Marxists Internet Archive > Norsk > Lenin
Proletary nr. 5, 30. september 1906. Norsk utgave i Marx - Engels - Marxisme, Oslo 1977, s 120-127.
Spørsmålet om partisanaksjoner interesserer vårt parti og arbeidermassene sterkt. Vi har allerede mange ganger før berørt dette spørsmålet i forbigående, og nå akter vi å ta fatt på den mer fullstendige framstilling av våre synsmåter som vi har lovt.
I
La oss begynne med begynnelsen. Hvilke hovedkrav må enhver marxist stille til en behandling av spørsmålet om kampformene ? For det første skiller marxismen seg fra alle primitive former for sosialisme ved at den ikke knytter bevegelsen sammen med noen bestemt kampform. Den anerkjenner de forskjelligste kampformer, den "oppfinner" dem ikke, den bare generaliserer, organiserer, gir bevissthet til de former for de revolusjonære klassers kamp som oppstår av seg selv under bevegelsens forløp. Da marxismen er ubetinget fiendtlig mot alle slags abstrakte formler, alle doktrinære resepter, krever den en oppmerksom innstilling til den pågående massekamp, som etter hvert som bevegelsen utvikler seg, massenes bevissthet vokser og de økonomiske og politiske kriser skjerpes, skaper stadig nye og stadig mer forskjelligartede forsvars- og angrepsmetoder. Derfor avsverger marxismen absolutt ingen kampformer. Marxismen innskrenker seg ikke i noe tilfelle til de kampformer som bare er mulige og består i det gitte øyeblikk, men den innser uunngåeligheten av nye kampformer, ukjente for de opptredende i den gitte periode, i og med forandringen av den gitte sosiale konjunktur. Marxismen lærer i så måte, om en kan uttrykke seg slik, av massenes praksis, og den har ingen som helst pretensjoner i retning av å lære massene kampformer som er oppfunnet av kontor-"systematikere". Vi vet - sa f. eks. Kautsky i sin undersøkelse av formene for den sosiale revolusjon - at den kommende krise vil bringe oss nye kampformer som vi nå ikke kan forutse.
For det annet krever marxismen ubetinget en historisk behandling av spørsmålet om kampformene. A stille dette spørsmålet isolert fra den konkrete historiske situasjon betyr at en. ikke forstår den dialektiske materialismes abc. I forskjellige øyeblikk av den økonomiske utvikling, i samsvar med de forskjellige politiske, nasjonal-kulturelle forhold, livsvilkår osv., stilles forskjellige kampformer i forgrunnen, blir de viktigste kampformer, og i samband med dette endres også de underordnede bi- og hjelpeformer for kampen. Å prøve å svare ja eller nei på spørsmålet om en bestemt kampform uten en inngående undersøkelse av den konkrete situasjon for den gitte bevegelse på dens gitte utviklingstrinn, betyr at en fullstendig forlater marxismens grunn.
Dette er de to teoretiske hovedgrunnsetninger som vi må holde oss til. Marxismens historie i Vest-Europa gir oss en overflod av eksempler som bekrefter dette. Det europeiske sosialdemokrati betrakter i dag parlamentarismen og fagbevegelsen som de viktigste kampformer, det har tidligere anerkjent oppstanden og er fullt beredt til å anerkjenne den i framtiden, dersom konjunkturen forandrer seg - trass i meningene til liberale borgere som de russiske kadettene og "Bessaglavije"-folkene. Sosialdemokratiet tok i syttiårene avstand fra generalstreiken som sosialt universalmiddel, som et middel til straks å styrte borgerskapet på ikke-politisk vis - men sosialdemokratiet anerkjenner fullt ut den politiske massestreiken (især etter erfaringene fra Russland i 1905) som ett av kampmidlene, nødvendig under visse forhold. Sosialdemokratiet anerkjente barrikadekampen på gatene i førtiårene i det 19. århundre, forkastet den på grunnlag av bestemte fakta i slutten av det 19. århundre, - og har gitt uttrykk for at det er fullt beredt til å revidere dette synet og anerkjenne barrikadekampen som formålstjenlig etter erfaringene fra Moskva, som ifølge K. Kautsky har skapt en ny barrikadetaktikk.
II
Etter at vi har fastslått marxismens almene grunnsetninger, vil vi gå over til den russiske revolusjon. La oss minne om den historiske utvikling av de kampformer den har tatt i bruk. Først økonomiske arbeiderstreiker (1896-1900), og siden politiske arbeider- og studentdemonstrasjoner (1901-02), bonderevolter (1902), begynnende politiske massestreiker i forskjellige kombinasjoner med demonstrasjoner (Rostov 1902, streikene sommeren 1903 og 22. (9.) januar 1905), landsomfattende politisk streik med lokale tilfelle av barrikadekamp (oktober 1905), omfattende barrikadekamp og væpnet oppstand (desember 1905), fredelig parlamentarisk kamp (april-juni 1906), stedvise militærrevolter (juni 19055juli 1906), spredte bondeopprør (høsten 1905-høsten 1906).
Slik er stillingen inntil høsten 1906 når det gjelder kampformene i det hele tatt. Selvherskerdømmets kampform som "svar" på dette er svartehundre-pogromer fra Kisjinjov våren 1903 til Sedlets høsten 1906. I hele denne perioden gjør organiseringen av svartehundre-pogromer og voldshandlingene mot jøder, studenter, revolusjonære og klassebevisste arbeidere stadige framskritt og fullkommengjøres, slik at voldshandlingene fra den kjøpte pøbelen kombineres med voldshandlinger fra tsarens svartehundretropper, går så langt som til bruk av artilleri i byene og landsbyene og flyter sammen med straffeekspedisjoner, straffetog osv.
Dette er den alminnelige bakgrunnen for bildet. Mot denne bakgrunnen må en se - utvilsomt som en detalj, noe sekundært, en biting - den foreteelse som skal undersøkes og vurderes i denne artikkelen. Hva representerer denne foreteelsen? Hva er dens former? Dens årsaker? Når oppsto den og hvor vidt utbredt er den? Hvilken betydning har den i revolusjonens alminnelige utviklingsgang? Hva er dens forhold til arbeiderklassens kamp som sosialdemokratiet organiserer og leder? Dette er de spørsmål vi nå må gå over til etter at vi har skissert den alminnelige bakgrunnen for bildet.
Den foreteelse som her interesserer oss, er den væpnete kamp. Den blir ført av enkeltpersoner og små grupper. Dels tilhører de revolusjonære organisasjoner, og dels (på noen steder i Russland gjelder det storparten) tilhører de ikke noen revolusjonær organisasjon. Den væpnete kamp forfølger to forskjellige mål, som det er nødvendig å skjelne strengt mellom: denne kampen tar for det første sikte på å drepe enkeltpersoner, sjefer og underordnede i militæret og politiet, for det annet tar den sikte på å konfiskere pengemidler både hos regjeringen og hos privatpersoner. De konfiskerte midlene går dels til partiet, dels spesielt til våpen og forberedelse av oppstanden og dels til underhold av personer som fører den slags kamp som vi har omtalt. De store ekspropriasjonene (den i Kaukasus på over 200.000 rubler, den i Moskva på 875.000 rubler) gikk nettopp i første rekke til de revolusjonære partier, de små ekspropriasjonene går først og fremst, og stundom også helt og holdent, til underhold av "ekspropriatørene". Det er utvilsomt først i 1906, dvs. etter desemberoppstanden, at denne kampformen er blitt utviklet og utbredt i stor målestokk. Skjerpningen av den politiske krisen til væpnet kamp og især skjerpningen av nøden, sulten og arbeidsløsheten på landsbygda og i byene har spilt en stor rolle blant de årsaker som har framkalt denne kampen. Filleproletarene og anarkistgruppene har tilegnet seg denne kampformen som sin hovedsakelige og til og med eneste form for sosial kamp. Unntakstilstanden, mobiliseringen av nye tropper, svartehundre-pogromene (Sedlets) og de militære standrettene må betraktes som selvherskerdømmets "svar"-kampform.
III
Den gjengse vurdering av den omhandlede kamp går ut på følgende: dette er anarkisme, blanquisme, gammeldags terror, aksjoner av enkeltpersoner som er løsrevet fra massene, aksjoner som demoraliserer arbeiderne, støter brede lag av befolkningen bort fra dem, desorganiserer bevegelsen og skader revolusjonen. Blant de hendinger som avisene melder om hver dag, er det lett å finne eksempler som bekrefter en slik vurdering.
Men er disse eksemplene bevis nok? For å undersøke det vil vi ta for oss den landsdelen hvor denne kampformen er mest utbredt - Latvia. Avisen Novoje Vremja (for 21. (8.) og 25. (12.) september) klager på følgende måte over det latviske sosialdemokratiets virksomhet.
Det latviske sosialdemokratiske parti (som er en del av RSDAP) utgir regelmessig sin avis i 30.000 eksemplarer. I rubrikken med offisielle kunngjøringer offentliggjøres lister over spioner som det er en plikt for hvert hederlig menneske å tilintetgjøre. De som hjelper politiet, blir stemplet som "motstandere av revolusjonen", fortjener å henrettes, og deres eiendom bør konfiskeres. Befolkningen får ordre om bare å overlevere penger til det sosialdemokratiske parti mot kvittering forsynt med stempel. I partiets siste beretning er det under en årsinntekt på 48.000 rubler oppført 5.600 rubler fra organisasjonen i Libava til innkjøp av våpen, penger som er skaffet ved ekspropriasjon. - Det sier seg selv at Novoje Vremja raser mot denne "revolusjonære lovgivning", denne "truende regjering".
Ingen vil våge å kalle dette arbeidet til det latviske sosialdemokratiet for anarkisme, blanquisme eller terrorisme. Men hvorfor? Fordi det her er klar sammenheng mellom den nye kampformen og oppstanden som fant sted i desember og som på nytt er i emning. Når det gjelder hele Russland, er denne sammenhengen ikke så tydelig, men den er der. Det er ikke tvil om at "partisankampen" spredte seg nettopp etter desember og at den henger sammen med skjerpningen ikke bare av den økonomiske, men også av den politiske krisen. Den gamle russiske terrorismen var et verk av intellektuelle konspiratører. Nå er det som regel kjempende arbeidere eller simpelthen arbeidsløse arbeidere som fører partisankamp. Folk som har en forkjærlighet for skjemaer, har lett for å tenke på blanquisme og anarkisme, men under en opprørssituasjon som er så klar som i Latvia, er det innlysende at disse utenatlærte etikettene ikke er brukbare.
Det latviske eksemplet viser klart og tydelig hvor fullstendig feilaktig, uvitenskapelig og uhistorisk det er å analysere partisankampen uten sammenheng med opprørssituasjonen, slik det så ofte blir gjort hos oss. En må ta denne situasjonen med i betraktning, en må tenke på særegenhetene ved en mellomakt mellom de store aktene i oppstanden, en må forstå hvilke kampformer som herunder uunngåelig oppstår, og en må ikke prøve å vri seg unna med en utenatlært samling av ord som er de samme både hos kadetten og hos tilhengeren av Novoje Vremja: anarkisme, ransverk, filleproletariske metoder!
Det blir sagt: partisanaksjonene desorganiserer vårt arbeid. La oss bruke dette resonnementet på situasjonen etter desember 1905, svartehundre-pogromenes og unntakstilstandenes tid. Hva desorganiserer bevegelsen mest i en slik tid - manglende motstand eller organisert partisankamp? Sammenlikn Sentral-Russland med de vestlige grenseområdene, med Polen og Latvia. Det er ikke tvil om at partisankampen er meget mer utbredt og høyere utviklet i de vestlige områdene. Og det er heller ikke tvil om at den revolusjonære bevegelse i det hele tatt, den sosialdemokratiske bevegelse i særdeleshet, er mer desorganisert i Sentral-Russland enn i de vestlige landsdelene. Selvsagt faller det oss ikke inn å trekke den slutning av dette at den polske og den latviske sosialdemokratiske bevegelse er mindre desorganisert takket være partisankrigen. Nei. Herav følger bare at partisankrigen ikke er skyld i desorganiseringen av den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen i Russland i 1906.
Her påberoper en seg ofte de særegne nasjonale forhold. Men denne påberopelsen avslører særlig klart svakheten i den gjengse argumentasjon. Hvis det er de nasjonale forhold det dreier seg om, dreier det seg følgelig ikke om anarkisme, blanquisme og terrorisme, ikke om felles-russiske og ikke engang om særskilt russiske synder, men om noe annet. Undersøk dette andre konkret, mine herrer! Da vil dere se at den nasjonale undertrykkelse eller antagonisme ikke forklarer noe som helst, for den har alltid vært til stede i de vestlige grenseområdene, mens partisankampen bare er oppstått i den nåværende historiske periode. Det er mange steder hvor det forekommer nasjonal undertrykkelse og nasjonale motsetninger, men ikke partisankamp, som stundom utvikler seg uten noen som helst nasjonal undertrykkelse. En konkret analyse av spørsmålet vil vise at det ikke dreier seg om den nasjonale undertrykkelse, men om forutsetningene for oppstanden. Partisankampen er en uunngåelig kampform i en tid da massebevegelsen allerede faktisk har utviklet seg til oppstand og da det inntrer mer eller mindre store pauser mellom de "store slag" i borgerkrigen.
Det er ikke partisanaksjonene som desorganiserer bevegelsen, men svakheten hos et parti som ikke forstår å ta hånd om disse aksjonene. De forbannelser som vi russere vanligvis slynger ut mot partisanaksjonene, går derfor hånd i hånd med hemmelige, tilfeldige og uorganiserte partisanaksjoner som virkelig desorganiserer partiet. Da vi ikke er i stand til å forstå hvilke historiske forhold det er som framkaller denne kampen, er vi også ute av stand til å uskadeliggjøre dens dårlige sider. Men kampen fortsetter likevel. Det er mektige økonomiske og politiske årsaker som framkaller den. Det står ikke i vår makt å fjerne disse årsakene og fjerne denne kampen. Våre klager over partisankampen er klager over vårt partis svakhet når det gjelder oppstanden.
Det vi har sagt om desorganiseringen, gjelder også for demoraliseringen. Det er ikke partisankrigen som demoraliserer, det er mangelen på organisasjon, rotet, partiløsheten i partisanaksjonene. Vi blir ikke kvitt det grann av denne helt ubestridelige demoraliseringen selv om vi fordømmer og forbanner partisanaksjonene, for disse fordømmelser og forbannelser er helt ute av stand til å stanse en foreteelse som er framkalt av dype økonomiske og politiske årsaker. Det vil bli innvendt: Hvis vi ikke er i stand til å stanse en unormal og demoraliserende foreteelse, så er ikke det noe argument for at partiet skal gå over til unormale og demoraliserende kampmidler. Men en slik innvending ville være en rent borgerlig-liberal og ikke en marxistisk innvending, for en marxist kan ikke mene at borgerkrigen eller partisankrigen som en av formene for borgerkrigen er unormal og demoraliserende i sin alminnelighet. Marxisten står på klassekampens og ikke på den sosiale freds grunn. I visse perioder med akutte økonomiske og politiske kriser utvikler klassekampen seg like til direkte borgerkrig, dvs. til væpnet kamp mellom to deler av folket. I slike perioder er det marxistens plikt å stå på borgerkrigens standpunkt. Enhver moralsk fordømmelse av den er helt utillatelig fra marxismens synspunkt.
I en borgerkrigsepoke er idealet for proletariatets parti å være et krigførende parti. Dette er absolutt uomtvistelig. Vi innrømmer fullt ut at en fra borgerkrigens synspunkt kan forsøke å vise og bevise at de og de former for borgerkrig ikke er hensiktsmessige i det ene eller andre øyeblikk. Vi godkjenner helt ut en kritikk av de forskjellige former for borgerkrig sett ut fra den militære hensiktsmessighet, og vi er absolutt enige i at det er de sosialdemokratiske praktikerne på hvert enkelt sted som må ha den avgjørende stemme i dette spørsmål. Men i de marxistiske prinsippers navn krever vi absolutt at en ikke skal vri seg unna analysen av betingelsene for borgerkrigen med utslitte og skjematiske fraser om anarkisme, blanquisme og terrorisme, og at meningsløse metoder for partisanaksjonene som en eller annen organisasjon i det polske sosialistpartiet har brukt i det og det øyeblikk, skal stilles opp som et skremsel når det gjelder spørsmålet om selve sosialdemokratiets deltakelse i partisankrigen i det hele tatt.
Påstandene om at partisankrigen desorganiserer bevegelsen, må behandles kritisk. Enhver ny kamp form som er forbundet med nye farer og nye offer, "desorganiserer" uunngåelig organisasjoner som ikke er forberedt på denne nye kampformen. Våre gamle propagandist-sirkler ble desorganisert ved overgangen til agitasjon. Seinere ble våre komiteer desorganisert ved overgangen til demonstrasjoner. Enhver operasjon i hvilken som helst krig skaper en viss desorganisasjon i de stridendes rekker. Av dette kan en ikke trekke den slutning at en ikke bør føre krig. Av dette må en trekke den slutning at en bør lære seg å føre krig. Det er det hele.
Når jeg ser sosialdemokrater som stolt og selvtilfreds erklærer: vi er ikke anarkister, ikke tyver, ikke ransmenn, vi står over den slags, vi tar avstand fra partisankrigen, da spør jeg meg selv: skjønner disse folkene hva de sier? Over hele landet pågår det væpnete sammenstøt og kamper mellom svartehundre-regjeringen og befolkningen. Det er en absolutt uunngåelig foreteelse på revolusjonens nåværende utviklingstrinn. Befolkningen reagerer spontant, uorganisert - og nettopp derfor ofte i uheldige og stormende former - på denne foreteelsen, også med væpnete sammenstøt og overfall. Jeg kan forstå at vi på grunn av vår organisasjons svakhet og manglende forberedelse på et bestemt sted og i et bestemt øyeblikk kan avstå fra å la partiet lede denne spontane kampen. Jeg forstår at dette spørsmålet må avgjøres av praktikerne på de enkelte steder, og at det ikke er en lett sak å omskolere svake og dårlig forberedte organisasjoner. Men når jeg ser at en sosialdemokratisk teoretiker eller publisist ikke føler bedrøvelse over denne mangel på forberedelse, men hovmodig selvtilfredshet, og at han lik en Narcissus henrykt gjentar fraser som han har lært i sin tidlige ungdom, om anarkisme, blanquisme og terrorisme, da harmes jeg over at den mest revolusjonære lære i verden blir utsatt for slik fornedrelse.
Det blir sagt: partisankrigen nærmer det klassebevisste proletariat til de forkomne og fordrukne filleproletarene. Det er sant. Men av dette følger bare at proletariatets parti aldri kan betrakte partisankrigen som det eneste eller engang som det viktigste kampmiddel, at dette middel må underordnes under andre kampmidler, at det må tilpasses til de viktigste kampmidler og foredles gjennom sosialismens opplysende og organiserende innflytelse. Uten denne sistnevnte betingelse nærmer alle mulige kampmidler i det borgerlige samfunn proletariatet til de forskjellige ikke-proletariske lag over eller under det, og dersom de overlates til tingenes spontane gang, slites de ut, utarter og prostitueres. Streiker som overlates til tingenes spontane gang, utarter til "alliances" - avtaler mellom arbeiderne og arbeidsgiverne mot forbrukerne. Parlamentet utarter til et horehus, hvor en bande av borgerlige politikere driver handel i stort og smått med "folkefrihet", "liberalisme", "demokrati", republikanisme, antiklerikalisme, sosialisme og alle mulige andre gangbare varer. Avisen utarter til en offentlig koplerske, til et redskap for demoralisering av massene; grov smiger for mengdens laveste instinkter osv. osv. Sosialdemokratiet kjenner ingen universalmidler i sin kamp, slike midler som ville reise en kinesisk mur mellom proletariatet og de lag som står litt høyere eller litt lavere enn det. Sosialdemokratiet bruker forskjellige midler i forskjellige epoker og omgjerder alltid bruken av dem med strengt bestemte ideologiske og organisatoriske betingelser. *)
IV
Kampformene i den russiske revolusjon utmerker seg ved en uhyre stor mangfoldighet sammenliknet med de borgerlige revolusjoner i Europa. Kautsky har delvis forutsagt dette, idet han i 1902 snakket om at den kommende revolusjon (han la til: kanskje med unntak av Russland) ikke så mye vil bli en kamp mellom folket og regjeringen, som en kamp mellom to deler av folket. I Russland ser vi utvilsomt en mer omfattende utvikling av denne andre kampen enn i de borgerlige revolusjoner i Vest-Europa. Vår revolusjons fiender i folket er fåtallige, men de organiserer seg mer og mer etter hvert som kampen tilspisser seg, og får hjelp fra de reaksjonære lag blant borgerskapet. Det er derfor helt naturlig og uunngåelig at i en slik tid, en tid med landsomfattende politiske folkestreiker, kan oppstanden ikke anta den gamle formen med enkeltstående aksjoner som er begrenset til en meget kort tidsperiode og meget små områder. Det er helt naturlig og uunngåelig at oppstanden antar høyere og mer innviklete former med en langvarig borgerkrig som omfatter hele landet, dvs. en væpnet kamp mellom to deler av folket. En slik krig kan en ikke forestille seg annerledes enn som en rekke fåtallige store slag, som er skilt fra hverandre med forholdsvis lange mellomrom, og en masse små sammenstøt i løpet av disse mellomrommene. Når det er tilfelle - og det er utvilsomt slik - må sosialdemokratiet sette seg som oppgave å skape organisasjoner som i størst mulig grad er i stand til å lede massene både i disse store slagene og, så vidt mulig, også i disse små sammenstøtene. I en epoke da klassekampen har tilspisset seg til borgerkrig, må sosialdemokratiet sette seg som oppgave ikke bare å delta i, men også å spille den ledende rolle i denne borgerkrigen. Sosialdemokratene må oppdra og forberede sine organisasjoner slik at de virkelig opptrer som en krigførende part som ikke forsømmer en eneste anledning til å skade fiendens krefter.
Det er uten tvil en vanskelig oppgave. Den kan ikke løses med en gang. Liksom hele folket oppdras på nytt og lærer i løpet av kampen under borgerkrigen, slik må også våre organisasjoner oppdras og omorganiseres på grunnlag av erfaringens resultater for å kunne mestre denne oppgaven.
Vi har ikke de minste pretensjoner i retning av å påtvinge praktikerne noen uttenkt kampform og heller ikke i retning av å sitte i vårt kammers og løse spørsmålet om hvilken rolle de og de former for partisankrigen vil spille i utviklingen av borgerkrigen i Russland. Det ligger oss fjernt å betrakte den konkrete vurdering av de og de partisanaksjoner som uttrykk for en retning i sosialdemokratiet. Men vi ser det som vår oppgave etter evne å bidra til en riktig teoretisk vurdering av de nye kampformer som livet bringer fram, å føre en skånselløs kamp mot skjematenkning og fordommer som hindrer de klassebevisste arbeidere i å stille et nytt og vanskelig problem og løse det på den rette måten.
* De bolsjevikiske sosialdemokratene blir ofte beskyldt for å vise en lettsindig forkjærlighet for partisanaksjoner. Det er derfor på sin plass å minne om at i resolusjonsutkastet om partisanaksjonene stilte den delen av bolsjevikene som forsvarer dem, følgende vilkår for at de kunne godkjennes: ekspropriasjoner av privat eiendom ble overhodet ikke tillatt; ekspropriasjoner av statseiendom ble ikke anbefalt, men bare tillatt under forutsetning av kontroll fra partiets side og at midlene ble brukt til oppstandens behov. Partisanaksjoner i form av terror ble anbefalt mot regjeringens voldsmenn og aktive svartehundre-folk, men under forutsetning av at:
l) en tok hensyn til stemningen blant de brede masser;
2) tok hensyn til forholdene for arbeiderbevegelsen på vedkommende sted;
3) sørget for at proletariatets krefter ikke ble ødslet bort i utrengsmål. Den praktiske forskjellen mellom den resolusjonen som ble vedtatt på samlingskongressen og dette utkastet, er utelukkende den at ekspropriasjoner av statseiendom ikke er tillatt.
Sist oppdatert 12. august 2007
fastylegar@marxists.org