(1. mars 1913)
Teksten er med venlig tillatelse kopiert fra Øistein Olsen.
Kodet for Internet av Rolf Vorhaug, 24. august 2000.
I hele den siviliserte verden blir Marx' lære møtt med det største fiendskap og hat fra hele den borgerlige (både den offisielle og den liberale) vitenskap, som oppfatter marxismen som noe i likhet med en «skadelig sekt». Noen annen holdning kan en heller ikke vente, for det kan ikke finnes noen «upartisk» samfunnsvitenskap i et samfunn som bygger på klassekamp. På den ene eller annen måte forsvarer hele den offisielle og liberale vitenskap lønnsslaveriet, mens marxismen har erklært skånselløs krig mot dette slaveriet. Å vente en upartisk vitenskap i et samfunn med lønnsslaveri - det er en like så tåpelig naivitet som å vente at fabrikkeierne skal være upartiske i spørsmålet om en ikke bør øke arbeidernes lønninger og minske kapitalens profitt.
Men det er ikke alt. Filosofiens historie og samfunnsvitenskapens historie viser med full klarhet at det i marxismen ikke fins noen ting som likner på «sekterisme» i betydning av en avgrenset, forbenet lære som er oppståttutenom hovedveien for verdenssivilisasjonens utvikling. Marx' genialitet består jo tvert om nettopp i at han ga svar på spørsmål som menneskehetens fremskredne tenkning allerede hadde reist. Hans lære oppsto som en direkte og umiddelbar fortsettelse av læren til de største representanter for filosofien, den politiske økonomi og sosialismen.
Marx' lære er altbeseirende fordi den er riktig Den er fullstendig og harmonisk og gir menneskene et helstøpt livssyn, som er uforenlig med enhver overtro, enhver reaksjon, ethvert forsvar av der borgerlige undertrykkelse. Den er den rettmessig arvtaker etter det beste som menneskeheten skapte det 19. århundre i form av tysk filosifi, engelsk politisk økonomi og fransk sosialisme.
Det er disse tre kilder og samtidig bestanddele av marxismen vi her skal behandle i korthet.
Marxismens filosofi ermaterialisme. Gjennom Ei ropas hele nyere historie og især i slutten av d 18, århundre i Frankrike, hvor den avgjørende kar pen ble utkjempet mot allslags middelalder skrammel, mot føydalismen i institusjoner og ider viste materialismen seg å være den eneste konskvente filosofi, tro mot alle naturvitenskapens la dommer, fiendtlig mot overtro og skinnhellighet osv. Demokratiets fiender prøvde derfor av a krefter ål «gjendrive», undergrave og bakvaske n terialismen og forsvarte forskjellige former for filo sofisk idealisme, som alltid på den ene eller an, maten reduserer seg til forsvar eller støtte av religionen.
Marx og Engels forsvarte på den mest energiske måte den filosofiske materialisme og klarla mer enn én gang det dypt feilaktige i alle avvik fra dette grunnlaget. Klarest og mest utførlig er deres synsmåter framstilt i Engels' verker: «Ludvig Fetierbach» og «Anti-Diihring», som - i likhet med «Det kommunistiske manifest» - er håndbøker for enhver klassebevisst arbeider.
Men Marx stanset ikke ved materialismen fra det 18. århundre, han utviklet filosofien videre. Han beriket den med den tyske klassiske filosofis landevinninger, især Hegels system, som i sin tur førte fram til Feuerbachs materialisme. Den viktigste av disse landevinninger erdialektikken. dvs. læren om utviklingen i dens fullstendigste og dypeste form, fri for ensidighet, lxren om den menneskelige vitens relativitet som gir oss en gjenspeiling av materien i dens evige utvikling. De nyeste oppdagelser innen naturvitenskapen - radium, elektroner, forvandlingen av elementene - har på en slående måte bekreftet Marx' dialektiske materialisme, stikk i strid med lærene til de borgerlige filosofer med deres «nye» tilbakevenden til den gamle og råtne idealismen.
Marx utdypet og utviklet den filosofiske materialisme, og fullendte den derved, utvidet dens erkjennelse av naturen til erkjennelsen av detmenneskelige samfunn. Marx' historiske materialisme var en veldig nyerobring for den vitenskapelige tenkning. Kaos og vilkårlighet som tidligere hadde hersket i synet på historien og politikken, ble avløst av en storslagent helstøpt og harmonisk vitenskapelig teori, som viser hvordan det ut fra en samfunns ordning som følge av produktivkreftenes vekst utvikler seg en ny, høyere ordning - hvordan f. eks. kapitalismen utvikler seg av føydalismen.
På nøyaktig samme måte som menneskets erkjennelse gjenspeiler naturen, som eksisterer uavhengig av det, (dvs. materien i utvikling), på samme måte gjenspeiler menneskets samfunnsmessige bevissthet (dvs. de forskjellige filosofiske, religiøse, politiske osv. synsmåter og lærer) samfunnetsøkonomiske oppbygning. De politiske institusjoner er en overbygning over det økonomiske grunnlaget. Vi ser f. eks. at de forskjellige moderne statsformer i Europa tjener til *a befeste borgerskapets herredømme over proletariatet.
Marx' filosofi er fullendt filosofisk materialisme, og den har gitt menneskeheten og særlig arbeiderklassen mektige erkjennelsesvåpen.
Etter at Marx var kommet fram til erkjennelsen at den økonomiske oppbygningen er den basis som den politiske overbygningen reiser seg på, la han størst vekt på studiet av den økonomiske oppbygningen. Marx' hovedverk - «Kapitalen» - er viet undersøkelsen av den økonomiske oppbygningen i det moderne, dvs. kapitalistiske samfunn.
Den klassiske politiske økonomi før Marx utviklet seg i England - det mest utviklede kapitalistiske land. Adam Smith og David Ricardo gransket den økonomiske oppbygningen, og la derved grunnen tilarbeidsverdi-teorien. Marx fortsatte deres verk. Han ga en streng begrunnelse for denne teorien og utviklet den konsekvent videre. Han påviste at verdien av enhver vare bestemmes av den mengde samfunnsmessig nødvendig arbeidstid som trengs for å framstille varen.
Der hvor de borgerlige økonomene hadde sett et forhold mellom ting (bytte av vare mot vare), der oppdaget Marx etforhold mellom mennesker. Varebyttet uttrykker forbindelsen mellom de enkelte vareprodusenter formidlet av markedet. Pengene betyr at denne forbindelsen blir stadig tettere og uavbrutt forener hele enkelt-produsentenes økonomiske liv i ett uatskillelig hele. Kapitalen betyr den videre utvikling av denne forbindelsen: menneskets arbeidskraft blir en vare. Lønnsarbeideren selger sin arbeidskraft til eieren av jord, fabrikker og arbeidsmidler. En del av arbeidsdagen bruker arbeideren til å dekke utgiftene til underhold for seg og sin familie (arbeidslønnen), og den andre delen av dagen arbeider arbeideren uten vederlag og skaper merverdi for kapitalisten, kilden til profitten, kilden til kapitalistklassens rikdom.
Læren om merverdien er hjørnesteinen i Marx' økonomiske teori.
Kapitalen, som er skapt av arbeiderens arbeid. trykker arbeideren ned, ruinerer småprodusentene og skaper en hær av arbeidsløse. I industrien er storproduksjonens seler straks innlysende, men også i jordbruket ser vi den samme foreteelse: det kapitalistiske storjordbrukets overlegenhet øker, bruken av maskiner blir mer utbredt, bondebruket blir fanget i pengekapitalens garn, forfaller og ruineres under byrden av en tilbakeliggende teknikk. Formene for småproduksjonens forfall er andre i jordbruket, men selve forfallet er en ubestridelig kjensgjerning.
Kapitalen knuser småproduksjonen og fører der ved til øking av arbeidets produktivitet og til monopolstilling for storkapitalistenes sammenslutninger. Selve produksjonen blir stadig mer samfunnsmessig hundre tusener og millioner av arbeider blir knyttet sammen til en systematisert økønomissk organisme - men produktet av det felles arbeid tilegnes av en håndfull kapitalister. Anarkiet i produksjonen øker, og det samme er tilfelle med krisene, den ville jakten etter markeder og de usikreksistensforhold for flertallet av befolkningen.
Det kapitalistiske systemet, som øker arbeidern avhengighet av kapitalen, gjør samtidig det forent arbeid til en veldig makt.
Marx ettersporet kapitalismens utvikling vareøkonomiens første spirer, fra det enkle var byttet og fram til dens høyeste former - storprduksjonen.
Og erfaringene fra alle kapitalistiske land, bagamle og nye, viser klart hvert år stadig flere abeidere at denne Marx' lære er riktig.
Kapitalismen har seiret i hele verden, men den seieren er bare en forløper for arbeidets seier over kapitalen.
Da føydalismen var styrtet og det «frie» kapitalltiske samfunn hadde sett dagens lys - viste det seg straks at denne friheten bare betyr et nytt system for undertrykkelse og utbytting av de arbeidende. Forskjellige sosialistiske lærer begynte øyeblikkelig å oppstå som en gjenspeiling av denne undertrykkelsen og en protest mot den. Men den opprinnelige sosialisme var en utopisk sosialisme. Den kritiserte det kapitalistiske samfunn, fordømte det, drømte om å tilintetgjøre det, fantaserte om en bedre samfunnsordning og prøvde å overbevise de rike om at utbytting er umoralsk.
Men den utopiske sosialismen kunne ikke vise noen virkelig utvei. Den forsto verken å forklare hva som er hemmeligheten med lønnsslaveriet under kapitalismen, eller å oppdage kapitalismens utviklingslover eller å finne den samfunnsmessige kraft som er i stand til å skape et nytt samfunn.
Men de stormende revolusjoner som overalt i Europa, og især i Frankrike, ledsaget føydalismens og livegenskapets fall, avslørte klarere og klarere at grunnlaget for hele utviklingen og dens drivende kraft varklassekampen.
Ikke en eneste seier for den politiske frihet over føydalherreklassen ble vunnet uten desperat motstand. Ikke et eneste kapitalistisk land har utviklet seg på mer eller mindre fritt, demokratisk grunnlag uten kamp på liv og død mellom de forskjellige klasser i det kapitalistiske samfunn.
Marx' genialitet består i at han var den første som forsto å trekke og konsekvent anvende den slutning av dette som verdenshistorien lærer. Denne slutningen er læren omklassekampen.
Menneskene har alltid vært og kommer alltid til å være naive offer for bedrag og selvbedrag i politikken så lenge de ikke lærer seg å lete etter interessene til bestemte klasser bak hvilke som helst moralske, religiøse, politiske og sosiale fraser, erklæringer og løfter. Tilhengerne av reformer og forbedringer vil alltid bli lurt av dem som forsvarer den gamle ordning, så lenge de ikke skjønner at enhver gammel institusjon, hvor meningsløs og råtten den enn tar seg ut, holdes oppe av kreftene til den ene eller andre herskende klasse. Og for å knuse disse klassers motstand fins det bare ett eneste middel: i selve det samfunn som omgir oss, å finne, opplyse og organisere slike krefter som kan - og ifølge sin samfunnsmessige stilling må - utgjøre den kraft som er i stand til å feie det gamle unna og bygge det nye.
Marx' filosofiske materialisme og den alene har vist proletariatet en utvei av det åndelige slaveri som alle undertrykte klasser hittil har vegetert i. Marx' økonomiske teori og den alene har klarlagt proletariatets virkelige stilling i kapitalismens allmenne system.
I hele verden, fra Amerika til Japan og fra Sverige til Sør-Afrika, vokser proletariatets selvstendige organisasjoner. Proletariatet opplyses og oppdras ved at det fører sin klassekamp, det frir seg for det kapitalistiske samfunns fordommer, slutter rekkene stadig tettere sammen og lærer seg å måle rekkevidden av sine framganger, stålsetter sine krefter og vokser uimotståelig.
Mars 1913