjonære slaveeierkrigen og organisere den internasjonale revolusjonære bevegelse dersom i det minste bare venstresosialistene i alle krigførende land drevet systematisk arbeid i denne retning.
Den illegale organisasjonens rolle
Fremtredende anarkister i hele verden har ikke mindre enn opportunistene skjemt seg ut med sin sosialsjåvinisme (i Plekhanovs og Kautskys ånd) under denne krigen. Et av de nyttige resultatene av dette vil uten tvil bli at denne krigen kommer til å drepe både opportunismen og anarkismen.
Uten i noe tilfelle og under noe påskudd å avstå fra å nytte den aller minste legale mulighet til å organisere massene og forkynne sosialismen, må de sosialdemokratiske partiene bryte med underdanighet overfor legaliteten. "Skyt først dere, mine herrer borgere", skrev Engels med tanke nettopp på borgerkrigen og nødvendigheten av at vi bryter legaliteten etter at borgerskapet har brutt den. Krisen har vist at borgerskapet bryter den i alle, til og med de frieste land, og at det er umulig å føre massene fram til revolusjonen uten å skape en illegal organisasjon for å propagere, drøfte, vurdere og forberede revolusjonære kampmidler. I Tyskland for eksempel blir alt det de ærlige sosialistene gjør, gjort mot den usle opportunismen og den hykleriske "kautskyismen", dvs. illegalt. I England blir folk satt i fengsel for å ha trykt appeller om å nekte militærtjeneste.
Å anse det som forenlig med medlemskap i det sosialdemokratiske parti å ta avstand fra de illegale propagandametodene og latterliggjøre dem i den legale pressen, er forræderi mot sosialismen.
Om "sin" regjerings nederlag i den imperialistiske krig
Både de som forsvarer sin regjerings seier i den nåværende krigen, og de som forsvarer parolen "hverken seier eller nederlag", står på sosialsjåvinismens standpunkt. I en reaksjonær krig kan den revolusjonære klassen ikke unnlate å ønske nederlag for sin regjering, den kan ikke unnlate å se sambandet mellom dens militære bakslag og lettelsen av den oppgave å styrte den. Bare borgeren, som tror at krigen som regjeringen har satt i gang, ubetinget vil slutte som en krig mellom regjeringene, og den som ønsker det, finner at det er en "latterlig" eller "tåpelig" tanke at sosialistene i alle krigførende land skulle gi uttrykk for ønsket om nederlag for alle "sine" regjeringer. Men nettopp en slik tanke ville stå i samsvar med de innerste tanker hos enhver klassebevisst arbeider, og ligge i flukt med vår virksomhet for å forvandle den imperialistiske krig til borgerkrig.
Det er ikke tvil om at et alvorlig agitasjonsarbeid mot krigen fra en del av de engelske, tyske og russiske sosialistene "svekket den militære makten" til de tilsvarende regjeringer, men en slik agitasjon var en fortjenstfull gjerning av sosialistene. Sosialistene må forklare massene at det ikke fins noen annen redning for dem enn den revolusjonære omstyrtning av "sine" regjeringer, og at det gjelder å utnytte vanskene for disse regjeringene i den nåværende krigen nettopp for dette formål.
Om pasifismen og parolen om fred
En massestemning for fred gir ofte uttrykk for en begynnende protest, forbitrelse og bevissthet om krigens reaksjonære karakter. Å utnytte denne stemning er en plikt for alle sosialdemokrater. De vil ta den mest energiske del i enhver bevegelse og enhver demonstrasjon på dette grunnlag, men de vil ikke bedra folket ved å godta den tanke at det mens det ikke fins noen revolusjonær bevegelse, er mulig å oppnå fred uten anneksjoner, uten undertrykkelse av nasjoner, uten plyndring, uten spiren til nye kriger mellom de nåværende regjeringer og herskende klasser. Å bedra folket på denne måten ville bare være til fordel for de krigførende regjeringers hemmelige diplomati og deres kontrarevolusjonære planer. Den som vil ha en trygg og demokratisk fred, må gå inn for borgerkrigen mot regjeringene og borgerskapet.
Om nasjonenes selvbestemmelsesrett
Det mest utbredte bedrag mot folket som borgerskapet praktiseerer i den nåværende krigen, er at det kamuflerer sine røverske mål med ideen om "nasjonal frigjøring". Engelskmennene lover frihet for Belgia, tyskerne frihet for Polen osv. Som vi har sett, dreier det seg i virkeligheten om en krig som føres av dem som undertrykker flertallet av verdens nasjoner, for å befeste og utvide denne undertrykkelsen.
Sosialistene kan ikke nå sitt store mål uten å kjempe mot all nasjonal undertrykkelse. Derfor må de ubetinget kreve at de sosialdemokratiske partier i de undertrykkende land (især de såkalte "stormakter") skal anerkjenne og forsvare de undertrykte nasjoners selvbestemmelsesrett, og det nettopp i ordets politiske betydning, dvs. retten til politisk løsrivelse. En sosialist i en stormaktsnasjon eller en nasjon med kolonier som ikke forsvarer denne retten, er en sjåvinist.
Så langt fra å oppmuntre til dannelse av småstater, fører forsvaret av denne retten tvert om til en friere, uredd og derfor bredere og mer universell dannelse av store stater og forbund mellom stater som er mer fordelaktig for massene og svarer bedre til den økonomiske utvikling.
Sosialistene i de undertrykte nasjoner må på sin side ubetinget kjempe for en fullstendig (deriblant også organisatorisk) enhet melllom arbeiderne i de undertrykkende og undertrykte nasjonaliteter. Ideen om en juridisk utskillelse av den ene nasjon fra den andre (Bauers og Renners såkalte "kulturelt-nasjonale autonomi") er en reaksjonær ide.
Imperialismen er en epoke da nasjonene i hele verden mer og mer blir undertrykt av en håndfull "stormakter", og derfor er kammpen for den internasjonale sosialistiske revolusjon mot imperialissmen umulig uten anerkjennelse av nasjonenes selvbestemmelsesrett. "Et folk som undertrykker andre folk, kan ikke være fritt" (Marx og Engels). Et proletariat som finner seg i at "dets" folk øver den minste vold mot andre nasjoner, kan ikke være sosialistisk.
Borgerskapet og krigen
På en måte står den russiske regjering ikke tilbake for sine europeiske kolleger: i likhet med dem har den klart å bedra "sitt" folk i grandios målestokk. Et kolossalt apparat for løgn og svindel er satt i sving i Russland for å innpode massene med sjåvinisme og vekke den forestilling at tsar-regjeringen fører en "rettferdig" krig, uegennyttig forsvarer de "slaviske brødre" osv.
Godseierklassen og spissene av industri- og handelsborgerskapet har med begeistring støttet tsar-regjeringens krigspolitikk. De vennter seg med god grunn materielle fordeler og privilegier av oppdelinngen av den tyrkiske og østerrikske arven. De har holdt en hel rekke av sine kongresser der de på forhånd svelger de profitter som ville fylle deres lommer i tilfelle av seier for den tsaristiske hæren. Desssuten forstår de reaksjonære meget godt at om noe ennå kan utsette huset Romanovs fall og sinke utbruddet av en ny revolusjon i Russsland, så er det bare en krig utad der tsaren er seierrik.
De brede lag av "middelstanden" i byene, de borgerlige intellektuelle, utøvere av frie yrker osv. var også smittet av sjåvinismen - iallfall i begynnelsen av krigen. Partiet til det russiske liberale borgerskap - kadettene - støttet fullt og helt uten forbehold den tsarristiske regjeringen. I utenrikspolitikken har kadettene lenge vært regjeringsparti. Panslavismen, som tsarens diplomati mer enn en gang har brukt til å foreta sine storslagne politiske svindlerier, er blitt kadettenes offisielle ideologi. Den russiske liberalismen er uttartet til nasjonal liberalisme. Den kappes i "patriotisme" med de svarte hundrer, stemmer alltid med glede for militarismen, opprusttning til sjøs osv. I den russiske liberalismes leir kan en iaktta omtrent den samme foreteelse som i sytti-årene i Tyskland, da den "frisinnete" liberalismen gikk i oppløsning og fødte det nasjonalliberale parti. Det russiske liberale borgerskap har for godt slått inn på kontrarevolusjonens vei. Det standpunkt Russlands sosialldemokratiske arbeiderparti har inntatt i dette spørsmål, har vist seg å være fullstendig riktig. Livet selv har gjendrevet våre opportunisters oppfatning - at den russiske liberalismen er den drivende kraft i revolusjonen i Russland.
Også blant bøndene har det ved hjelp av den borgerlige pressen, geistligheten osv. lykkes den herskende klikken å skape en sjåvinistisk stemning. Men etter hvert som soldatene kommer hjem fra slagmarken, vil stemningen på landsbygda utvilsomt slå om, slett ikke til fordel for det tsaristiske monarki. De borgerlig demokratiske partier som har kontakt med bøndene, har ikke kunnet stå imot den sjåvinistiske bølgen. Trudovikpartiet nektet i dumaen å stemme for krigskredittene. Men gjennom sin fører, Kerenski, leste det opp en "patriotisk" erklæring som kom monarkiet meget vel til pass. Hele den illegale pressen til "narodnikene" har stort sett fulgt de liberale. Til og med venstrefløyen av det borgerlige demokratiske såkalte sosialrevolusjonære parti, som står tilsluttet Det internasjonale sosialistiske byrå, har fulgt den samme strømmen. Dette partis representant i ISB, herr Rubanovitsj, opptrer som en åpen sosialsjåvinist. Halvparten av dette partis representanter på konferansen av sosialister fra "Ententen" i London stemte for den sjåvinistiske resolusjonen, den andre halvparten avholdt seg fra å stemme. I de sosialrevolusjonæres illegale presse (avisen Novosti osv.) er det sjåvinistene som dominerer. De revolusjonære fra borgerlige kretser, dvs. de revolusjonære borgere som ikke er knyttet til arbeiderklassen, har lidd et knusende nederlag i denne krigen. Kropotkins, Burtsevs og Rubanovitsj's sørgelige skjebne er overmåte betegnende.
Arbeiderklassen og krigen
Proletariatet er den eneste klasse i Russland som det ikke har lykkes å smitte med sjåvinisme. Enkelte utskeielser i begynnelsen av krigen berørte bare de mest formørkede lag av arbeiderne. Arbeidernes deltakelse i opptøyene mot tyskerne i Moskva er blitt sterkt overdrevet. I det store og hele viste arbeiderklassen i Russland seg immunisert mot sjåvinismen.
Dette skyldes den revolusjonære situasjon i landet og det russiske proletariats alminnelige levevilkår.
Årene 1912-14 dannet innledningen til et nytt veldig revolusjonært oppsving i Russland. Vi ble på nytt vitne til en stor streikebevegelse som verden ikke hadde sett maken til. Den revolusjonære massestreiken omfattet i 1913 ifølge de mest forsiktige beregninger en og en halv million deltakere. I 1914 steg deltakelsen til over to millioner og nærmet seg samme nivå som i 1905. Like før krigen kom det til de første barrikadekamper i Petersburg.
Det illegale sosialdemokratiske arbeiderparti i Russland har opppfylt sin plikt overfor Internasjonalen. Internasjonalismens fane vaklet ikke i dets hender. Vårt parti har for lenge siden gjennomført det organisatoriske brudd med de opportunistiske grupper og elementer. Vårt parti hadde ikke opportunismen og "legalismen for enhver pris" som en klamp om foten. Og dette gjorde det mulig for det å oppfylle sin revolusjonære plikt, på samme måte som det gjorde det mulig for de italienske kameratene å gjennomføre bruddet med Bissolatis opportunistiske parti.
Hele situasjonen i vårt land er fiendtlig mot en blomstring for den "sosialistiske" opportunismen blant arbeidermassene. I Russsland har vi en hel rekke avskygninger av opportunisme og reformisme blant de intellektuelle, småborgerskapet osv. Men denne opporrtunismen er i forsvinnende mindretall blant de politisk aktive lag av arbeiderne. Laget av priviligerte arbeidere og funksjonærer er meget svakt hos oss. Noen legalitetsfetisjisme kunne ikke oppstå hos oss. Likvidatorene (opportunistenes parti, ledet av Axelrod, Protresov, Tsjerevanin, Maslov og andre) hadde før krigen ingen nevneverdig tilslutning blant arbeidermassene. Valget til den fjerde riksduma ga seks arbeiderrepresentanter, som alle var motstandere av likvidatorstrømningen. Opplaget og pengeinnsamlingene til den legale arbeiderpressen i Petrograd og Moskva har ugjendrivelig vist at fire femteparter av de klassebevisste arbeidere er motstandere av opportunismen og likvidatorstrømningen.
Siden krigen tok til har tsarregjeringen arrestert og forvist tuseener og atter tusener framskredne arbeidere, medlemmer av vårt illeegale RSDAP. Dette ved siden av krigstilstand i landet, forbudet mot våre aviser osv. har sinket bevegelsen. Men vårt parti fortsetter likeekevel sitt illegale revolusjonære arbeid. I Petrograd gir vår partiikomite ut en illegal avis, Proletarski Golos.
Artiklene i Sotsialdemokrat, hovedorganet som utkommer i utlandet blir trykt opp igjen i Petrograd og sendt ut i landet. Det blir utgitt illegale opprop, som ogå blir spredt i kasernene. På avvsides steder utenfor byene blir det holdt illegale arbeidermøter. I det siste har det brutt ut store metallarbeiderstreiker i Petrograd. I samband med disse streikene har vår Petrogradkomite sendt ut flere opprop til arbeiderne.
Den russiske sosialdemokratiske arbeiderfraksjon i riksdumaen og krigen
I 1913 kom det til splittelse blandt de sosialdemokratiske deputerte i riksdumaen. På den ene siden sto 7 tilhengere av opportunismen under ledelse av Tsjheidse. De var valgt fra 7 ikke-proletariske guvernementer, der det var 214.000 arbeidere. På den andre siden sto 6 deputerte, alle sammen fra arbeiderkurien, valgt fra de mest industrialiserte sentra i Russland med l.008.000 arbeidere.Det viktigste stridsspørsmål var: den revolusjonære marxismes taktikk eller den opportunistiske reformismes taktikk. I praksis kom uenigheten først og fremst til uttrykk når det gjaldt det utenom-parlamentariske arbeid blant massene. I Russland måtte dette arbeidet drives illegalt dersom de som utførte det, ville vedbli å stå på revolusjonær grunn. Fraksjonen til Tsjheidse vedble å være den mest trofaste forbundsfelle av likvidatorene, som tok avstand fra det illegele arbeid, og den forsvarte dem i alle samtaler med arbeiderne, på alle møter. Herav kom splittelsen. 6 deputerte dannet den russiske sosialdemokratiske arbeiderfraksjonen, RSDA-fraksjonen. Ett års arbeid har ugjendrivelig bevist at det overveldende flertall av de russiske arbeiderne sluttet opp om nettopp denne fraksjonen.
I begynnelsen av krigen kom splittelsen svært klart til syne. Fraksjonen Tsjheidse innskrenket seg til det parlamentariske felt. Den stemte ikke for krigskredittene; for det ville skapt en storm av forbitrelse mot den fra arbeidernes side. (Vi ser at i Russland stemte ikke engang de småborgerlige trudovikene for kredittene.) Men den reiste heller ikke noen protest mot sosialsjåvinismen.
RSDA-fraksjonen, som ga uttrykk for vårt partis politiske linje, opptrådte annerledes. Den brakte protesten mot krigen ut til de bredeste lag av arbeiderklassen, den drev propaganda mot krigen blant de store masser av det russiske proletariatet.
Og den fikk meget sterk tilslutning fra arbeiderne. Dette satte skrekk i regjeringen og tvang den til å arrestere våre kamerater i riksdumaen og dømme dem til livsvarig forvisning til Sibir, i åpen strid med sine egne lover. I sin første offisielle melding om arrestasjonen av våre kamerater skrev tsarregjeringen:
"Noen medlemmer av de sosialdemokratiske organisasjoner har inntatt en helt særegen holdning i dette spørsmål, idet de har satt seg som mål for sin virksomhet å undergrave Russlands militære styrke gjennom agitasjon mot krigen ved hjelp av illegale opprop og muntlig propaganda."
På Vanderveldes kjente appell om å innstille kampen mot tsarrismen "midlertidig" - det foreligger nå utsagn av tsarens ambassadør i Belgia, fyrst Kudasjev, som viser at Vandervelde ikke hadde utarbeidet denne appellen alene, men i samarbeid med den nevnte tsarrutsendingen - var det bare vårt parti, representert ved sin sentralkomite, som svarte nei. Likvidatorenes ledende sentrum var enig med Vandervelde og erklærte offentlig i pressen at det "i sin virksomhet ikke motarbeidet krigen".
Tsarregjeringen anklaget våre kamerater i dumaen først og fremst fordi de hadde drevet propaganda for dette avvisende svaret til Vandervelde blant arbeiderne.
Under rettssaken stilte den tsaristiske stadsadvokaten Nenarokomov de tyske og franske sosialistene opp som forbilder for våre kamerater. "De tyske sosialdemokratene - sa han - stemte for krigskredittene og viste seg som venner av regjeringen. Slik oppptrådte sosialdemokratene i Tyskland, men det russiske sosialdemokratis bedrøvelige riddere gjorde noe annet... Sosialistene i Belgia og Frankrike glemte alle som en sine uoverensstemmelser med andre klasser, glemte partikivet og stilte seg uten vakling under fanene." Mens medlemmene av RSDA-fraksjonen hadde lystret direktivene fra partiets sentralkomite og opptrådte annerledes...
Prosessen ga et imponerende bilde av det store illegale agitasjonssarbeidet mot krigen som blir utført blant de proletariske masser. Tsarens domstol hadde selvsagt på langt nær klart å "avsløre" hele den virksomhet som våre kamerater utfolder på dette område. Men også det som kom fram, viste hvor mye som er utrettet på noen få måneder.
I retten ble det lest opp illegale opprop fra våre grupper og komiteer mot krigen og for en internasjonalistisk taktikk. Det gikk tråder fra de bevisste arbeiderne i hele Russland til 11ledlemmene av RSDA-fraksjonen, som etter evne prøvde å hjelpe dem til å bedømme krigen fra marxismens synspunkt.
Kamerat Muranov, deputert for arbeiderne i guvernementet Kharkov, sa i retten:
"I bevisstheten om at folket ikke har sendt meg til riksdumaen for å slite min deputertkrakk, reiste jeg rundt i landet for å sette meg inn i stemningen blant arbeiderklassen." Han tilsto også overfor domstolen at han hadde påtatt seg funksjonen som illegal agitator for vårt parti, og at han i Ural hadde organisert en arbeiderkomite på fabrikken Verkhne-Isetskoje og andre steder. Prosessen viste at medlemmene siden krigen brøt ut, har reist omkring i nesten hele Russland for å drive propaganda, at Muranov, Petrovski, Badajev o. a. hadde organisert tallrike arbeidermøter, der det var blitt vedtatt resolusjoner mot krigen osv.
Tsarregjeringen truet de tiltalte med dødsstraff. I samband med dette var det ikke alle av dem som opptrådte like tappert under prosessen som Muranov. De prøvde å gjøre det vanskelig for statssadvokaten å få dem dømt. Dette blir nå på en uverdig måte utnyttet av de russiske sosialsjåvinistene for å forkludre det som er sakens kjerne: hva slags parlamentarisme har arbeiderklassen bruk for?
Parlamentarismen blir anerkjent av Südekum med Heine, Sembat med Vaillant, Bissolati med Mussolini, Tsjheidse med Plekhanov. Parlamentarismen blir også anerkjent av våre kamerater i RSDA-fraksjonen, på samme måte som av de bulgarske og italienske kameeratene som har brutt med sjåvinistene. Det finnes ulike slags parlamentarisme. Noen utnytter parlamentstribunen til å innynde seg hos sine regjeringer eller i beste fall å toe sine hender, som fraksjoonen Tsjheidse. Andre utnytter parlamentarismen til å vedbli å være revolusjonære til det siste, til å oppfylle sin plikt som sosialister og internasjonalister, selv under de vanskeligste forhold. Det parlamenntariske arbeid som noen utfører, bringer dem opp på ministertabuuretter, det parlamentariske arbeidet til andre fører dem i fengsel, i forvisning, i tukthuset. Noen tjener borgerskapet, andre tjener proletariatet. Noen er sosialimperialister. Andre er revolusjonære marxister.
Hvordan skal en gjenreise Internasjonalen? Men først noen ord om hvordan Internasjonalen ikke må gjenreises.
Sosialsjåvinistenes og "sentrums" metode
Å, hvor store "internasjonalister" er ikke sosialsjåvinistene i alle land! Like siden krigen brøt ut har de vært tynget av bekymring for Internasjonalen. På den ene siden forsikrer de at det er en overrdrivelse "å snakke om Internasjonalens sammenbrudd". I virkeligheten har det jo ikke hendt noe usedvanlig. Hør på Kautsky: Internasjonalen er rett og slett et "redskap i fredstid", det er bare naturlig at dette redskapet har vist seg ikke å være riktig på høyden i krigstid. På den andre siden har sosialsjåvinistene i alle land funnnet et meget enkelt - og framfor alt internasjonalt - middel til å komme seg ut av den oppståtte situasjon. Midlet er ikke innviklet: en må bare vente til krigen er slutt, før det blir slutt på krigen, må sosialistene i hvert land forsvare sitt "fedreland" og støtte "sine" regjeringer. Når krigen er slutt, skal en gi hverandre "amnesti" og innrømme at alle sammen hadde rett, at i fredstid lever vi sammen som brødre, men i krigstid oppfordrer vi - på nøyaktig grunnlag av de og de resolusjoner - de tyske arbeiderne til å drepe sine franske kamerater, og omvendt.
I dette punkt er det full enhet mellom Kautsky, Plekhanov, Victor Adler og Heine. Victor Adler skriver at "når vi har gjennomlevd denne harde tiden, blir det vår første plikt å la være å sjikanere hverandre". Kautsky hevder at hittil har det ikke fra noe hold lydt stemmer av sosialister som kunne gi grunn til å frykte for Internasjonalens skjebne. Plekhanov sier at det er "ubehagelig å trykke hendene til tyske sosialdemokrater som lukter av uskyldig drepte mennneskers blod". Men han tilbyr straks "amnesti": "det ville ha vært helt på sin plass - skriver han - "å la hjertet bøye seg for fornuften". Av hensyn til sin store oppgave bør Internasjonalen til og med ta hensyn til forsinkete beklagelser. "Heine kaller i Sozialistische Monatsheft Vanderveldes opptreden "modig og stolt" og stiller den opp som eksempel for venstrefløyen i Tyskland.
Kort sagt, når krigen er slutt, så er det bare å nedsette en kommisjon bestående av Kautsky, Plekhanov, Vanderveide og Adler, og på et blunk vil det bli laget en "enstemmig" resolusjon i den gjensidige amnestis ånd. Striden vil bli lykkelig bilagt. Istedenfor å hjelpe arbeiderne til å bli klar over det som har foregått, vil en bedra dem med et skinn av "enhet" på papiret. Sammenslutningen av sosialsjåvinistene og hyklerne i alle land skal kalles gjenreisning av Internasjonalen.
Det nytter ikke å legge skjul på det: faren for en slik "gjenreising" er meget stor. Sosialsjåvinistene i alle land har like stor interesse av den. Alle sammen ønsker de ikke at arbeidermassene i deres land skal komme til klarhet i spørsmålet: sosialisme eller nasjonalisme. Alle sammen er de like interessert i å hjelpe hverandre med å skjule sine synder. Alle sammen kan ikke foreslå noe annet enn det som virtuosen i "internasjonalt" hykleri, Kautsky, foreslår.
Men en er ikke tilstrekkelig klar over denne faren. Under det året krigen har vart, har vi sett en rekke forsøk på å gjenopprette de internasjonale forbindelser. Vi vil ikke snakke om konferansene i Lonndon og Wien der notoriske sjåvinister var kommet sammen for å hjelpe generalstabene og borgerskapet i sine "fedreland". Vi tenker på konferansene i Lugano og København, den internasjonale kvinnekonferansen og den. internasjonale ungdomskonferansen. Disse konferanser var besjelet av de beste hensikter. Men de så slett ikke den faren vi har pekt på. De trakk ikke opp noen kamplinje for internasjonalistene. De viste ikke proletariatet den faren som truer det fra den sosialsjåvinistiske måten å "gjenreise" Internasjoonalen på. I beste fall innskrenket de seg til å gjenta de gamle resoluusjonene uten å gjøre arbeiderne oppmerksom på at uten kamp mot sosialsjåvinistene er proletariatets sak håpløs. Det var i beste fall en marsj på stedet.
Situasjonen innenfor opposisjonen
Det er ikke tvil om at situasjonen innenfor den tyske sosialdemookratiske opposisjonen har størst interesse for alle internasjonalister. Det offisielle tyske sosialdemokratiet, som var det sterkeste og ledende parti innenfor Den 2. internasjonale, har rettet det mest følbare slag mot arbeidernes internasjonale organisasjon. Men det er også i det tyske sosialdemokratiet at opposisjonen har vist seg å være sterkest. Blant de store europeiske partier var det i det tyske parti at de kamerater som har vedblitt å være sosialismens fane tro, først reiste en kraftig protest. Vi har med glede lest tidsskriftene Lichtstrahlen og Die Internationale. Med enda større glede har vi fått vite at det i Tyskland blir spredt illegale revolusjonære opprop, f. eks.: Hovedfienden står i vårt eget land. Dette viser at sosialismens ånd lever, at det ennå fins folk i Tyskland som er i stand til å forsvare den revolusjonære marxisme.
Det er innenfor det tyske sosialdemokrati splittelsen i den moderne sosialismen har gitt seg de klareste utslag. Vi ser der helt tydelig tre strømninger: de sjåvinistiske opportunistene, som ingen steder har nådd den grad av forfall og faneflukt som i Tyskland, det kautskyistiske "sentrum", som her har vist seg helt ute av stand til å spille noen annen rolle enn lakei for opportunistene, og venstrefløyen, som representerer de eneste sosialdemokrater i Tyskland.
Det som naturlig nok interesserer oss mest, er situasjonen innennfor den tyske venstrefløyen. Vi ser i den våre kamerater, alle de innternasjonalistiske elementers håp.
Hvordan er nå denne situasjonen?
Tidsskriftet Die Internationale hadde fullstendig rett da det hevdet at i den tyske venstrefløyen er alt ennå i gjæring, at det ennå vil finne sted store omgrupperinger og at det i dens midte fins mer og mindre besluttsomme elementer.
Vi russiske internasjonalister har selvsagt ikke de minste pretensjoner i retning av å blande oss inn i sakene til våre kamerater i den tyske venstrefløyen. Vi forstår at bare de selv er fullt kompetente til å bestemme sine kampmetoder mot opportunistene under hensyntagen til tidens og stedets omstendigheter. Vi anser det bare for vår rett og plikt å si vår oppriktige mening om situasjonen.
Vi er overbevist om at forfatteren av lederartikkelen i tidsskriftet Die Internationale hadde fullstendig rett da han hevdet at det kautskyistiske "sentrum" skader marxismens sak mer enn den åpne sosialsjåvinismen. Den som i dag utvisker motsetningene og under marxismens flagg forkynner kautskyisme for arbeiderne han dysser arbeiderne i søvn, han gjør mer skade enn Südekum, Heine og konsorter, som stiller spørsmålet på spissen og tvinger arbeiderne til å ta standpunkt.
Den opposisjonen mot "instansene" som Kautsky og Haase har tillatt seg i den seinere tid, bør ikke føre noen bak lyset. Meningsforskjellen mellom dem og Scheidemann & Co. er ikke av prinsipiell art. Den ene parten mener at Hindenburg og Mackensen allerede har seiret, og at en nå kan tillate seg den luksus å protestere. Den andre parten mener at Hindenburg og Mackensen ikke har seiret ennå, og at en følgelig må "holde ut til slutten".
Kautskyismen fører bare en skinnkamp mot "instansene" - netttopp for etter krigen overfor arbeiderne å utviske den prinsipielle debatten og forkludre saken med den 1001. utvannede resolusjon i ubestemt "radikal" ånd, resolusjoner som diplomatene i Den 2. innternasjonale er slike mestere i.
Det er klart at i sin vanskelige kamp mot "instansene" må den tyske opposisjonen også utnytte denne prinsippløse opposisjonen fra kautskyismens side. Men prøvesteinen for enhver internasjonalist må fortsatt være den avvisende holdningen overfor neokautskyismen. Virkelig internasjonalist er bare den som kjemper mot kautskyismen, som forstår at "sentrum" også etter at dets førere angivelig har svinget om, prinsipielt vedblir å være forbundsfelle av sjåvinistene og opportunistene.
Overmåte stor betydning har vår stilling til de vaklende elementer innenfor Internasjonalen i det hele tatt. Slike elementer - hovedsakelig sosialister av pasifistisk farge - fins det både i de nøytrale land og i visse krigførende land (i England f. eks. Det uavhengige arbeiderparti). Disse elementer kan være våre medløpere. En tilnærmelse til dem mot sosialsjåvinistene er nødvendig. Men en må ikke glemme at det bare er tale om medløpere; at i det avgjørende og vesentlige, når Internasjonalen skal gjenreises, vil disse elementene ikke være for oss, men mot oss, at de kommer til å følge Kautsky, Scheidemann, Vandervelde og Sembat. På de internasjonale konferansene kan en ikke innskrenke sitt program til det som disse elementene kan godta. Ellers vil vi selv bli fanger hos de vaklende pasifistene. Slik var det f. eks. på den internasjonale kvinnekonfeeransen i Bern. Den tyske delegasjonen, som støttet kamerat Clara Zetkins standpunkt, spilte faktisk rollen som "sentrum" på denne konferansen. Kvinnekonferansen sa bare det som kunne godtas av de delegerte fra det opportunistiske nederlandske Troelstrapartiet og de delegerte fra ILP (Det uavhengige arbeiderparti), som - la oss ikke glemme det - på London-konferansen av sjåvinister fra "ententen" stemte for Vanderveldes resolusjon. Vi gir uttrykk for vår store respekt for ILP for dets motige kamp mot den engelske regjeringen under krigen. Men vi vet at dette partiet ikke har stått og ikke står på marxismens grunn. Og vi mener at hovedoppgaven for den sosialdemokratiske opposisjonen på det nåværende tidspunkt er å løfte den revolusjonære marxismes fane fast og bestemt og si til arbeiderne hvordan vi ser på de imperialistiske krigene, å stille parolen om revolusjonære masseaksjoner, dvs. å forvandle de imperialistiske krigers epoke til innledningen til en epoke med borgerkriger.
Revolusjonære sosialdemokratiske elementer fins det tross alt i mange land. De fins i Tyskland, i Russland, i Skandinavia (den innnflytelsesrike retningen som kamerat Höglund representerer), på Balkan (det bulgarske parti "Tesnjaki"), i Italia, i England (en del av det britiske sosialistpartiet), i Frankrike (Vaillant har selv i l'Humanite innrømmet at han har mottatt brev med protester fra internasjonalister, men han har ikke offentliggjort et eneste av dem i sin helhet), i Nederland (tribunistene) osv. Å sveise sammen disse marxistiske elementene - hvor fåtallige de enn er til å begynne med - i deres navn å minne om den virkelige sosialismes nå glemte ord, å appellere til arbeiderne i alle land om å bryte med sjåvinistene og fylke seg under marxismens gamle faner det er opppgaven i dag.
Konferansene med de såkalte "aksjonsprogrammene" har hittil innskrenket seg til mer eller mindre fullstendig å proklamere et rent pasifistisk program. Marxismen er ikke det samme som pasifisme. Det er nødvendig å kjempe for å få slutt på krigen hurtigst mulig. Men bare når en appellerer til revolusjonær kamp, får kravet om "fred" en proletarisk mening. Uten en rekke revolusjoner er en såkalt deemokratisk fred en småborgerlig utopi. Bare det marxistiske programmet kunne være et virkelig aksjonsprogram, fordi det gir masssene et fullstendig og klart svar på spørsmålet om hva det er som har foregått, et svar som forklarer hva imperialismen er for noe, og hvordan en må kjempe mot den, som åpent erklærer at det er opportunismen som har ført til Den 2. internasjonales sammenbrudd, åpent oppfordrer til å grunnlegge en ny marxistisk Internasjonale uten og mot opportunistene. Bare et program som viser at vi har tilllit til oss selv, tillit til marxismen og erklærer krig på liv og død mot opportunismen, bare et slikt program ville før eller siden sikre oss sympati fra de virkelige proletariske masser.
Det sosialdemokratiske arbeiderparti i Russland og Den 3. Internasjonale
RSDAP har for lenge siden brutt med sine opportunister. Nå er de russiske opportunistene attpå til blitt sjåvinister. Dette bare styrker oss i den oppfatning at bruddet med dem er nødvendig i sosialismens interesse. Vi er overbevist om at de nåværende uoverensstemmelser mellom sosialdemokrater og sosialsjåvinister slett ikke er mindre enn uoverensstemmelsene mellom sosialister og anarkister den gang sosialdemokratene skilte seg fra de sistnevnte. Opportunisten Monitor i Preussisehe Jahrbücher har med rette sagt at den nåværende "enheten" er fordelaktig for opportunistene og borgerskapet fordi den tvinger venstreelementene til å underordne seg sjåvinistene og hindre arbeiderne i å se klart i stridighetene og skape et virkelig arbeiderparti, et virkelig sosialistisk parti. Vi er fullt og fast overbevist om at under den nåværende situasjon er et brudd med opportunistene og sjåvinistene den første plikt for en revolusjonær, på samme måte som bruddet med de gule, antisemitttene, de liberale arbeiderforbundene osv. var nødvendig nettopp for hurtigst mulig å opplyse de tilbakeliggende arbeiderne og trekke dem med i det sosialdemokratiske partis rekker.
Den 3. Internasjonale burde etter vår mening skapes nettopp på et slikt revolusjonært grunnlag. For vårt parti er hensiktsmessigheten av et brudd med sosialsjåvinistene ikke noe problem. For dets vedkommende er dette problemet ugjenkallelig løst. For det eksisterer bare problemet om dette kan realiseres i den nærmeste framtid i internasjonal målestokk.
Det er helt innlysende at for å skape en internasjonal marxistisk organisasjon må det finnes vilje til å danne selvstendige marxistiske partier i de forskjellige land. Tyskland, landet med den eldste og sterkeste arbeiderbevegelsen, har avgjørende betydning. Den nærrmeste framtid vil vise om forutsetningene for å danne en ny marxistisk Internasjonale alt er modnet. Hvis de det er, vil vårt parti med glede slutte seg til denne 3. Internasjonale, som er renset for opportunisme og sjåvinisme. Hvis de ikke er det, så viser det at det ennå trengs en mer eller mindre langvarig utvikling til denne rensingen. Da vil vårt parti danne den ytterste opposisjon innenfor den nåværende Internasjonale - inntil det i de forskjellige land blir skapt grunnlag for en internasjonal arbeidersammenslutning som står på den revolusjonære marxismes grunn.
Vi vet ikke og kan ikke vite hvordan utviklingen på den interransjonale arena vil arte seg i de nærmeste år. Men det som vi vet med sikkerhet, det som vi er urokkelig overbevist om, det er at vårt parti i vårt land og blant vårt proletariat vil arbeide utrettelig i denne retning og gjennom hele sin daglige virksomhet skape en russisk seksjon av den marxistiske internasjonale.
Heller ikke hos oss i Russland er det noen mangel på erklærte sosialsjåvinister og "sentrums"-grupper. Disse folkene kommer til å kjempe mot opprettelsen av en marxistisk internasjonale. Vi vet at Plekhanov står på samme prinsippielle standpunkt som Südekum og at han alt nå rekker ham hånden. Vi vet at den såkalte "Organisaasjonskomiteen" som Axelrod leder, forkynner kautskyisme i Russland. Med enhet i arbeiderklassen som påskudd preker disse folkene enhet med opportunistene og gjennom dem med borgerskapet. Men alt det vi vet om arbeiderbevegelsen i Russland i dag, gir oss full forvissning om at det bevisste proletariatet i Russland heretter som før vil følge vårt parti.
RSDAP's taktikk når det gjelder krigen, som er redegjort for tidligere, er resultatet av en tredveårig utvikling av det russiske sosialdemokrati. Det er umulig å forstå denne taktikken rett, og det er heller ikke mulig å forstå sosialdemokratiets nåværende stilling i landet, uten å tenke over vårt partis historie. Derfor må vi her minne leseren om de viktigste kjensgjerninger i denne historien.
Som idestrømning oppsto sosialdemokratiet i 1883, da gruppen "Arbeidets frigjøring" i utlandet for første gang ga en systematisk framstilling av de sosialdemokratiske oppfatningene anvendt på Russland. Til begynnelsen av nittiårene vedble sosialdemokratiet å være en idestrømning uten samband med arbeider-massebevegelsen i Russland. Det sosiale oppsvinget, gjæringen og streikebevegelsen blant arbeiderne i begynnelsen av nittiårene gjorde sosialdemokratiet til en aktiv politisk kraft som var uatskillelig knyttet til arbeiderklassens kamp (både den økonomiske og den politiske). Og fra denne tiden begynner sosialdemokratiet å splitte seg i "økonomister" og "Iskra-folk".
"Økonomistene" og den gamle Iskra (1894-1903)
"Økonomismen" var en opportunistisk strømning i den russiske sosialdemokratiet. Dens politiske innhold var uttrykt i programmmet: "For arbeiderne økonomisk kamp, for de liberale politisk kamp." Dens viktigste teoretiske støtte var den såkalte "legale marxisme" eller "struvismen", som "anerkjente" en "marxisme" som var fullstendig blottet for enhver revolusjonær ånd og tilpasset seg etter det liberale borgerskaps behov. Under henvisning til tilbakeliggenheten hos arbeidermassene i Russland og ut fra ønsket om å "følge massene" innskrenket "økonomistene" arbeiderbevegelsens oppgaver og rekkevidde til den økonomiske kamp. og til å støtte liberallismen politisk, uten å sette seg noen selvstendige politiske og slett ingen revolusjonære oppgaver.
Den gamle Iskra (1900-1903) førte en seirrik kamp mot "økonomismen" i det revolusjonære sosialdemokratis navn. Hele eliten av det klassebevisste proletariat sluttet opp om Iskra. Flere år før revolusjonen opptrådte sosialdemokratiet med det mest konsekvente og uforsonlige program. Og klassekampen, massenes aksjon under revolusjonen i 1905 bekreftet dette programmet. "Økonomistene" tilpasset seg etter massenes tilbakeliggenhet. Iskra oppdro en fortropp for arbeiderne som var i stand til å føre massene frammover. Sosialsjåvinistenes nåværende argumenter (om nødvendigheten av å ta hensyn til massene, om imperialismens progressive karakter, om de revolusjonære "illusjoner" osv.) ble alle sammen formulert allerede av økonomistene. Det sosialdemokratiske Russland lærte den opportunistiske omarbeidingen av marxismen til "struvisme" å kjenne for 20 år siden.
Mensjevisme og bolsjevisme (1903-1908)
Den borgerlig-demokratiske revolusjons epoke skapte en ny kamp mellom strømninger innenfor sosialdemokratiet, som var en direkte fortsettelse av den forutgående. "Økonomismen" forvandlet seg til "mensjevisme". Forsvaret av den gamle Iskras taktikk skapte bolsjevismen.
I de stormfulle årene 1905-1907 var mensjevismen en opportunistisk strømning, som ble støttet av de liberale borgerne og som fremmet de borgerlig liberale tendensene i arbeiderbevegelsen. Tilpasning av arbeiderklassens kamp til liberalismen - det var dens innhold. Bolsjevismen derimot satte det som oppgave for de sosialdemokratiske arbeiderne å reise de demokratiske bøndene til revolusjonær kamp trass i liberalismens vakling og forræderier. Og som mensjevikene selv mer enn en gang innrømte, fulgte arbeidermasssene under revolusjonen bolsjevikene i alle de største bevegelser.
Revolusjonen i 1905 prøvde, styrket, utdypet og stålsatte den uforsonlige revolusjonære sosialdemokratiske taktikken i Russland. Klassenes og partienes åpne aksjon avdekket mange ganger sambandet mellom den sosialdemokratiske opportunismen ("mensjevismen") og liberalismen.
Marxismen og likvidatorstrømningen (1908-1914)
Den kontrarevolusjonære epoken stilte på nytt i en helt ny form spørsmålet om sosialdemokratiets opportunistiske og revolusjonære taktikk på dagsordenen. Mensjevismens hovedstrømning avfødte, trass i protester fra mange av dens beste representanter, en likvidaatorisk strømning, oppgivelse av kampen for en ny revolusjon i Russsland, oppgivelse av den illegale organisasjon og det illegale arbeid, foraktelig spott over det illegale arbeidet, parolen om republikken osv. I gruppen av legale litterater omkring tidsskriftet Nasja Sarja (herrene Potresov, Tsjerevanin osv.) dannet det seg en kjerne som på tusen forskjellige måter ble støttet, oppreklamert og degget for av det liberale borgerskap i Russland, som ønsket å dra arbeiderne bort fra den revolusjonære kampen.
Denne gruppen av opportunister ble ekskludert av partiet på RSDAP's januarkonferanse i 1912, som gjenreiste partiet trass i den voldsomme motstanden fra en hel rekke grupper og klikker i utlandet. I over to år (fra begynnelsen av 1912 til midten av 1914) pågikk det en hårdnakket kamp mellom de to sosialdemokratiske partiene: sentralkomiteen som var valgt i januar 1912, og "organisaasjonskomiteen", som ikke anerkjente januarkonferansen og ville gjenreise partiet på en annen måte, idet en bevarte enheten med gruppen Nasja Sarja. En hissig kamp ble utkjempet mellom de to daglige arbeideravisene: (Pravda og Lutsj og deres etterfølgere) og mellom de to sosialdemokratiske fraksjonene i den 4. riksduma (RSDA-fraksjonen av pravdister eller marxister og likvidatorenes "sosialdemokratiske fraksjon" med Tsjheidse i brodden).
"Pravdistene" forsvarte troskapen mot partiets revolusjonære annvisninger, støttet det begynnende oppsvinget i arbeiderbevegelsen (især fra våren 1912) og sammenfattet den legale og den illegale organisasjonen, pressen og agitasjonsarbeidet, og de samlet det overveiende flertall av den bevisste arbeiderklassen om seg, mens likviidatorene, som politisk kraft utelukkende representert ved gruppen Nasja Sarja, støttet seg til den allsidige hjelpen de fikk fra de borgerlig-liberale elementene.
De pengebidragene som åpent ble ytt av arbeidergrupper til de to partiers aviser på den tid som var en etter russiske forhold tilpasset form for kontingent til sosialdemokratiet (og den eneste som var lovlig tillatt og fritt kunne kontrolleres av alle) bekrefter klart at kilden til "pravdistenes" (marxistenes) styrke og innflytelse var proletarisk, mens kilden til likvidatorenes (og deres "O.K."s) styrke og innflytelse var borgerlig liberal. Her er noen korte oppgaver om disse bidragene som er gjengitt utførlig i boka Marxismen og likvidatorstrømningen og forkortet i den tyske sosialdemokratiske avisen Leipziger Volkszeitung for 21. juli 1914.
Antall bidrag og samlet bidragssum til dagsavisene i Petersburg, marxistiske (pravdistiske) og likvidatoriske, fra 1. januar til 13. mai 1914:
I 1914 samlet vårt parti såleis fire femtedeler av de klassebevisste arbeiderne i Russland omkring den revolusjonære sosialdemokratiske taktikken. I hele 1913 var tallet på bidrag fra arbeidergrupper 2181 hos pravdistene og 661 hos likvidatorene. Fra 1. januar 1913 til 13. mai 1914 er summen 5054 bidrag fra arbeidergrupper hos "pravdistene" (dvs. vårt parti) og l 332 (dvs. 20.8 %) hos likvidatorene.
Marxisme og sosialsjåvinisme (1914-1915)
Den store europeiske krigen i 1914-1915 har gjort det mulig for alle de europeiske sosialdemokratier, deriblant det russiske, å prøve sin taktikk på en krise av verdensomfattende omfang. Krigens karakter som en reaksjonær, røversk slaveeierkrig er uten sammenlikning klarere når det gjelder tsarismen enn når det gjelder de andre regjeringene. Likevel har hovedgruppen av likvidatorer (den eneste bortsett fra vår egen som takket være sine forbindelser med de liberale har betydelig innflytelse i Russland) vendt seg til sosialsjåvinismen. Denne gruppen "Nasja Sarja", som temmelig lenge hadde monopol på legaliteten, har satt i gang en propaganda blant masssene for "ikke-motstand mot krigen", ønsker om seier for tremakts- (nå firemakts-) ententen, anklager mot den tyske imperialismen for "ekstraordinære forbrytelser" osv. Plekhanov, som siden 1903 gjentatte ganger har vaklet i retning av opportunistene og som har gitt eksempler på den ytterste politiske karakterløshet og overgang til opportunistene, har enda skarpere inntatt samme standpunkt og blir rost av hele den borgerlige pressen i Russland. Plekhanov har sunket ned til å erklære at tsarismens krig er en rettferdig krig, og i de italienske regjeringsavisene har han offentliggjort et intervju for å dra landet inn i krigen!!
Riktigheten av vårt syn på likvidatorstrømningen og eksklusjonen av hovedgruppene av likvidatorene fra vårt parti er såleis blitt fulllstendig bekreftet. Likvidatorenes virkelige program og den virkelige betydning av deres innstilling består i dag ikke bare i opportunisme i sin alminnelighet, men i at de forsvarer stormaktsprivilegiene og fordelene til de storrussiske godseierne og borgerskapet. Det er orienteringen til den nasjonal-liberale arbeiderpolitikken. Det er et forbund mellom en del av de radikale småborgere og en forsvinnende liten del av de priviligerte arbeiderne med "sitt" nasjonale borgerskap mot massen av proletariatet.
Den nåværende situasjon i det russiske sosialdemokratiet
Som vi alt har sagt, har hverken likvidatorene, en hel rekke gruppper i utlandet (Plekhanov, Aleksinski, Trotski og andre) eller de såkalte "nasjonale" (dvs. ikke-storrussiske) sosialdemokratene anerkjent vår konferanse i januar 1912. Blant de talløse skjellsord som vi er blitt overhøljet med, var det "usurpasjon" og "splittelsesarbeid" som gikk oftest igjen. Vårt svar på dette besto i å legge fram nøyaktige tall som kunne gjøres til gjenstand for en objektiv kontroll, tall som beviser at vårt parti samlet 4/5 av de klassebevisste arbeiderne i Russland. Det er ikke lite når en tar hensyn til alle vanskene ved illegalt arbeid i en kontrarevolusjonær epoke.Hvis "enheten" hadde vært mulig i Russland på grunnlag av den sosialdemokratiske taktikken uten eksklusjon av gruppen "Nasja Sarja", hvorfor har da våre tallrike motstandere ikke engang realisert den seg imellom? Siden januar 1912 er det gått hele 3 1/2 år, og i den tiden har våre motstandere med beste vilje ikke kunnet skape et sosialdemokratisk parti mot oss. Denne kjensgjerning er det beste forsvar for vårt parti.
Hele historien til de sosialdemokratiske gruppene som kjemper mot vårt parti, er en historie om oppløsning og forfall. I mars 1912 "samlet" de seg alle uten unntak for å skjelle oss ut. Men allerede i august 1912, da den såkalte "augustblokken" ble dannet mot oss, begynte oppløsningen blant dem. En del av gruppene skilte lag med dem. De klarte ikke å skape hverken et parti eller en sentralkomite. De dannet bare en organisasjonskomite "for å gjenopprette enheten". Men i virkeligheten viste denne organisasjonskomiteen seg å være et maktesløst vern for likvidatorstrømningen i Russland. Den eneste gruppen av augustblokken som utførte arbeid blaht massene under hele det veldige oppsvinget i arbeiderbevegelsen i Russland og masseestreikene i 1912-1914, var gruppen "Nasja Sarja", hvis styrke består i dens liberale forbindelser. Og i begynnelsen av 1914 gikk de lettiske sosialdemokratene formelt ut av augustblokken (de polske sosialdemookratene deltok ikke i den), og Trotski, en av blokkens ledere, gikk ut uoffisielt og dannet på nytt en gruppe for seg. I juli 1914, på konferansen i Brussel, der ISB's eksekutivkomite, Kautsky og Vandervelde deltok, ble det mot oss dannet en "Brussel-blokk" som letterne ikke sluttet seg til og som de polske sosialdemokratene, opposisjonen, straks brøt med. Etter krigens begynnelse faller denne blokken fra hverandre. "Nasja Sarja", Plekhanov, Aleksinski, og An, føreren for de kaukasiske sosialsjåvinistene, blir åpne sosialsjåvinister, som forkynner at en må ønske nederlaget for Tyskland. Organisasjonskomiteen og Bund forsvarer sosialsjåvinistene og sosialsjåvinismens prinsipper. Fraksjonen Tsjheidse, som riktignok har stemt mot militærkredittene (i Russland har til og med de borgerrlige demokratene, trudovikene, stemt mot dem), vedblir å være trofast forbundsflle av "Nasja Sarja". Våre mest ytterliggående sjåvinister, Plekhanov med Aleksinski & Co., er fullkommen tilfreds med fraksjonen Tsjheidse. I Paris grunnlegges avisen Nasja Slovo (tidligere Golos ) med deltakelse hovedsakelig av Martov og Trotski, som ønsker å kombinere platonisk forsvar av internasjonalismen med det ubetingede krav om enhet med "Nasja Sarja", organisasjonskomiteen eller fraksjonen Tsjheidse. Etter 250 nummer av denne avisen er den nødt til selv å innrømme sin oppløsning: en del av avisens redaksjonskomite heller mot vårt parti. Martov er framleis trofast mot Organisasjonskomiteen, som offentlig klandrer "Nasja Slovo" for "anarkisme" (på samme måte som opportunistene i Tyskland, David & Co., Internationale Korrespondenz, Leegien & Co. beskylder Liebknecht for anarkisme), Trotski erklærer at han har brutt med Organisasjonskomiteen, men han vil gå sammmen med fraksjonen Tsjheidse. Her har vi programmet og taktikkken til fraksjonen Tsjheidse, slik den er framstilt av en av dens leedere, i nr. 58 av Sovremjonny Mir for 1915, et tidsskrift som holder samme kurs som Plekhanov og Aleksinski, skriver Tsjenkcli: "Å si at det tyske sosialdemokratiet var i stand til å hindre sitt lands inntreden i krigen, men ikke gjorde det, ville bety enten å ønske at det ikke bare måtte trekke sitt eget, men også sitt fedrelands siste sukk på barrikadene, eller å se på ting som ligger like for hånden gjennom et anarkistisk teleskop".*
Disse få linjene uttrykker hele sosialsjåvinismens vesen: den prinsippielle rettferdiggjøringen av ideen om å "forsvare fedrelandet" i den nåværende krigen og latterliggjøring - med militærsensorenes tillatelse - av propaganda for og forberedelse av revolusjonen. Saken dreier seg slett ikke om hvorvidt det tyske sosialdemokratiet var i stand til å forhindre krigen og heller ikke hvorvidt de revolusjonære i det hele tatt kan garantere at revolusjonen skal lykkes. Det dreier seg i virkeligheten om å opptre som sosialister eller "utånde" i det imperialistiske borgerskaps armer.
Vårt partis oppgaver
Sosialdemokratiet i Russland oppsto like før den borgerlig-demokratiske revolusjon (1905) i vårt land og konsoliderte seg under revolusjonen og kontrarevolusjonen. Russlands tilbakeliggenhet er forklaringen på den overmåte store overflod av strømninger og avskygninger i den småborgerlige opportunismen hos oss, og marxismens innflytelse i Europa og de legale sosialdemokratiske partiers stabilitet gjorde våre mønster-liberalere til nesten-tilhengere av "fornuftig", "europeisk ("ikke-revolusjonær"), "legal" "marxistisk" teori og sosialdemokrati. Arbeiderklassen i Russland kunne ikke danne sitt parti på annen måte enn i en besluttsom tredveårig kamp mot alle avarter av opportunismen. Erfaringen fra verdenskrigen, som har brakt et forsmedelig sammenbrudd for den europeiske opportunismen og styrket forbundet mellom våre nasjonalliberale og de sosialsjåvinistiske likvidatorene, styrker oss enda mer i den overbevisning at vårt parti også for framtiden må følge den samme konsekvent revoolusjonære vei.
***
* Sovremjonny Mir 15, nr. 5, side 148. Trotski uttalte nylig at han anser det for sin oppgave å styrke fraksjonen Tsjheidses autoritet innenfor Internasjonalen. Det er ikke tvil om at Tsjenkeli på sin side med like stor energi kommer til å styrke Trotskis autoritet innenfor Internasjonalen.
Sist oppdatert 29. juli 2007
fastylegar@marxists.org